Adelsloven: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Lenke)
m (Robot: Legger til {{Bm}})
 
(28 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Adelsloven]]''' (fullstendig navn: ''Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder'') ble den [[1. august]] [[1821]] vedtatt av [[Stortinget]].
{{thumb|Baroniet Rosendal 1705.jpg|[[Baroniet Rosendal]] var det eneste [[baron]]iet som ble opprettet i Norge. Grunnloven av 1814 fastslo at ingen nye baronier kunne bli opprettet, og etter adelsloven av 1821 ble heller ikke tittelen videreført til nye arvinger.|maler=Hans Sager (1705).}}
{{thumb|Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428010-146.jpg|Ett av to [[grevskap]] i Norge var [[Jarlsberg grevskap|Jarlsberg]]. Denne illustrasjonen fra boka ''Nordiska taflor'' viser fasaden på [[Jarlsberg hovedgård]].}}
'''[[Adelsloven]]''' (fullstendig navn: ''Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder'') ble den [[1. august]] [[1821]] vedtatt av [[Stortinget]]. Loven satte i gang prosessen med å avskaffe [[adel]]ige titler og privilegier i Norge. Personer som allerede hadde disse titlene og privilegiene fikk stort sett beholde dem, men de ble ikke lenger videreført til nye slektsledd.


==Historikk==
==Historikk==
Stortinget hadde i [[1815]] og [[1818]] vedtatt loven, som begge ganger ble stanset av Kongen. Da Stortinget i [[1821]] for tredje gang og mot Kongens ønske vedtok loven, oppnådde den i sanksjon. Like etterpå fremmet kong [[Karl III Johan]] forslag om å opprette ny adel, men det ble avvist av Stortinget.<ref>Berg, Roald: [http://www.stortinget1905.no/popup/pdf/oversiktsartikkel.pdf STORTINGET OG UNIONEN 1814-1905]</ref>
Allerede [[Riksforsamlingen]] av 1814 hadde som mål å avskaffe adelige privilegier i Norge: [[Grunnloven]] bestemte i paragraf 23 at «Ingen personlige, eller blandede, arvelige Forrettigheder maae tilstaaes Nogen for Eftertiden», og videre i paragraf 108 at «Ingen Grefskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser, maae for Eftertiden oprettes». I adelsloven ble disse prinsippene satt ut i praksis. Stortinget hadde i [[1815]] og [[1818]] vedtatt loven, som begge ganger ble stanset av Kongen. Da Stortinget i [[1821]] for tredje gang og mot Kongens ønske vedtok loven, oppnådde den sanksjon. Like etterpå fremmet kong [[Karl III Johan]] forslag om å opprette ny adel, men det ble avvist av Stortinget.<ref>Berg, Roald: [http://www.stortinget1905.no/popup/pdf/oversiktsartikkel.pdf STORTINGET OG UNIONEN 1814-1905]</ref>


==Konsekvenser==
==Konsekvenser==
Det er en vanlig, men uriktig antakelse at «adelen ble avskaffet i 1821». Adelsloven iverksatte en langvarig avskaffelse av adelskap og herunder titler og privilegier. Alle som for seg selv og sine ektefødte barn, født før lovens kunngjørelse, beviste sitt adelskap, fikk ut sin levetid beholde adelskap og eventuell tittel, samt privilegier som ikke var i strid med Grunnlovens § 108. Det gjaldt blant annet skattefrihet for setegårder.
{{thumb|Harald Wedel Jarlsberg.jpg|Harald baron Wedel-Jarlsberg (1811–1897) var en av de siste adelige i Norge.|maler=[[Asta Nørregaard]]/[[Oslo Museum]] (1914)}}


Den siste norske greve med offentlig anerkjennelse, var Peder Anker grev Wedel Jarlsberg, som hadde lensgrevelig rang.<ref>Store norske leksikon: [http://snl.no/Wedel_Jarlsberg Wedel Jarlsberg]</ref> Hans yngre brødre var baroner, og av dem døde Harald baron Wedel-Jarlsberg i 1897. Søskenbarnene Ulriche Antoinette de Schouboe (1813–1901) og Julie Elise de Schouboe (1813–1911), samt Anne Sophie Dorothea Knagenhjelm (1821–1907), døde tidlig på 1900-tallet som noen av de siste som hadde hatt offentlig anerkjennelse som adelige. Det betyr at adelskapet i Norge ikke opphørte før ved hundreårsskiftet i 1900.
Adelsloven av 1821 «avskaffet» ikke adelen, men iverksatte en langvarig avskaffelse av adelskap og herunder titler og privilegier. De som allerede hadde adelige titler og privilegier, fikk i all hovedsak beholde disse: Alle som beviste sitt adelskap for seg selv og sine ektefødte barn, født før lovens kunngjørelse, fikk beholde adelskap og eventuell tittel så lenge de levde, samt privilegier som ikke var i strid med Grunnlovens § 108. Det gjaldt blant annet skattefrihet for setegårder. Det viktigste unntaket fra denne regelen var at [[Leksikon:Hals- og håndsrett|hals- og håndsretten]] og [[Leksikon:Birk|birkeretten]], rettigheter som gav adelsherrer juridisk myndighet over bønder på sine gods, ble inndratt av staten umiddelbart.
 
