Bli med på dugnaden med å koordinatfeste artikler og bilder på Lokalhistoriewiki!

Sandsundvær

Fra lokalhistoriewiki.no
Gå til: navigasjon, søk
Vefsnholmen i Sandsundvær
Foto: Børge Evensen, 2006

Sandsundvær er en samling lave, nesten jordløse holmer, skjær og fluer langt ute i havet, utenfor Skibbåtsværet nordvest i Herøy kommuneHelgeland. De viktigste holmene i Sandsundvær er Vardtangen, Innerloddet, Hjerthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret, som ligger kloss inntil hverandre, og danner en naturlig havn med form som en lang kile, derav navnet Kila (eller “Kilo” på lokal dialekt). Noen steder kan en gå fra ene holmen til den andre ved fjære sjø. I dag er dessuten de sentrale holmene forbundet med molo eller steinfylling. I tillegg til Vefsnholmen og Skarholmen er det disse holmene som har hatt bebyggelse. Høyeste punktet på de holmene der folk har holdt til er på Hjarthaugen, 5-7 meter over havet. Skarholmen, der fyret står, er 14 meter over havet på det høyeste.[1]

Innhold

Stedsnavnene

Sandsundvær på gammelt postkort.
Foto: Ukjent

Mikal Jakobsen antyder at stedet opprinnelig het “Sandsundøyene”, og først fikk navnet “Sandsundvær” rundt 1870 i forbindelse med den økte aktiviteten der på denne tida.[2] Første leddet i navnet, “Sandsund”, kan muligens være en forvanskning av “Samsund”. Lokalt har man tradisjonelt snakket om "Samsundøyene" og "Samsundværet".

Vefsnholmen er noen ganger omtalt i flertall som “Vefsnholmene”, antagelig fordi holmen blir delt i to ved flo sjø. Navnet skal ha kommet fordi det mest var vefsninger som hadde buene sine der.[3] Ytterloddet er på gamle kart også betegnet som “Hjemlandet”. De øvrige stedsnavnene er stundom gitt alternative varianter som for eksempel “Kvaltangen”, “Hvaltangen” eller “Vardtangen” (de to siste variasjonene er ikke så overraskende, siden “-l” uttales omtrent som “-rd” på lokal dialekt), og “Hjerthaugen”, “Hjertholmen” eller “Gjertholmen”. I tillegg finnes selvsagt også arkaiske stavingsformer som for eksempel “Paascheskiær” for Påskeskjær.

Eiere av været

Signaturen til væreier Evert Johannessen
Foto: Kystverkmusea
Evert Johannessen, Tenneset.
Foto: Ukjent

På 1700-tallet ble Skibbåtsvær forpaktet av Jørgen SverdrupNord-Herøy, på vegne av eieren, baron de Pettersen i Amsterdam. Væreiere i Sandsundvær fra 1870-tallet av var lensmann C.M. HavigNyheim i Silvalen, senere Evert JohannessenTenneset, som kjøpte det i 1897 for 7000 kroner. I 1914 ble det solgt videre til interesser – Clement Johnsen A/S – i Bergen. Været ble igjen kjøpt for 10.000 kroner av Trygve Sivertsen fra Løkta og Anders Zahl Reines fra Leirfjord, i 1931.[4] Trygve Sivertsens datter Liv, og mannen Petter Hestmo, Namsos er i dag eiere av været sammen med Jan Bergum, også fra Namsos.

Den tidligste bruken av været

Sammen med Floholmene var Sandsundvær et av de beste stedene lokalt for fangst av sel og storkobbe. Dette skal ha vært i tiden før Skibbåtsvær fikk fast bosetning på 1700-tallet.[5] Været er også en av de beste plassene for laksefiske.[6] I kommersielt henseende er det dog først og fremst det gode fisket etter sild og skrei ved Slaggrunnegga mellom Sandsundvær og Floholmene som er bemerkelsesverdig.

