Riksforsamlingen

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Riksforsamlinga)
Hopp til: navigasjon, søk
Grunnlovsforsamlingen Eidsvoll 1814. Det berømte maleriet ble malt av Oscar Wergeland (1844-1910) 70 år etter grunnlovsforsamlingen og gitt som gave til Stortinget i 1885. Christian Magnus Falsen står oppreist foran forsamlingen og leser opp grunnloven, mens Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av ham. I alt omfatter bildet 55 portretter. Bildet henger i Stortingssalen.

Riksforsamlingen, også kalt Eidsvollsforsamlingen etter møtestedet, besto av 112 representanter som mellom 10. april og 19. mai 1814 utarbeidet Grunnloven.

Forsamlingen hadde sine møter i Eidsvollsbygningen. Grunnloven ble vedtatt 16. mai. Dagen etter, den 17. mai 1814, ble loven underskrevet og datert, og forsamlingen valgte konge. 17. mai ble derfor seinere valgt til Norges nasjonaldag.

Debattene under riksforsamlingen skulle komme til å bli toneangivende for frontene i norsk politikk. Mange av de som der var samlet, var «vanlige» folk, og det var få erfarne politikere i tidens eller dagens forstand. Ordskiftene kunne derfor bli enda mer uforsonlige enn det vi er vant til fra dagens Storting. Gjennomsnittsalderen var også lav. De fleste representantene var under 45 år.

Bakgrunn

I 1814 var kongeriket Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. Under Stormannsmøtet på Eidsvoll den 16. februar 1814 ble det bestemt at man skulle kjempe for norsk selvstendighet, under ledelse av den danske arveprins Kristian Fredrik. Han hadde fram til 17. mai 1814 tittelen prinsregent.

Valget

Den danske prinsen Christian Frederik (1786-1848) ble prinsregent i Norge, og konge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han utlyste valget til Riksforsamlingen, og hadde en enorm støtte i befolkningen som «Norriges odelbaarne Regent».

Utdypende artikkel: Valget til Riksforsamlingen 1814

Det ble av prinsregenten gjennom åpent brev og kunngjøring av 19. februar 1814 utlyst valg, som i de fleste tilfeller ble gjennomført i kirkene i de enkelte prestegjeld eller sokn, samt i byene. Valgordningen var tenkt som følger:

  • Hvert prestegjeld eller sokn (ordningen er her uklar) valgte to representanter, som skulle møte til et amtsvalg.
  • Amtet valgte blant prestegjeldenes representanter tre menn som skulle til Eidsvold.
  • Bysokn valgte to representanter hver, som ble samlet i byvalg for å finne én representant til Riksforsamlingen. I byer med bare én menighet valgte man den ene representanten direkte.
  • Stiftsbyene Christiania, Kristiansand og Trondheim skulle velge to representanter, mens Bergen skulle velge fire.
  • Militære enheter hadde en egen valgordning.

Valgbare og stemmeberettiget var sivile, geistlige eller militære embetsmenn, brukseiere, jorddrotter eller gårdbrukere som var bosatt i menigheten og var over 25 år gamle. Kvinner hadde ikke stemmerett og var ikke valgbare, uavhengig av stand og eiendomsforhold. Valgordningen var ikke spesielt godt forklart i dokumentene, og man ser at det flere steder ble valgt for mange representanter, at ikke stemmeberettigede må ha deltatt i valget, at embetsmennene har foretatt et valg som framlegges for menighetens bifall eller andre uregelmessigheter. I forbindelse med valget ble det holdt gudstjeneste, og deltagerne avla en høytidelig ed på «å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland».

I Nordlandenes amt kom valget for sent i gang til at det var mulig å sende representanter, og man holdt derfor aldri noen amtsforsamling med valg av tre menn blant menighetenes utvalgte. I Finmarkens amt var man også for sent ute, men det ble allikevel gjennomført valg både i prestegjeld og amt. Enkelte av valgene ble holdt før man kjente til at Grunnloven var vedtatt, mens andre ble gjennomført etter at man visste at det var for sent. Begrunnelsen for dette var dels at man ønsket å tilslutte seg Riksforsamlingens vedtak og hylle Norges nye konge, og dels at man så det som et valgt til Stortinget som skulle komme sammen i 1815.

