Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene
Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge av Jens Kraft er eit bokverk utgjeve i seks band i tidsrommet 1820–1835. Delar av verket kom i reviderte utgåver 1838–1842, og eit samanfattande band vart trykt heftevis i åra 1845-1848. Verket gjev ei grundig og detaljert framstilling av naturtilhøve, befolkning, økonomi og næringsliv i tida rett før industrialiseringa kan seiast å ha teke til i Noreg. Det omhandlar også ein del «historiske Notitser» og «Oldtidsminder». Men fyrst og fremst er det ei allsidig natur- og samfunnsgeografisk samtidsskildring, landsdel for landsdel, amt for amt og fogderi for fogderi ned til bygdelagnivå, og endatil med omtale av eit ganske omfattande utval av gardar i dei einskilde prestegjelda. Byane er omtala i eigne avsnitt. Les mer …  Harstad Tidende 02. september 1958. Eksplosjonene på Harstad festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring. Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno. På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus. Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller. Les mer … Hovedbygningen i Munkegata 8, oppført i nyklassisisme i 1787, arkitekt: Caspar Frederik Harsdorff (1735–1799). Foto: Commons:User:Jensens (2007) Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden. Les mer …  Stenkjærsandene, som ble til Steinkjersannan med Infanteriets øvingsavdeling nr. III Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmarsj» Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn». Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer … Anna Backer, født Anne Sofie Fredrikke Friis Giebelhausen (født 5. oktober 1868 i Fredrikstad, død 6. desember 1942 samme sted) var kvinnesaksforkjemper og sosialpolitiker. Hun var grunnlegger av Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF) og Fredrikstad Krets av Norges Røde Kors, og hun sto bak en rekke sosiale tiltak retta mot kvinner og barn. I Fredrikstad bys historie skildrer Martin Dehli henne slik: «Den mest særpregede av disse kvinneskikkelser i det politiske liv var vel fru Anna Backer, dr. Giebelhausens datter. Hennes interesser spente over et vidt felt fra kvinnesak til humanitære og sosiale spørsmål og idrett, og hennes engasjerte samfunnssyn førte henne inn i politikken. Under valgkampen til Stortinget i 1909 [...] holdt hun en mengde politiske foredrag. Hun regnet seg til Frisinnede Venstre, og uttalte at hun mht arbeiderspørsmålenes løsning stilte seg på «Frisinnede venstres ytterste fløy».» Les mer …Byklum er den sentrale garden i Kyrkjebygdi i Bykle, og sannsynlegvis også den eldste garden i bygda, som alle dei andre har utgangspunktet sitt i. At dette må vera såleis skjønar me både av at garden vart kyrkjestad, og dermed gav namn åt kyrkjesoknet, og av at han på 1600-talet framleis hadde den langt høgste landskylda i bygda. Når det gjeld gardsnamnet Byklum, slår Amund B. Larsen fast at det er dativ, fleirtal, av innsjønamnet Bykil. Sjø-, fjord- og elvenamn «antager ofte flertal, naar de gaar over til Gaardnavne», skriv han. (Norske Gaardnavne VIII, 213). Dette har, såvidt me kan sjå, ikkje vore omstridt. Meir uvisst er det med tydingsinnhaldet. Larsen meiner at ordet «kanskje [kan] høre sammen med Verberne boka og bauka i Betydningen: pladske, skvulpe.». Eivind Vågslid (N A, 2, 689) aksepterer Larsens etymologi, men vil setje verbet bauka til å tyde 'grava'. Tarald Nomeland i den gamle gards- og ættesoga (216) satsar i staden på at grunnordet er bygill, m, som i gamalnorsk tyder noko som er buge eller bøygt på form: «Det høver på Bykilen, som ligg noko bugen midt i dalen», seier han. Alt det hermde høyrest i og for seg plausibelt ut, men me trur endå at det einaste ein kan vera nokonlunde trygg på, er konklusjonen frå Norsk Stadnamnleksikon (1975, 85), der det heiter at Bykil «ikkje er sikkert tolka.» Om ein skulle gjeta på alderen på busetnaden her, er det vel rimeleg å satse på bronsealder eller yngre steinalder. Diverre har ein ikkje oldfunn som kan stadfeste denne tanken, så han lyt berre byggje på ei parallellføring med eldste gardane i Nordbygdi. Elles ligg det fyre ein bundel med gamal tradisjon, som samla sett tykkjest peike i retning av mykje høg alder. Les mer … Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondheim, død 30. august 1948 i Oslo) var zoolog. I 1912 ble hun den første kvinnelige professor i Norge.Bonnevie tok doktorgraden i zoologi i 1906 på avhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni», som tok utgangspunkt i kjønnscelledannelse hos en parasittisk snegleart. Hun var den femte norske kvinne med doktorgrad, og den andre med doktorgrad tatt i Norge. Agnes Mathilde Wergeland, Elizabeth "Betsy" Stephansen, og Emily Arnesen tok alle sine doktorgrader i Zürich i Sveits mellom 1890 og 1903, mens tyskfilologen Clara Holst disputerte i Kristiania 10. desember 1903. Ingen av disse ble professorer i Norge (men Agnes Mathilde Wergeland ble professor i historie ved Universitetet i Wyoming i USA i 1902). Utnevnelsen av Kristine Bonnevie til professor fant sted 4. juli 1912, og ble omtalt i positive ordelag i Aftenpostens aftennummer samme dag (utdrag):
|
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 163 artikler og 239 831 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelRødven stavkirke er ei stavkirke i Rødven i Rauma kommune i Romsdal. Den ligger ikke langt fra Rødven kirke, nede ved Rødvenfjorden. Den nye kirka fungerer som sognekirke for Rødvenbygda. Rødven stavkirke ble bygd omkring 1300. Den ble overdratt til soknet av gardbrukerne i 1902. Rødven kapell (nå Rødven kirke) ble bygd like ved og stod ferdig i 1907, og var den nye kirka på stedet. Like etter, i 1908, ble den gamle stavkirka overtatt av Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. Rødven stavkirke har hatt perioder med manglende vedlikehold. Den er flere ganger restaurert og det er gjort mange utskiftninger. Av den opprinnelige kirka er det knapt noe tilbake, bortsett fra selve hovedstavene og de indre veggene i selve skipet. Det er i grunnen Rødven stavkirke slik den framstod i 1712 etter en omfattende reparasjon vi kan se idag. Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
||||||||
