Andre verdenskrig

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 6. feb 2012 kl. 12:40 av Stigrp (Samtale | bidrag)

Gå til: navigasjon, søk

Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.

Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.

En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler.

Innhold

Altmarksaken

Utdypende artikkel: Altmarksaken

Falne tyskere hentes ut fra «Altmark» den 16. februar 1940
Foto: Ukjent fotograf

Før Norge kom inn i krigen var det flere hendelser som svekket nøytraliteten. Den mest kjente og alvorligste er Altmarksaken, som fant sted 16. februar 1940. Den britiske jageren HMS «Cossack» gikk inn i Jøssingfjorden i Sokndal og bordet der det tyske skipet «Altmark» og befridde britiske fanger som var ombord. Dette var et brudd på nøytralitetsreglene, og Norge protesterte mot aksjonen. Tyske myndigheter brukte saken som argument for at Norge ikke kunne ivareta nøytraliteten. De fryktet at de allierte ville ta kontroll over Norge, og dermed få en base for operasjoner mot Tyskland og samtidig blokkere muligheten for å frakte malm fra det nordlige Sverige over Narvik. Begge sider begynte å legge planer for å okkupere Norge, og britene la den 8. april ut miner i Vestfjorden. På det tidspunkt hadde tyske krigsskip allerede lagt ut med kurs mot Norge.

Invasjonen

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge 1940

Det tyske angrepet på Norge og Danmark, «Operation Weserübung», ble iverksatt den 8. april. Sent på kvelden støtte de tyske krigsskipene på vei mot Oslo på vaktskuta «Pol III» i ytre Oslofjord. Den ble beskutt med maskingeværild, og kaptein Leif Welding Olsen ble krigens første norske offer.

Den tyske hovedstyrken som gikk inn mot Oslo for å sikre seg hovedstaden og dermed tvinge fram en kapitulasjon ble beskutt da de nådde Drøbaksundet. De ble møtt av ildgivning både fra batteriene over Drøbak og fra Oscarsborg. Flaggskipet, den tunge krysseren «Blücher» ble senket, med stort tap av menneskeliv. Skipet gikk ned ved Askholmene, der vraket fremdeles ligger. Dette førte til at styrkene måtte snu. Tidlig på morgen ble soldater satt i land i Son, og de begynte raskt å bevege seg mot Oslo. Men planen hadde da allerede mislykkes; konge og regjering hadde fått mulighet til å komme seg ut av Oslo.

Flere andre byer ble angrepet, men de tyske styrkene møtte der bare minimal motstand.

Felttoget i Norge

Utdypende artikkel: Felttoget i Norge 1940

Mens norske styrker i begynnelsen i liten grad hadde kunnet yte motstand mot det overraskende angrepet, ble motstanden raskt mer intens. Selv om styrkene i innlandet var små, besto de i stor grad av lokalkjente personer som kunne utnytte terrenget. Tyskerne hadde langt bedre trening og meget gode våpen, mens norske vernepliktige hadde minimal trening og eldre og mer kompliserte våpen. Utstyrsmessig hadde nordmennene en styrke; de norske vadmelsuniformene var varme, og beksømstøvler holdt bena tørre. Tyske soldater slet med lange frakker som ikke var varme nok for den spesielt kalde våren 1940 og støvler som ikke holdt på varmen. Rundt den 20. april kontrollerte norske styrker fortsatt det meste av innlandet.

De siste områdene i Sør-Norge som falt på tyske hender var Vinje og Tinn i Telemark, og Trysil i Hedmark. I Midt-Norge holdt man ut til begynnelsen av mai ved Røros, Hegra og Snåsa.

Under kamphandlingene ble flere norske byer kraftig skadd, og i noen ble sentrumsområdet totalt ødelagt. Leiret i Elverum ble bombet fordi man antok at konge og regjering oppholdt seg der; de hadde klart å komme seg videre da bombene falt. Andre byer som ble totalskadd var Namsos, Steinkjer, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik.

Den 7. juni vedtok regjeringen at konge og regjering skulle ha sete i Storbritannia, og derfra fortsette kampen for et fritt Norge. Den 10. juni ble en kapitulasjonsavtale undertegnet i Trondheim.

Etter kapitulasjonen fulgte nesten fem års okkupasjon. Den var på flere måter mildere enn det som var tilfelle i andre tysk-okkuperte områder, men undertrykkelsen av anti-nazister, ulikt tenkende og etniske og seksuelle minoriteter var like brutal som ellers. Forskjellen mellom Norge og andre land, spesielt landene i Øst-Europa, lå først og fremst i at nazistene definerte nordmenn som «gode germanere» som skulle behandles med respekt. Like fullt var det fem år med undertrykkelse, rasjonering, frykt for slekt og venner som kjempet i krigen og usikkerhet for framtida.