Ettersom også unge barn var blant de som fikk beholde titler og privilegier i egen livstid, hadde Norge faktisk [[Adelige personer i Norge etter 1821|en liten, offentlig anerkjent adel]] like til begynnelsen av 1900-tallet. Den siste norske greven med offentlig anerkjennelse, var [[Peder Anker Wedel Jarlsberg (1809–1893)|Peder Anker grev Wedel Jarlsberg]], som hadde lensgrevelig rang.<ref>Store norske leksikon: [http://snl.no/Wedel_Jarlsberg Wedel Jarlsberg].</ref> Hans yngre brødre var baroner, og av dem døde [[Harald Wedel Jarlsberg (1811–1897)|Harald baron Wedel-Jarlsberg]] i 1897. Søskenbarnene [[Ulriche Antoinette de Schouboe (1813–1901)|Ulriche Antoinette de Schouboe]] (1813–1901) og [[Julie Elise de Schouboe (1813–1911)|Julie Elise de Schouboe]] (1813–1911), samt [[Anne Sophie Dorothea Knagenhjelm (1821–1907)|Anne Sophie Dorothea Knagenhjelm]] (1821–1907), døde tidlig på 1900-tallet som noen av de siste som hadde hatt offentlig anerkjennelse som adelige.
 
Etterkommerne av disse slektene er imidlertid fortsatt anerkjent som adelige i [[Danmark]]: [[Dansk Adels Forening]] utgir fortsatt jevnlig sin ''[[Danmarks Adels Aarbog]]'', der de også teller norske medlemmer, og regner med at om lag 900 personer som bor i Norge i dag hører til en gammel dansk-norsk adelsslekt.<ref>[http://adelsforeningen.dk/mere/norge Dansk Adels Forenings nettsider].</ref>


==Reaksjoner==
==Reaksjoner==
Motstanden mot Adelsloven var forholdsvis svak og uten bred tilslutning. Det kan forklares med (1) at mange nordmenn som hadde adelskap i Norge, også hadde dansk adelskap og dermed forble adelige, (2) en fåtallig adel uten større makt, hvorav mange bodde utenlands, og (3) datidens politiske idealer.
{{thumb|Eidsvold-galleri - no-nb digibok 2012080808002-86.jpg|Eidsvollsmannen Severin Løvenskiold markerte seg som motstander av adelsloven. Illustrasjon fra boka ''Eidsvold-galleri'' av Paul Botten-Hansen.}}
Motstanden mot Adelsloven var forholdsvis svak og uten bred tilslutning. Det kan forklares med tre faktorer: For det første hadde mange nordmenn som hadde adelskap i Norge også dansk adelskap, og dermed forble de adelige; for det andre hadde landet en fåtallig adel uten større makt, der mange bodde utenlands; for det tredje stemte prinsippet med å avskaffe arvelige privilegier godt overens med datidens politiske idealer.


Motstanden fant sitt tydeligste uttrykk i [[Severin Løvenskiold]], som allerede i 1814 hadde kjempet mot folkestyret og som arbeidet for å stanse Adelsloven.<ref>Store norske leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Severin_L%C3%B8venskiold/utdypning Severin Løvenskiold – utdypning (NBL-artikkel)]</ref> Løvenskiold mente blant annet at kongen, og dermed rikets regjering, hadde skjenket hans familie evig adelskap, og adelsbrevet av 1739 benytter uttrykket «til evig tid».<ref>Quisling, J.L. (1921): [http://www.slekt.org/books/quisling/gaard1/010.html Løvenskioldslegten]</ref> Samtidig fastslo Grunnlovens § 97 at «[i]ngen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft»<ref>Stortinget.no: [http://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Lover-og-instrukser/Grunnloven-fra-1814/ Grunnloven fra 1814]</ref>
Motstanden fant sitt tydeligste uttrykk i [[Severin Løvenskiold (1777–1856)|Severin Løvenskiold]], som allerede i 1814 hadde kjempet mot folkestyret og som arbeidet for å stanse Adelsloven.<ref>Store norske leksikon: [http://snl.no/.nbl_biografi/Severin_L%C3%B8venskiold/utdypning Severin Løvenskiold – utdypning (NBL-artikkel)]</ref> Løvenskiold mente blant annet at kongen, og dermed rikets regjering, hadde skjenket hans familie evig adelskap, og adelsbrevet av 1739 benytter uttrykket «til evig tid».<ref>Quisling, J.L. (1921): [http://www.slekt.org/books/quisling/gaard1/010.html Løvenskioldslegten]</ref> Samtidig fastslo Grunnlovens § 97 at «[i]ngen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft»<ref>Stortinget.no: [http://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Lover-og-instrukser/Grunnloven-fra-1814/ Grunnloven fra 1814]</ref>


==Original tekst==
==Original tekst==
Linje 44: Linje 51:
|}
|}


==Adelskomiteen==
=== Forklaring ===
Adelskomiteen (fullstendig navn: ''Committeen for Anmeldelser angaaende Adelskab og adelige Rettighede'') var Stortingets 15. komité.
Ikke bare kan språket i loven være vanskelig å trenge gjennom, men det kan også være vanskelig å få oversikt over de praktiske konsekvensene av dette. Det er derfor greit å se på de faktiske virkningene av loven.


