Mellomkrigstida

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Mellomkrigstida var også en periode med nyetableringer og vekst, blant annet elektrisitetsutbygging. Her turbinen ved Hakavik kraftverkFiskum i Øvre Eiker i 1921 (ukjent fotograf).
Mellomkrigstida er betegnelsen på perioden mellom første og annen verdenskrig, og i norsk sammenheng vil det si tida fra 1918 til 1940. Men uttrykket «mellomkrigstid» er ikke primært og i alle fall ikke alene en kronologisk betegnelse. Meningen med uttrykket ligger på et annet plan: Ofte har «mellomkrigstida» blitt brukt nærmest synonymt med «ei økonomisk krisetid i åra mellom første og annen verdenskrig.» Hvis vi på denne måten legger vekten på den økonomiske utviklinga, kan vi si at mellomkrigstida «egentlig» startet i 1920, for det var da den økonomiske etterkrigskrisa satte inn, og på tilsvarende vis kan vi si at den sluttet noen år før annen verdenskrig, for da begynte en rekke økonomiske variabler på nytt å peke i positiv retning. Med utgangspunkt i de økonomiske krisene kan vi altså argumentere for «ei kortere mellomkrigstid» enn den kronologiske. Berge Furre har gjort det.[1] Forutsetningen for at det skal være interessant å bruke uttrykket slik, er selvsagt at det er de økonomiske krisene som gir perioden mening som historisk periode. Andre historikere – som Hans Fredrik Dahl – har i stedet argumentert for «ei lengre mellomkrigstid», men da med utgangspunkt i mellomkrigstidas ideologi og politikk.[2] Den lange mellomkrigstida regner Dahl at varer fra åra etter at storindustrien etablerer seg i Norge rett før første verdenskrig og til og med 1950-tallet: «Denne lange mellomkrigstiden gir mer av begynnelse og slutt, og derfor mer av dynamisk kontekst, til det særpregede og motsetningsfylte tankelivet mellom de to verdenskrigene», hevder Dahl.[3] En opplagt forutsetning for at dette grepet skal fungere, er at hovedtyngden av tematikken – de store oppslagene som Dahl kaller det – finner sted innenfor det kronologiske spennet mellom 1918 og 1940, men ved å føye til litt i forkant og etterkant får vi tak i mer av bakgrunnen for det som skjedde og ettervirkningene av det.

Uansett om vi velger å legge vekt på det ene eller andre perspektivet, så har kriseforståelsen vært et tradisjonelt fellestrekk ved historikernes tilnærming til mellomkrigstida. Denne forståelsen oppsto allerede før annen verdenskrigen, og den hadde selvsagt bakgrunn i samtidas opplevelse av samfunnsforholdene. Det er heller ikke vanskelig å finne objektive belegg for denne forståelsen, særlig på det sosiale, men også på det ideologisk-politiske og økonomiske plan. Samtidig er det viktig å merke seg at et uttrykk som for eksempel «de harde trettiåra» ikke bare avspeiler realiteter, men også representerte et viktig slagord, et slagord som ikke minst fikk kraft i Gerhardsen-perioden etter annen verdenskrig.[4] Forestillingen om den krisepregede og politisk spenningsfylte mellomkrigstida under borgerlig styre – og med NKP som en farlig trussel fra utsida av det parlamentariske system – var en del av Arbeiderpartiets retorikk i etterkrigstida. Det er rimelig å tro at dette retoriske aspektet har vært med på å forsterke forestillingen om mellomkrigsperioden som ei sammenhengende krisetid - i skarp kontrast til Gerhardsen-epokens «Vekst og velstand.» Den siste historikergenerasjonen har problematisert og i betydelig grad modifisert denne forståelsen. Selv om kriseaspektet er viktig, er det blitt framhevd at mellomkrigsåra vel så mye kan tolkes som en omstillingsperiode på mange plan. De økonomiske strukturene ble endret og fornyet. Det parlamentariske system fikk bredere tilslutning. De grunnleggende motsetningsforholdene som lenge hadde splittet det norske samfunnet – motsetningene mellom arbeid og kapital og mellom by og land – ble tilsynelatende forsonet gjennom viktige overenskomster, i form av henholdsvis Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet og kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Begge disse ble inngått i 1935.[5]


Mellomkrigstidas økonomiske og sosiale utvikling

Industrinæringa – tre kriser

Støyperiet på Gjøvik gikk med store underskudd på 1920-tallet. Bedriften var da eid av Felleskjøpet.
Som nevnt ovenfor, opplevde mange folk mellomkrigstida som ei nærmest sammenhengende krisetid. Denne opplevelsen har vært med å prege historieframstillingene, slik det er beskrevet i innledningen. Men denne tolkningen trenger nyansering. Fra et overgripende nasjonalt perspektiv kan vi si at det snarere var tre enn én sammenhengende krise, og at det mellom kriseårene var flere oppgangsår. Videre var det variasjoner fra næring til næring, og fra lokalsamfunn til lokalsamfunn. Dessuten er det viktig å understreke at det som framsto som krise på kort sikt, snarere hadde karakter av nødvendig omstilling eller transformasjon på lang sikt. Hvis vi går kronologisk til verks, kan vi med Berge Furre skille mellom følgende bølgebevegelser, som var særlig tydelig innenfor industrien:[6]

Krise 1: 1920-1923

Da krigen sluttet i 1918 gjennomlevde verdensøkonomien et kort og hektisk konjunkturvekst. Markedskreftene ble sluppet løs. På høsten 1920 endret situasjonen seg. Etterspørselen sank kraftig. Prisene falt. Industrien fikk store avsetningsvansker. Året etter sank industriproduksjonen i Norge med 30 prosent i forhold til 1920, som var toppåret. Den økonomiske krisa førte med seg en sosial krise: Gjennomsnittlig sett gikk 15 til 20 prosent av de fagorganiserte industriarbeiderne ledig i 1921.[7] Krisesituasjonen i Norge ble ekstra merkbar på grunn av den såkalte paripolitikken. Under ledelse av sentralbanksjefen Nicolai Rygg (1872-1957) gjennomførte Norges Bank en pengepolitikk som gikk ut på å løfte kronekursen opp til den gamle gullverdien. Pengemengden ble strammet inn.[8]