Lokalhistorikeren Paul Solheim nevner Sander Salamonsen fra Inderholmen som "den første» som tok i bruk Sandsundværet. Sander Salamonsen, eller Alexander Inderholmen, som han het i følge Mikal Jakobsen,[7] var født 28. mai 1850 i Husvær.[8] På 1870-tallet skal han ha vært ute ved egga og lett etter nye fiskeplasser. Fisket viste seg godt utenfor Sandsundvær, og han rodde flere sesonger alene herfra før flere etter hvert kom etter senere på 1870-tallet. På dette tidspunktet skal det imidlertid allerede ha stått sildesalterier og buer her, fra storsildårene på 1860-tallet (se under).[9] Mikal Jakobsen skriver dertil i Alstahaug Kanikgjeld at i 1870 «gjenoptoges de gamle fiskepladse udenfor Skibaasvær og Sandsundøerne»,[10] en formulering som også peker mot bruk av været i tidligere perioder. Solheim antyder likeledes at det hadde vært drift utenfor Sandsundvær i alle fall siden først på 1800-tallet.[11]

I motsetning til selve Skibbåtsværet, som har en dokumentert fast bosetning siden 1700-tallet (i følge Paul Solheim kanskje så tidlig som 15- eller 1600-tallet), og frem til slutten av forrige århundre, er det usikkert om aktiviteten i Sandsundværet bare representerte en sesongbasert bruk, eller om en også hadde en fast bosetning her. Solheim skriver i denne sammenheng at det i Sandsundvær «må ha vore fast busetnad [...] i lang tid”, uten at det fremgår hva han legger i dette i kronologisk forstand.[12] Han antyder et annet sted at det skal ha vært fastboende her før Salamonsens tid, altså før 1870-tallet.[13]

Benjamin og Lavine

De eneste fast bosatte man kjenner navnet på er uansett Benjamin Nilsen (1826 - 1893) og Lavine Benjaminsdatter (1817-), som var bodde i været på 1880-tallet og frem til 1893. Benjamin omkom på havet den 28. desember dette året, like innenfor Sandsundvær. Han hadde “vore innæfør” og handlet, antagelig i Øksningan eller Åkvik. Roende utover til været i den lille åpne færingen ble han overrasket av tungsjøen like før han var kommet til heimen på Sandsundvær. Kona Lavine sto hjelpeløs på land og så på at Benjamin klamret seg til framstamnen på båten før han ble borte for godt. Selv hadde hun ingen båt, og kunne ikke gjøre noe fra eller til, hverken for å berge mannen, eller for å komme seg av holmen for å få varslet om ulykka etterpå. Ikke før dagen etter kom folk utover på annet ærend (de skulle se etter rekved til å fyre med), og oppdaget båten på rek. Benjamin ble aldri funnet, men Lavine og datteren kom seg i det minste av holmen, og fikk ta inn hos slektninger på Skogsholmen.[14]

Storsildtida og vinterfiske etter skrei

Sandsundvær, postkort fra ca 1900.
Foto: Ukjent
Båter i "Kilo", ca 1910.
Foto: Ukjent
Sandsundvær. Innerloddet til venstre, Hjerthaugen til høyre.
Foto: Børge Evensen
Trapp hugget inn i berget på Ytterloddet.
Foto: Børge Evensen

Sikkert er det uansett at det ble folksomt i Sandsundværet på siste halvdel av 1800-tallet, etter at storsilda kom til Helgelandskysten på 1860- og 1870-tallet. Folk strømmet til fiskeværene i regionen, og i Herøy ble det en voldsom utbygging av Lyngvær, Inderholmen og ikke minst Skibbåtsværområdet. I toppåret 1871 skal det ha vært ikke færre enn 3000 fiskere, fordelt på bortimot 700 båter, samlet i Skibbåtsværet under den to måneder lange sesongen. I tillegg kom alle de som vi ikke har dokumentasjon på, men som vi vet har vært der - handelsmenn, brennevinsselgere og visstnok også prostituerte, samt selvsagt håndverkere som seilmakere, bøkkere og tømmermenn. Det kom også mange kvinner, særlig fra Gudbrandsdalen, for å arbeide med silda. Mange av disse ble etterhvert gift og bosatt på Helgeland.[15] Salterier og losjihus ble på 1860- og 1870-tallet reist på nærmest hver eneste ledige flekk, inkludert holmene i Sandsundvær.[16]

