Mandag den 27. mars fra kl. 15:00 og utover kvelden kommer wikien til å være tidvis utilgjengelig grunnet vedlikehold.

Sandsundværulykka

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sandsundvær, noen år etter ulykka.
Foto: Ukjent
Sandsundværulykka inntraff tirsdag den 22. januar 1901, som følge av en uheldig kombinasjon av springflo, storm og dårlige havneforhold. Resultatet ble det som antagelig er den største ulykka i Herøys nyere historie, der 34 mennesker omkom i et av få eksempler på at havet har tatt livet av fiskere på land. Ulykkas uvanlige beskaffenhet har gitt den en spesiell plass i folks bevissthet også utenfor Herøy.
Sitat De vældige bølger veltede sig med tordenlignende brag mod de smaa holmer og overskjyllede dem. Sitat
Mikal Jakobsen i «Alstahaug Kanikgjeld»

Opptakten

I slutten av januar 1901 var det vel 250 mennesker ute i Sandsundværet – først og fremst fiskere, men også kokker, kjøpmenn, fiskeoppkjøpere og andre. De var samlet her ute for å delta i vinterfisket etter skrei. Hvorvidt det var noen fastboende i været på denne tiden er uvisst.

Utdypende artikkel: Fiskeri i Herøy (Nordland)

Utdypende artikkel: Sandsundvær

Den 21. januar hadde det vært bra vær, og fiskerne hadde vært på sjøen som vanlig. De observerte dog rare lysfenomener ute i horisonten, “som lyn uten torden”. Det var ellers mildvær, med laber sørvest bris. Senere på natta kom det imidlertid hagl på størrelse med settepoteter (eller “hønseegg”, som Moursund skriver. Det blåste opp med sørøstkuling.[1]

I grålysningen den 22. januar var det sydvestlig kuling og stor sjø, og etterhvert full storm.[2] Utror viste seg uaktuelt – noen få som hadde prøvd å gå ut med båtene kom fort tilbake. Samtidig steg havet faretruende mye. Tidlig, allerede i ti-halv-ellevetida, lå flere av holmene på yttersiden under vann.[3] Det gikk da opp for folk at dette var alvorlig, og det ble slått en og annen galgenhumoristisk spøk om at det visst var en ny syndeflod på vei. Snart vasket vannet inn under bugulvene, og opp etter vinduene. Fortøyningene på båtene ble forsterket, og rundt halv elleve begynte fiskerne å evakuere buene. Klær, matkister og utstyr ble båret opp til de høyeste punktene på holmene. For å ha noe å holde seg fast i når en gikk i mellom, ble det spent taug i mellom, festet i dregger, ankre, jordfaste steiner og bergknauser. Disse tauene var i utgangspunktet bare ment som et slags improvisert gelender, men de skulle senere på dagen vise seg å få en enda mer livsviktig funksjon.[4] I tillegg ble en kjetting lagt rundt støypkanten på statsbrønnen på Vardtangen.[5]

Katastrofen

Sjøen var på høyde med storflo klokka elleve, to timer før full flo som skulle være 13:07 (Anton B. Jørgensen sier klokka 14:04).[6]) På Hjertholmen[7] og Vefsnholmen[8] kledde folk på seg det de hadde av klær, og trakk opp til de høyestliggende stedene rundt klokka 12:00. Ødeleggelsene begynte på denne tiden. Først veltet en stor vedstabel, som lå ved en av buene, ut i vika. Sjøen brøt opp gulv i buene. En av dem fløt av grunnmuren, mens en mann satt på taket og holdt seg fast i loddpipa.[9] Denne bua ble drevet innover mot Skibbåtsvær og knust til pinneved mot bergene der. Ranveig Moe, datter av øyenvitnet Anton B. Jørgensen, fortalte i et avisintervju at det på et annet butak skal ha sittet ei kokke og ropt etter hjelp.[10] Båtene slet seg fra fortøyningene etter hvert som vrakgods som fulgte med vannmassene slet dem av. De fyltes av sjø og forsvant, eller ble knust mot bergene.[11] Værets største hus på Innerloddet ble tatt av en kjempesjø rundt klokka 12.[12]