De som ble valgt ble utstyrt med adresse og fullmakt, et dokument der det ble opplyst om hvem som var valgt. Dette ga representantene fullmakt til å handle på menighetens vegne. Adresse-delen av betegnelsen kommer av at dokumentene var utformet som adresser, formelle brev stilet til prinsregent Christian Frederik. Disse skulle signeres av øvrighetspersonene og tolv aktverdige menn fra menigheten som var til stede under valget. Adressene innholder i de fleste tilfeller smigrende omtale av prinsregenten og patriotiske erklæringer om viljen til å kjempe for selvstendighet.

Møtet begynner

Eidsvollsbygningen i 2005

Forsamlingen møttes som planlagt den 10. april. Dette var påskedagen, og representantene møttes første gang utenfor Eidsvoll kirke, der prinsregent Christian Frederik tok imot dem. Etter gudstjenesten reiste de til Eidsvoll Verk, der forhandlingene skulle foregå.

Det var 112 delegater til stede. Av disse var 37 bønder, mens de andre 75 var embetsmenn, brukseiere og kjøpmenn. Skillet mellom disse gruppene var ikke bare økonomisk, men også språklig, utdanningsmessig og kulturelt. Den dansk-norske embetsmannskulturen, som mange av brukseierne og handelsborgerne også tilhørte, sto i sterk kontrast til den rotnorske bondekulturen.

Selve forsamlingen ble formelt åpnet dagen etter, andre påskedag, av regenten og regjeringsrådet som var oppnevnt i begynnelsen av mars. Den dagen stilte alle representantene i galla og finpuss, bøndene kom i helgedrakter. Prinsen åpnet forsamlingen med en kort tale, nærmest en trontale, hvor han minnet forsamlingen på den viktige oppgaven den hadde fremfor seg. Deretter ba han dem velge president, sekretær og konstitusjonskomité. Som første president for forsamlingen valgte man kammerherre Peder Anker etter prinsens ønske. Presidentene ble valgt for en uke av gangen. Deretter ble det nedsatt en reglementskomité, som også skulle formulere en takkeadresse til prinsen. I komitéen satt Hegermann, Diriks, Sverdrup, Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland og Omsen.

Forsamlingen visste de hadde liten tid. Karl Johan ville kunne mønstre en hær mot Norge innen sommeren, og innen da måtte de være klare.

Adressedebatten

Peder Anker med familie.

Prinsens adresse ble lagt frem 12. april. Selve talen var nøytral, og forfattet av Sverdrup. Etter at adressen var vedtatt ble det utløst debatt om hvorvidt forsamlingen skulle legge vekt på spørsmålet om selvstendighet. Spørsmålet ble reist av Nicolai Wergeland. Han la klart frem for alle at det var forsamlingens primære oppgave å verne om selvstendigheten. «Denne frihed, denne uafhængighed være det første, vi hævde, forsvare, og bevare...»

Wergeland la igjen folkesuverenitetsprinsippet til grunn for forhandlingene, og slik ble det. Wergeland mente dessuten at maktoverdragelsen til regentskap måtte godkjennes av riksforsamlingen - den måtte kort og godt verifisere vedtaket gjort ved stormannsmøtet på Eidsvoll. Innlegget kunne ikke tolkes som annet enn en indirekte kritikk av prinsregentens rolle. Her protesterte Georg Sverdrup og Peder Anker. Wergeland hadde oversett folkets edsavleggelse tidligere på våren. Forsamlingens mandat var begrenset av denne handlingen. Stormannsmøtet hadde også gitt prinsen regent-tittel, så det var ingen grunn til å problematisere dette. Sverdrup kjente seg personlig krenket, etter den rollen han tidligere hadde spilt i forhandlingene med prinsen. Han truet Wergeland med at han nok skulle kreve ham stilt til ansvar for det han hadde sagt.