Storsildtida betød at herøyfjerdingene ble mer økonomisk uavhengige, siden sildeoppkjøperne betalte oppgjør kontant i neven på fiskerne. Som sogneprest Walnum antyder i sin kallsbok var det likevel væreierne som tjente de virkelig store pengene.[17]

Selv om storsilda forsvant i løpet av relativt få år, var det også flere gode år med feitsildfiske, særlig i perioden 1876 – 1878. Skibbåtsværområdet ble mer og mer brukt som vinterfiskevær, og fiskerne lå da særlig i Sandsundvær og på Ytterodden. Dette skreifisket var usikkert, været varierte, og uværet kunne ta bruket. Silda som åte var også upålitelig: kom ikke silda opp i Slagrunnegga, kom heller ikke torsken. I årene 1876-1880 drev (i gjennomsnitt hvert år) 207 mann fiske fra Sandsundvær med et utbytte på ca 85.000 torsk. Fangsten ble regnet i antall fisk på denne tiden.[18] Fra 1883 og frem til århundreskiftet finnes mer detaljerte tall:[19]

År Antall fiskere Fangst Verdi
1883 160 145.000
1884 197 122.000
1885 226 97.000
1886 152 106.000
1887 136 ikke oppgitt
1888 129 169.000
1889 110 95.000
1890 130 86.000
1891 115 38.000
1892 132 83.000
1893 136 140.000
1894 132 ikke oppgitt
1895 ikke oppgitt 50.000
1896 114 140.000
1897 137 252.000
1898 236 115.000
1899 237 139.000 37.000 kr.[20]

På ulykkestidspunktet i 1901 var det 254 fiskere i været, fordelt på 40-50 båter – for det meste åttringer og firroringer, samt noen fembøringer og listerbåter.[21] Listerbåtene var en ny båttype, som var begynt å bli populær i Nord-Norge rundt denne tiden.

Utbyggingen av været

Vardtangen i Sandsundvær. Bildet er tatt mot sør, og i bakgrunnen sees Skarholmen.
Foto: Børge Evensen
Skarholmen.
Foto: Børge Evensen
Statsbrønnen på Hjerthaugen.
Foto: Børge Evensen

Som nevnt var det en del salterier i været fra storsildtida på 1860-tallet, og det hadde kommet til en del buer etter hvert, i tillegg til at det som nevnt ovenfor også hadde bodd en familie fast her på 1880-tallet. Det var imidlertid særlig Evert Johannessen fra Tenna som bygde ut været i årene etter at han kjøpte det i 1897. Både fiskere og arbeidere skulle ha losji her i ukesvis, og fisken måtte saltes eller tørkes. Det ble dermed satt opp bygninger over alt, også på endel skjebnesvangre steder (se Sandsundværulykka). Fiskerne bodde sammen, ei kokke og to båtlag (ett båtlag var gjerne på en 4-6 mann), i hver av de 16 rorbuene. De fleste av disse sto på Ytterloddet. I værets største bygning, et tre-etasjers gammelt sildesalteri på Innerloddet, hadde Jon Smith fra Lauvøy butikk, salteri og boliger for ytterligere tyve fiskere. Solheim[22] skriver at det i Sandsundvær, i tiden like etter at moloen var ferdig, fantes to handelsmenn, fem trandamperier og fem salterier – i tilegg til at flere båtlag saltet fisken selv, samt at det opererte flere “flytende salterier” i været. I tillegg var der selvsagt også fiskehjeller, særlig på Påskeskjæret som visstnok skulle være den beste plassen å henge fisken på, samt gangbroer mellom de mest sentrale holmene.[23]

Før moloen ble bygget seilte Greger Nilsen i Fagervika på Sør-Herøy posten utover, to ganger i uka. Etter at moloen kom var det poståpneri her i perioden 10. januar - 20. april. Johan Holstad var postekspeditør i to år (1911-1912), i perioden 1913 - 1917 Eilif Iversen.[24] Det var faste anløp av lokalbåten to ganger i uka.

