Alv Erlingsson den yngre

Alv Erlingsson ,norsk baron og jarl, d. 1290, tilhørte Tanberg-ætten fra Norderhov på Ringerike og var sønn av baron Erling Alvsson. Erling var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (d. ca. 1240) og hertug Skule Bårdssons søster, et slektskap som knyttet Tanberg-ætten til kongehuset. Alv Erlingsson (yngre) var kong Magnus Lagabøtes tremenning. Han ble utnevnet til jarl som tilsvarte en engelsk grevetittel og var kongens sysselmann i Sarpsborg. I utlandet titulerte han seg derfor «Comes de Saresburg», greve av Sarpsborg. Alv Erlingssons segl dannet senere grunnlaget for Sarpsborg byvåpen. Alv er er kjent for å ha drevet med piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip.

Innhold [skjul] 1 Bakgrunn 2 Nordtysk handelsblokade 3 Konflikt mellom Alv og hertug Håkon Magnusson 4 Sjørøveraktivitet i Østersjøen 5 Henrettelse 6 Borg på Isegran og Valdisholm 7 Etterspill 8 Folkeviser 9 Slekt 10 Teater 11 Litteratur

Bakgrunn

Da faren Erling døde i 1283 arvet Alv Erlingsson ættegården og stillingen som sysselmann i Borgarsyssel (tidligere del av Vingulmark, var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold).

Allerede 1276 var Alv Erlingsson med sin far Erling voldgiftsmann for den norske regjeringen og forsøkte å megle mellom kong Valdemar Birgersson av Sverige (1243-1302) og hans bror hertug Magnus Ladulås (ca. 1240 – 1290) etter det svenske opprøret mot svenskekongen i 1275.

Fra 1277 finnes et brev fra kong Valdemar av Sverige til Alv Erlingsson og Audun Hugleiksson som ber om vern for Malmøborgeren Godekinus, originalen er i Lübeck Staatsarchiv, Svecica nr. 7a.

Alv Erlingsson fikk en sentral rolle i den norske riksstyringen etter Magnus Lagabøtes død i 1280. Kong Magnus` sønn, kong Eirik Magnusson var mindreårig og ikke i stand til å ta regjeringsstyringen i egne hender. Det ble opprettet et formynderstyre som skulle styre riket på vegne av kongen frem til han var myndig. Alv var ikke med i den formelle formynderregjeringen men hadde mye makt som sysselmann over Borgarsyssel.

Nordtysk handelsblokade

I 1282 oppsto det konflikt mellom tyske handelsmenn i Bergen og de bergenske bymennene. På et bymøte forbød bymennene utlendinger å handle med diverse varer. Da kongen stilte seg bak byrådets vedtak, havnet den norske kongemakten i konflikt med det "Rostockske Landefredsforbund", et nordtysk forbund av territoralfyrster og østensjø- og nordsjøseder. De vendiske stedene med byen Lübeck i sentrum spilte en ledende rolle i forbundet. I 1283 innførte forbundet en blokade av Norge, med det uttalte mål å sulte ut befolkningen, for slik å få det norske lederskapet til å bøye av.

I denne situasjonen sto Alv for en konfrontasjonspolitikk overfor rikets tyske fiender. Da det i 1284 brøt ut krig fikk Alv en lederrolle på norsk side. Krigføringen tok form som en ren kaperkrig mot tyske handels- og krigsskip. Årboken i Lund omtaler dette året Alv som en "mektig sjørøver". Under Alvs ledelse ble en rekke tyske skip angrepet på åpen sjø og besetningen drept. Også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet og norske krigsfolk gikk i land i Danmark og herjet Skagen nord på Jylland. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side, da den danske kong Erik Klipping sluttet seg til blokaden. Alv slo nå til mot Horsens på Jylland og Kalundborg på Sjælland.

Disse dramatiske begivenhetene gikk ikke upåaktet hen i den danske befolkningen. På 1600-tallet samlet den danske historikeren Anders Sørensen Vedel (1542 – 1616) en rekke danske folkeviser fra middelalderen. To av dem omhandler Alv, som i visene var blitt omgjort til noe av en eventyrfigur. Et utdrag fra en av dem lyder:

Hr. Alf han hugg til han var mod, 

Han sto i femten Ridderes Blod; Så tog han alle de Kogger ni Og sejlede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind, Der blegned saa mangen Rosenkind. Der græd Enker og der græd Børn, Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.

