Angrepet på Vallø: Forskjell mellom sideversjoner
m (språkvask) |
(korr.) |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
==Vallø Oljeraffineri== | ==Vallø Oljeraffineri== | ||
{{thumb|Minenplan zu den Minenfeldern «Gustav». Grundfeld A und Teilfeld B der Verminung der Oelraffinerie Vallö.jpg|Minekart som viser en del av forsvarstillingene ved raffineriet, slik de var utbygd i 1944|Riksarkivet/DKØ}}<onlyinclude>Den lille | {{thumb|Minenplan zu den Minenfeldern «Gustav». Grundfeld A und Teilfeld B der Verminung der Oelraffinerie Vallö.jpg|Minekart som viser en del av forsvarstillingene ved raffineriet, slik de var utbygd i 1944|Riksarkivet/DKØ}}<onlyinclude>Den lille halvøya [[Vallø]], som den gangen tilhørte [[Sem kommune]], ligger kun noen få kilometer fra [[Tønsberg]] og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til [[1700-tallet]]. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng. | ||
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i [[andre verdenskrig|krigen]] som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945.</onlyinclude> | Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i [[andre verdenskrig|krigen]] som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945.</onlyinclude> | ||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
==Oppryddingen== | ==Oppryddingen== | ||
Etter den tyske kapitulasjonen 8.mai 1945 | Etter den tyske kapitulasjonen 8.mai 1945 ble tyske krigsfanger i stor utstrekning satt til å rydde opp tyske anlegg, minefelter ol. På Vallø ankom de tyske krigsfangene i puljer i dagene 15. til 18. juli 1945, hvor de ble innkvartert i brakkeleiren på Teie. I utgangspunktet var det tiltenkt at oppryddinsstyrken skulle bestå av 1000 mann pluss en administrasjon på ca. 50 mann. Det viste seg etterhvert å være vanskelig å opprettholde en såpass stor styrke pga. stadige frigivelser og hjemmsendelser av fangene. Arbeidet fortsatte likevel fram til 2.november 1945, og allerede 3.november forlot tyskerne Teie. | ||
På grunn av faren for miner og blindgjengere ble det meste av oppryddingen til å begynne med gjort med enkle håndredskaper. men etterhvert som oppryddingen gikk sin gang brakte man inn tyngre redskaper fra det tyske materiellet som fremdeles sto tilgjengelig rundt om på tyske anlegg som f.eks [[Vardås fort]]. Etter man var ferdig med oppryddingen var man helt sikker på at alle minene som hadde blitt satt ned var blitt fjernet. Det ble ansett som sannsynlig at det fremdeles fantes udetonerte blindgjengere begravd på Vallø som det ikke ville være mulig å finne fram til, men man antok at faren disse representerte ville forsvinne etterhvert som et resultat av naturlig nedbryting. | På grunn av faren for miner og blindgjengere ble det meste av oppryddingen til å begynne med gjort med enkle håndredskaper. men etterhvert som oppryddingen gikk sin gang brakte man inn tyngre redskaper fra det tyske materiellet som fremdeles sto tilgjengelig rundt om på tyske anlegg som f.eks [[Vardås fort]]. Etter man var ferdig med oppryddingen var man helt sikker på at alle minene som hadde blitt satt ned var blitt fjernet. Det ble ansett som sannsynlig at det fremdeles fantes udetonerte blindgjengere begravd på Vallø som det ikke ville være mulig å finne fram til, men man antok at faren disse representerte ville forsvinne etterhvert som et resultat av naturlig nedbryting. | ||
Sideversjonen fra 22. okt. 2012 kl. 08:56
På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen, oljeraffineriet på Vallø.
Vallø Oljeraffineri
Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945.
Opptakten til angrepet
I februar 1945 begynte britene å vise interesse for Vallø og det ble fra London, sendt en henvendelse til bla. motstandsmannen Gunnar Sønsteby med forespørsel om å undersøke om det på Vallø ble produsert og oppbevart diesel-olje for ubåter. Svaret kom etter ca. en uke og avkreftet at det ble produsert drivstoff for ubåter ved raffineriet og at det kun ble produsert drivstoff for bruk i bla fiskeflåten. Per Steen-Hansen ved Sjømilitær Beredskapstjeneste som også ble kontaktet, konkluderte med at tankene var tomme.