Skarholmen var det en fyrlykt, med tilhørende fyrvokterbolig. Det er usikkert når den var satt opp, men det kan ha vært rundt 1880 – Baste Bastesen i Skibbåtsvær skal nemlig ha vært den første fyrvokteren her, og bodde visstnok her flere vintre på 1880-tallet. Senere ble fyret automatisert, antagelig før ulykken i 1901.[25] Sommeren 1900 ble det bygget brønner – “statsbrønner” – på Vardtangen, Hjerthaugen og Vefsnholmen. Tidligere hadde en måttet hente vann på «Sommersæt'n»[26], en øy lenger inn mot Skibbåtsvær.[27] Det var tatt initiativ til molobygging fra kommunen i 1898, men tiltaket var ikke iverksatt før ulykka i 1901 (se under).

Ulykka i 1901

Den 22. januar 1901 ble Sandsundvær rammet av et uvær som, i kombinasjon med springflo, tok livet av én kvinne og 33 menn. Flere store bølger slo over de lave holmene i været og tok med seg både båter, bygninger og mennesker.

Utdypende artikkel: Sandsundværulykka

Sikringen av været

Havnevesenets merke i betongen på Vardtangen. I midten står det "1907" - året da moloen sto ferdig.
Foto: Børge Evensen

Omfanget av ulykken i 1901 skyldtes delvis de dårlige havneforholdene i Sandsundvær. Væreier Evert Johannessen hadde allerede i 1898 tatt initiativ overfor Arbeidsdepartementet for å få bygget en molo. Herredsstyret, Søndre Helgelands fogderi og Nordlands amt stilte seg bak dette. Havnedirektøren hadde i sin programerklæring fra 1868/69 understreket at havner som var brukt til fiske skulle prioriteres med hensyn til iverksetting av utbedringstiltak, mens «Havnefondet», som ble opprettet i 1874, var øremerket utbygging av fiskerihavner.[28] Initiativer ble derfor positivt mottatt, og havnedirektøren fikk Sandsundvær kartlagt, og tiltaket kostnadberegnet, i 1900. Moloen ville komme på 63.000 kroner. (Mikal Jakobsen skriver at plan og kostnadsoverslag var utarbeidet allerede i 1898)[29].

Ulykken kom sikringsarbeidet i forkjøpet, men fremskyndet prosessen, til tross for at det ble uttrykt tvil (en tvil som vel skulle vise seg velbegrunnet etter hvert, se under) om hvorvidt været hadde fremtiden for seg. Statens havnevesen påbegynte arbeidet med moloen i 1902, og den sto ferdig i 1907.[30] Anton B. Jørgensen, en av de overlevende fra 1901, mente at moloen, ikke ville gjort store forskjellen om den hadde vært der ved ulykka i 1901. Ved uværet i 1913 (se under) skal den imidlertid ha vært med på å forhindre en gjentagelse av katastrofen i 1901.[31]