{| class="wikitable"
* §1: Det har bare vært to [[grevskap]] i Norge: [[Larvik grevskap|Larvik]] og [[Jarlsberg grevskap|Jarlsberg]] (tidligere [[Griffenfeldt grevskap|Griffenfeldt]] og så [[Tønsberg grevskap|Tønsberg]]). Det eneste [[Baroni|baroniet]] var [[Rosendal baroni|Rosendal]]. Grevskapene ble slått sammen til [[Jarlsberg og Larvik amt]], fra 1919 [[Vestfold fylke]]. Baroniet ble administrativt en del av [[Søndre Bergenhus amt]], fra 1919 [[Hordaland|Hordaland fylke]].
|-
* §2: [[Leksikon:Birk|Birkeretten]] var utskilt fra den vanlige herredsretten som et adelig privilegium, og var knytta til grevskapene og baroniet. Da disse opphørte som administrative enheter, opphørte de også som rettskretser, og områdene ble lagt under det vanlige systemet med by- og herredsretter.
| De til Storthinget indkomne Reklamationer om Adelskab oversendes en særegen Komite, bestaaende af Bull (Formand), Nielsen (Sekretær), Barth, Rogstad og Schytte. Der var ialt indkommen saadanne Reklamationer fra 18 adelige Familier, af hvilke dog Bergh tog sin Reklamation tilbage. Komiteen bemærkede, at Udtrykkene i Loven af 1ste August 1821 §§ 6 og 7: "for næste ordentlige Storthing lovligen bevise," samt: "for næste ordentlige Storthing ved lovlige Dokumenter beviser," forekom den ligefrem at involvere, at Storthinget er den Autoritet eller det Forum, der har at bedømme, om det af vedk. Reklamanter tilveiebragte Bevis for deres Adelskab kan ansees tilstrækkeligt eller ikke, og den kunde derfor ikke dele den af flere nærede Anskuelse, at Storthinget burde indskrænke sig til at modtage de indkomne Adelsreklamationer, uden at indlade sig paa a bedømme, hvorvidt de maatte kunne ansees ved de samme medfølgende Dokumenter at være begrundede, eftersom det vilde være noget extraordinært, at Storthinget skulde gjøres til et Tribunal, der skulde paakjende Bevisers Tilstrækkelighed eller Utilstrækkelighed. Komiteen anførte fremdeles, at den havde troet at burde anse det for fyldestgjørende Bevis for Adelskab, naar en Reklamant er i Besiddelse af det Adelspatent, hvorpaa han grunder sin Reklamation, og har fremlagt dette enten in originali eller i behørig vidimeret Gjenpart, og bærer det i Patentet benævnte Familienavn, eller ogsaa har fremlagt bekræftet Gjenpart af det danske Kancellis Lensarkiv opbevarede Koncept til det Adelspatent, hvorpaa han grunder sin Reklamation, bærer det i Patentet benævnte Familienavn, samt er af en Familie, der notorisk er bleven anseet som adelig. De til Storthinget indsendte Adelspatenter vare ikke enslydende, men nogle udfærdigede i det latinske, andre i det danske Sprog; i nogle nævntes den Adledes Hustru med som optagen i Adelsstanden, medens dette i andre ikke var Tilfældet; endelig lød nogle paa Optagelse i begge de forenede Rigers Adelsstand, medens der i andre kun nævntes den danske Adelsstand. Af denne sidste Forskjel i Patenternes Udtryk have nogle villet udlede, at de, der kun ere benævnte som optagne i den danske Adelsstand, ikke skulde kunne ansees for at være i Besiddelse af adelige Rettigheder i Norge, og have som Hjemmel for denne Paastand paaberaabt det kgl. aabne Brev af 12te Marts 1673, hvorved den norske Adel indrømmes samme Rettigheder i Norge, som den danske Adel havde i Danmark. "Komiteens Pluralitet har imidlertid anseet det temmelig evident, at om man end vil erkjende, at der i denne Henseende var nogen Anledning til at gjøre Forskjel imellem norsk og dansk Adel før og kort efter Suverænitetens Indførelse, denne dog vel maa ansees at være aldeles hævet ved Christian Vtes danske og norske Lov. Sammenholder man nemlig 3-2-2 i danske Lov, som Hovedstedet, hvor Adelen omhandles, med samme Artikel i norske Lov, finder man, at i den danske Lov nævnes danske adelige Friheder, men i den norske Lov indlændiske adelige Friheder, hvilket Ord "indlændiske" man vel ikke uden at gjøre Vold paa Sproget, naar det bruges som Modsætning af Fremmed, kan forklare uden som indbefattende paa den Tid baade norsk og dansk, da Indfødsret i det ene af de da forenede Riger altid tillige medførte den samme Ret i det andet cfr. norske Lovs 1-2-9 og danske Lovs 1-2-11. Neppe vilde det vel overalt været faldet nogen ind, saalænge Norge og Danmark vare forenede, at betvile, at den, som af Rigernes fælles Konge var optagen i Adelsstanden i det ene Rige, jo eo ipsi var bleven Adelsmand i det andet; men var han under Rigernes Forening i Besiddelse af Adelsskab, kan man vel ikke uden Urimelighed statuere, at han ved Rigernes Adskillelse skulde tabe samme. Omendskjønt maaske til Overflod bemærkes endnu, at de fleste af de Patenter, hvorved de Adlede benævnes som optagne i den danske Adelsstand, ere udfærdigede for norske, der vare bosatte og opholdt sig i Norge, hvilket jo vilde være en paafaldende Urimelighed, naar man vilde antage, at Patentet ikke skulde medføre Adelskab før vedkommende ogsaa i Norge." Forøvrigt mente Komiteen, at naar Storthinget erkjender Tilstrækkeligheden af de Beviser, en Reklamant af adelige Rettigheder har præsteret for sit Adelsskab, maa det ansees overflødigt i Anerkjendelserne at benævne Vedkommendes Børn, da disses Adelskab i Overensstemmelse med Lov af 1ste Aug. 1821 formentlig maa staa og falde med Faderens.
* §3: Selv om adelen beholdt sine titler og noen av sine privilegier livet ut, kunne de ikke lenger tilsette geistlige eller verdslige embetsmenn. Dette skulle heretter gjøres på samme måte som ellers i landet.
|}
* §4: [[Leksikon:Hals- og håndsrett|Hals- og håndsrett]] var en spesiell myndighet adelen hadde til å anholde og straffe forbrytere i sitt område. Dette kan sees som en myndighet delegert fra kongen, og fra 1821 tok kongen (det vil si staten) tilbake eneretten til å anholde og straffe.
* §5: De adelige [[Setegård|setegårdene]] var fritatt for skatt. Dette kunne også gjelde underliggende gårder. Med adelsloven ble dette begrensa til de da levende adeliges levetid.  
* §6: De da levende adelige fikk beholde sine titler og privilegier livet ut. Det var en begrensning: De kunne ikke bryte [[Grunnloven|Grunnlovens]] §108, som sa at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.». Det var altså ikke mulig for de adelige å presse gjennom noen form for nyopprettelser. Kravet om at det skulle være nålevende strakk seg til barn som var født før 1821 og som på det tidspunkt hadde rett til tittelen. I praksis førte dette til at de siste adelige i Norge levde til begynnelsen av 1900-tallet. Senere bruk av adelige titler i Norge er knytta til utenlandsk adel.
* §7: De da levende adelige måtte da det neste Storting ble samla legge fram dokumentasjon på sine titler. Dersom de ikke gjorde det, ville de ikke bare miste titlene, men også enhver framtidig rett til å kreve dem tilbake.