Britene mente likevel de hadde tilstrekkelig bevis for at det fantes ubåtdrivstoff på tankene, og førte opp Vallø på sine lister over potensielle bombemål. Selv om kilden til disse bevisene aldri har blitt kjent, så bekrefter opplysninger som fremkom etter bombingen lang på vei britenes antagelser og at opplysningene de mottok fra motstandsbevegelsen nok ikke stemte. Bla. Stein Klevan som jobbet ved raffineriet bekreftet i ettertid at det ble produsert drivstoff for ubåter ved Vallø mot slutten av krigen
Bomberaidet
Flygerne i de 119 flyene som ble sendt på dette toktet, hadde på forhånd fått beskjed om at man for all del måtte unngå å slippe bombene over boligområdet nord for raffineriet. De første flyene som ankom målet rapporterte om god sikt og gode bombeforhold, mens en del av de som kom senere fikk derimot sikten hindret av bla. sterk røykutvikling pga. tankene med olje som hadde blitt satt i brann. Etter at angrepet, som varte i ca. 20 minutter, var over, så viste det seg raskt at en stor del av bombene likevel hadde kommet på avveier og havnet utenfor målområdet som var selve raffineriet. Etter bomberaidet var det kun en håndfull av de totalt 70 bolighusene i området som ikke var skadet. Halvparten av husene var helt ødelagte. Rundt 53 nordmenn omkom og et ukjent antall tyske soldater ble drept. Anlegget på Vallø ble også totalskadet, og raidet ble fra britisk side regnet som en suksess. Oppryddingen etter bombingen og gjenoppbygningen tok flere år, og driften kom ikke i gang igjen før i 1950.
Det har i ettertid versert mange teorier om hvorfor britene valgte å bombe Vallø såpass sent i krigen. I "Rapport om Forsvarets Overkommandos virksomhet utenfor Norge" utarbeidet av tidligere forsvarssjef Wilhelm Hansteen omtales bla. angrepet på Vallø. Her trekkes det fram at angrepet så sent i krigen må sees i lys av usikkerheten rundt tysk kapitulasjon i Norge og den økte ubåttrusselen fra nyere modeller tyske ubåter som begynte å bli operative på vinteren og våren 1945. Mye kan derimot også tyde på at Vallø ble utsatt for et nærmest rutinemessig angrep, uten at det lå de helt store overordnede planene bak angrepet.
Oppryddingen
Etter den tyske kapitulasjonen 8.mai 1945 ble tyske krigsfanger i stor utstrekning satt til å rydde opp tyske anlegg, minefelter ol. På Vallø ankom de tyske krigsfangene i puljer i dagene 15. til 18. juli 1945, hvor de ble innkvartert i brakkeleiren på Teie. I utgangspunktet var det tiltenkt at oppryddinsstyrken skulle bestå av 1000 mann pluss en administrasjon på ca. 50 mann. Det viste seg etterhvert å være vanskelig å opprettholde en såpass stor styrke pga. stadige frigivelser og hjemmsendelser av fangene. Arbeidet fortsatte likevel fram til 2.november 1945, og allerede 3.november forlot tyskerne Teie.
På grunn av faren for miner og blindgjengere ble det meste av oppryddingen til å begynne med gjort med enkle håndredskaper. men etterhvert som oppryddingen gikk sin gang brakte man inn tyngre redskaper fra det tyske materiellet som fremdeles sto tilgjengelig rundt om på tyske anlegg som f.eks Vardås fort. Etter man var ferdig med oppryddingen var man helt sikker på at alle minene som hadde blitt satt ned var blitt fjernet. Det ble ansett som sannsynlig at det fremdeles fantes udetonerte blindgjengere begravd på Vallø som det ikke ville være mulig å finne fram til, men man antok at faren disse representerte ville forsvinne etterhvert som et resultat av naturlig nedbryting.
Referanser
- Forsvarsstudier 1/1996, Angrepet på Vallø - Bombeoffensivens epilog i Europa, Harald Høiback
- Ingeniørvåpenets minekommando sin rapport fra oppryddingen etter angrepet på Vallø.
Før og etterbilder fra oppryddingen på Vallø
Vallø fra vest, før bombingen
Vallø fra vest etter bombingen og etter oppryddingen
Vallø nye kappel, april/mai
Vallø nye kappel, november
Foto #1, april/mai
Foto #1, november
Foto #5, april/mai
Foto #5, november
Se også flere bilder her