Skarholmen.
Foto: Børge Evensen

Selv om folket i været evakuerte til de høyest beliggende stedene, viste det seg at dette ikke var tilstrekkelig på alle holmene. På det verste var det omtrent bare toppen på Hjerthaugen som stakk opp, de andre holmene var under vann[13] Det var særlig tre kjempebølger som gjorde de største skadene i været. Selv Skarholmen, der det høyeste punktet er 16,5 meter over middelvannsstanden, skal disse bølgene ha slått over[14] Flere mennesker ble observert sittende på takene av buer, andre holdt seg fast i tauene som var spent ut. Til tider var det nesten umulig å se noe på grunn av sjøsprøyten.[15]

Sitat Dæ va sjy alt dæ du såg. Sitat
Anton B. Jørgensen

Rester av rorbuer, båter, fiskehjell, ved, utstyrskister, stamper og annet ble drefset i mellom av vannet, og fløy over holmene der flere av fiskerne som forsøkte å holde seg fast i tauene antagelig ble slått ihjel av dette vrakgodset. Av samme grunn ble det også stadig vanskeligere å oppholde seg i båt. Selv mannsløftstore steiner ble trillet i mellom av de enorme kreftene.[16] Verst var det på Innerloddet og Vardtangen.

Vardtangen

Båter i "Kilo", ca 1910. Vardtangen i bakgrunnen, Innerloddet til venstre og Ytterloddet til høyre.
Foto: Ukjent
"Statsbrønnen" på Vardtangen i Sandsundvær.
Foto: Børge Evensen

På Vardtangen sto det 7-8 rorbuer. To «gikk på sy'n» etter hvert som vannet gikk over holmen, i følge Paul Emanuel Andersen, som sto på Hjerthaugen og kunne observere det som skjedde her. 40 mann fra tre av buene holdt seg fast i kjettingen (øyenvitnene Andersen og Jørgensen sier tau) som var slått rundt statsbrønnen her, eller tau som var festet i berget, mens havet fosset over dem. Fire mann måtte til slutt gi opp og slippe taket i utmattelse, men de andre klarte seg.[17]

Andre på Vardtangen berget seg på alternativt vis. Enoch Johannessen (1827-1908), av flere (feilaktig?) omtalt som Enok Edvardsen, fra Tenna nektet kategorisk å forlate bua si, selv ikke etter at sjøen hadde veltet Petromaxen som sto på en tønne inne i bua. Han skal ha sagt at «er det meninga at jeg skal gå i natt, kan jeg ikke reddes ved å rømme», og at det kunne være det samme hvor han «gikk åt». Deretter gikk han og la seg (noen skriver at han bandt seg fast, bl.a. Moursund[18]) – men ikke før han hadde hugget hull i gulvet, og plassert noen tønner fulle av vann i hjørnene inne, for å hindre at bua skulle flyte vekk. Bua hans ble stående, som den eneste på Vardtangen, og Enok klarte seg. En vanfør mann, som ikke klarte å komme seg opp til tauene eller kjettingen rundt statsbrønnen, berget seg også takket være denne bua, han surret seg fast i den.[19]

Jens Svenholmen fra Seløy satte seg i en liten båt som var satt så langt opp på land som råd var. En stor sjø som kom over holmen tok imidlertid båten og sendte den rett ned i Kila, med mannen ombord. Der klarte Svendholmen å ta seg over i en fembøring som fortsatt lå i fortøyningene. Der satt han og pumpet frem til han ble berget neste morgen.[20] To av brødrene Hansen, og Einar Andreassen, alle fra Innerholmen, forsøkte også å berge seg ved å komme seg ut til storbåtene. Sjøen tok dem imidlertid før de kom fra land, småbåten de satt i gikk rundt, og alle omkom.[21]

Innerloddet

Innerloddet, med de to buene som fortsatt står i været.
Foto: Børge Evensen
Sitat Hver gang dragsug eller sjøer veltet over dem så vi dem krøke seg sammen, gjorde seg små og smidige og tok i mot med hode og skuldre for å minske presset av havet mot kroppen. Så vidt vi senere kunne anta, var tauet deres kylt fast i en revne i berget. Dreggen må så ha løsnet, for best det var, kom de alle 18 seilende på en sjø som perler på en snor, bort over bergryggen og ut i sundet. Alle kom bort. Dette var den siste sjøen som gikk over stedet hvor disse 18 sto. Sitat
Helmer Karlsen

