Jordal idrettsplass
Jordal idrettsplass, i dag offisielt navn Jordal kunstgressbane er en kommunal idrettsbane og i dag inngår i Jordal idrettspark.
Den ble anlagt i leireuttaket etter Jordal Teglverk fra rundt 1920, og var fra 1925 en koksbane, fra 1977 med kunstgress. Banen oppgradert med nytt kunstgress flere ganger, i 1987, 1999 og i 2022/2023. Den brukes idag til både både fotball og amerikansk fotball.
Bakgrunn
Den store mangelen på idrettsbaner i hovedstaden ble ved århundreskiftet 1900 stadig mer prekær, både på grunn av en stigende interesse for å utøve idrett og en minkende tilgang på arealer i byen som var store nok til å kunne etablere idrettsanlegg med internasjonale mål.
Det hadde vært en viss etablering av idrettsanlegg på Vestkanten, som Frogner stadion fra 1901 og Bislett stadion fra 1907/1908, men ingen på Østkanten. Anlegget på Bislett var interessant for planleggerne, da det ble anlagt i området etter Bislet teglverk, og senere i 1916 kom Dælenenga idrettsplass på området etter Dæhleneng teglverk. Dette skulle bli byens eneste moderne idrettsanlegg i mange år. Fram til 1916 var alle idrettsanlegg i byen enten privat eide eller privat drevne.
Særlig varaordfører Sverre Iversen fra Arbeiderpartiet så mulighetene på Jordal, hvor Jordal Teglverk nærmet seg nedleggelse og hadde gjennom sitt leireuttak planer store områder som kunne egne seg. Iversen fikk det slik at kommunen kjøpe teglverket i 1917 med den intensjon å fortsette leireuttaket i anslagsvis seks år til leirebestanden var uttømt og området ferdig planert, for så å anlegge et idrettsanlegg her. Imidlertid tok leireuttaket bare to år, før kommunen kunne starte anlegget av et idretssanlegg.
Politisk strid
Utdypende artikkel: Jordal_(Oslo)#Politisk_strid
Det var imidertid stor motstand fra Høire mot å skulle bruke kommunale midler på et nytt anlegg på Jordal, og ønsket heller å prioritere en utbygging og modernisert av anlegget på Bislett, hvor en ombygging startet i 1917 og ble ferdigstilt i 1922.
Sverre Iversen fikk sammen med Anton Frisch (1865–1928) fra Venstre i 1920 igjennom en liten bevilgning til grovplanering og første arbeider til en enkelt fotballbane, uten garderober eller tribuner på Jordal. Iversen var leder av byggekomiteen, som han også hadde vært på Dælenenga. Vinteren 1921/1922 er det imidlertid full stopp i arbeidene på Jordal. Bislett fikk en million til sin opprusting, Jordal fikk 50 000 til sin delvise klargjøring.
Dette var i en tid med sterk politisk polarisering og økonomiske nedgangstider, og dette gjorde at også innen idrettspolitikken blir frontene skarpere. Arbeiderpartiet med Iversen i spissen arbeidet hardt for at også Østkanten skulle få et idrettsanlegg, og slik også kunne bøte på den store banemangelen som eksisterte, mens Høire stemte konsekvent imot enhver bevilgning til Jordal.
Det skiftende politiske flertallet i bystyret bestemte også framdriften av banen på Jordal, og dette gikk svært langsomt. Den delvis fullførte fotballbanen på Jordal ble nedgradert fra en såkalt «matchbane» til «øvingsbane».
Første åpning
Banen fikk en slags åpning, uten noen festivitas 21. mai 1923 og med et fåtalllig publikum da Jordal og Spartakus spilte en seriekamp her.
Dette markerte arbeideridrettens inntog på Jordal som i 1920- og 1930-årene var en klassisk arbeideridrettsbane, og hjemmearena for Jordal AIF og Arbeidernes Skøyteklubb etter at skøytesporten kom hit ved nyttår 1925.
Koksgrus
Sommeren 1924 fikk fotballbanen en nytt dekke av koksgrus, jord og leire. Koksgrus ble mye benyttet til banedekke på denne tiden, det ble også brukt til husisolasjon hvor en ikke hadde tilgang til leire og før mineralullen kom rundt 1950. Som banedekke hadde koksgrusen den fordelen at det er porøst og holder jevnt på fuktighet. Koksgrusen ble blandet med sand jord/leire og sagmugg, og blandingsforholdet her var viktig.
Imidlertid ble koksgrusen sterkt preget av værforholdene. Det måtte ikke være for mye regn, eller særlig ikke for mye sol med tørt vær og vind, da ble støvplagen enorm. Sklitaklinger på banen kunne gi sårbehandling i ukevis etterpå. Etter kampen var spillerne svarte, både utenpå og inni etter å ha løpt rundt og pustet inn det svarte støvet. Helsekonsekvenser av støvplagen har gjort at det fra 2000 har vært økt forkus på å fjerne dette fra idrettsbaner.
På Jordal gikk den siste kampen på koksgrus 15. juni 1977.