Tarifforhandlingene våren 1921 kjørte seg fast. Arbeidsgiverne hevdet at lønnsnivået var blitt for høyt og krevde lønnsreduksjoner på opp mot 33 prosent. AFL (Arbeidernes faglige landsorganisasjon, fra 1957: LO, Landsorganisasjonen) satte hardt mot hardt, og det ble konflikt. På det meste var 120 000 arbeidere ute i streik. Streiken ble langvarig, og det var arbeidsgiverne som hadde råd til å vente, siden prisene holdt seg lave og avsetningsmulighetene var små. Ut på sommeren begynte streikekassene å tømmes, og fagorganisasjonen måtte finne seg i å godta et meglingsforslag som innebar en lønnreduksjon på jevnt over 17 prosent – omtrent halvparten av det opprinnelige kravet. Uansett ble streiken tolket som et nederlag for arbeiderbevegelsen. Mange fikk ikke arbeidet tilbake da streiken var slutt. Medlemstallet i LO sank med nesten en tredjedel.[9]

Vekstfase 1: 1923-1925

Fra 1923 steg etterspørselen. Prisene økte og industriproduksjonen vokste på nytt, slik at den i toppåret 1925 lå hele 15 prosent over produksjonstallet for 1920. Folk kom i arbeid. Under 10 prosent av de fagorganiserte var arbeidsløse.[10] Til tross for dette var åra mellom 1923 og 1924 preget av harde konflikter i arbeidslivet. I jernindustrien ble lønnssatsene fra 1922 forlenget i 1923, men under forutsetning av prisnivået ikke falt under et visst nivå. Da prisindeksen på høsten kom under streken, valgte arbeidsgiverne å la lønnene følge etter. De fagorganiserte argumenterte med at prisfallet skyldtes skattelettelser i noen større bykommuner, som Oslo, men vant ikke fram. Heller ikke da prisene begynte å stige igjen senere på høsten, vant arbeidstakerne fram. I oktober la derfor jernarbeiderne i Oslo ned arbeidet. Streiken ble kjent ulovlig av arbeidsretten, men den fortsatte likevel. Flere arbeidstakere sluttet seg til, og på vinteren 1924 lyste arbeidsgiverne lockout mot jernarbeidere som ikke deltok i streiken. AFL svarte med sympatistreik i papirindustrien, og arbeidsgiversida, ved NAF (Norsk Arbeidsgiverforening) trappet opp med ytterligere lockoutvarsel. Etter lang tids eskalering gikk arbeidsgiverne med på forhandlinger, selv om streiken var kjent ulovlig. I slutten av mai 1924 tok jernarbeiderne opp igjen arbeidet etter å ha fått en lønnsøkning. Andre grupper fulgte etter, også de med lønnsøkning.[11]

Krise 2: 1926-1927

Syv eikværinger på jobb i et år med høy ledighet.(1927)

Paripolitikken hadde tilsynelatende liten effekt i åra fra 1923-25, for krona fortsatte å falle i kurs. Fra 1926 ble politikken skjerpet. Målet skulle nås. Kronekursen steg kraftig, også fordi valutaspekulanter var med på å drive kroneverdien oppover. Resultatet var at norske varer priset seg ut av verdensmarkedet. Samtidig begynte prisene å falle innenlands. Dermed sank produksjonen på nytt med omtrent 10 prosent.[12]

Krisetida mellom 1926 og 1927 har blitt betegnet som «parikrisa» og var i store trekk ei særnorsk krise.[13] Folk mistet igjen jobben. I 1926 og 1927 var omtrent hver fjerde fagorganiserte ledig. Prisfallet gjorde også at spørsmålet om lønnsreduksjon igjen ble reist av arbeidsgiverne som stilte krav om reduksjoner på 25 til 40 prosent. Etter mekling og lockout endte det med arbeidsstans i én måned. Etter hvert kom partene fram til en avtale om 17 prosent reduksjon. Krona fortsatte å stige i verdi, og da de fleste tariffavtalene gikk ut i 1927, kom arbeidsgiversiden med nye krav om reduksjon. Kravene var denne gang på 25-27 prosent, som ble oppfattet som altfor høyt av arbeidstakerne. Det endte med konflikt og tvungen lønnsnemnd som resulterte i lønnsreduksjoner på 15 prosent.[14]

Vekstfase 2: 1928-1930

Arbeidere ved Vestfos Cellulosefabrik i 1930

Etter at paripolitikken var gjennomført og gullstandarden etablert, fulgte enda et par gode år. I 1930 lå produksjonen 30 prosent over nivået 10 år tidligere.[15] Inntektene økte for folk som var i arbeid. Men den økonomiske oppgangen fikk likevel ikke en like sterk og gunstig sosial effekt som under forrige vekstfase. Arbeidsløsheten var fortsatt stor. Konfliktnivået i arbeidslivet var meget høyt. I 1928 var det flere ulovlige streiker. Stortinget svarte med å skjerpe lovverket for arbeidslivet. Fra nå av måtte fagorganisasjonene, som den anklagede part, føre bevis for at de hadde forsøkt å hindre ulovlige streiker, hvis de skulle gå fri for økonomisk ansvar. Tidligere hadde det vært opp til den klagende part, arbeidsgiverne, å føre bevis – i tråd med vanlig rettsoppfatning. Samtidig ble det åpnet for tukthusstraff for å forfølge streikebrytere, og det ble forbudt å gi økonomisk støtte til ulovlige streiker. Under konfliktene i 1928 forbød dessuten Sosialdepartementet kommunene å gi forsorgsstøtte til personer som streiket.[16] Den økonomiske veksten gjorde likevel at den harde linja kulminerte i 1928. I 1929 ble loven om tvungen lønnsnemnd lagt til side, og i 1930 ble det innført amnesti for alle som var dømt eller skulle for retten for brudd på loven.[17] Både 1929 og 1930 var rolige år i arbeidslivet. Noen historikere har også betraktet 1927/1928 som et vendepunkt i mer historisk forstand: Da skjedde det en tilnærming mellom partene som pekte fram mot hovedavtalen i 1935.