I 1285 møttes tyske og norske diplomater til forhanlinger under et møte som ble holdt i Kalmar i regi av den svenske kongen Magnus Birgersson, som hadde etterfulgt broren Valdemar. Kong Eirik Magnusson ble nødt til å betale 6000 mark sølv, en uhyre stor pengesum, for å få til en fredsslutning med landefredsforbundet. Den rollen Alv hadde spilt førte til at han fikk mange fiender blant den norske politiske eliten. Motstanden mot Alv var sentrert rundt kongens yngre bror, hertug Håkon Magnusson. Alv ble gitt ansvaret for den vanskelige situasjonen kongemakten nå befant seg i, med et kjempemessig pengekrav rettet mot seg og fortsatt krig mot Danmark.

Alv var likevel fortsatt en av Norges mest innflytelsesrike personer. Som en formalisering av hans militære lederrolle, ble han sent på året i 1285 eller tidlig i 1286 gitt tittelen jarl, i følge en islandsk kilde for å "verge Norges rike". Som nyutnevnt jarl reiste Alv som offisiell norsk representant til Frankrike og England, og møtte med kong Edvard I av England. Han tok i kong Eiriks navn opp et lån på 6000 mark sølv, sannsynligvis penger som skulle brukes til å betale tyskerne erstatning. I tillegg vervet han engelske leiesoldater som skulle brukes til å tvinge Danmark ut av konflikten.

I Alvs fravær forandret situasjonen i Danmark seg drastisk. Den danske kongen hadde ligget i borgerkrig med hertug Valdemar av Jylland. Hertugen var en nær alliert med lederskapet i det "Rostockske Landefredsforbundet", noe som førte til at den danske kongen ikke ble med i fredsavtalen mellom tyskerne og nordmennene som var blitt inngått i Kalmar. Mens Alv var i utlandet bekjempet kong Erik Klipping hertug Valdemar og satte han i fengsel. Etterpå tok han initiaiv til å inngå fred med den norske kongemakten. Da Alv senere på året kom hjem med leiesoldater som skulle brukes mot Danmark var krigsgrunnlaget derfor borte.

Konflikt mellom Alv og hertug Håkon Magnusson

I tiden som fulgte forverret situasjonen seg for Alv i Norge. Kretsen rundt kong Håkon i Oslo anklaget han åpenlyst for å ha framprovosert krigen som hadde kostet så dyrt, og leiesoldatene han hadde med seg kunne ikke brukes til det de var leid inn for. I mars 1287 døde så enkedronning Ingeborg. Hun hadde hatt en lederrolle i det politiske lederskapet, og uten henne manglet riket et klart lederskap. Snart eskalerte konflikten mellom hertug Håkon og Alv. Det finnes ikke kilder som forteller akkurat hva som forårsaket at konflikten utviklet seg til borgerkrig, men en trolig forklaring er at Alv nektet å levere fra seg pengene han hadde lånt i England. Da tyske diplomater ankom Tønsberg for å få utbetalt kong Eiriks gjeld, hadde han ingen penger å gi dem. Like etterpå brøt det ut krig på Østlandet mellom Alv og Håkon.

Det har vært vanlig å hevde at Alv angrep Oslo, brente byen og fanget høvedsmannen der, Hallkjell Krøkedans. Det er det ikke kildegrunnlag for å si sikkert, men vi vet med sikkerhet at Alv fanget Hallkjell og senere fikk han drept på øya Isegran i Glomma. For det ble han lyst fredløs og det sto et større slag mellom hans og hertugens styrker. 260 av Alvs menn ble drept, og åtte av lederne hans ble senere hengt. Selv flyktet Alv til Sverige, der han underkastet seg den svenske kongen for å få beskyttelse.