Utvikling av anlegget
Det nye banedekket gjorde at denne sesongen ikke åpner før 6. september (!). Fra 1925 ble banen brukt som kampbane og samme høst fikk anlegget elektrisk strøm og vann. Dette gjorde at banen kunne islegges om vinteren. Den ble da brukt til lengdeløp og testet for bandy. Den viste seg imidlertid for liten for bandy, så i januar 1926 overtok ishockey. Vintrene 1927 til 1929 var det imidlertid lite aktivitet, vanskelige baneforhold og milde vintre får ansvaret. Anlegget ble da noe oppgradert.
Etter at Arbeiderpartiet kom tilbake til makten i Oslo etter kommunevalget i 1928, ble det en sterk statsing på å utvikle området og sette anlegget i «driftsmessig stand». Dette innebærer en opprustning av banedekket og en inngjerding av området med inngangsporter slik at det kan kreves inngangspenger ved arrangementer. Klubbhuset ble bygget i 1931, og offisielt innviet 29. august 1932. Dette er tegnet at byarkitekt Harald Aars og er i to etasjer, og fundamentert til et eventuelt påbygg av ytterligere en etasje. Det hadde i første etasje damegarderobe og herregarderobe, rom for skøyteutleie, massasjerom, varmerom for barn, mannskapsrom, bad og toalett. i andre etasje var det kafe, restaurant, klubbkontorer, kjøkken og anretning.
Også tribuneanlegget ble påbegynt og til dels ferdigstilt og området mer parkmessig opparbeidet. Mot Hedmarksgata og Odalsgata ble det satt opp gjerde.
I 1933 ble det beviet penger til anleggelse av to tennisbaner i det nordøstlige hjørnet, mot Hedemarksgata/Odalsgata. Disse åpnet året etter ble svært populært, og nye baner ble etabert i 1937/1938 ved en utvidelse av anlegget mot Hølandsgata. Her kom det også en grusbane, kalt «Bingen» brukt til tennis, ballspill og islagt til ishockey om vinteren. Denne var i brukt helt fram til 1988 da den ble erstattet av dagens ungdomshall på stedet.
Sommeren 1937 hadde det kommet tribuner rundt hele banen, bortsett fra i søndre sving (egentlig i retning sør/øst). I mai 1938 begynte støpearbeidene for fundamentene for den siste svingen hvor det også bygges en stor maratonport og motering av sittebenkene på hovedtribunen. Alle tribunene var på plass i april og banen fijkk en publikumskapasitet på 18 000. Dette var de siste byggearbeidene på Jordal før krigen.
Bruk
Vinteren 1929/1930 ble det arrangert tre skøyteløp på Jordal, med stort publikumsoppmøte. Det første løpet gikk 2. februar 1930 og det kom 2 500 tilskuere. Det er hovedsakelig den begrensede tribunekapasiteten som begrenset antallet, hvor en kunne presse inn 3-4 000 tilskuere. Sommeren dette året var det en ny åpning av anlegget, med fotballkamper og det første friidrettsstevnet 13. juni 1930. Denne gang var det som et fullverdig anlegg, selv om det fortsatt var mye som manglet.
Fra dette tidspunktet var det full utnyttelse av kapasiteten helt fram til krigen, hovedsakelig med fotball og friidrett om sommeren og bandy, frigang for publikum og skøyteløp om vinteren, hvor særlig «Hadelandstrioen» Ivar Ballangrud, Hans Engnestangen og Michael Staksrud gjorde seg gjeldende. Fra vinteren 1933 var det også israce for motorsykler under flombelysningen. Dette varte i nen år for antall ulykker ble for høyt.
Etter at de første tennisbanene kom i 1934 ble dette svært populært, og tilrettelagt for nye utøvere med utleie av både rackerter og baller. Det ble arrangert turneringer med klasser både for kvinner og menn.
Anlegget var først og fremst et breddeidrettsanlegg. Først fra 1938 holdt anlegget høyt nok nivå til at publikumslaget VIF tok i bruk fotballbanen som sin faste hjemmebane for sitt A-lag, etter å ha spilt enkeltkamper her siden 1932.
Under krigen ble anlegget inntatt av Wehrmacht allerede om ettermiddagen 9. april og banen ble benyttet til lagring av utstyr. Klubbhuset ble brukt til kontorer. 3. mai 1940 kunngjøres det at anlegget er tatt i brukt til militære formål og er under strengt vakthold. Vinteren 1941 frigis anlegget til idretten, men på grunn av idrettsstreiken er det ikke mulig å få til andre arrangementer enn interne fotballturneringer for tyske soldater som kjempet om øverstkommanderende Nikolaus von Falkenhorsts pokal, samt noen forsøk på forbalkamper mellom nazifiserte klubber med utøver stort sett beordret over fra Hirden og andre NS-organisasjoner.
Kilder og litteratur
- Jordal idretssplass] i Oslo byleksikon
- Ivar A. Johnsen (2020) Kampen om Jordal - fra teglverk til arbeideridrett, fra vekst til fall – IAJ Consulting, Oslo. ISBN 978-82-692194-0-1.
- Jordal idrettspark, Oslo kommune
- Nye Jordal idrettspark, Oslo kommune
- Jordal på stadion.com
- Jordal kunstgress hos Norges Fotballforbund