28 menn skal ha holdt til på Innerloddet, i to bygninger[22] 18 av disse skal ha prøvd å komme seg over slukta til Hjarthaugen, der man ved fjære normalt kunne gå tørrskodd over. Dette lyktes ikke. De atten[23] mennene – Paul E. Andersen og Mikal Jakobsen hevder tjueåtte,[24] mens Reidar Moursund skriver åtte[25] – ble i steden stående å holde seg fast i det samme tauet. Flere «mannshøyder» høye sjøer skyllet over disse mennene, og de måtte ofte slippe tauet for å skyve vekk vrakgods. Dreggen, som var kilt i en revne i berget, må antagelig ha løsnet til slutt, for samtlige ble plutselig borte da den siste storsjøen – 7-8 meter høy, i følge Andersen[26] – gikk over plassen der de stod.[27]

Nesten alle på Innerloddet ble tatt av havet. Bare én mann overlevde, Albert Krum fra Leirfjord. Han klamret seg til et hjell-æse mens han drev frem og tilbake ute i sundet. Til slutt ble han slengt i land på Vefsnholmen. Her ble han, forfrossen og forslått, tatt vare på. Han ble senere sendt til sykehuset på grunn av skadene.[28]

Ytterloddet

Fra Ytterloddet hadde de god oversikt over tragedien på som utspilte seg på Innerloddet.[29] Her hadde de 70-80 menneskene evakuert opp til det høyeste stedet, og holdt seg fast i tau som var festet i dregger i bergsprekkene. Vannet skyllet om føttene på de som sto der, men de klarte seg.[30]

Fem mann gikk imidlertid ombord i en treroring, i et forsøk på å komme seg til et tryggere sted. Båten var uten styring i den ville sjøgangen, og slamret inn i Innerloddet, der to mann hoppet i land. Disse to ble deretter tatt av sjøen, mens de tre andre ble værende i båten, som til slutt strandet på Hjerthaugen der de ble berget.[31]

Hjerthaugen

Statsbrønnen på Hjerthaugen.
Foto: Børge Evensen

På Hjerthaugen (eller «Hjertholmen») satte brødrene Edvard Måsvær og Paul Emanuel Andersen (Paul Måsvær) de gjennomvåte folkene til å bære stein (sprengstein fra brønnbyggingen sommeren 1900) til toppen, for å holde varmen samtidig som de fikk bygget seg en levegg (Elin Paulin Jakobsen skriver at dette foregikk om natta, altså et halvt døgn senere[32]). To småbåter ble også hvelvet bak steinmuren, men den ene ble tatt av en kjempesjø som slo over steinene, sånn at både båten og ankeret de hadde festet den med for på havet. De utslitte menneskene på holmen passet på hverandre slik at ingen skulle sovne av, siden man da regnet med at de kom til å fryse i hjel.[33]

Andersen fortalte at han fra Hjerthaugen så to karer, Rasmus Rasmussen Toftesund fra Bjørn og Johan Olsen fra Envik, i vannmassene i Kila. Olsen hadde skadet foten sin, og Toftesund forsøkte å hjelpe ham. «De sto en stund mot hverandre og holdt seg oppe, men det varte ikke lenge før sjøen tok dem».[34]

Av intervjuet med Andersen[35] kan det synes som om folket på Hjerthaugen ble stående ute nesten et helt døgn sammenhengende, fra 12:00 den 22. til morgenen den 23. januar, i motsetning til folket på andre av holmene som kom seg inn i de gjenværende buene i tida mellom dagfloa og nattfloa.