Adelskomiteens innstilling til Stortinget lød slik:
==Fotnoter==
 
<references />
{| class="wikitable"
|-
| 1. Storthinget erkjender følgende Personer for at have i Overensstemmelse med Loven af 1ste Aug. 1821 bevist deres Adelskab.
 
a, Stiftamtmand Frederich Greve af Trampe.<br>
b, Regjeringsadvokat og Sorenskriver Brede Henrich Munthe af Morgenstierne.<br>
c, Løitnant Niels Knagenhjelm.<br>
d, Ritmester Peter Tordenskiold.<br>
e, Oberst Knud Adolph Roestorph.<br>
f, Overkrigskommissær og Toldkasserer Johannes Nicolay de Kløcker.<br>
g, Kaptein Rosenørn Grüner.<br>
h, Grosserer Morten Anker og Major Peder Bernhard Anker.<br>
i, Stiftamtmand Oluf Borch de Schouboe og Amtmand Ulrich Frederich Anton de Schouboe.<br>
k, Kammerherre Erich Theodor Anker.<br>
l, Statsraad Severin Løvenskiold, Forst- og Jagtjunker Niels Løvenskiold, Løitnant Frederich M. F. W. Løvenskiold, Carl Løvenskiold, samt Eggert Christopher, Friherre af Løvenskiold.<br>
m, Major Christian Henrich, Friherre af Hoff Rosencrone.<br>
n, Sognepræst Hans Gyldenpalm.<br>
o, Kongelig Bogholder Hagbarth de Falsen.<br>
p, Statsraad Johan Caspar Herman, Greve af Wedel-Jarlsberg, Hofmarskalk og Generaladjutant Carl Ferdinand, Friherre af Wedel-Jarlsberg, Kammerherre Wilhelm Frederich, Friherre af Wedel-Jarlsberg, Christian Frederik, Friherre af Wedel-Jarlsberg, Komtesserne Juliane Marie, Caroline Sophie Amalia, Hellene Margrethe og Sophie Frederikke Antonette af Wedel-Jarlsberg, samt Amtmand Frederich Wilhelm, Friherre af Wedel-Jarlsberg.<br>
q, Løitnant August Niels Anker, Peder Martin Anker, Frøkenerne Elen Margrethe, Elisabeth Sophie og Sophie Adelaide Rosalie Anker samt Niels Christopher Anker.<br>
r, Kammerjunker og Sorenskriver Andreas Niels Hauch.
 
2. Samtlige i forrige Post benævnte Personer skulle være berettigede til paa Forlangende at erholde meddelt Gjenparter, enhver for sit Vedkommende, af denne Storthingets Beslutning.
 
3. De ved Adelsreklamationerne indsendte originale Adelsdiplomer og andre Dokumenter kunne paa Forlangende tilbageleveres Reklamanterne, imod at der af Diplomerne indleveres bekræftede Gjenparter, som blive bevarede i Storthingets Arkiv.
 