Krise 3: 1931-1933

Mens parikrisa i stor grad var hjemmelagd, var krisa som slo inn over norsk økonomi i 1931 i høyeste grad et internasjonalt fenomen, som startet med det store børskrakket i New York i oktober 1929. Fra USA spredte krisa seg til Europa og traff Norge i 1931. Produksjonen falt 25 prosent i løpet av året. Igjen kom kravene om lønnsreduksjon, som hadde fulgt arbeidslivet siden begynnelsen av 20-åra. Som Berge Furre har påpekt, hadde NAF «det strategiske overtaket» siden omsetningen sviktet og lagrene var fulle.[18] Vinteren og våren iverksatte arbeidsgiverne lockout. AFL valgte å opptre forsiktig. Organisasjonen ønsket ingen gjentakelse av konflikten i 1921, som hadde endt med nederlag og stort frafall av medlemmer. Det viktigste var å forsvare reallønna. Om sommeren kom det i gang mekling. Da hadde 60 000 arbeidstakere vært i konflikt i 24 uker. Det var den mest omfattende konflikt som noen gang hadde rammet norsk arbeidsliv. Resultatet ble 6 prosent lønnsreduksjon, men prisene hadde falt hele 11 prosent. Reallønna var ikke bare reddet, men faktisk økte den.[19]

Selv om AFL som organisasjon søkte å opptre forsiktig og unngå politisering av lønnskonflikten, ble 1931 likevel året for en av de hardeste konfrontasjoner i norsk arbeidsliv i mellomkrigstida: Menstadslaget, som fant sted den 8. juni i nærheten av Porsgrunn. Utgangspunktet for hendelsen var at NAF hadde tatt ut Norsk Hydro i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene på Herøya. De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fagforeningene protesterte, men ledelsen i Hydro nektet å innstille virksomheten. Det sto om et viktig prinsipp, argumenterte ledelsen, «arbeidets frihet.» Konflikten ekskalerte raskt i løpet av mai 1931. Arbeiderne hadde utspillet: Arbeidsfolk som var rammet av lockouten mobiliserte et demonstrasjonstog som jaget bort transportarbeiderne. Bedriften svarte med å få tilkalt statspolitiet, for å få i gang arbeidet igjen. På initiativ fra Den revolusjonære fagopposisjonen av 1929, ei opposisjonell gruppe innenfor fagbevegelsen som hadde en sterk posisjon i Grenlandsområdet, ble det nok en gang mobilisert et demonstrasjonstog den 8. juni. Deltakerne i demonstrasjonen jaget bort både uorganiserte arbeidere og statspoliti fra Menstad. Hendelsen vakte stor oppsikt. Riktignok var personskadene små, og hendelsen i seg selv ganske isolert, men den symbolske betydningen var stor: Her ble viktige demokratiske prinsipper og statens autoritet utfordret på en farlig måte. Regjeringen svarte denne gang med å sende mer statspoliti, et gardekompani og krigsskip. Telemark bataljon ble også mobilisert, men et godt stykke unna, hvis det skulle vise seg at soldatene fra distriktet var upålitelige. Den revolusjonære fagopposjonen av 1929 - som var influert av NKP - førsøkte å mobilisere til generalstreik i distriktet, men tapte en avstemning om dette blant de fagorganiserte. Initiativet gikk dermed over til det offisielle faglige apparatet. Etter en stund kom det i gang forhandlinger, og konfliktnivået ble betydelig lavere.[20] Spenningen mellom arbeiderbevegelsen og deler av regjeringsapparatet var imidlertid fortsatt stor, og forsvarsdepartementet under Vidkun Quislings ledelse la i 1932 detaljerte planer for en kuppartet aksjon, basert på en kombinasjon av militære og frivillige styrker, hvis en lignende situasjon skulle oppstå.[21] Men forholdene stabiliserte seg, og Menstadslaget symboliserer noe av et vendepunkt. I åra som fulgte var det få arbeidskonflikter, selv om arbeidsløsheten fortsatt var høy. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige.

Vekstfase 3: 1933-1935

Kø utafor Arbeidsløses kafe i Oslo (Wilhelm Råger, 1935-40)
Bedringen kom gradvis i 1932-33, og særlig fra 1934-35 snudde situasjonen.[22] Den internasjonale etterspørselen etter industrivarer økte. Verdenshandelen tok seg opp. Produksjonen steg på nytt. I 1939 var produksjon nesten dobbelt så høy som i 1920. Folk kom i arbeid, men ledigheten fortsatte å holde seg høy, særlig om vinteren. Også i vintermånedene 1933-34 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige, og så seint som i 1939 var ledighetstallet godt over 18 prosent. Etter 1932 var det igjen få arbeidskonflikter. Partene opparbeidet et nytt forhold til hverandre, preget av gjensidig respekt. Tariffavtalene ble enten forlenget eller reforhandlet på en relativt fredelig måte. Denne situasjonen ble fundamentet for en tilnærming, som dannet grunnlaget for hovedavtalen i 1935,som etablerte et generelt regelverk for forholdet mellom partene i arbeidslivet.[23]



Jordbruket – krisene flyter sammen

«Mit hus er min festning» har revyforfatteren Magnus Brostrup Landstad skrevet over døra til KrønløkkaFiskum. (1922)
Olaf og Håkon Ek på Øvre Eiker kjører melk med langvogn(ukjent, ca. 1930). Lastebilen tok i mellomkrigstida over mye av melketransporten, noe som skapte prispress på det attraktive markedet for konsummelk i byene.

Edvard Bull d.y. har påpekt at landbrukets kriser var annerledes enn industriens.[24] Krisebeskrivelsen ovenfor med tre relativt distinkte kriser, kjennetegnet av fallende produksjon og mellomliggende oppgangsperioder, passer ikke uten videre hvis vi vender blikket mot primærnæringene, som sysselsatte fire av ti nordmenn i 1920.[25] For bøndene og småbrukerne framsto det heller slik at de to siste krisene nærmest fløt over i hverandre. Men bildet er sammensatt og motsetningsfylt.