Krigens største sjøslag ved Narvik

Tyskernes angrep på norske byer 9. april gikk stort sett etter planen. Unntaket var Oslo og Narvik. I Oslo ble den 205 meter lange krysseren «Blücher» med sin besetning på 1000 mann senket ved Drøbak, noe som tok brodden av angrepet på Oslo. I Narvik gikk det enda verre for den tyske marinen. Dit hadde ti jagere transportert okkupasjonstroppene. Fartøyene var nye og representerte halvparten av landets jagerflåte. Hver av dem var 130 meter lange og hadde en besetning på 325 mann. Planen var at de etter fullført oppdrag skulle trekke seg ut av den trange Ofotfjorden. Det rakk de ikke før de ble angrepet av britiske krigsskip, og krigshistoriens største sjøslag ble utkjempet. Det ble store menneskelige og materielle tap både for norske, britiske og tyske deltakere. En rekke fartøyer ble senket deriblant de norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge» samt alle de tyske jagerne og deres forsyningsskip.

Maktfordeling

Samme dag som landet ble invadert hadde Vidkun Quisling utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den 15. april ble det opprettet et administrasjonsråd, som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av Ingolf Christensen, fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge.

De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den 13. juni forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne regjeringen Nygaardsvold som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre.

25. september 1940 ble riksrådsforhandlingene avbrutt av rikskommissær Josef Terboven. Kongen og regjeringen Nygaardsvold ble erklært avsatt, og administrasjonsrådet ble oppløst. Alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Etter dette fulgte omkring halvannet år med tysk styre.

Den 1. februar 1942 kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom statsakten på Akershus. Han ble leder for en kommissarisk regjering med tittelen ministerpresident. De fleste av de kommissariske statsrådene tilhørte Nasjonal Samling, men man hentet også inn tyskvennlige utenfor partiets rekker.

Hverdagsliv

Kø utenfor butikk i Oslo i 1942
Foto: Royal Norwegian Information Service, Washington D.C.

Noe av de første tingene folk flest merket var rasjoneringen av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer.

Utvalget av mat var sparsomt, og det ble mye potet og kålrot på bordet. Disse vitaminrike knollene reddet nordmenn fra underernæring. Mat ble gjerne stekt i tran, hvilket jo også bidro til å holde folk friske selv om det ikke gjorde mye for matgleden. Matauk ble viktig, og de fleste hageflekker ble spadd opp for å gi plass til poteter og grønnsaker. Mange skaffet seg en gris; begrepet «villagris» ble godt kjent i løpet av krigsårene. Bærplukking var også viktig for å få vitaminer og litt avveksling, og kanskje ikke minst noe søtt.

En annen ting alle raskt fikk merke var blendingen. Blending ble påbudt straks etter 9. april 1940, for at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.

Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha grensepass i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, Gestapo, norsk politi og avdelinger fra Hirden. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.

Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet binders i jakkeslaget eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.

Motstand

En rekke leiligheter i Oslo ble brukt som dekningssteder, her fra Waldemar Thranes gate.

Utdypende artikkel: Hjemmefronten

Allerede i løpet av sommeren 1940 begynte man å organisere motstand mot okkupasjonen. Denne motstanden var både sivil og militær. Sivilt foregikk det utstrakt produksjon av illegale aviser, og det ble gjennomført en rekke protestaksjoner som for eksempel læreraksjonen og melkestreiken. Det var også mye motstand som ikke var organisert, som det å lytte til engelsk radio eller å gå med symboler på motstand som binders i jakkeslaget eller topplue.

Militært fantes det en rekke grupper som gjennomførte sabotasje. Milorg var en offisiell motstandsbevegelse som fra 1942 var underlagt Forsvarets Overkommando. Man fant også små grupper som sto Milorg nær, men som ikke var en del av den formelle strukturen. Den kommunistiske motstandsbevegelsen var tildels aktiv allerede før krigsutbruddet, med Osvald-gruppa som den mest aktive organisasjonen.

Utefronten

Utdypende artikkel: Utestyrkene

Utestyrkene er en betegnelse på de norske styrken som ble satt opp i utlandet i løpet av krigen. Det var rundt 80 000 nordmenn som befant seg utenfor rikets i løpet av krigen, og en betydelig andel av disse gjorde en eller annen form for krigsinnsats. Den 1. januar 1941 ble det innført tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Ved den tyske kapitulasjonen var det omkring 26 000 personer i utestyrkene.

Marinen opererte for det meste fra Storbritannia, og var i aktiv krigstjeneste fra sommeren 1940.

Luftforsvaret hadde sin hovedbase, Little Norway, i Canada. Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen kom under felles kommando i 1941, og ble slått sammen i 1944. I tillegg til at det var fire norske skvadroner gjorde norske flyvere tjeneste i Royal Air Force.