Konstitusjonskomitéen

Christian Magnus Falsen (1782-1830) blir ansett som den norske grunnlovens hovedforfatter.
Filologen Georg Sverdrup (1770-1850) fra Christiania
Godseieren og statsøkonomen Jacob Aall (1773-1844)

Dermed ble kimen til partidannelse lagt. Hvordan forholde seg til folkesuvereniteten? Samme dag ble det nedsatt en Konstitusjonskomité på 15 mann. Disse var: Hegermann, Falsen, Sverdrup, Aall, Rein, Motzfeldt, Rogert, grev Wedel-Jarlsberg, Diriks, Wergeland, Stabell, Omsen, Schmidt, Petersen og Midelfart. Forsamlingen hadde forhånden en liten militær trykkpresse, slik at det meste kunne mangfoldiggjøres raskt.

Disse trådte sammen den 13. april. Falsen ble formann og Diriks sekretær. De avgjorde raskt at forsamlingen måtte få seg forelagt en rekke grunnsetninger de kunne arbeide etter. Disse 11 grunnsetningene ble avgjørende for utformingen av grunnloven. Her ble maktfordelingsprinsippet basis for utformingen av grunnlovsteksten.

Grunnsetningene var:

  • Norge skal være et innskrenket og arvelig monarki; det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og regenten skal føre tittel av konge.
  • Folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
  • Folket bør ene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
  • Krigs- og fredsretten bør tilkomme regenten.
  • Regenten bør ha rett til å benåde.
  • Den dømmende makt bør være fristilt fra den lovgivende og utøvende.
  • Trykkefrihet bør finne sted.
  • Den evangelisk-lutherske religion bør forbli statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukkede fra adgang til riket.
  • Nye innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes.
  • Personelle eller blandede arvelige forrettigheter bør ikke tilstås noen for fremtiden.
  • Statens borgere er i allminnelighet like forpliktede til, i en viss tid, å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel eller formue.

Det har vært påpekt at grunnlovens stil og pragmatiske knapphet henger sammen med at forsamlingen arbeidet under svært spente forhold, og derfor mente det fikk greie seg med de praktiske kjørereglene.

Debattene 16. april

Grunnsetningene ble behandlet i det felles rådet 16. april, en dag som ble husket som «varm og tumultuarisk». Den dagen sto også det første slaget mellom de to partiene i forsamlingen.

Første grunnsetning (og første paragraf i Grunnloven) i forslaget handlet om selvstendigheten. Skulle Norge være selvstendig, og skulle landets regent kalles konge? Wergeland argumenterte for innskrenket monarki, men argumentet innebar en lengre forelesning forsamlingen ikke hadde tid til. Folk begynte å rope «Til saken!» Sverdrup erklærte at han med sin akademiske bagkrunn også nok kunne holde et foredrag om gresk statsforfatning. President Anker forsvarte Wergeland, men etter en halv time til mistet også han tålmodigheten og ba Wergeland legge talen frem skriftlig. Denne episoden kom til å svekke Wergelands posisjon i de videre forhandlingene.

Wedel-Jarlsbergs gruppe stilte seg skeptiske til kongetittelen, fordi dette ville medføre kongevalg, og da var prinsregent Christian Frederik selvskreven. Greven hadde alt i mange år arbeidet for løsrivelse fra Danmark, og visste hva som var prinsregentens overordnede mål.

Her kom det til et tydelig skille mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet. Det ene ble ledet av Wedel Jarlsberg, og så en løs union med Sverige som den beste mulige løsningen hvis stormaktene ikke garanterte for full selvstendighet. Selvstendighetspartiet støttet regentskapet og Christian Frederik, og i navnet et selvstendig rike med ham som konge. Motstanderne mente at disse ikke regnet med det faktum at regenten var dansk tronarving, og at en dansk tronarving som norsk konge før eller siden også ville bli konge i Danmark, og dermed ville man være like langt. Innad i forsamlingen ble partene kalt «svenskepartiet» og «prinsepartiet» eller «danskepartiet». Paragraf 1 i Grunnloven, slik den fremdeles står, ble vedtatt med 78 stemmer mot 29. En var fraværende.