Hvis vi tar utgangspunkt i prisene på jordbruksvarer, så sank de med mer enn en tredjedel fra 1920 til 1923.[26] Dette representerte et betydelig inntektstap, men tapet ble kompensert av at prisene falt enda mer på varer som bøndene var avhengige av å kjøpe, for eksempel kraftfôr eller kunstgjødsel. Prisene på redskaper falt også. Dermed ble trolig den totale balansen i regnskapet «forholdsvis bra», sier Bull. Samtidig var det markante forskjeller mellom større og mindre jordeiere, mellom «bønder» og «småbrukere»: Mange småbrukere var avhengige av arbeid utenfor bruket, enten som binæring eller hovedyrke, og derfor ble de i sterkere grad rammet av krisene utenfor jordbruket, for eksempel av arbeidsløshet i industrien. Samlet sett var det flere små enn store bruk som fikk så store økonomiske problemer at det endte med tvangsauksjon.[27]

Graden av integrasjon i pengeøkonomien var også en viktig faktor, hevder blant annet Berge Furre: I de områdene av landet der «pengesamfunnet» var mest utviklet, rammet krisa hardere enn i områder som var preget mer av «naturalhushald».[28] Sterkt forenklet kan vi dermed si at konsekvensene ble mest alvorlige i de mest «moderne» bygdene, argumenterer Edvard Bull, det vil si områder av landet der landbruket var sterkt integrert i markedsøkonomien. Det var ofte de større bøndene i disse områdene som hadde modernisert sterkest i åra før krisa og satset på ny teknologi og spesialisert salgsjordbruk. Mange av dem fikk i betydelig grad oppleve konsekvensene av Norges Banks pengepolitikk, når de måtte betale tilbake investeringslån i «dyre kroner» som en følge av paripolitikken.[29]Dette var også de bygdene der lønnsarbeid blant de mindre brukerne hadde størst utbredelse. Med andre ord traff krisa hardest på Østlandet, og i flatbygder preget av salgsjordbruk og urbanisering. Men også bygder der skogbruksnæringa dominerte økonomien ble kraftig rammet. De såkalte fjell- og fjordbygdene slapp lettere fra virkningene, og de fattigste bygdene greide seg best, hevder Bull: «det fattigslige livet ble verken stort verre eller bedre på grunn av krisene.»[30]

Etter en kort prisstigning i åra mellom 1923 og 1924 sank jordbruksprisene kraftig fra 1926.[31] Jordbruket ble rammet av en særegen priskrise, som varte til midten av 1930-åra. I 1933-34 var landbruksprisene omtrent fjerdeparten av det de hadde vært i 1920. Prisene på produksjonsmidler og forbruksvarer var også redusert, men til dels betydelig mindre. Fra omkring 1930 ble dessuten store deler av landbruket rammet av en omsetningskrise med overproduksjon av husdyrprodukter.[32]
.

Fiskerinæringa – prisfall og fangstøkning

Levering av sild fra steng ved Høydalsneset i Volda (Ukjent, 1936)
Lokalsamfunn som var avhengige av fiske oppviste et krisemønster som skilte seg både fra de typiske industristedene og jordbruksbygdene. Kombinasjonen fiske og jordbruk dominerte langs kysten. Det var ikke mer enn omtrent fjerdeparten av fiskerne som hadde fiske som eneste yrke. Under første verdenskrig hadde fiskerinæringa gjennomlevd en enestående prisvekst. Etter krigen kom et kraftig omslag. Prisene falt – og samtidig skulle renter og avdrag betales på investeringer som var blitt gjort i de gode tidene under krigen. En rekke utenrikspolitiske forhold forverret situasjonen: For fiskerne i Finnmark var det særlig alvorlig at det russiske markedet gikk tapt etter revolusjonen i 1917. Den strenge alkoholpolitikken fra 1919 – med forbud mot omsetning av brennevin og sterkvin – skapte dessuten en alvorlig krise i forhold til alkoholeksporterende land som Frankrike, Spania og Portugal, som var viktige markeder for norsk fiskeeksport. Fiskeprisene holdt seg lave gjennom mellomkrigsåra, men prisfallet ble i betydelig grad kompensert ved fangstøkning. Fangstvolumet ble doblet i tiåret mellom 1920 og 1930.

Kommuner i krise

Kommuneøkonomien var et område som spesielt ble rammet av krisa i mellomkrigstida. Mange lokalsamfunn ble truffet. Årsaksbildet er sammensatt. Et viktig fellestrekk var imidlertid at mange kommuner på slutten av første verdenskrig og i åra like etter hadde tatt opp store lån. Mellom 1918 og 1922 økte kommunenes nettogjeld fra 439 millioner kroner til rundt omkring 1300 millioner.[33] Gjelda fortsatt å øke utover i 1920-åra og kulminerte først i 1925-26. Da skyldte kommunene 1500 millioner kroner.[34] Årsakene til at gjelda fortsatt å stige, selv etter at konjunkturene hadde slått om og krisa var et faktum, var at kommunene hadde satt i gang store arbeider som måtte fullføres. Det var særlig ett utbyggingsfelt som representerte en gjeldsrivende faktor i kommuneøkonomien, nemlig de kommunale kraftverkene.[35] Omtrent to tredjedeler av gjeldsveksten i landkommunene i tida fra 1918 til 1925 skyldtes låneopptak i forbindelse med bygging av kommunale kraftverk. Kraftverkene var bygd i dyrtida. De ble langt dyrere enn forutsatt. Ofte var det budsjettert med altfor optimistiske tall for strømsalget. Da krisa kom sviktet etterspørselen, både fra privatkunder og industribedrifter. Sammen med sviktende skatteinngang på grunn av økende arbeidsløshet, og stigende utgifter til forsorg som en følge av dette, ble presset på kommuneøkonomien stort og økende. Regjeringen famlet en stund.

Da Kristiansund som den første kommunen søkte om hjelp til å løse sitt gjeldsproblem, betraktet departementet dette som et engangstilfelle.[36] Men slik gikk det ikke. Flere kommuner meldte seg, og i 1923 kom en lov «om kommuner som misligholder sine gjeldsforpliktelser».[37] Loven ga gjeldstyngede kommuner anledning til å komme under offentlig administrasjon, samtidig som den ga departementet anledning til å tvinge kommuner under sin administrasjon hvis det var nødvendig. Loven av 1923 hadde et dobbelt formål. På den ene siden skulle den beskytte kommunene mot pågang fra kreditorer, som presset på med krav om utlegg eller tvangsauksjoner. På den annen side hadde loven til hensikt å hjelpe kreditorene med å få innfridd sine fordringer. Dette var en vanskelig balansegang. To ulike hensyn måtte forenes. Det første hensynet søkte lovgiverne å ivareta ved å innføre et forbud mot tvangsfullbyrdelser så lenge en kommune var under administrasjon. Det andre behovet prøvde loven å ivareta ved å pålegge kommunene økt beskatning og streng økonomistyring.[38] Men ingen av delene lyktes. Tilstanden i kommunene gikk fra vondt til verre.