Moloen ble bygget fra Vardtangen i sørvest og nordøstover Innerloddet. I slukten mellom Innerloddet og Hjarthaugen ble det også bygget et kortere parti. Mellom Hjerthaugen og Ytterloddet ble det lagt store steinblokker i stedet for mur. Moloen er 515 meter lang, og høyden er 5-6 meter over lavvann. Støpsand ble hentet blant annet på Dønna, mens stein ble sprengt ut på Raunakken (en ubebodd holme på yttersida av Sandsundvær), Hjerthaugen og Vardtangen. Moloen ble mye benyttet som gangvei mellom holmene, men overflaten skrådde noe nedover inn mot havna. Dette medførte at flere gled på isen som la seg oppå moloen, og gikk på havet. Et gelender ble derfor etterspurt, og erfaringene etter orkanen i 1913 understreket dette behovet. Langs deler av moloen og bergene mellom molostykkene, ble det derfor satt opp et 254 meter langt solid jerngelender dette året.[32]

Senere uværsvintre

Sikkerhetsforanstaltningene viste antagelig sin berettigelse uværsvinteren 1913 og, enda en gang i 1932, under værforhold som skal ha tilsvart de som utløste ulykken i 1901.[33]

I 1913 gikk det så hardt for seg at handelsmann N. J. Wiigs skonnert “Speculation”, som lå godt fortøyd i Vefsnholmsundet, måtte kappe mastene for at skipet ikke skulle slite seg. Wiig, som selv var skipper på denne turen, hadde grunn til å være fornøyd med at det ikke ble verre tap enn de to mastene, for skipet var ikke forsikret - i motsetning til fisken og saltet. Fem mindre båter ble også skadet i uværet, og tre fullstendig ødelagt. I tillegg gikk flere hjeller med fisk på havet. Uværet dette året var for øvrig en del av foranledningen til at det ble montert rekkverk på moloen her ute (se over).[34]

Motorisering og fraflytting

Brygge i Ulvangen, Leirfjord kommune. Den ble flyttet dit fra Sandsundvær, Herøy kommune, antagelig i 1899.
Foto: Børge Evensen

Sandsundvær var fortsatt i bruk etter ulykken, og hadde en kort gjenoppblomstring etter molobyggingen. Igjen ble det bygget hjeller og buer på alle ledige flekker.[35] I årene 1910-1912 var det dermed oppimot 400 mennesker i været, i følge Solheim[36], og i 1913 vet en at det var 50-60 båter som drev fiske fra været. I året 1912 var det likeledes ca 400 fiskere i Sandsundvær. Det totale antallet båter dette året er ukjent, men bare åtte av dem var motoriserte.[37]

Årsaken til dette var at folk begynte å bruke Skibbåtsvær isteden for Sandsundvær etter at det var blitt vanlig med motor i båtene rundt inngangen til det andre tiåret av forrige århundre. I Skibbåtsvær var det tryggere og bedre havn, og nærheten til fiskefeltet var ikke like vesentlig når en ikke var avhengig av årer og seil lenger. Fra 1914-15 av (“første tiåret av 1900-tallet”, i følge Solheim[38]) begynte fiskerne å flytte buene innover til Skibbåtsvær eller til Lofoten.[39]

I dag er været i privat eie, og de to buene som står igjen benyttes som feriehus.

Kulturminner i været

Kulturminnene i været er først og fremst de to gjenværende buene, moloen, gelenderet på denne, og statsbrønnene. Brønnhuset på Vefsnholmen falt sammen vinteren 2008-2009. I tillegg finner vi to steder “trapper” som er skåret rett inn i berget på steder hvor det var bratt der en mått ta seg ned til båtene. Den ene er på sørsida av Ytterloddet, den andre på Hjerthaugen.[40] I Leirfjord finnes fortsatt en bu som i sin tid sto i Sandsundvær, men som ble kjøpt og flyttet innover til Ulvangen i 1899.