Vefsnholmen

Vefsnholmen var den holmen som var minst utsatt for naturkreftene. Ingen omkom her, selv om det også her gikk hardt for seg.[36]

Påskeskjæret

Anne Marselie Johansen fra Inderodden i Gåsvær var kommet utover til været for å sette istand klær til fiskeoppkjøperen Jørgen Benjaminsen fra Nærøy. Hun og fiskeoppkjøperen var ute i båten hans da uværet kom. Båten, som lå mellom Vardtangen og Påskeskjæret[37], slet seg. Hennes far, som var en av mennene som sto i kjettingen på Vardtangen, kunne bare se på at datteren sto ved ripa i båten og viftet med hodetørkledet sitt før båten ble knust og hun ble borte. Fiskeoppkjøperen drev i land på Påskeskjæret. Der ble han sett, angivelig fortsatt med en reisekoffert i hånden. De to første gangene sjøen slo over skjæret sto han oppreist, den tredje gangen på kne, og fjerde gangen var han borte.[38]

Etterdønninger

Det verste var over i 14-15-tida den 22. januar.[39] Utpå kvelden begynte sjøen å falle, og folk kunne komme seg inn i de buene som fortsatt sto. Dette gjaldt, som nevnt ovenfor, tydeligvis ikke folkene på Hjerthaugen, som ble stående ute.[40] Men da sjøen begynte å flø på nytt om natta, fryktet mange en gjentagelse av det som hadde hendt, og alle måtte gå ut og holde i tauene igjen. Det var mørkt og kaldt, og folk var slitne og demoraliserte. Heldigvis ble det ikke like ille som det hadde vært dagen før, vinden dreide mer nordvestlig og holmene på yttersida tok av for uværet. Det var riktignok fortsatt storm og haglbyger, og uværet varte helt til den 24. januar. Men samtlige overlevende etter første dagens strabaser klarte seg gjennom natta – «en taus flokk trette menn med nakne livet i behold». På Vefsnholmen kunne folk endelig gå og legge seg i halv fire-tida på morgenen, da sjøen hadde falt endel.[41]

Reisekiste ("lofotkiste") som tilhørte Kristian Hansen fra Innerholmen, en av fiskerne som omkom i Sandsundværulykka. Kista ble funnet av Ingvald Thoresen i fjæra i Skibbåtsvær noen måneder etter ulykka.
Foto: Børge Evensen

Den 23. var været fortsatt for ille, med kuling og høy sjø, til at man kunne tenke på å reise innover for å varsle om ulykken.[42] Telefonforbindelse til været var det ikke. Ulykken i Sandsundvær ble derfor kjent lenger inne først torsdag den 24. Noen kilder synes å fremholde at hjelpen kom da vrakgodset fra været begynte å flyte i land lenger inne i kommunen[43] Kurt Jakobsen skriver derimot at en båt fra Tenna var den første som kom seg innover med budskap om ulykka,[44] mens Reidar Moursund skriver at ulykkens omfang først ble kjent i distriktet, da de tre gjenværende storbåtene seilte innover den 24. Væreier Evert Johannessen fikk deretter sendt en av Helgelandskes lokalbåter utover for å hjelpe til med evakueringen.[45]Anton B. Jørgensen fortalte også at han var med den første båten som dro den 24. januar. Dette var listerbåten til Johan Eliassen fra Silvalen, og de skal ha vært hele 50 mann ombord i den, der den seilte innover med to rev i seilet. Jørgensen fremholder at folk i sentrale deler av kommunen ikke visste om ulykka før de var kommet seg innover og fikk fortalt om den, selv om folk der nok allerede hadde fryktet det verste på grunn av floa, stormen og vissheten om værets utsatte beliggenhet og karakter.[46]

Hadde det ikke vært for at Skarholmen tok noe av for tungsjøen kunne det nok gått med langt flere av de 254 menneskene som var i Sandsundværet denne dagen. 34 (Jakobsen skriver 35[47]) mennesker hadde likevel druknet eller blitt slått i ihjel av vrakgodset som ble slengt i mellom av vannmassene i de par ettermiddagstimene den 22. januar. De fleste var fra Herøy, men også noen fra Leirfjord, Dønna (etter dagens kommunegrenser) og Nærøy. 26 storbåter var ødelagt, bare en listerbåt og to åttringer lå igjen i fortøyningene den 23. januar. 7 av 16 rorbuer var borte, de resterende ramponerte. Det fortelles at havet hadde vært så vilt at det hadde skyllet i land mengder av uer, torsk og brosme.[48]

