Bodin prestegård

Bodin prestegård var prestegård for Bodin prestegjeld. Et vidstrakt prestegjeld som fram til 1770 omfattet det meste av Salten. Gården lå like ved Bodin kirke og Bodøgård. Prestegården var en stor eiendom strakk seg helt fra Hangåsbukta ved Bodøsjøen i sørvest, over og forbi Junkersfjellet til Skardalen og Bertnesskaret i nordøst. Eiendommen omfattet det meste av de såkalte Rønvikjordene, men disse er i all hovedsak dyrket opp i forrige århundre. Den gamle innmarka på gården lå hovedsakelig rundt selve gården og mot vest. På 1890-tallet ble det bygd ny prestegård på Rishaugen vest for den opprinnelige gården og den gamle prestegården ble tatt i bruk som landbruksskole. De gamle bygningene ble imidlertid raskt revet og erstattet av nye moderne skolebygninger. Etter at landbruksskolen ble nedlagt ble disse tatt i bruk som Nordland kultursenter. Prestegården som ble bygd på Rishaugen ble solgt til private like etter 1950 og ny villa bygd som prestebolig nærmere landbruksskolen. For få år siden ble også denne solgt til private.

Eldre historie

Bodin prestegård og Bodøgård utgjorde i gammel tid storgården Bodin. Som så har blitt delt mellom kongen og kirken i to på papiret like enheter med en gammel skyld på 4 våg. Det eldste tunet på prestegården lå like ved Bodin kirke hvor det nåværende Kirkely ligger, tett på østsiden av Bodøelva. I århundrene var det en rekke stridigheter mellom kongens representant på Bodøgård og sognepresten på prestegården. Dette gjaldt grenser og rettigheter i både inn- og utmark. Dette var så kjent at Petter Dass nevner det i Nordlands trompet:

“imellem dem skiller en eeneste Bæk

Gud skille dog ey deres Kierlighed væk”

Residensen i ly av Alberthaugen

I 1744 kom Nicolai Christian Friis som sogneprest til Bodin. Han kom opprinnelig fra Kristiansund. Den såkalte "sølvfuten" Søren Randulf var da død like forut og den unge presten giftet seg straks med den 19 år eldre enka i futegården. Den gamle bebyggelsen ved Bodøelva var i svært dårlig forfatning og nypresten fikk derfor bygdefolket med på at det var bedre å bygge opp en ny prestegård enn å vedlikeholde den gamle. Den nye gården ble bygget opp i ly av Alberthaugen et stykke lenger vest og var et anlegg ingen hadde sett maken til i Salten. Prestegården sto antagelig ferdig omkring 1750 og lignet mer et slott enn en nordlandsk prestegård. Det er spekulert i om Christiansborg slott i København har vært forbilde for prestegården. Prestegården dannet en firkant 60 alen lang og 48 alen bred med et innelukket, steinlagt gårdsrom. Hovedbygningen utgjorde den ene siden av anlegget og denne var oppført i to etasjer med langsiden mot sør og hadde to fløybygninger ut fra hver ende. Disse fløyene var bygd sammen av en bygning som stod parallelt med hovedbygningen. Fløybygningene var lavere enn hovedbygningen og hadde ikke full andre etasje og var tekket med torv. Hovedbygningen hadde valmet tak tekket med tegl og midt på bygningen stod fram til 1809 et høyt smalt tårn. Gården var opprinnelig rødmalt, men ble hvitmalt i 1858. Over hovedinngangen stod et latinsk vers. På hver side av gangen var det store stuer; dagligstuen og storstuen. Storstuen var den største og flotteste og hadde en særlig flott kamin og vegger trukket med oljemalt lerret. Sør for storstuen lå nordre og søndre storstuekammer, også med flotte oljemalte motiver på veggene. Det nordre storstuekammeret ble også kalt Louis Phillips værelse. Dagligstuen lå som tidligere nevnt på andre side av gangen og i bredd med denne lå dagligstuekammeret mot gårdsrommet. Øst for disse rommene lå spisestuen og et spiskammers mot veien og et kjøkken bak på nordsiden. I andre etasje var der som i første etasje en gang tvers gjennom hele bygningen og over storstuen lå rødsalen mot sør og biblioteket og studerkammeret mot nord og gårdsrommet. Vestenfor disse rommene lå et kleskammer, samt et rom som senere ble innredet til kontor. Over dagligstuen lå dagligstusalen og bak denne mot gårdsrommet lå jomfrukammeret med et kleskott. Øst for disse igjen lå spisestusalen og biljardsalen, som i Friis’ dager hadde et biljardbord. Bygningens dekorasjoner var utført av tyskeren Gottfried Ezekiel. Gjennom sidebygningene var det fra landeveien en 4 alen brei innkjørsel og ut mot bakgården og driftsbygningene var det to gjennomganger. Alle bygningene og rommene hadde sine respektive navn, alt etter bruken gjennom tidene. Prestegården ble holdt relativt godt i hevd, bortsett fra at tegltaket på hovedbygningen ble byttet ut med torv av sogneprest Steen i 1835. Dette var imidlertid et feilgrep ettersom taket raskt fikk store lekkasjer. Taket ble på nytt tekket med tegl i 1858. Da Nordland amtskommune kjøpte prestegården til bruk som landbruksskole, ble de gamle bygningene snart funnet uhensiktsmessige. Først ble fløybygningene revet og erstattet av nye moderne bygninger, og ikke lenge etter ble den store hovedbygningen jevnet med jorda. Nye bygninger ble oppført på de gamle tomtene og der hovedbygningen før hadde stått ble den såkalte Valkyrien oppført. Noe av inventaret og de malte lerretene fra den gamle bygningen ble overført til denne bygningen. Rommet der de oljemalte lerretene ble hengt opp på nytt går også under navnet Louis phillips værelse eller Ludvig Phillip-rommet. Også de gamle driftsbygningene ble erstattet av nye bygninger etter kort tid.

Prestegården på Rishaugen

Etter at den gamle bebyggelsen fra titulærbiskop Friis sine dager ble omgjort til landbruksskole ble det bygd ny prestegård på toppen av Rishaugen. Denne gården hadde en idyllisk beliggenhet med vakker utsikt utover Saltenfjorden. Bebyggelsen bestod av hovedbygning, bårstue og driftsbygning. Presten bodde på Rishaugen til like etter 1950, men da ble gården solgt til Ole Berntsen som hadde fått sitt gårdsbruk ekspropiert i forbindelse med flyplassutbyggingen. Han la navnet Mostad på gården etter heimplassen på Værøya. Ny prestebolig, denne gang en villa ble bygget nærmere hovedveien, men også denne er siden solgt.