Samme dag ble det en heftig debatt om unions- og utenrikspolitikken, og om forholdet til stormaktene. Debatten ble utsatt to dager. Sverdrup mente dette ikke vedkom selve grunnlovsarbeidet, men det rørte ved kjernen i motsetningene mellom gruppene i riksforsamlingen.

Det kom i samme omgang til heftig debatt om jødenes rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden Theis Lundegaard ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «jødeparagrafen» ble vedtatt. Det har vært påpekt at det primært lå økonomiske motiver bak motviljen mot jødene. Handelsstanden var kort og godt redde for å bli utkonkurrerte av jødiske kjøpmenn.

Riksforsamlingens mandat

Den 19. april la Falsen frem forslag om å heve forsamlingen når grunnlovsarbeidet var ferdigstilt. Forsamlingen skulle legge premissene for videre forvaltning, men ikke mer. Utenrikspolitikken lå utenfor forsamlingens mandat, mente Falsen. Løvenskiold tok ordet med krav om en egen utenrikskomité, og påpekte at prinsregenten selv hadde trukket utenrikspolitikken inn i riksforsamlingen, i og med at han hadde lest opp brevet fra svenskekongen.

Wergeland fulgte opp med et direkte angrep på Selvstendighetspartiet. Wergeland anklaget Falsen for å mene landet alt hadde en utøvende myndighet satt ved siden av den lovgivende, altså riksforsamlingen. Dette var som kjent ikke tilfelle. Wergelands mål for angrepet var igjen prinsregenten. Han mente motstanderne talte prinsens, ikke folkets sak. Georg Sverdrup gjendrev Wergeland retorisk. Ordskiftet ble hissig, men Wedel-Jarlsberg holdt seg i bakgrunnen og talte med stor takt. Til gjengjeld rev han grunnlaget vekk under sitt eget parti i denne debatten.

Unionspartiet ba om utsettelse til neste dag, og den 20. april kom det igjen til heftig debatt om folkesuvereniteten. Etter Anker ble nå Hegermann president, og han var en av Falsens tilhengere. Det ble hevdet at man måtte ta utenrikspolitikken i betraktning før man besluttet hvilken rolle Norge skulle ha. Jonas Rein sto frem og mente at dette jo alt var vedtatt - folket hadde gjennom forsamlingen alt besluttet selvstendighet. Men grunndebatten handlet om hvilken rolle forsamlingen skulle ha, og avstemningen endte uavgjort med 55 mot 55 stemmer. To var fraværende. Presidenten avgjorde med dobbeltstemme til Falsens fordel.

Konstitusjonskomitéens arbeid

Selv om det var store stridigheter innad om selvstendighetsspørsmålet, var alle enige om nødvendigheten av en grunnlov, og på dette punktet ble det arbeidet samstemt og godt. Den 20. april tok selve grunnlovsarbeidet til. Falsen la frem et utkast han og lektor J. G. Adler alt hadde forfattet i februar. Også Wergeland og Sverdrup kom med sine forslag - sammenkjøringen av disse skulle danne grunnlaget for den endelige konstitusjonen. Det Adler-Falsenske utkastet ble gjennomgått og vurdert på fire dager, og man reduserte antallet paragrafer fra 230 til 113. Det opprinnelige utkastet var basert på den franske grunnloven fra 1791. Konstitusjonskomitéen strøk en lang rekke allmenne betraktninger som heller passet i menneskerettighetserklæringen, og sto igjen med en rekke forskrifter om forvaltning og landsstyrelse. Halvdan Koht gir Sverdrup og Diriks æren for dette.