Referanser

  1. E. P. Jakobsen 1975; Moursund 2001, side 4
  2. Mikal Jakobsen 1922, side 211
  3. Moursund 2001, side 4
  4. Moursund 2001, side 18; P. Solheims upubl. gårdshist. u.å.
  5. M. Jakobsen 1922, side 211; Solheims upubl. gårdshistorier, u.å.
  6. Moursund 2001, side 18
  7. M. Jakobsen 1922, side 211
  8. Solheim upubl. gårdshist. u.å.
  9. M. Jakobsen 1922, side 211; Moursund 2001, side 3; Solheim 1984
  10. M. Jakobsen 1922, side 211
  11. Solheim 1984, side 89
  12. Solheim, upubl. gårdshistorier u.å.
  13. Solheim 1984
  14. S. B. Bastesen 1976
  15. Ottesen 2007
  16. Nevnt bl.a. i Jakobsen 1922:211; Moursund 2001, side 3
  17. sogneprest Walnums kallsbok
  18. Moursund 2001, side 4.
  19. Vedlegg til brev fra Departementet for offentlige arbeider til Havnedirektøren, av 30. mars 1901. Statens Havnevesens arkiv hos Statsarkivet i Trondheim.
  20. Afskrift av Havnedirektørens skrivelse til arbeidsdepartementet af 8. februar 1901. Her heter det at det var 129.000 skrei. Statens Havnevesens arkiv hos Statsarkivet i Trondheim.
  21. M. Jakobsen 1922, side 211; Solheim 1984; Moursund 2001, sidene 4-5.
  22. Solheims upubl. gårdshist. u.å., og artikkel fra 1984
  23. Moursund 2001, side 5
  24. Solheim upubl. gårdshist. u.å.
  25. Solheims upubl. gårdshist. u.å.; Jon Ove Ottesen, pers. medd. mars 2010
  26. Navnet kommer i følge lokale informanter sannsynligvis av at en fiskeoppkjøper Didrik Sommerseth fra Leirfjord skal ha hatt en bu her. Han drev senere fra Gråøya i Skibbåtsvær. Jon Ove Ottesen, pers. medd., april 2010.
  27. Moursund 2001, side 5; Ottesen, pers. medd., mars 2010
  28. Kystverkets hjemmesider
  29. M. Jakobsen 1922, side 211.
  30. M. Jakobsen 1922, side 211; Moursund 2001, sidene 11-15; Solheim 1984
  31. Hansen 2004:97; A. B. Jørgensen, i intervju fra 1951.
  32. Hansen 2004, sidene 64 og 97; Jakobsen 1922, side 211; Moursund 2001, sidene 15-17.
  33. K. Jakobsen 1982, side 57; Moursund 2001, side 17
  34. Hansen 2004, sidene 96-97; Solheims upubl. gårdshist. u.å.
  35. Hansen 2004, side 81; Moursund 2001, side 17
  36. Solheims upubl. gårdshist. u.å.
  37. Hansen 2004, side 81
  38. Solheim 1984
  39. E. P. Jakobsen 1975; Solheims upubl. gårdshist. u.å. og artikkel fra 1984
  40. Moursund 2001, side 18

Kilder

  • Bastesen, S.B.: “Fra Skibbåtsvær i 1880- og 1890-åra”. I Årbok for Helgeland, 1976
  • Hansen, Kåre: Dæ sto' i avisa. Helgelands Blad, 2004.
  • Jakobsen, Elin Paulin: “Sandsundvær-ulykka, 22. januar 1901”. I Årbok for Helgeland, 1975.
  • Jakobsen, Kurt: Seløy – tiden inntil 1920, 1982.
  • Jakobsen, Mikal: Alstahaug Kanikgjeld, 1922.
  • Jørgensen, Anton Bang: Intervju i NRK, 1951.
  • Kystverket: Hjemmesider
  • Moursund, Reidar: Sandsundværulykken 22. januar 1901, 2001.
  • Ottesen, Jon Ove: Skibbåtsvær, hvor åpne havet velter, 2007
  • Solheim, Paul: Gårdshistorier. Upublisert manuskript, uten årstall.
  • Solheim, Paul: «Litt om fiske i Sandsundvær og Skibbåtsvær». I Årbok for Helgeland, 1984.
  • Walnum, Jørgen O.: Kallsbok, 1867
Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy