Sjømilitære Beredskapstjeneste

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ledelsen i Sjømilitære Beredskap, fotografert høsten 1945. Første rekke fra venstre: Morten Kierulf, Erik Mossin, Haakon Kierulf, Harald Wergeland. Bakre rekke fra venstre: Reidar Tank-Nielsen, Gustav Bing Dreyer, Knut Maurer, Johan Lang og Erik Mathiesen.
Foto: Ukjent

Sjømilitære Beredskapstjeneste (SB) var en etterretnings- og beredskapsorganisasjon for de norske og allierte styrkene og motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonen rapporterte til den norske marineattasjeen i Stockholm, og var formelt underlagt Sjøforsvarets overkommando (SOK) i London. SB ble organisert høsten 1943, og var i funksjon til krigens slutt. Den var i hovedsak bemannet av sivilister, men med en kjernegruppe som var vernepliktige sjøoffiserer. Initiativtaker og første sjef var forretningsmannen og vernepliktig marinekaptein Haakon Kierulf. Organisasjonen ble innenlands ledet fra Oslo, og involverte på det meste ca. 200 personer. Virkeområdet strakte seg langs kysten fra Halden til Trondheim.

Forhistorie

Kierulf hadde begynt etterretningsarbeid mot de tyske installasjonene allerede fra sommeren 1940. Han hadde et formålstjenlig skalkeskjul i sin næringsvirksomhet. Kierulf var nemlig i ferd med å bygge opp sitt firma AS Protan, som brukte tare som råstoff i produksjon av blant annet surrogater for vaskemiddel. Taren ble hentet inn på mange forskjellige steder langs kysten, der Protan etablerte såkalte tarestasjoner, som Kierulf og bedriftens folk ganske fritt kunne ferdes mellom uten at det virket påfallende for okkupasjonsmyndighetene. Kierulf skaffet seg også sommerstedet Breivika ved Fevik (mellom Arendal og Grimstad), like i nærheten av en tysk installasjon.

Kierulf innledet tidlig et samarbeid om etterretningsvirksomheten med vpl. kaptein Sigurd Lura og fenrik Erling Grøtnes. Det ble sendt rapporter til marineattasjeen ved Den norske legasjon i Stockholm. Blant annet kunne Kierulf i forbindelse med sin forretningsvirksomhet flere ganger dra «legalt» til Sverige. Kierulf kjente marineattasjeen, kommandørkaptein Hans Henriksen, fra før, og denne forbindelsen bidro til at den nye sjømilitære etterretningen i Norge ble organisert.

Militær rivalisering?

En god stund før SB ble etablert, var det blitt bygget opp en annen sjømilitær etterretningsorganisasjonen i Norge, RMO (Royal Marine Organization), med en virksomhet ganske tilsvarende det som Kierulf la opp til. I følge Ragnar Ulstein kom RMO i gang våren 1942, og organisasjonen stod i begynnelsen i likhet med Kierulf og SB under instruks av marineattasjeen i Stockholm.

Haakon Kierulf ble knyttet til RMO, men forlot organisasjonen og startet SB høsten 1943. Omstendighetene rundt dette hendelsesforløpet er uklare, og Kierulfs forhold til RMO er ganske forskjellig framstilt i de to hovedkildene som er benyttet til denne artikkelen (Ulstein, R. 2008 og Tank-Nielsen, R. 1986.)

Tank-Nielsen tidfester etableringen av RMO til slutten av året 1942, altså flere måneder seinere enn Ulstein. Tank-Nielsen framholder videre at Kierulf var sjef for RMO med marineløytnant Andreas Kielland Rygg som nestkommanderende. Tank-Nielsen skriver: «Av forskjellige grunner forlot Haakon Kierulf RMO ca ½ år etter [altså etter «slutten av 1942», lokalhistoriewikis merknad], overlot kommandoen til Andreas Kielland Rygg og tok initiativet til opprettelsen av en ny sjømilitær etterretnings- og beredskapsorganisasjon sommeren 1943» (altså SB).[1]

I Ulsteins framstilling er bare Andreas K. Rygg nevnt som leder for RMO fram til august 1943, da han måtte flykte til Sverige etter å ha blitt advart om forestående massearrestasjoner av norske offiserer.[2] Rygg hadde ved flukten overlatt ledelsesansvaret i Oslo til stud.jur. (seinere skipsreder) Sigurd Sverdrup og ingeniør Martin Siem. Disse to ble litt seinere oppsøkt av Haakon Kierulf, som da hadde som oppdrag fra marineattasje Henriksen i Stockholm å overta ledelsen av RMO. Kierulf bad i denne forbindelsen Sverdrup og Siem om en liste over RMOs hovedagenter i Norge, noe de to avviste. Kort tid etter dette var det altså at Kierulf gav sin etterretningsvirksomhet fastere organisatorisk form ved å etablere SB.[3]

Mye av bakgrunnen for dette må trolig søkes i en viss rivalisering mellom forsvarsgrenene, slik en så tendenser til både ved legasjonen i Stockholm og i stabene og styrkene i Storbritannia. I Stockholm var det et «kjølig forhold» mellom marineattasjeen og MI II (Militærkontor II med ansvar for etterretningsarbeid), skriver Ulstein. «MI II oppfattet organisasjonen [SB] som en konkurrent til R.M.O.»[4] Forsvarets overkommando (FO) i London hadde i mars 1943 bestemt at marine- og flyattasjeene ikke lenger skulle arbeide med etterretningsgrupper. All slik virksomhet skulle ligge under MI II. Da Andreas K. Rygg kom til Stockholm, ble han følgelig plassert ved MI II som RMOs representant.