Sjørøveraktivitet i Østersjøen

Etter et kortere opphold i Sverige reiste Alv videre. Et brev fra ordensmesteren i "Den tyske orden" knytter han i tiden etterpå til Riga, der han kan ha bygget seg opp en ny base. Ordensmesterens brev omhandler en flokk "skadelige ulver" som har slått seg ned i Riga for å drive rovdrift på byens rike handelsliv. Lederen for røverflokken er i følge brevet en greve av Tønsberg, som sannsynligvis henviser til Alv, den eneste norske greven. I denne tiden forsøkte Alv å vinne tilbak sin posisjon i Norge. Svogeren hans, baronen Tore biskopsson Håkonsson, skrev i 1290 brev til kong Edvard I, og tilbød sine tjenester mot at den engelske kongen hjalp Alv til å forsone seg med kong Eirik.

Henrettelse

Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden og han ble henrettet på steile og hjul (Radbrukket) utenfor Helsingborg.

Radbrekking kommer fra det tyske ordet rad (hjul) og brechen (brekke), og besto i at den dømte ble surret fast til en benk. Etter at en prest hadde lest velsignelsen og samtidig godkjent at ting var slik de skulle være, gikk henrettelsen sin gang. Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.

I 1293 ble Alvs benrester ført fra Helsingborg til Tunsberg av svogeren Tore Håkonsson og sannsynligvis begravet der.

Alvs hovedfiende, hertug Håkon, var bare 17 år gammel da konflikten mellom dem kom til sitt høydepunkt i 1287. Da han mange år senere ble kronet konge førte han en politikk som har vært vanlig å forstå som antiaristokratisk. Bare noen få dager etter at han i 1299 ble kronet som konge lot han stormannen Audun Hugleiksson arrestere og lot ham sitte tre år i fengsel før han lot ham henge som en annen tyv og niding. I 1308 kom han med den berømte forordningen hvor han avskaffet alle jarle- og lendmannsverdigheter, unntatt for de av kongeslekt, under den uklare begrunnelsen «ymse menns framferd i landstyringen både da vi brødre var barn, og nå i senere tid.»

Borg på Isegran og Valdisholm

Øya Isegran deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning her bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i en kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.

Dersom Alv hadde en borg på Isegran kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287, eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674-1742, og senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring og admiral Peter Wessel "Tordenskjold" brukte det som en viktig base under Den store Nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning - det over 300 år gamle «Empirehuset».

Om Alv ikke hadde en borg på Isegran er stor sannsynlighet for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen omlag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og et lovforordnging fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.

Sarpsborg bys emblem består av en bjørn og en borg. Det er basert på et originalt segl som jarl Alv Erlingsson gjorde i 1285.

Etterspill

Alv Erlingsson blir av noen i ettertid sett på som en slags «aller siste viking», den siste forsvarer av Norge mot det tyske handelsherredømmet. Hans virksomheter har både vært karakterisert som stort sjømannsskap og som grovt og simpelt sjørøveri.

Folkeviser

Både Audun Hugleiksson og Alv Erlingsson dukket opp i folkeviser senere, og Audun som sannsynligvis var uskyldig ble hurtig den skyldige i folks øyne og framstilt som en stor skurk, mens Alv som beviselig overfallsmann, morder og sjørøver, ble heroisk skildret og kalles for «Milde herr Alf». Senere skjer det en språklig misforståelse hvor «milde» blir omgjort til «Mindre-Alf». Det er ingenting som tyder på at han var liten av vekst.

Absalon Pedersson Beyer har i Om Norgis Rige sitert og omtalt et par viser med tilknytning til Bergen: om Alv Erlingsson og om den «falske Margrete» som ble brent på Nordnes i 1301. Disse visene har delvis samme historiske bakgrunn som «Sir Patrick Spens» og Jon Remarsson-visene.

Slekt

Om Alv Erlingsson var gift eller hadde barn er uklart.

En Eystein Aslakson som fikk bispeembede i Oslo sies å være i slekt med Alv Erlingsson. En annen påstått slektning er den nåværende dronning Sonja.

Teater

Galeicompagniet har i samarbeid med Østfold Teater i forbindelse med «Tall Ships Race» i Fredrikstad oppført en utradisjonell historisk teaterforestilling kalt «To helter – et hav» med skuespillere og sirkus-artister. Her møtes de historiske skikkelsene Alv Erlingsson og Peter Wessel Tordenskiold.

Litteratur:

• Knut Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972
• Peder Andreas Munch: Det norske folks historie, Christiania 1859
• Hugo Yrwing: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd. Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
• Tore Skeie: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet. Masteroppgave i historie, UiO 2006

---