Sitat Dæ va heilt rødt oppi bergklipan, bærre med auor. Sitat
Anton B. Jørgensen
Sogneprest Fredrik Schreiner.
Foto: Aune, Trondheim

Etter at uværet hadde gitt seg ble det sendt folk utover igjen for å lete etter de omkomne, og berge det som kunne berges av redskaper.[49] Paul E. Andersen var med på dette, og husker at de var tre mann på en halvfjerderømming (en mellomstor lister- eller nordlandsbåt) som lette med vannkikkert etter lik.[50] 27 av de 34 ofrene – tjuefem i følge Moursund[51] – ble funnet, samtlige nord-øst for Hjerthaugen. Likene ble fisket opp, og lagt i en bu som senere ble kjent som “daumannsbua”. Denne bua, der gulvplankene var gjennomtrukket av blod etter likene som var blitt lagt der, ble senere flyttet fra været og brukt som fjøs og naust – folk ville ikke bo der lenger. Anna Marselie og seks av mennene ble aldri funnet.[52] Sogneprest Fredrik Elster Schreiner må ha vært til stede i været da sokningen etter de omkomne foregikk, og tilstedeværelsen skal ha vært av stor betydning for de som måtte utføre det tunge og uhyggelige arbeidet: «Vi skulle ikkje fått folk til å hjælpe oss, hadde ikkje præsten vorre dær», fortalte Paul E. Andersen senere i et intervju.[53] Den samme Andersen var også på plass i været vinteren 1902, og da fant han beinrestene etter enda en mann, på innsida av Vefsnholmen.[54]

Sitat Det første e såg va folk som låg nedpå botnet, e såg ikkje nåkka annæ. Sitat
Paul Emanuel Andersen

Årsakene til ulykka i januar 1901

Årsaken til ulykka var en stormflo, samt det faktum at havneforholdene her var dårlige, særlig i forhold til uvær fra ei sørlig retning. På yttersida av været ligger det flere holmer som tar av for sjøen, men denne dagen var sjøen verst på innsida av været, der særlig Innerloddet og Vardtangen blir veldig utsatt for elementene.[55] Nymånen søndag den 20. januar kan også ha påvirket vannstanden. De rare «lynene uten torden» var antagelig såkalt kornmo.[56]

Meteorolog Sverre Johansen skrev i sin tid en artikkel i bladet «Været», der han tok for seg de meteorologiske omstendighetene rundt Sandsundværulykka. Her forklarte han at værobservasjonene fra tiden runt århundreskiftet er mangelfulle, men at man vet at et kraftig lavtrykk passerte Nord-Norge ved middagstider, og fortsatte utover ettermiddagen. Døgnet før hadde dette ligget over Island, og må ha hatt en fart på 70 km/t ved ankomst Norge. Lufttryket var på ca 940 millibar, og senteret passerte over Vesterålen og Troms. I Brønnøy var vindstyrken målt til orkan klokka 14:00 den 22. januar. Det kraftige lavtrykket hevet havoverflaten, noe som sammen med de høye dønningene fra pålandsvinden, forårsaket katastrofen på de lavtliggende holmene i Sandsundvær. De kraftige haglbygene som ble observert antyder også turbulens i lufta, noe som kan ha bidratt til ekstra store bølger. Johansen avviser imidlertid at månefasen skulle hatt noen innvirkning.[57]

Sandsundværfondet

Både klær og penger ble samlet inn til de trengende etter ulykka. En landsomfattende innsamlingsaksjon til hjelp for pårørende til de omkomne i ulykken ble satt i gang av sogneprest Fredrik Schreiner. Av de innsamlede midlene på bortimot 50.000 kroner, som for en stor del skal ha kommet fra Amerika[58], ble 11.700 kroner fordelt som øyeblikkelig hjelp, mens resten ble utgangspunkt for «Sandsundværfondet», et fond som skulle utbetale et årlig bidrag til de etterlatte. I henhold til statuttene gjaldt dette enker som ikke ble gift på nytt (kroner 50 per år), barn under 16 (30,- per år), samt foreldre og andre som måtte ha vært avhengige av avdødes forsørgelse (50,- per år, behovsprøvet). Så sent som i 1963 var det to enker som skal ha fått understøttelse fra dette fondet, før midlene i tråd med statuttene ble overført til “Hjelpefondet for forulykkede Nordlandske Fiskeres Efterladte” i 1965.[59] At dette skjedde i henhold til fondets statutter er verdt å legge merke til, for det skal visstnok i sin tid ha blitt uttrykt en viss forbitrelse i Herøy over at ikke alle midlene ble disponert lokalt.

