Kongsvingervegen (Nes)

Kongsvingervegen over gamle Vormsund bru i tre, i midten ble det i 1925 satt inn et stykke jernfagverk fra gamle Eidsvoll Sundbru etter uheldig møte med tømmervase. Brua ble sprengt i 1940, men gjenoppbygd. I 1953 ble den avløst av ny bru med spenn av stålbetongbjelker fra en aldri fullført ubåtbunker i Bergen.

Foto: Boka Nes, Romerike (1931).

Kongsvingervegen er navnet på hovedvegen mellom Oslo og Kongsvinger gjennom Nes. Vegen var allfarveg i uminnelige tider før den ble utbygd som kjøreveg, kjent som Den Wingerske Kongeveg, fra 1826 klassifisert som hovedveg, riksveg (rute 101, seinere RV2) fra 1928 og fra 2010 europaveg (E16). Vegen følger i store trekk det gamle faret. Bruene var fra vest mot øst Digerdalen bru, Sulta(?) bru, Vormsund bru, Vingerdals bru, Uvesund bru, Dysterud bru. Det var ferge over elvene Ua og Vorma til henholdsvis 1844 og 1859.

Biskop Jens Nielssøns visitasberetninger er til liten help. Da han og følget i januar 1597 fór gjennom bygda, fulgte de østsida av elva til de krysset på slede over til Nes prestegard med isen knakende under seg. Først derfra fulgte de en trasé vi kjenner igjen som allfarvegen mot Odalen: Ved Oppåker svingte den ned til Glomma og fulgte elva forbi Funnefoss og Bjertnes. På veg sørover igjen valgte de en østligere trasé fra Nes prestegard mot Sørum kirke, delvis på sandbanker i elva. Det minner oss om å være forsiktige ved bruk av visitasberetningene til å lokalisere allfarveger.

På 1600-tallet kom det krav knytta til allfarvegene og skysshold. Vegbredde ble fastsatt, men krav til steinsetting og grøfting lå ennå hundre år fram i tid. Det ser allikevel ut til at vegen tidvis var kjørbar allerede på 1600-tallet. 16. juni 1685 het det nemlig at kong Christian 5. kunne reise det meste av vegen fra Skedsmo til Kongsvinger via Nes prestegard i en liten «Calesch», eftersom Veyen var heel goed og beqvem at kiøre. I 1743 het det at det gjennom Nes ennå stod milepæler i stein langs allfarvegen. Det hadde også stått halvmilepæler av tre, men de var for lengst råtnet bort.

Det var to skysstasjoner og gjestgivergarder langs vegen gjennom Nes. Den ene var på sundgarden Vormsund fram til 1740-åra, seinere Kjølstad, og den andre på Bjertnes, fra 1770-åra Heberg så Råholt. I tillegg var det på 1700-tallet flere ulovlige kroer og kneiper langs vegen. Allfarvegen var også postveg, med postgarder på Nordre Vågstad ved Vormsund og på Oppåker gjennom 1700-tallet. På vegen skulle de innom Nes prestegard.

Vegen følger ennå i hovedtrekk faret etter den gamle ridevegen, men med åra er bakker lagt om og bruer oppgradert. De største endringene er ved Oppaker, hvor den gamle allfarvegen dreide ned mot Funnefoss, fulgte elvebredden forbi elvesvingen ved Bjertnes og kom inn på dagens trasé ved Dyståa. I 1770-åra ble vegen lagt lenger fra elva og spor over Hebergåsen er satt i sammenheng med dette arbeidet. Etter klager på de bratte bakkene opp og ned åssida, ble den allerede i 1795-97 flyttet enda lenger nord til dagens trasé.

Dæggerdalsbakkene på grensa til Ullensaker ble lagt om i 1882, og i 1885 ble Vingersdalsbakkene lagt om.

Vegen ble utbedret i tida 1946-61. Bruene ble oppgradert, vegen ble utvida til 7-9 meters bredde og fikk fast dekke. Vedlikeholdsetterslep ved økende trafikkmengde i 50-åra ble blant annet håndtert ved å beskjeftige domfelte forbrytere ved Botsfengselets fangeleir i Nes. Den første gang- og sykkelvegen i Nes kom på Vormsund øst med egen undergang i 1978, fulgt opp gjennom 80-tallet med strekninger langs vegen på Oppakermoen, Kulmoen, Lillerommen, Vormsund vest og Vingerdalen. Omlegginger på 1900-tallet har bevart eldre vegfar i Taterudbakken mellom Kjølstad og Vorma, et stykke ved Vormsund ungdomsskole, vegstumpen Vingersdalen øst for Glomma og deler av sørlig trasé over Ua.

Ingen del av vegstrekningen med i Vegdirektoratets kulturminneplan. Frivillige har skiltet og opparbeidet «Oldtidsvegen», en antatt trasé av den gamle allfarvegen over Hebergåsen. På Kulmoen kloss inntil Kongsvingervegen var det ekserserplass. Et telthus fra 1700-tallet står på stedet, og er kommunalt listeført.

Et regionalt initiativ for å oppgradere Kongsvingervegen til motorveg-standard startet i 1987, men har foreløpig ikke gitt resultater i Nes.

Kilder og litteratur

• Kartverket: Norgeskart.
• Kartverket: Kart 1806. Ullensaker grense til Kulmoen.
• Kartverket: kart 1782. Kulmoen til Oppaker.
• Gjærum, J.. Akershus fylkes veghistorie. Utg. P. Soelberg trykk. 1954. s. 602. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Nielsen, Anne-Mette. «Ferdsel og vegstell i nye former». Romerike i barokk og rokokko. Utg. Romerike historielag. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Skari, Bent (red.). Statens vegvesen Akershus 1990-2000. Utg. Statens vegvesen Akershus. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Skari, Bent (red.).Statens vegvesen Akershus 1960-90. Utg. Statens vegvesen Akershus. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Øgaard, Per. Wingerske kongevei. Utg. Statens vegvesen, Akerhus vegkontor. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Østerud, Erling. Nes på Romerike 6. Utg. Kommunen. 1980. s. 649. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Akershus fylke 1914-1960. Utg. [Akershus fylke]. no. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Vegvalg. Utg. Statens vegvesen, Vegdirektoratet. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Norge i 1743. Utg. Solum. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Nes kommune. kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer 2017–2030.