Rennherd, tidlig ovnstype brukt ved framstillingen av jern, i Norge i bruk i 1500-årene og noe utover på 1600-tallet, da masovnen overtok. Rennherden var et åpent ildsted plassert i en smeltehytte eller jernhytte, ca. 1,5 m i firkant og 1 m høyt, murt opp av teglstein e.l. På et lag glødende trekull ble det lagt røstet og finpukket malm samt ytterligere trekull. Ved hjelp av to vasshjuldrevne blåsebelger ble temperaturen drevet i været, og etter hvert som det dannet seg flytende slagg, ble denne tappet av. Temperaturen ble derimot ikke høy nok til at malmen smeltet; den ble liggende igjen i rennherden som klumper eller fersker. Etter hvert ble flere fersker eltet sammen til en smelte, som dernest ble bearbeidet videre på hyttegolvet av to hytteknekter med store treklubber. Slik ble ytterligere slagg presset ut, og etter at smelten var blitt delt i mindre stykker (jf. skrøte, verb), kunne den varmes opp på ny og smis til stangjern e.l.
Arbeidet ved rennherden ble ledet av en renner eller zerenner, som bl.a. måtte mestre kunsten å blande malm og trekull i høvelig forhold og dirigere lufttilførselen riktig. En annen betegnelse på zerenneren var kanskje for-renner (mots. svennene, som kunne bli kalt nach-rennere). (G. Thuesen: Rennherddrift, Volund 1954.) H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