Den 21. april ble konstitusjonskomitéen enige om at nasjonalforsamlingens navn skulle være Stortinget. Forslaget ble fremmet av Nicolai Wergeland, som baserte seg på norrøn litteratur. Falsen la frem forslag om deling i to kamre: Lagting og Odelsting. Navnevalget var Wergelands viktigste seier i forhandlingene. I løpet av disse dagene hadde svenskene vunnet frem i sine egne diplomatiske fremstøt, og Storbritannia avgjorde at de kom til å støtte Sveriges krav etter Kielfreden. Dermed var slaget i første omgang tapt for full selvstendighet.

Den 30. april la konstitusjonskomitéen frem det endelige grunnlovsutkastet, og nå begynte drakampen om ordlyden. Samtidig fikk forsamlingen vite at Napoleon var avsatt. Dette intensiverte grunnlovsarbeidet. Nå var det ingen som sto i veien for Karl Johan.

Forhandlingene tok til for alvor den 4. mai. Forsamlingen hadde fått en dag til å gruble over utkastet og gjøre seg opp en mening. Grunnlovsbehandlingen tok en uke, og Diriks presiderte.

Det endelige grunnlovsarbeidet

Den 4. mai vedtok man i alt 20 paragrafer. Samme dag kom det til debatt omkring paragraf 2, om religionsfrihet. Nå ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest Hount mente vedtaket var

«Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord».

Christie mente at setningen om utelatelse av jesuitter og munkeordener skulle tilføyes i paragraf to, mens et par av prestene argumenterte for toleranse. Det ble som Christie ønsket. Nicolai Wergeland gikk i denne sammenhengen inn for full religionsfrihet. Paragrafen om jødenes adgang ble ikke endret før i 1851, etter sterkt påtrykk fra Henrik Wergeland. Jesuittene ble først tillatt i landet i 1956.

Den 5. mai kom det til debatt om forholdet til Danmark. Unionspartiet ville sette en stopper for ny union med Danmark, og her fikk de støtte fra flere av selvstendighetspartiets folk. De ledende mennene her skjønte raskt at Christian Frederik ville ta det ille opp hvis det ble vedtatt en slik paragraf og holdt igjen. Nicolai Wergeland foreslo at grunnloven skulle si det i klartekst at landet aldri skulle i union med Danmark igjen. «Hvad Gud haver adskillet, maa intet Menneske tilsammenføje».

Spesielt embedsmennene gikk mot dette forslaget. De hadde mer kulturfellesskap med Danmark enn noen annen gruppe i Norge, og noen av representantene var etniske dansker, født og utdannet der. Falsen og Sverdrup forsvarte derfor en mulig fornyelse av unionen, og Jacob Aall støttet dem. Et ubetinget unionsforbud falt med en støtte på 11 stemmer. Det var stor forskjell mellom de ulike synene på hvorvidt landet skulle kunne klare seg på egenhånd mellom stormaktene, og debatten handlet om hvem man skulle være knyttet til. En av Eidsvollsmennene kalte temaet en «øm byld» man nødig pirket borti. Men, som Nicolai Wergeland påpekte - norsksinnede var de alle, og alle så full selvstendighet som «det herligste av alt», men neppe realiserbart.

Til syvende og sist la formuleringen om kongens rett til å ta imot en annen krone mange effektive hindre i veien for mulige nye unionsplaner fra Christian Frederiks side. Det ble også vedtatt at kongen ikke skulle være fraværende mer enn noen måneder av gangen, og helst holde seg innen Norges grenser. Dette vedtaket ble lempet på i forbindelse med Mossekonvensjonen.

Den 7. mai ble paragrafene om kongemakten behandlet, og regjeringens posisjon ble fastsatt. Her kom det til debatt om adelen og en eventuell avskaffelse av denne. Mange mente adelens privilegier skulle avskaffes, og i første omgang ble titlene fjernet. Spørsmålet om avskaffelsen av adelen ble utsatt, og endelig vedtatt i 1821.

