Skribenter
53 310
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
'''[[Ólafia Jóhannsdóttir]]''' (født 22. oktober [[1863]] i Nedre Mosfell på [[Island]], død 21. juni [[1924]] i [[Oslo|Kristiania]]) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på [[Grønland (Oslo)|Grønland]] og [[Vaterland (Oslo)|Vaterland]] i [[Oslo]], hvor hun er hedra med en byste i [[Vaterlandsparken]] og gatenavnet [[Olafiagangen]]. </onlyinclude> | '''[[Ólafia Jóhannsdóttir]]''' (født 22. oktober [[1863]] i Nedre Mosfell på [[Island]], død 21. juni [[1924]] i [[Oslo|Kristiania]]) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på [[Grønland (Oslo)|Grønland]] og [[Vaterland (Oslo)|Vaterland]] i [[Oslo]], hvor hun er hedra med en byste i [[Vaterlandsparken]] og gatenavnet [[Olafiagangen]]. </onlyinclude> | ||
<onlyinclude>Olafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Olafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en [[folkehøyskole]]. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i [[Danmark]], hvor hun kom i kontakt med [[grundtvigianismen]] og ble sterkt påvirka av den. </onlyinclude> På vei videre til Storbritannia reiste hun om Kristiania. Der traff hun på et hospits en bestyrerinne som var aktiv i [[Hvite Bånd]]. Olafia meldte seg inn, noe som skulle bli avgjørende for retningen hennes liv tok. Mens hun var i Kristiania talte hun i [[Studentersamfundet]] om betydningen av et eget universitet på Island. Islands uavhengighet var en viktig sak for henne, og hun fikk oppleve det første store skrittet mot uavhengighet da Island i 1918 ble en selvstendig stat i personalunion med Danmark. Full selvstendighet kom først med opprettelsen av republikken i 1944. | <onlyinclude>Olafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Olafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en [[folkehøyskole]]. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i [[Danmark]], hvor hun kom i kontakt med [[grundtvigianismen]] og ble sterkt påvirka av den. </onlyinclude> På vei videre til Storbritannia reiste hun om Kristiania. Der traff hun på et hospits en bestyrerinne som var aktiv i [[Det Hvite Bånd]]. Olafia meldte seg inn, noe som skulle bli avgjørende for retningen hennes liv tok. Mens hun var i Kristiania talte hun i [[Studentersamfundet]] om betydningen av et eget universitet på Island. Islands uavhengighet var en viktig sak for henne, og hun fikk oppleve det første store skrittet mot uavhengighet da Island i 1918 ble en selvstendig stat i personalunion med Danmark. Full selvstendighet kom først med opprettelsen av republikken i 1944. | ||
Etter å ha vendt tilbake til Island talte hun i kvinnesaksforeningen om Hvite Bånd, og fikk umiddelbart med seg femti nye medlemmer. Den islandske foreninga meldte seg inn i verdensforbundet, og Olafia ble raskt lagt merke til. På en konferanse ble hun utfordre til å reise til Norge på organisasjonens vegne. Hun forsøkte først i [[Bergen]] i 1900, men ble syk og måtte reise hjem. I [[1903]] reiste hun så til [[Trøndelag]], hvor hun igjen ble syk. Etter å ha frisknet til dro hun videre til Kristiania. Hun tok kontakt med Hvite Bånd i byen, og fikk seg en leilighet i [[Smalgangen (Grønland)|Smalgangen]] 4 på Grønland. På gatene fikk hun kontakt med alkoholikere og prostituerte, og hjalp dem på alle de måter hun kunne. Enkelte fikk til og med overnatte i den lille leiligheten hennes. | Etter å ha vendt tilbake til Island talte hun i kvinnesaksforeningen om Hvite Bånd, og fikk umiddelbart med seg femti nye medlemmer. Den islandske foreninga meldte seg inn i verdensforbundet, og Olafia ble raskt lagt merke til. På en konferanse ble hun utfordre til å reise til Norge på organisasjonens vegne. Hun forsøkte først i [[Bergen]] i 1900, men ble syk og måtte reise hjem. I [[1903]] reiste hun så til [[Trøndelag]], hvor hun igjen ble syk. Etter å ha frisknet til dro hun videre til Kristiania. Hun tok kontakt med Hvite Bånd i byen, og fikk seg en leilighet i [[Smalgangen (Grønland)|Smalgangen]] 4 på Grønland. På gatene fikk hun kontakt med alkoholikere og prostituerte, og hjalp dem på alle de måter hun kunne. Enkelte fikk til og med overnatte i den lille leiligheten hennes. | ||