Sandsundværulykkas plass i historien

Ordfører Arnt Frode Jensen avduker ny navneplate på Sandsundværmonumentet, på kirkegården på Sør-Herøy.
Foto: Børge Evensen

Ulykken er blitt beskrevet flere ganger i intervjuer (Anton B. Jørgensen og Paul E. Andersen, se litteraturliste, og visstnok også Edvard Måsvær (ikke funnet)), ymse avisartikler, artikler i Årbok for Helgeland og andre tekstsnutter (se litteraturliste). Den mest helhetlige historiske sammenstillingen av alt foreliggende materiale er heftet «Sandsundværulykken» av Reidar Moursund (2001).

Det har også vært laget både sang og dikt (se litteraturliste), samt et kirkespill, «Vårt Daglige Brød» (av Reidar Moursund og Ståle Botn), som har formidlet historien. Leif B. Lillegård skrev også i sin tid noen svært lesverdige artikler om ulykka, men ikke uten å ha tatt seg store kunstneriske friheter med hensyn til hendelsesforløpet. Olav Duuns roman «Menneske og maktene» skal også være inspirert av Sandsundværulykka.

Sitat

Sørgelig er det som hændte
Udi Sandsunds Fiskevær,
Dødens Budskab Gud udsendte,
Gud de Sjæle naadig vær,
Tretifire gik afdage
Mange sørgende tilbage.

Grumme Hav din Kraft du prøved,
Hus og Folk fra Land du tog,
Grufuldt du den Daad udøved
Hus og Baade sønderslog;
Folk imellem sig omvælte,
Sank udi det kolde Belte.

Skilsmisstunden hastig kommer,
Fader ser sin' Sønner dø,
Sønner ser sin Fader svømmer,
i den oprørt kolde Sjø.
Mange maatte Døden følge
Sank udi den vaade Bølge.

Mange Døde ere funden
Og har faat den tørre Grav,
Nogle er igjen paa Bunden,
hviler i det vaade Hav,
Sover indtil Herren raaber.
Gud har Sjælen, det vi haaber.

Sitat
Henrik Danielsen Reines[60]