8. mai var en søndag, men forhandlingene ble fortsatt. Denne dagen drøftet man innfødselsrett, statsborgerskap og stemmerett. I første omgang ble stemmeretten knyttet til borgerskap i byene og bygsel og odelsrett på landet. Alle menn over 25 år innenfor disse gruppene skulle kunne stemme. I forhold til demokratisk skikk i tiden var dette en seier for landdistriktene. I Storbritannia, der stemmerett hadde vært praktisert lenge, var stemmeretten bare knyttet til gårder over en viss størrelse. I Norge var brukene langt mindre, og det endelige vedtaket dekket da alle gårder i landet, store som små.

Bøndene krevde samtidig odelsretten tilbake. Dette ble lagt frem av bøndene Tvedten, Lande, Evenstad, Walbøe, Regelstad og Huvestad. De baserte seg på den norrøne odelsretten fra Håkon den Godes tid, og så odelsretten som et vern for bøndenes frihet. På dette punktet vant bøndene støtte på grunn av odelsrettens klare symbolverdi rent nasjonalt. Her var også Falsen og Wergeland enige.

Fra 11. mai var det Falsen som satt med presidenthvervet. De siste dagene ble representasjonen på Stortinget debattert, og Falsens utkast hadde basert seg på tanken om den franske nasjonalforsamlingen. Bøndene innvendte at det ikke måtte bli overvekt av representasjon fra byene, og samlet seg om motstand mot embedsmannsdominans. I disse dagene bar forsamlingen klart preg av klassekamp. Mot slutten av dagen ble det også vedtatt hvordan eventuelle forandringer av grunnloven skulle finne sted. Med dette var grunnloven i praksis ferdigstilt.

Eidsvollsgarantien

Eidsvollsgarantien garanterte bl.a. kursen på gamle pengesedler.

Forhandlingene 13. mai var harde og voldsomme. De to partiene sto steilt imot hverandre i spørsmålet om finansene og statsbudsjettet. Det hele tok utgangspunkt i forsamlingens finanskomité, som hadde arbeidet siden 18. april. I denne satt det stort sett kjøpmenn og grosserere, Meltzer, Schmidt, Rolfsen, Mørch, Stoltenberg, Lund og Rosenkilde, og to jurister, Krohg og Collett. Krogh var formann, og Collett sekretær.

Komiteen hadde beregnet statsgjelden og inntektene, slik at forsamlingen kunne få oversikt over den finansielle situasjonen landet var i, og så fastsette hva man kunne gjøre med det. Man kom frem til at det var gode utsikter til at landet kunne klare seg finansielt. Det som ikke ble lagt frem var Norges del av statsgjelden som tilkom Helstaten. Det var mange usikre spørsmål knyttet til dette, og til krigen man akkurat hadde vært igjennom. Man regnet med en statsutgift på ca. 14 millioner riksdaler over det neste året. Riksforsamlingen måtte sette en garanti for å greie dette. Men det kom til uenighet om dette punktet.

Major Sibbern tok ordet og mente at dette betød en større skattebyrde på den enkelte borger i riket, og spurte i tillegg om riksforsamlingen virkelig hadde mandat til å ta opp dette. Skulle den også skattlegge folket? Wedel-Jarlsberg svarte. Han kritiserte beregningene til finanskomitéen, og sa de hadde regnet på et altfor spinkelt grunnlag. Han mente det var vettløst å la Norge rydde opp etter helstatens feilslåtte økonomiske politikk - det var Danmarks sak. Det kom til hard debatt mellom ham og Krogh, som kjente seg fornærmet på egne vegne. Det endte med at riksforsamlingen måtte kalle inn fagkyndige fra finansdepartementet, som var på Eidsvoll akkurat da.