To faktorer drev utviklingen fram mot en mer tilfredsstillende løsning. Den ene var kronestigningen i åra mellom 1925 og 1928, som hadde bakgrunn i paripolitikken og som innebar en dramatisk oppskriving av all gjeld. For kommunene samlet sett er gjeldsøkningen beregnet til omkring 500 millioner førkrigskroner.[39] Den andre faktoren var en høyesterettsdom i 1927, som slo fast at en kommune kunne gå konkurs. Bakgunnen var at en sparebank hadde fremmet en konkursbegjæring overfor Stangaland kommuneKarmøy.[40] Loven slo ned som en bombe i det politiske miljøet og tvang staten til øyeblikkelig handling. Resultatet ble en ny lov, administrasjonsloven av 1928, som innførte klare bestemmelser om gjeldsmegling og akkord. Loven slo fast at uansett om en kommune var under administrasjon eller ikke, kunne det settes i gang meglig med sikte på å få til en kapitalreduksjon ved akkord.[41] Videre ble det slått at selv om meglingen ikke lyktes, så kunne kommunen - med departementets samtykke - framsette forslag om tvangsakkord. Bestemmelsen om gjeldsmekling og tvangsakkord i loven av 1928 fikk mye større betydning enn bestemmelsen om administrasjon i loven av 1923: Omtrent 50 av landets totalt 747 kommuner ble etter hvert tatt under administrasjon, men antakelig var det seks ganger så mange som benyttet seg av muligheten til akkord.[42]

Niels Ødegaard, ordfører på Gjøvik 1921-1941 og 1945-1967.

Den økonomiske krisetida stimulerte også til nytenkning og selvstendige initiativer fra en rekke kommuner. Mange kommuner forsøkte selv å finne veier ut av krisa. Flere prøvde å møte krisa i næringslivet ved å skape kommunale arbeidsplasser.[43] Dette mønsteret av tiltak har blitt betegnet som «kommunal sosialisme» eller «munisipalsosialisme».[44] Et av de mest kjente eksemplene på munisipalsosialisme er Gjøvik kommune, der den dynamiske – men pragmatiske – ordføreren Niels Ødegaard fra Arbeiderderpartiet skapte en omfattende motkonjunkturpolitikk, basert på samarbeid mellom kommunale aktører, privat næringsliv og arbeidsfolk. Et godt eksempel på politikken er trevarefabrikken Hunton, som Gjøvik kommune var med på å redde fra konkurs.[45] Bystyret i Gjøvik vedtok i 1932 å samarbeide med de private eierne om sponplateproduksjonen ved fabrikken. Vedtaket innebar at eierne fikk låne et betydelig beløp og dessuten overta det kommunale e-verket for en meget gunstig pris. Bedriften fortsatte å ha problemer, og en del av lånet måtte derfor fritas for renter i en periode. Kommunen sikret seg en viss kontroll over selskapets drift ved å ha to representanter i styret. Niels Ødegaard satt samtidig på Stortinget, og kontaktene han hadde der, sikret kommunen og selskapet statsgaranti. Den gjøvikske munisipalsosialismen vakte så stor oppmerksomhet at både motstandere og tilhengere ga den et eget navn, «Ødegaardismen».[46] En annen kommune som førte en liknende politikk, var Trondheim, der Arbeiderpartiet under Ivar Skjånes' ledelse bygde kraftig ut den kommunale infrastrukturen i byen og i tillegg ga støtte til det private næringslivet.[47]

Politiske spenninger – sentralt og lokalt

Den politiske utviklinga i mellomkrigstida har en rekke særtrekk, som manifesterer seg både sentralt – i storting og regjering – og på lokalplanet, i norske kommunestyrer. Både perioden fram til 1918 og perioden etter annen verdenskrig var preget av at regjeringsmakten lå forankret i et solid flertall av ett parti, som Edgar Hovland og Rolf Danielsen har sagt.[48] Mellomkrigstida derimot var kjennetegnet av mindretallsregjeringer og hyppige regjeringsskifter. Fra 1920 til 1935 hadde Norge 10 borgerlige mindretallsregjeringer, som gjennomsnittlig styrte i underkant av ett og et halvt år. Den vanskelige situasjonen for statsfinansene, den kommunale gjeldskrisa og parikrisa skapte spenninger i forholdet mellom de borgerlige partiene i mellomkrigstida. Ett annet viktig trekk ved perioden er at det politiske systemet ble gjenstand for fundamental kritikk. I store grupper av befolkningen mistet systemet legitimitet. Mens de politiske institusjonene fram til første verdenskrig og etter annen verdenskrig hadde alminnelig tilsutning i opinionen, ble de i «den lange mellomkrigstida» utfordret av sterke organisasjoner både på politikkens venstre og høyre kant. Et meget konkret uttrykk for dette var de sterke spenningene i partisystemet, som førte til splittelser innenfor mange av de gamle partiene og dannelser av en del nye.

Nye partidannelser på borgerlig side

Peder Kolstad, Bondepartiets første statsminister, satt 1931-1932.

På borgerlig side fortsatte Venstre og Høyre å være de dominerende partiene, men tyngdepunktet forskjøv seg gradvis mot Høyre. Hovland og Danielsen hevder at hovedportalen til mellomkrigstidens politiske historie er flertallsresolusjonen fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1918, «der partiet forbeholdt seg retten til revolusjonær masseaksjon selv om det ikke hadde noe stortingsflertall bak seg.»[49] Denne radikaliseringen – som hadde startet mange år tidligere – skapte revolusjonsfrykt på borgelig side. Det politiske landskapet ble polarisert, og polariseringen førte til velgerflukt fra Venstre. Etter at partiet mistet flertallet på Stortinget i 1918, gikk det nærmest fra nederlag til nederlag i løpet av mellomkrigstida. I 1915 hadde partiet 74 mandater, i 1936 23. Høyre befestet sin posisjon som det dominerende partiet på borgerlig side i tida mellom krigene. Partiet arbeidet for borgerlig samling. I tida etter første verdenskrig gikk en liberal sosialreformatorisk tendens gjennom Høyre, som gjorde at partiet i spørsmålet om innføring av alderstrygd fant sammen med den sosialistiske siden, da et utkast til lov om alderstrygd var oppe til behandling i Stortinget i 1923.[50] Høyre og Arbeiderpartiet ble blant annet enige om en finansiering bygd på et skatteprinsipp som fungerte sosialt utjevnende.[51] Etter at arbeiderbevegelsen ble svekket av splittelser og velgerflukt, dreide imidlertid partiet i konservativ retning, noe som har blitt tolket som et uttrykk for at den liberale sosialpolitiske vendingen var et resultat av trusselen fra en sterk og samlet revolusjonær arbeiderbevegelse.