Mens marinen og luftforsvaret hadde stor bevegelsesfrihet, kunne Hæren bidra med langt mindre etter kapitulasjonen. Dette var derfor den lavest prioriterte forsvarsgrenen. De viktigste avdelingene holdt til i Storbritannia, og sto til dels under britisk kommando.

Rikspolitiet og Reservepolitiet var egentlig halvmilitære enheter, men de ble utstyrt som lett infanteri. Styrkene ble satt inn i Finnmark mot slutten av krigen.

Handelsflåten stilte gjennom Nortraship omkring 1000 skip til rådighet for den allierte innsatsen. Rundt 30 000 norske sjømenn deltok i krigsfarten.

Nordmenn i tysk militærtjeneste

Omkring 15 000 nordmenn forsøkte å la seg verve til tysk tjeneste som frontkjempere. Av disse ble omkring 5000 satt i tjeneste, de aller fleste på Østfronten. Noen få var med helt til slutten, og deltok i slaget om Berlin. I perioder bar de norske kjennetegn på uniformene. Nordmenn gjorde også tjeneste ved tyske krigsfangeleire i Norge, se nedenfor.

Sykepleiere som gjorde tjeneste i tysk Røde Kors, såkalte frontsøstre, ble etter krigen straffet for samarbeid med fienden. Den internasjonale Røde Kors-komitéen protesterte på dommene.

Fenglser og fangeleire

Omkring 40 000 nordmenn ble arrestert og fengslet eller internert i løpet av krigsårene. Sipos arkiver ble brent, og det finnes derfor ikke noe eksakt tall. De norske fengslene ble tatt over av okkupasjonsmakten, men ble fulle allerede i løpet av sommeren 1940. Det ble derfor opprettet flere fangeleire. Disse var ikke innrettet som konsentrasjonsleire, og forholdene var ikke så ille som i leirene på kontinentet. En del av fangene sonet hele straffen i Norge, mens for andre var de norske leirene en holdeplass på veien mot konsentrasjonsleir i Tyskland eller Polen. Fra høsten 1944 var det ikke lenger mulig å sende fanger til Tyskland, og improviserte fengsler måtte tas i bruke over hele landet.

Krigsfangeleire

Utdypende artikkel: Krigsfangeleire

Fra 1941 ble sovjetiske og polske krigsfanger sendt til Norge. Omkring 75 000 sovjetiske og 1600 polske fanger var i leirene i løpet av krigen, og mellom 13 000 og 15 000 omkom i leirene. Selv om det var krigsfangeleire og ikke konsentrasjonsleire var forholdene brutale, ikke minst på grunn av at nazistene oppfattet russere som «undermennesker».

Krigsfangene var fordelt på 125 leire som var spredt over hele landet. Fire av dem var hovedleire:


Det ble også sendt 4113 fanger fra Jugoslavia, de fleste av dem serbere. De var politiske fanger, og leirene ble kontrollert av SS. Forholdene var meget brutale, med mishandling og massehenrettelser. I 1943 tok Wehrmacht over leirene, og forholdene ble noe bedre. Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under Organisation Todts kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på riksvei 50 og Nordlandsbanen. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «Blodveien».

I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom SS Vaktbataljon Oslo og Norsk Vaktbataljon. De fleste av dem var rekruttert fra Hirden.

Jødenes skjebne

Utdypende artikler: Deportasjonen av jødene og Holocaust

Allerede kort tid etter invasjonen kom de første forordningene som rammet jøder. I oktober 1942 begynte arrestasjonene, og i november samme år ble de første jødene sendt til konsentrasjonsleire. Av de omkring 2200 jødene som bodde i Norge i april 1940 ble 767 sendt til leirene. Av disse var det bare 32 som kom levende gjennom krigen. Omkring 1400 jøder klarte å flykte til Sverige eller Storbritannia, mens noen ytterst få klart å leve i skjul i Norge gjennom hele krigen.

Freden

Utdypende artikkel: Frigjøringen 1945

Kongefamilien på vei inn til Oslo. Kronprins Olav hadde vært i landet en tid allerede, men kom familien i møte
Foto: Lt. E.A. Zimmermann, Royal Navy

Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland betingelsesløst. Det var stor frykt for at de tyske styrkene i Norge ikke skulle akseptere nederlaget, og med flere hundre tusen mann og sterke forsvarsverker var det uklart hvordan det ville gå. Karl Dönitz, som hadde tatt over som rikspresident i Tyskland etter Hitlers selvmord, ga ordre til kommandanten i Norge om umiddelbar kapitulasjon, og hjemmestyrkene kunne begynne å ta kontroll over landet.

13. mai kom kronsprins Olav og fem statsråder tilbake til Norge, og 7. juni kom Haakon VII og resten av regjeringen.

Rettsoppgjøret

Utdypende artikkel: Rettsoppgjøret

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.

I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini. Arrestsjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.

Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere.

Litteratur

Personlige verktøy
Navnerom

Varianter
Handlinger
Avdelinger
Forsider
Verktøy