4. De fra Kaptein Brømbsen og F. J. Cold indkomne Anmeldelser om Adelskab henlægges som ubeviste.
|}
 
==Liste over personer og familier==
{| class="wikitable"
|-
!width="2%"|Familie
!width="30%"|Navn
!width="5%"|Fødselsår
!width="5%"|Dødsår
!width="22%"|Far
!width="18%"|Barn<br><small>Født før og levende den 1. august 1821</small>
!width="10%"|Rang
!width="3%"|Ref.
|-
| 1 || Frederich Frederich Christopher, greve av Trampe || 1779 || 1832 || Adam Frederich, greve av Trampe || Adam Frederich Johan <small>(1798–1876)</small>|| Riksgreve ||
|-
| 2 || Johan Caspar Herman, greve av Wedel-Jarlsberg || || || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lensgreve ||
|-
|  || Juliane Marie, komtesse av Wedel-Jarlsberg || || || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lenskomtesse ||
|-
|  || Caroline Sophie Amalie, komtesse av Wedel-Jarlsberg || || || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lenskomtesse ||
|-
|  || Helene Margrethe, komtesse av Wedel-Jarlsberg || 1791 || 1857 || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lenskomtesse ||
|-
|  || Sophie Frederiche Antoinette, komtesse av Wedel-Jarlsberg || 1807 || 1892 || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lenskomtesse ||
|-
| 3 || Christian Hendrich, baron av Hoff-Rosencrone || 1768 || 1837 || Hans Edvard von Hoff || Edvardine Reinholdine <small>(1820–1901)</small>|| Lensbaron ||
|-
| 4 || Carl Ferdinand Maria, baron av Wedel-Jarlsberg || 1781 || 1857 || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lensbaron? ||
|-
|  || Christian Frederich, baron av Wedel-Jarlsberg || 1788 || 1854 || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || || Lensbaron? ||
|-
|  || Frederich Wilhelm, baron av Wedel-Jarlsberg || 1787 || 1863 || Frederich Christian Wedel-Jarlsberg || Hildur <small>(1814–1901)</small><br> Finn Frederich Wilhelm <small>(1815–1901)</small><br> Hermann Thorvald <small>(1817–1867)</small><br> Frederik Joachim <small>(1819–1880)</small><br> Louise Sara Ulriche <small>(1820–1838)</small>|| Lensbaron? ||
|-
|  || Wilhelm Frederich, baron av Wedel-Jarlsberg || 1786 || 1885 || Frederich Anton, greve av Wedel-Jarlsberg || Anton Frederich <small>(1813–1858)</small><br> Christian August <small>(1813–1870)</small><br> Catharina Kirsten <small>(1815–1894)</small><br> Petrea <small>(1821–1839)</small>|| Lensbaron? ||
|-
| 5 || Eggert Christopher, baron Løvenskiold || 1788 || 1861 || Michael Herman, baron Løvenskiold || Herman Severin <small>(1815–1870)</small><br> Frederiche Juliane Wilhelmine <small>(1817–1835)</small>|| Lensbaron ||
|-
| 6 || Carl Løvenskiold || || || || || ||
|-
|  || Frederich Franz Michael Løvenskiold || 1790 || 1869 || Severin Løvenskiold d.e. || Henriette Benedicte Christiane Dorothea <small>(1819–1888)</small>|| ||
|-
|  || Niels Løvenskiold || || || || || ||
|-
|  || Severin Løvenskiold d.y. || 1777 || 1856 || Severin Løvenskiold d.e. || Adam Christopher <small>(1804–1886)</small><br>Otto Joachim <small>(1811–1882)</small> || ||
|-
| 7 || August Niels Anker || || || Niels Anker || || ||
|-
|  || Elen Margrethe Anker || || || Niels Anker || || ||
|-
|  || Erich Theodor Christian Bernhard Anker || 1785 || 1858 || Carsten Tank Anker || Carsten Christian <small>(1817–1898)</small><br>Hedevig Betzy Sigismunda Annette <small>(1819–1879)</small>|| ||<ref name="SNL Anker">Store norske leksikon: [http://snl.no/Anker Anker]</ref>
|-
|  || Morten Anker || 1780 || 1838 || Jess Anker || Jess <small>(1808–1864)</small><br>Bernt Olaus <small>(1809–1881)</small><br>Christian <small>(1811–1885)</small><br>John Collett <small>(1816–1866)</small>|| ||<ref name="SNL Anker"/>
|-
|  || Niels Christopher Anker || 1799 || 1862 || Jan Anker || || ||<ref name="SNL Anker"/>
|-
|  || Peder Bernhard Anker || 1787 || 1849 || Jess Anker || || ||<ref name="SNL Anker"/>
|-
|  || Peder Martin Anker || 1801 || 1863 || Niels Anker || Alle barn født etter 1821. || ||<ref name="SNL Anker"/>
|-
|  || Sophie Adelaide Rosalie Anker || || || Niels Anker || || ||
|-
| 8 || Hagbarth de Falsen || 1791 || 1836 || Enevold de Falsen || Enevold <small>(1814–1839)</small><br>Henriette Christiane <small>(1815–1884)</small><br>John Collett <small>(1817–1879)</small><br>Christian Baltazar <small>(1819–1854)</small>|| ||
|-
| 9 || Peter Otto Rosenørn Grüner || 1783 || 1847 || || || ||
|-
| 10 || [[Hans Hagerup Gyldenpalm]] || 1774 ||1827 || Eiler Hagerup Gyldenpalm ||Ingen barn || ||
|-
| 11 || Andreas Niels Hauch || || || || || ||
|-
| 12 || Johannes Nicolay de Kløcker || || || || Karen Amalie Johanne <small>(1820–1854)</small>|| ||
|-
| 13 || Niels Joachim Knagenhjelm || 1796 || 1852 || Christen Knagenhielm || Anne Sophie Dorothea <small>(1821–1907)</small>|| ||
|-
| 14 || Bredo Hendrich von Munthe af Morgenstierne || 1774 || 1835 || Otto Christopher von Munthe af Morgenstierne || Ottilia Christine Pauline <small>(1804–1886)</small><br>Christian Fredrik Jacob <small>(1806–1886)</small><br>Sophie Elisabeth <small>(1808–1892)</small><br>Wilhelmine Johanne Helene <small>(1810–1858)</small><br>Augusta Julie Georgine <small>(1812–1885)</small><br>Wilhelm Ludvig Herman <small>(1814–1888)</small>|| ||
|-
| 15 || Peter Tordenskiold || || || || || ||
|-
| 16 || Knud Adolph Gyldenstierne Roepstorph || 1746 || 1824 || Carl Ludvig Roepstorph || || ||
|-
| 17 || Oluf Borch de Schouboe || || || || Frederiche <small>(1801–1890)</small><br> Anna Petra <small>(1802–1854)</small><br> Henriette <small>(1805–1875)</small><br> Sophie <small>(1807–1865)</small><br> Julie <small>(1809–1878)</small><br> Wilhelm Christian <small>(1811–1892)</small><br> Ulriche Antoinette <small>(1813–1901)</small>|| ||
|-
|  || Ulrich Frederich Anton de Schouboe || || || || Julie Elise <small>(1813–1911)</small><br> Olufa Frederiche <small>(1815–1892)</small>|| ||
|-
|}