Representanter for Bygdefolkets krisehjelp på vei til å møte Peder Kolstad.

To viktige og varige nykommere på borgerlig side var Bondepartiet, som ble stiftet i 1920, og Kristelig Folkeparti, som ble grunnlagt i 1933. Begge kan med en viss rett kalles avskallinger fra den store interessealliansen som utgjorde partiet Venstre. Bondepartiet er blitt beskrevet som en politisk avlegger av Norsk Landmandsforbund. Partiet sprang ut av misnøyen med hvordan så vel Høyre som Venstre hadde ivaretatt jordbrukets interesser. Partiet videreførte på mange måter den gamle sparelinjen i statlig og kommunal sammenheng som hadde vært viktig bondepolitikk siden 1800-tallet. Videre gikk partiet inn for toll på jordbruksvarer, stimulering av kornproduksjon og støtte til nydyrking. Partiet førte i mange år et enda hardere språk mot arbeiderbevegelsen både lokalt og sentralt enn det de andre borgerlige partiene gjorde, men når det gjaldt å løse krisa i bygdene var det likevel hos Arbeiderpartiet en fant mest vilje til samarbeid, noe som ført fram til det såkalte kriseforliket i 1935. Dannelsen av Kristelig Folkeparti var et resultat av en nominasjonsstrid i Venstre i Hordaland, som gjorde at det ble stilt en liste kalt Kristelig Folkeparti. Striden gjaldt nominasjonen av lekmannshøvdingen Nils Lavik fra Hosanger i dagens Osterøy kommune i Hordaland. Etter annen verdenskrig ble partiet landsomfattende. En like direkte avskalling fra Venstre var Arbeiderdemokratene (fra 1921: Det radikale Folkeparti). Partiet hadde sin opprinnelse tidlig i «den lange mellomkrigstiden» (stiftet 1906), og fikk mange steder innflytelse på lokalpolitikken helt fram til annen verdenskrig.

Splittelse og samling i arbeiderbevegelsen

Follafoss Arbeidermannskor kan stå som et eksempel på at splittelse til tross; når det gjaldt sto man sammen. Her ser vi tydelig at sympatisører med NKP og Arbeiderpartiet står i samme kor. (Midt i 1930-åra)

På sosialistisk side vokste Arbeiderpartiet fram til å bli det dominerende partiet, men det skjedde på bakgrunn av krise og splittelse. Arbeiderbevegelsen sto sterkt etter første verdenskrig og fram til 1920. Men det var en spenning innenfor bevegelsen mellom «den gamle retning», som satset på å få i stand avtaler og begrensede forbedringer i arbeidslivet, forsikringskasser og sosialpolitiske ordninger, og «den nye retning» som gikk inn for systematisk bruk av mer radikale kampmidler (boikott, obstruksjon, sabotasje) og ønsket å bygge ut organisasjonsformer som var orientert mot å drive revolusjonær klassekamp. Delvis på basis av faseinndelingene i den økonomisk-sosiale krisa, har Berge Furre inndelt arbeiderbevegelsens utvikling i mellomkrigstida i tre faser:[52]

  • Den første varte fra 1920 til 1927. Furre betegner den «gjennom bølgedalen». Arbeiderbevegelsen opplevde i begynnelsen av denne perioden at den befant seg høyt oppe, med stor folkelig tilslutning og mange medlemmer. Den økonomiske krisa og den feilslåtte storstreiken i 1921 førte bevegelsen på defensiven. Samtidig ble Arbeiderpartiet sprengt av indre brytninger, som i stor grad sprang ut av spenningene mellom gammel og ny retning i bevegelsen. Mer konkret hadde brytningene bakgrunn i ulike syn på forholdet til Den kommunistiske internasjonale. Partiets høyre fløy brøt ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti (NSA), mens venstresiden gikk ut av partiet og stiftet Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 1923. NSA gikk sammen med Arbeiderpartiet allerede i 1927, mens NKP ble en varig partidannelse. Valget i 1927 ble en stor triumf for det reorganiserte Arbeiderpartiet, som ble det største på Stortinget.
  • Andre fase startet i 1928 og varte fram til 1931. Furre kaller dette for «letefasen». Partiet fikk makt, men var ennå usikker på hvordan makten skulle omsettes til handling på en effektiv måte. I 1928 dannet partiet regjering for første gang, under ledelse av Christopher Hornsrud fra Øvre Eiker i Buskerud. Men regjeringen Hornsrud ble kastet etter kort tid. Erfaringen med regjeringsdannelsen ga en tvetydig retningsangivelse. På kort sikt styrket den venstresiden i partiet som gikk mot det eksisterende politiske systemet og inn for et sosialistisk samfunn. Fram mot valget i 1930 skjedde en venstredreining i partiet, men valget endte med nederlag og tilbakegang – og året etter traff for alvor virkningene av den økonomiske verdenskrisa landet.
  • «Fra krise til makt» setter Berge Furre som overskrift til tredje fase, fra 1932 til 1935. I denne perioden dreide Arbeiderpartiet gradvis i parlamentarisk lei, i den forstand at partiet målrettet søkte makt innenfor det parlamentariske system. Bakgrunnen for denne dreiningen lå både i prosesser utenfor og innenfor partiet, for eksempel i de borgerlige regjeringenes manglende evne og mulighet til å gjøre noe med krisa; i en økende tro på at staten kunne spille en aktiv rolle i bekjempelsen av krisa; i de store forventningene velgerne hadde til hva partiet kunne utrette bare det kom i posisjon; og i en mer positiv holdning innenfor arbeiderbevegelsen til å drive politisk arbeid på det bestående samfunns premisser. I 1933 gjorde partiet på nytt et godt valg, og i 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering på basis av et forlik («kriseforliket») med Bondepartiet.