Opprettelsen av SB under marineattasjeen ble av MI II og FO oppfattet som en uheldig dublering av den sjømilitære etterretningen. Marineattasje Henriksen ble som følge av dette forflyttet til London. Men som Ulstein skriver:[5] «… det fikk ingen, og kunne heller ikke få, praktiske følger for SB. Den eneste makt som ville og kunne stanse en illegal organisasjon i Norge, var okkupasjonsmakten». SB fortsatte å formidle sine rapporter til London via marineattasjeen i Stockholm, som nå var kommandørkaptein Per Sandved, og fra slutten av 1944 hadde SB tre mann ansatt ved hans stab.[6]

Formål og aktiviteter

SBs oppgaver og virksomhet var tredelt.

For det første skulle organisasjonen drive sjømilitær etterretning, dvs. samle opplysninger om tyske festningsanlegg, ubåtbunkers og andre installasjoner og personell, og overvåke best mulig tyske militær og sivil skipsfart. Etterretningsvirsomheten omfattet formidling og befordring av de innsamlede opplysningene, via telegraf og radio, med post og jernbane og med kurer-trafikk.

For det andre påtok organisasjonen seg å evakuere mennesker som måtte flykte fra tyskerene og naziregimet. Hoveddelen av dette foregikk ved hjelp av fem fiskeskøyter i Halden/Hvaler/Fredrikstad-området, som brakte flyktningene over til en fast havn i Sverige, Rossøhavn, litt sør for Strømstad. Her ble de tatt godt hånd om av pensjonateierne herr og fru Billing.

Skøyteskipperne var:

  • Aage Jacobsen
  • Hans Mathisen
  • Kristian Martinsen
  • Konrad Martinsen

For det tredje ble mot slutten av 1944 virksomheten utvidet til å danne en beredskapstjeneste med tanke på en eventuell alliert invasjon i Norge. Flere stasjoner ble etablert på kysten og utrustet for å kunne ta i mot våpen og fortropper (commandos).

Organisasjonen

SB hadde en organisasjonsstruktur som lignet RMOs, med en sentralledelse i Oslo som kommuniserte med et utstrakt nett av lokale agenter langs kysten, for SBs vedkommende fra Halden til Trondheim.

Mange agenter var i det sivile gunstig plassert i virksomheter og etater som gav innsikt og armslag som kom til stor nytte for den illegale virksomheten. Det gjaldt jernbanen, postverket, fyrvesenet m.m. I Generaldirektoratet for Transport (seinere kalt Kommunikasjonsdirektoratet) satt sentralmedlem Reidar Tank-Nielsen så vel som RMO-sjef Andreas K. Rygg. Direktoratet hadde blant annet med bensin- og oljedistribusjon og reisetillatelser å gjøre. Apropos reisetillatelser, var samarbeidet tett med papir- og trykkerifirmaet Rich. Andvord, som kunne forsynte SB så vel som RMO med falske pass, stempler osv.

I Sverige var det nær kontakt mellom SB og den svenske etterretningstjenesten ved dets avdeling i Göteborg og Båhuslen.[7] En sivil kontakt som var til stor hjelp, var dr.philos. og løytnant Stig Roth ved Göteborgs museum og hans to medarbeidere fenrikene Harald Nordenberg og Helge Brådfors.

Sentralledelsen

Fra begynnelsen i 1943 satt følgende personer i SBs sentralledelse:

På seinere stadier kom følgende til ved sentralen:

I november måtte Kierulf sammen med andre i ledelsen flykte, da deler av organisasjonen ble opprullet av Gestapo. Marineløytnant Niels Olsen etterfulgte Kierulf som sjef. Da Olsen i april 1945 ble beordret til marineattasjeens kontor i Stockholm, overtok stud.jur. Reidar Tank-Nielsen som leder for SB.

De lokale stasjonene og kontaktnettet

Ut fra R. Tank-Nielsen opplysninger, supplert fra Ragnar Ulsteins verk, kan vi sette opp denne oversikten over kyststasjoner og medarbeidere i SB:


Kilder og litteratur

  • Johannessen, Finn Erhard: Ingen grenser. Protans historie 1939-1989. Utg. Protan. 1989.
  • Tank-Nielsen, Reidar: «Sjømilitær etterretningsvirksomhet - skjult krigshistorie» , i Norsk Tidsskrift for Sjøvesen nr. 6, 1986.
  • Ulstein, Ragnar: Etterretningstjenesten i Norge 1940-1945. Bind 2. Harde år. Orion forlag, Oslo 2008.
  • Ulstein, Ragnar: Etterretningstjenesten i Norge 1940-1945. Bind 3. Nettet strammes. Orion forlag, Oslo 2008.

Referanser

  1. ↑ Tank-Nielsen, R. 1986:17.
  2. ↑ Ulstein, R. 2008 bd. 2:235 og bd. 3:369
  3. ↑ Ulstein 2008 bd. 2:234-236.
  4. ↑ Ulstein, R. 2008 bd. 3:30.
  5. ↑ Ulstein, R. 2008 bd. 2:30.
  6. ↑ Tank-Nielsen, R. 1986:19.
  7. ↑ Tank-Nielsen, R. 1986:19.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sjømilitære_Beredskapstjeneste&oldid=2104335»