==Fotnoter==
== Se også ==
{{reflist}}
* [[Adelige personer i Norge etter 1821]]


==Litteratur==
==Litteratur==
* Paulsen, P.I. (1931) Norges Lover 1660–1930 Sider 93&ndash;94.
* Birch-Reichenwald, Peter ofl.: ''Storthings-efterretninger : 1814-1833 : udgivne efter offentlig Foranstaltning''. Bind 2: ''Tredie ordentlige Storthing 1821, andet overordentlige Storthing 1822 samt fjerde og femte ordentlige Storthing 1824 og 1827''. Utg. Jacob Dybwad. Christiania. 1878. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2013042608044}}.
* Storthings-Efterretninger 1814–1833
* Paulsen, P.I.: ''Norges lover 1682-1936''. Utg. I kommisjon hos Fagbokforl. Vigmostad & Bjørke. Bergen. 1936. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2016102848612}}.


==Utgående lenker==
==Utgående lenker==
* [http://www.vigerust.net/adel/adel1821_adelsloven.html Adelsloven] på Adelsprosjektet/Tore Vigerusts nettsider.
* [https://www.genealogi.no/adel-middelalder/adelsprosjektet/adel-1814-1824/ Opphevelsen av de adelige privilegier i Norge, 1814-1824] på [[Norsk Slektshistorisk Forening]]s nettsider, opprinnelig publisert på Adelsprosjektet/Tore Vigerusts nettsider.
* [http://www.hoelseth.com/acts/act18210801.html Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder] på Dag Trygsland Hoelseths nettsider.
* [http://www.hoelseth.com/acts/act18210801.html Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder] på Dag Trygsland Hoelseths nettsider.
{{Bm}}


[[Kategori:Lover]]
[[Kategori:Lover]]
[[Kategori:Adel]]
[[Kategori:Adel]]

Nåværende revisjon fra 13. mar. 2024 kl. 08:57

Baroniet Rosendal var det eneste baroniet som ble opprettet i Norge. Grunnloven av 1814 fastslo at ingen nye baronier kunne bli opprettet, og etter adelsloven av 1821 ble heller ikke tittelen videreført til nye arvinger.
Maleri: Hans Sager (1705).
Ett av to grevskap i Norge var Jarlsberg. Denne illustrasjonen fra boka Nordiska taflor viser fasaden på Jarlsberg hovedgård.

Adelsloven (fullstendig navn: Lov, angaaende Modificationer og nærmere Bestemmelser af den Norske Adels Rettigheder) ble den 1. august 1821 vedtatt av Stortinget. Loven satte i gang prosessen med å avskaffe adelige titler og privilegier i Norge. Personer som allerede hadde disse titlene og privilegiene fikk stort sett beholde dem, men de ble ikke lenger videreført til nye slektsledd.