Falsen og selvstendighetspartiet forsvarte deretter Eidsvollsgarantien, og argumenterte retorisk med offervilje og fedrelandssinn. Man trakk også inn selvstendighetseden fra 25. februar. Til slutt tok Jonas Rein og Georg Sverdrup ordet. Sverdrup tok utgangspunkt i folkereisingen etter Kielfreden, men berørte ikke sakens kjerne. Jonas Reins tale er av de mest kjente som er holdt i riksforsamlingen. Den kom til å stå i skolebøkene 150 år etter. Rein snakket ellers som Sverdrup og Falsen, og ga dem tilslutning. Omsen svarte med en kritikk av finansdepartementets utsenindinger. Han ble den førende taleren for unionspartiet den dagen.

Debatten handlet altså om skattlegging og begrunnelse for dette. Unionspartiet mente dette ikke var innenfor forsamlingens mandat. Debatten varte hele dagen, og resten av finanskomitéens fremlegg ble ikke diskutert før dagen etter. Et av kjernespørsmålene i debatten, egen norsk bank, ble bare fremmet av Johan Collett, men forslaget ble møtt med protester.

Det viste seg til slutt at Eidsvollsgarantien ikke hadde noen effekt. Unionspartiet fikk retten på sin side i det lange løp. På den annen side var det knapt noen i forsamlingen som evnet å se langt nok fremover denne dagen.

Grunnlovens endelige form ble lagt frem for riksforsamlingen den 16. mai. Sverdrup var nå valgt til president.

Kongevalget og underskrivningen

Dagen etter, 17. mai ble grunnloven endelig beseglet, og forsamlingen valgte enstemmig Christian Frederik til konge i Norge. 16 mann uttrykte forsiktig at de gjerne skulle ha utsatt valget, men prinsen ble enstemmig valgt. Med dette ble den nye tida for Norge innvarslet. Sverdrups avsluttende ord etter valget var:

«Reist er altså inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge. At den Viisdom og Kraft, der prydede Hine, vort Hedenolds store Konger, ogsaa maae besjele den Fyrste, vi, Norges frie Mænd, overeensstemmende med hele Folkets Ønske, af Taknemmelighed og Erkjendtlighet i Dag have valgt, er et Ønske, som sikkerligen enhver Norges ægte Søn med mig nærer. Gud bevare gamle Norge!»

Den siste setningen i Sverdrups tale ble så gjentatt av alle de tilstedeværende.

Prinsregenten svarte nok en gang med en kort tale, og ga beskjed om at forsamlingen skulle høytidelig oppløses 19. mai klokken 11. Dagen ble avsluttet med sangen For Norge, Kjæmpers Fødeland.

Grunnloven ble underskrevet den 17. mai. Nå kom det til en del uforsonlige disputter omkring Nicolai Wergelands taler og utspill i april. Noen, deriblant Sverdrup, mente at Wergeland burde trekke sine utsagn tilbake. Det hadde bygget seg opp en uvilje mot ham helt fra 12. april. Etter at alle navnetrekkene var satt under grunnloven, ble Wergeland satt til veggs. Blom krevde at Jonas Rein også burde tiltales, om Wergeland skulle det. Jacob Aall kom også til Wergelands hjelp: «Nei, ikke hele forsamlingen, hr. President! Jeg erklærer høit at jeg ikke føler meg fornærmet ved Wergelands uttrykk!» Han fikk støtte fra flere andre, og saken roet seg..

Den 19. mai ble riksforsamlingen endelig hevet. Christian Frederik holdt en kort tale. Han markerte sitt ståsted ved å trekke frem Christian IV der Sverdrup to dager før hadde vist til kong Sverre:

«Min store Forgjengers, fjerde Christians Aand følge mig i al min Gjerning. Han var det Norske Folks gode Konge og Fader». Ellers kan en merke seg at prinsregenten tiltalte forsamlingen som «medborgere», ikke som «undersåtter». Enevoldstida var definitivt over.

Siste gang forsamlingen møttes, var den 20. mai. Noen hadde alt reist. Da ble protokollen underskrevet, og ved samme anledning knyttet de gjenværende den berømte broderkjeden med ordene: «Enige og tro til Dovre falder!»

Se også

Litteratur