Høyreradikale krefter

NS-kontoret på Gjøvik. (Ukjent dato, ukjent fotograf)
Et annet viktig trekk ved den politiske utviklinga i mellomkrigstida var dannelsen av en rekke organisasjoner som bekjempet det parlamentariske systemet og partisystemet fra politikkens høyre side.[53] En ideologisk fellesnevner for flere av disse var dyrking av fedrelandet og det nasjonale fellesskapet. Mange betraktet fedrelandet – og fedrelandets lokale forlengelse bygdesamfunnet – som truet av krefter som arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kommunismen, partiveldet og parlamentarismen.[54] Noen etterlyste en sterk nasjonal lederskikkelse, som kunne gi en samlende og stabil styring av landet. Allerede under storstreiken i 1920, da den «Den nye retning» rådet grunnen i arbeiderbevegelsen, mobiliserte konservative krefter til kamp gjennom Samfundshjelpen, en organisasjon som stilte streikebrytere til disposisjon for såkalt «samfunnsviktig» arbeid.[55] En viktig organisasjon på den høyreaktivistiske sida var Fedrelandslaget som ble stiftet i 1925 med krav om å forby Arbeiderpartiet og NKP. Organisasjonens grunnlegger og leder var industrimannen Joakim Lehmkuhl (1895-1984) fra Bergen. [56] Fedrelandslaget fikk landsomfattende utbredelse, og oppga i 1930 at det hadde 100 000 medlemmer, fordelt på 16 fylkeslag.[57] Et annet viktig uttrykk for høyreaktivismen var Nasjonal Samling, som ble stiftet av Vidkun Quisling. Selv om Nasjonal Samling fikk liten nasjonal betydning i mellomkrigstida, sto partiet sterkt i enkelt kommuner. Et tredje eksempel på organisert høyreaktivisme er Bygdefolkets Krisehjelp, som mobiliserte bygdefolk til kamp mot gjeldskrise og tvangsauksjoner. Organisasjonen ble stiftet i 1931. Den gjorde seg gjeldende i en del bygdesamfunn, men gikk sammen med Nasjonal Samling i 1933 og ble raskt marginalisert.[58] I 1934 ble Samfundspartiet grunnlagt av Dybwad Brockmann, som var den drivende kraften i partiet. Han var dets representant på Stortinget fra 1934 til 1936 på mandat fra Bergen. Partiet gikk inn for en gjennomgripende økonomisk omveltning i korporativistisk retning. Det hadde en kristen grunnprofil, men denne ble kombinert med Brochmanns holistiske filosofi. Partiet var det eneste på Stortinget som stemte mot loven om tvangssterilisering av tatere og andre «uønskede elementer» i 1934.

Kulturell brytningstid

Østlandsk reisnings årsmøte på Eidsvoll i 1923.

Mellomkrigstida var også en konfliktpreget periode på det kulturelle plan, hvis vi med kultur tenker på de immaterielle, mentale eller åndelige dimensjonene i samfunnslivet. For å fange inn forutsetningene i noen av de kulturelle konfliktene kan det være fruktbart å anvende nettopp et kronologisk videre begrep om mellomkrigstida, slik Hans Fredrik Dahl har argumentert for. Tre viktige temaer var språk, alkohol og kirke, som hver kan fanges inn i tre strider som startet i åra etter 1905, språkstrid, kirkestrid og strid om alkohol.

Språkstrid

Arnulf Øverland var engasjert både i språkstriden, der han kjempet mot samnorsken, og i kulturkampen, der han var en av de tydeligste kulturradikalerne i landet. Velkjent er hans utfall mot kristendommen, og striden med predikanten Ole Hallesby. Fotografiet er tatt av Leif Ørnelund.

Etter oppløsningen av unionen med Sverige fikk målreisningssaken god grobunn: «No var den politiske unionen med Sverige oppløyst – neste steg mot full nasjonal sjølvhevding var å løysa opp den språklege unionen med Danmark», som Berge Furre har formulert det. Nynorsken begynte å få gjennomslag på lokalplanet i skoleverket og kommunestyringa. I 1906 ble Noregs Mållag stiftet, og arbeidet for å gjøre nynorsk til et nasjonalt mål startet for alvor. Året etter ble Riksmålsforbundet opprettet. Målstriden ble etter hvert også en politisk sak. Venstre og Høyre grupperte seg bak hvert sitt standpunkt. Venstre gikk inn for likestilling mellom målformene. Høyre støttet Riksmålsforbundets arbeid. Arbeiderpartiet – men også Frisinnede Venstre – stilte seg mer nøytrale. I 1917 og 1938 kom det rettskrivingsreformer som tok sikte på å nærme de to målformene til hverandre. Tilnærmingsforsøkene mobiliserte til kamp, særlig fra nynorsk side. Det vokste også fram organiserte bevegelser som støttet tilnærmingspolitikken, for eksempel Østlandsk reisning, som øvde innflytelse på rettskrivningsreformen av 1917.

Kirkestrid

I 1906 ble den liberale teologen Johannes Ording utnevnt til professor i teologi ved universitetet. Ording var omstridt.[59] Han representerte den såkalte liberale teologien, som blant annet gikk inn for å anvende kildekritiske metoder i studiet av Bibelen og søkte å finne «den historiske Jesus» gjennom å fjerne alle trekk ved det tradisjonelle bildet av Jesus som ikke kunne motstå en historisk-kritisk analyse. Lekmannsbevegelsen avviste denne tilnærmingen, og professor Sigurd Odland – som sto lekfolket nær – reagerte på utnevnelsen av Ording med å søke avskjed fra professoratet. Med støtte fra lekfolket stiftet Odland i 1908 en privat presteskole, Det teologiske menighetsfakultetet.[60] Kirkestriden ble nærmest en permanent tilstand i Den norske kirke og i norsk kristenliv totalt gjennom hele mellomkrigstida. Den nådde et nytt høydepunkt i 1923 med utnevnelsen av den liberale teologen Jens Gleditsch til biskop i Nidaros. Gleditsch ble boikottet av lekmannsbevegelsen, og da en annen biskop – Agder-bispen Bernt Støylen – til slutt gikk med på å vigsle Gleditsch, rammet boikotten også ham.[61]

