Leksikon:Garving

Garving av skinn og lær.

I. Garving med bark, kalt barking eller lo-garving, var den vanligste metoden. Eike­bark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær og annet), var den ­enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk eller tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, ­eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik ­rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde rå­barket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, det vil si en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).

II. Semsking, sems-garving eller fett-garving var en teknikk som kom til Norge i senmiddelalderen (cirka 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se skinnarbeidere II).

III. Ved alun- eller hvit-garving ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.

IV. Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), det vil si løv (bark, kvister) av busk­­aktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.