Historikk

Allerede Riksforsamlingen av 1814 hadde som mål å avskaffe adelige privilegier i Norge: Grunnloven bestemte i paragraf 23 at «Ingen personlige, eller blandede, arvelige Forrettigheder maae tilstaaes Nogen for Eftertiden», og videre i paragraf 108 at «Ingen Grefskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser, maae for Eftertiden oprettes». I adelsloven ble disse prinsippene satt ut i praksis. Stortinget hadde i 1815 og 1818 vedtatt loven, som begge ganger ble stanset av Kongen. Da Stortinget i 1821 for tredje gang og mot Kongens ønske vedtok loven, oppnådde den sanksjon. Like etterpå fremmet kong Karl III Johan forslag om å opprette ny adel, men det ble avvist av Stortinget.[1]

Konsekvenser

Harald baron Wedel-Jarlsberg (1811–1897) var en av de siste adelige i Norge.
Maleri: Asta Nørregaard/Oslo Museum (1914)

Adelsloven av 1821 «avskaffet» ikke adelen, men iverksatte en langvarig avskaffelse av adelskap og herunder titler og privilegier. De som allerede hadde adelige titler og privilegier, fikk i all hovedsak beholde disse: Alle som beviste sitt adelskap for seg selv og sine ektefødte barn, født før lovens kunngjørelse, fikk beholde adelskap og eventuell tittel så lenge de levde, samt privilegier som ikke var i strid med Grunnlovens § 108. Det gjaldt blant annet skattefrihet for setegårder. Det viktigste unntaket fra denne regelen var at hals- og håndsretten og birkeretten, rettigheter som gav adelsherrer juridisk myndighet over bønder på sine gods, ble inndratt av staten umiddelbart.

Ettersom også unge barn var blant de som fikk beholde titler og privilegier i egen livstid, hadde Norge faktisk en liten, offentlig anerkjent adel like til begynnelsen av 1900-tallet. Den siste norske greven med offentlig anerkjennelse, var Peder Anker grev Wedel Jarlsberg, som hadde lensgrevelig rang.[2] Hans yngre brødre var baroner, og av dem døde Harald baron Wedel-Jarlsberg i 1897. Søskenbarnene Ulriche Antoinette de Schouboe (1813–1901) og Julie Elise de Schouboe (1813–1911), samt Anne Sophie Dorothea Knagenhjelm (1821–1907), døde tidlig på 1900-tallet som noen av de siste som hadde hatt offentlig anerkjennelse som adelige.

Etterkommerne av disse slektene er imidlertid fortsatt anerkjent som adelige i Danmark: Dansk Adels Forening utgir fortsatt jevnlig sin Danmarks Adels Aarbog, der de også teller norske medlemmer, og regner med at om lag 900 personer som bor i Norge i dag hører til en gammel dansk-norsk adelsslekt.[3]

Reaksjoner

Eidsvollsmannen Severin Løvenskiold markerte seg som motstander av adelsloven. Illustrasjon fra boka Eidsvold-galleri av Paul Botten-Hansen.

Motstanden mot Adelsloven var forholdsvis svak og uten bred tilslutning. Det kan forklares med tre faktorer: For det første hadde mange nordmenn som hadde adelskap i Norge også dansk adelskap, og dermed forble de adelige; for det andre hadde landet en fåtallig adel uten større makt, der mange bodde utenlands; for det tredje stemte prinsippet med å avskaffe arvelige privilegier godt overens med datidens politiske idealer.

Motstanden fant sitt tydeligste uttrykk i Severin Løvenskiold, som allerede i 1814 hadde kjempet mot folkestyret og som arbeidet for å stanse Adelsloven.[4] Løvenskiold mente blant annet at kongen, og dermed rikets regjering, hadde skjenket hans familie evig adelskap, og adelsbrevet av 1739 benytter uttrykket «til evig tid».[5] Samtidig fastslo Grunnlovens § 97 at «[i]ngen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft»[6]

Original tekst

Vi Carl Johan, af Guds Naade Konge til Sverige og Norge, de Gothers og Venders;

Gjøre vitterligt: At Os er bleven forelagt det nu forsamlede Storthings Beslutning af 14de Mai dette Aar, saalydende:

§ 1. Grevskaberne og Baroniet i Norge skulle, i Henseende til de civile Overøvrigheds-Forretningers Bestyrelse, henlægges enten under det Amt, hvori Godserne ere beliggende, eller under nærmeste Amt; dog maae Grevskaberne til sammen udgjøre et Amt, hvis det naadigst maatte behage Hans Majestæt for dem at udnævne egen Overøvrighed.

Forretningernes Overtagelse af vedkommende Amtmænd skal skee fra 1ste October dette Aar.

§ 2. Saasnart de nu beskikkede Overbirkedommere afgaae, skal i foranførte Districter, alle Sagers Paakjendelse i anden Instants, og andre til Overbirkethingene henhørende Forretninger, henlægges under Overretten i det Stift, i hvilket Districtet er beliggende.

§ 3. Den Grever, Baroner og Adelsmænd, ifølge deres Privilegier eller Lovene, forhen tilkommende Ret, at beskikke eller foreslaae geistlige eller civile Embedsmænd paa deres Godser er, ifølge Grundlovens 21 §, aldeles ophævet.

§ 4. Ligeledes skal det saakaldte Hals og Haand, eller den Adelen paalagte Forpligtelse, at lade Forbrydere paa dens Godser anholde, tiltale og afstraffe, samt den deraf flydende Adelen tilkommende Sigt- og Sagefaldsret, for Eftertiden være ophævet, saa at der herefter, i Henseende til Forbryderes Anholdelse, Tiltale og Afstraffelse, saavelsom Bøders Erlæggelse, paa Adelens Godser, skal forholdes efter de almindelige i Riget gjeldende Regler.