Strid om alkohol

Avholdslosjen Nordliens HaapØstre Toten holdt det gående gjennom hele mellomkrigstida. (Ukjent, ukjent dato)
Brev fra Schous bryggeri 1920 om forbudssaken
Ingen sak i mellomkrigstida mobiliserte så sterkt som avholdssaka. I denne saken var det Arbeiderpartiet som gikk lengst.[62] Partiet så avholdssaken i et klassepolitisk perspektiv. Alkoholen truet mange arbeiderhjem. I 1912 satte partiet kravet om totalavhold på programmet. Det var særlig de yngre og mest radikale i partiet som støttet totalavholdssaken. Slik var det også i Venstre, der det særlig var kretsen rundt Johan Castberg som gikk inn for totalavhold.[63] Men den breieste støtten hadde saken i kraft av lekmannsbevegelsen. Det var oppslutningen fra det lavkirkelige kristenfolket som formet avholdssaken til en folkebevegelse. Omkring 1912 hadde bevegelsen omkring 250 000 medlemmer. Sterkest var støtten på Sørlandet og den søndre del av Vestlandet. Lederne gikk inn for en gradvis tørrlegging av hele landet gjennom samlagsavstemninger. Under første verdenskrig ble det imidlertid et generelt forbud mot alkohol. Etter krigen krevde avholdsfolket at forbudets skulle forlenges av Stortinget. Kravet møtte motstand, men Stortinget gikk inn for at det skulle holdes en rådgivende folkeavstemning. Avstemningen ble holdt i 1919. Omkring 500 000 stemte for forbud, drøyt 300 000 var mot. Det var store regionale forskjeller i stemmegivningen. På deler av Sørlandet og Vestlandet var det stort flertall for forbud. I Trøndelag og Nord-Norge var flertallet stort sett noe mindre. På Østlandet var det derimot flertall mot forbud. Stortinget tok avstemningen til følge og innførte forbud mot omsetning av brennevin og hetvin. Forbudet skapte store spenninger i forhold til de vinproduserende landene. For å unngå sanksjoner mot norsk fiskeeksport måtte Norge gå med på stor import av brennevin og vin. Flere regjeringskriser oppsto som en mer eller mindre direkte følge av forbudspolitikken. I 1926 ble det holdt ny avstemning. Den endte med flertall mot forbud (531 000 mot 423 000), og resulterte i forbudet ble opphevet.[64]

Referanser

  1. Furre 1991: s. 78f.
  2. Dahl 1999.
  3. Dahl 1999: s. 22.
  4. Furre 1972: s. 241: «"Dei harde trettiåra" var eit viktig omgrep - og slagord - i det politiske meiningsskifte under heile Gerhardsen-perioden etter siste krig. Det skulle legitimera regjeringsmakta for Arbeidarpartiet: Så ille hadde det vore før dei fekk ta over!»
  5. Lange 1997. s. 12f, Kjeldstadli 1994: s. 223, Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland. s. 261f.
  6. Furre 2000: s. 38f.
  7. Bull 1979: s. 19, Furre 1991. s. 80.
  8. Furre 1972: s. 129-134, Bull 1979: s. 86-95, Kjeldstadli 1994: s. 173, Furre 2000: s. 39-41.
  9. Furre 1972: s. 150f.
  10. Furre 2000: s. 38.
  11. Furre 1972: s. 151f.
  12. Bull 1979: s. 16, Furre 2000: s. 40.
  13. Bull 1979: s. 36f.
  14. Furre 1972: 152f.
  15. Bull 1979: s. 18.
  16. Furre 1972: s. 153.
  17. Furre 1972: s. 154.
  18. Furre 1972: s. 195f.
  19. Furre 1972: s. 196.
  20. Furre 1991: s. 109f., Skeie 2007: s. 176f.
  21. Dahl 2001: s. 78f.
  22. Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland 1991: s. 270f.
  23. Maurseth 1987: s. 495f.
  24. Bull 1979: s. 19f.
  25. Furre 1991: 92.
  26. Bull 1979: s. 20.
  27. Furre 1991: s. 92f.
  28. Furre 2000: s. 46.
  29. Furre 1991: s. 92.
  30. Bull 1979: s. 137f.
  31. Bull 1979: s. 20, Furre 1991: s. 93.
  32. Furre 1991: s. 93.
  33. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 161.
  34. Furre 1972: s. 145.
  35. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 161ff.
  36. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 157.
  37. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 167.
  38. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 167.
  39. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 167.
  40. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 167ff.
  41. Furre 1991: s. 86.
  42. Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 169, Furre 1991: s. 86.
  43. Furre 1991: s. 86.
  44. Flo 2004.
  45. Ruud og Nygård: s. 296.
  46. Ruud og Nygård 2010: s. 291-294, Furre 1991: s. 86.
  47. Kirkhusmo 2005, s. 304.
  48. Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 277.
  49. Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 278.
  50. Seip 1981: s. 46f.
  51. Seip 1994: s. 147.
  52. Furre 1991: s. 122f.
  53. Furre 1991: s. 120ff.
  54. Furre 2000: s. 64.
  55. Furre 1972. s. 150.
  56. Furre 1972: s. 169f. Furre 1991: s. 121.
  57. Artikkelen «Fedrelandslaget» i Arbeidernes leksikon (red. Jakob Friis og Trond Hegna), bind 2, Arbeidermagasinets forlag Oslo 1933: s. 868ff. Se også artikkel om «Joakim Lehmkuhl» av Arnljot Strømme Svendsen i Norsk biografisk leksikon, bind 6, Kunnskapsforlaget 2003: s. 35f.
  58. Almås 2002: s. 74f.
  59. Oftestad, Rasmussen og Schumacher 1991: s. 242f.
  60. Furre 1972: s. 66f. Molland 1978: s. 69ff.
  61. Furre 1972: s. 174f, Molland 1978: s. 82.
  62. Furre 1972: s. 65.
  63. Furre 1972: s. 66.
  64. Furre 1972: s. 173f.

Litteratur