Referanser

  1. E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 5.
  2. Jørgensen 1951, og intervju 1951.
  3. Andersen, intervju u.å.; Jørgensen 1951, og intervju 1951.
  4. Udatert avisartikkel, antagelig av Leif B. Lillegård, i Helgelands Blad.
  5. Jakobsen 1975; K. Jakobsen 1982, side 55; Jørgensen 1951; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 5.
  6. Jørgensen 1951, intervju 1951.
  7. Andersen, intervju u.å.
  8. Jørgensen, intervju 1951.
  9. Jørgensen 1951, intervju 1951.
  10. intervju i Helgeland Arbeiderblad, 16. januar 1999.
  11. Jørgensen, intervju 1951; E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, sidene 6 og 10.
  12. Moursund 2001:7.
  13. Andersen, intervju u.å.; Moursund 2001, side 6.
  14. Jørgensen 1951, intervju 1951; E. P. Jakobsen 1975; Moursund 2001, side 11.
  15. Jørgensen, intervju 1951; Moursund 2001, side 10-11.
  16. E. P. Jakobsen 1975; Jørgensen 1951, intervju 1951; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 7.
  17. Andersen, intervju u.å.; E. P. Jakobsen 1975; Jørgensen 1951; Karlsen 1961.
  18. Moursund 2001, side 8.
  19. E. P. Jakobsen 1975; K. Jakobsen 1982, side55; Karlsen 1961; Lysholm 1997, side 89; Moursund 2001, side 8.
  20. Jørgensen 1951, intervju 1951; Karlsen 1961.
  21. E. P. Jakobsen 1975
  22. Andersen, intervju u.å.
  23. Karlsen 1961
  24. Andersen intervju u.å., M. Jakobsen 1922, side 211.
  25. Moursund 2001, side 7
  26. Andersen, intervju u.å.
  27. Andersen, intervju u.å.; M. Jakobsen 1922, side 211; E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 7.
  28. Jørgensen 1951, intervju 1951; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 7.
  29. Moursund 2001, side 6.
  30. K. Jakobsen 1982, sidene 55-56; Moursund 2001, side 6.
  31. Moursund 2001, side 6.
  32. E. P. Jakobsen 1975, side 120.
  33. Moursund 2001, side 6.
  34. Andersen, intervju u.å.; Moursund 2001, side 7.
  35. Andersen, intervju u.å.
  36. Jørgensen, intervju 1951; Moursund 2001, side 7.
  37. Andersen, intervju u.å.
  38. E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 8.
  39. Moursund 2001, side 10.
  40. Andersen, intervju u.å.
  41. Jørgensen 1951, intervju 1951; E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 10.
  42. Jørgensen 1951, intervju 1951.
  43. E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961.
  44. K. Jakobsen 1982, side 57.
  45. Moursund 2001, side 10.
  46. Jørgensen 1951, intervju 1951.
  47. M. Jakobsen 1922, side 211
  48. M. Jakobsen 1922, side 211; E. P. Jakobsen 1975; Jørgensen 1951, intervju 1951; Karlsen 1961; Moursund 2001, sidene 10-11.
  49. Moursund 2001, side 11.
  50. Andersen, intervju u.å.
  51. Moursund 2001, side 20
  52. E. P. Jakobsen 1975; Karlsen 1961; Moursund 2001, side 11.
  53. Andersen, intervju u.å.; Moursund 2001, side 11.
  54. Andersen, intervju u.å.
  55. Jørgensen, intervju 1951.
  56. Moursund 2001, side 5.
  57. Johansen 1997.
  58. Jørgensen, intervju 1951
  59. Moursund 2001, sidene 17-18.
  60. Reines, “En Sang om den sørgelige Ulykke som hændte i Sandsundvær [...],” versene 4-6 og 20.

Kilder

  • Andersen, Paul Emanuel (Paul Måsvær): Intervju på lydopptak gjort av lærer Arvid Kristensen på Seløy, ukjent årstall.
  • Jakobsen, Elin Paulin: “Sandsundvær-ulykka, 22. januar 1901”. I Årbok for Helgeland, 1975.
  • Jakobsen, Kurt: Seløy – tiden inntil 1920, 1982.
  • Jakobsen, Mikal: Alstahaug Kanikgjeld, 1922.
  • Johansen, Sverre: Artikkel med ukjent tittel i bladet «Været» nr. 1, 2. årgang, referert i en artikkel ved Steinbjørn Mentzoni i Helgelands Blad, onsdag 22. januar 1997.
  • Jørgensen, Anton Bang: Intervju i NRK, 1951.
  • Jørgensen, Anton Bang: Sandsundværulykken – 50 år. Håndskrevet øyenvitneskildring, 1951
  • Karlsen, Helmer: “Da 50 båtmannskap kjempet for livet på en holme i ville havet”. Øyenvitneskildring fra ca 1936, publisert ved Marius Evjeberg i Nordlandsposten i 1961.
  • Lysholm, Gerd Karin: Tenna. Herøy Historielag, 1997.
  • Moe, Ranveig: Intervju i artikkelen “Sandsundvær-tragedien innledet nytt århundre”, ved Charles Moursund i Helgeland Arbeiderblad, 16. januar 1999.
  • Moursund, Reidar: Sandsundværulykken 22. januar 1901, 2001.
  • Reines, Henrik Danielsen: En Sang om den sørgelige Ulykke som hændte i Sandsundvær i Herø Præstegjæld paa Søndre Helgeland den 22de Januar 1901, da den ødelæggende Stormflod og svære Sjøgang bortskyllede Rorboder, løssled og sønderslog Baadene og 34 Mennesker nedlagde Vandringsstaven og sluttede Verdens møisommelige Vandring, efterladende 22 Enker, sørgende Forældre og mange faderløse Børn. Eget forlag, 1901.