§ 5. Den Grever og Baroner for nærværende Tid tilkommende Skatte- eller Tiendefrihed for deres Hovedgaards Taxter og for en vis Qvantitet underliggende Bøndergods, saavelsom den Skatte- eller Tiendefrihed, der tilkommer adelige Sædegaardseiere for deres paaboende Hovedgaarde, skal ophøre med de nuværende Lehnsbesiddere eller Eiere, og ikke gaae over paa deres eftermænd.

§ 6. De øvrige den nuværende Adels privilegier og Forrettigheder skulle, forsaavidt de ikke stride imod Grundlovens 108 §, vedblive for de Adelsmænd, som for nærværende Tid ere i Besiddelse deraf, og for deres, ved denne Lovs Bekjendtgjørelse, i lovligt Ægteskab fødte Børn, saaledes, at disse fremdeles beholde samme for deres Livstid, saafremt de for næste ordentlige Storthing lovligen bevise deres Adkomst dertil. Efter de Personers Død, som saaledes vedblive i Besiddelse af visse adelige Rettigheder, ophører alt arveligt Adelskab her i Riget.

§ 7. Enhver, som ikke for næste ordentlige Storthing ved lovlige Documenter beviser sit Adelskab, skal have tabt sin Ret til, for Fremtiden at gjøre Paastand derpaa, enten for sig selv eller for sine nu havende Børn.

Thi have Vi antaget og bekræftet, ligesom Vi herved antage og bekræfte denne Beslutning som Lov.

Givet i Christiania den 1ste August 1821. Under Vor Haand og Rigets Segl. Carl Johan (L S)

Jonas Collett, i Statsministerens Fraværelse. P. C. Holst.

Forklaring

Ikke bare kan språket i loven være vanskelig å trenge gjennom, men det kan også være vanskelig å få oversikt over de praktiske konsekvensene av dette. Det er derfor greit å se på de faktiske virkningene av loven.

  • §1: Det har bare vært to grevskap i Norge: Larvik og Jarlsberg (tidligere Griffenfeldt og så Tønsberg). Det eneste baroniet var Rosendal. Grevskapene ble slått sammen til Jarlsberg og Larvik amt, fra 1919 Vestfold fylke. Baroniet ble administrativt en del av Søndre Bergenhus amt, fra 1919 Hordaland fylke.
  • §2: Birkeretten var utskilt fra den vanlige herredsretten som et adelig privilegium, og var knytta til grevskapene og baroniet. Da disse opphørte som administrative enheter, opphørte de også som rettskretser, og områdene ble lagt under det vanlige systemet med by- og herredsretter.
  • §3: Selv om adelen beholdt sine titler og noen av sine privilegier livet ut, kunne de ikke lenger tilsette geistlige eller verdslige embetsmenn. Dette skulle heretter gjøres på samme måte som ellers i landet.
  • §4: Hals- og håndsrett var en spesiell myndighet adelen hadde til å anholde og straffe forbrytere i sitt område. Dette kan sees som en myndighet delegert fra kongen, og fra 1821 tok kongen (det vil si staten) tilbake eneretten til å anholde og straffe.
  • §5: De adelige setegårdene var fritatt for skatt. Dette kunne også gjelde underliggende gårder. Med adelsloven ble dette begrensa til de da levende adeliges levetid.
  • §6: De da levende adelige fikk beholde sine titler og privilegier livet ut. Det var en begrensning: De kunne ikke bryte Grunnlovens §108, som sa at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.». Det var altså ikke mulig for de adelige å presse gjennom noen form for nyopprettelser. Kravet om at det skulle være nålevende strakk seg til barn som var født før 1821 og som på det tidspunkt hadde rett til tittelen. I praksis førte dette til at de siste adelige i Norge levde til begynnelsen av 1900-tallet. Senere bruk av adelige titler i Norge er knytta til utenlandsk adel.
  • §7: De da levende adelige måtte da det neste Storting ble samla legge fram dokumentasjon på sine titler. Dersom de ikke gjorde det, ville de ikke bare miste titlene, men også enhver framtidig rett til å kreve dem tilbake.

Fotnoter

  1. ↑ Berg, Roald: STORTINGET OG UNIONEN 1814-1905
  2. ↑ Store norske leksikon: Wedel Jarlsberg.
  3. ↑ Dansk Adels Forenings nettsider.
  4. ↑ Store norske leksikon: Severin Løvenskiold – utdypning (NBL-artikkel)
  5. ↑ Quisling, J.L. (1921): Løvenskioldslegten
  6. ↑ Stortinget.no: Grunnloven fra 1814

Se også

Litteratur

  • Birch-Reichenwald, Peter ofl.: Storthings-efterretninger : 1814-1833 : udgivne efter offentlig Foranstaltning. Bind 2: Tredie ordentlige Storthing 1821, andet overordentlige Storthing 1822 samt fjerde og femte ordentlige Storthing 1824 og 1827. Utg. Jacob Dybwad. Christiania. 1878. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Paulsen, P.I.: Norges lover 1682-1936. Utg. I kommisjon hos Fagbokforl. Vigmostad & Bjørke. Bergen. 1936. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Utgående lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Adelsloven&oldid=2135129»