Carl Fredriksens Transport
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Carl Fredriksens Transport er kodenavnet for andre verdenskrigs største redningsbragd i Norge - flyktningtransporten som reddet mer enn tusen mennesker, nær halvparten jøder, til Sverige vinteren 1942-43. Operasjonen startet 28. november 1942 – to dager etter at frakteskipet «Donau» hadde forlatt Oslo med 532 jøder på vei til tyske konsentrasjonsleirer.
Start fra Syversens gartneri
Personene som skulle hjelpes på flukt ble tatt med til Rolf A. Syversens gartneri like ved Carl Berners plass i Oslo. Til den første transporten hadde operasjonslederne skaffet til veie to lastebiler, og flyktningene ble kjørt fra Oslo og forbi Skulerud nær svenskegrensen. Den siste biten gikk flyktningene til fots. Hver bil tok vanligvis med åtte personer, en konvoi kunne frakte inntil førti personer på én kveld. Konvoiene kjørte nesten hver eneste kveld i syv uker. Flyktningene satt på lasteplanet, skjult av sekker med poteter. Barn som var med på flukten, fikk sovemiddel av en lege som var blant organisasjonens støttespillere. Denne legen tok sitt eget liv mot slutten av krigen, da han fikk vite at tyskerne aktet å pågripe ham for annen gang.
Detaljert rute – effektivt varslingssystem
Redningsaksjonen ble ledet av ekteparet Gerd og Alf T. Pettersen, Reidar Larsen og Rolf A. Syversen, i tillegg til mange hjelpere i Oslo og underveis mot grensen. Ruten gikk langs Trondheimsveien til Gjelleråsen, derfra riksvei 22 via Kjeller flyplass og Fetsund bru, gjennom Hemnes og inn mot Rømskog, ned til Skulerud stasjon (endestajon på daværende Aurskog-Hølandsbanen, videre til Kroksund, nordøstover, og så inn på en skogsvei over Orderudseter og inn mot grensen. Lastebilene kjørte på gassgeneratorer – noe som begrenset hastigheten; de nådde aldri opp i 50 km/t og de kjørte på slitte sommerdekk.
Lederen Alf Pettersen var nøye med beregningene av tid og avstand. Som regel brukte de tre til fire timer på den 94 kilometer lange strekningen. For å sikre at lastebilene med flyktninger kom igjennom kontroller langs ruten, bygget han også opp et effektivt system av varslere. Det var derfor viktig at transporten startet presis klokken 21.00 fra Oslo. På den siste delen av ruten var det mange alternative småveier som kunne benyttes. Kvister og stein i veikanten var signaler lagt ut av lokale hjelpere og anviste kveldens sikreste rute. Overrettssakfører Helge Skulerud fra Mysen hadde hovedansvaret for den lokale meldingstjenesten.
De første kontaktene
Politimannen Alf Tollef Pettersen fra Mysen var 30 år i 1942. Han hadde blitt oppsagt fra politiet høsten 1942 da han ikke ville innordne seg «den nye tid». Han fikk blant annet problemer da han nektet å gjøre nazihilsen til tyske offiserer, slik det nye politireglementet tilsa. Han var godt kjent i grenseområdet, og hadde på egenhånd ført enkeltpersoner fram til grensen flere ganger. Etter avskjedigelsen holdt han seg i dekning i en kort periode, før han ble ansatt som inspektør ved transportformidlingens avdeling 1 i Maridalsveien 10. I transportformidlingen jobbet han under Reidar Larsen, som var 44 år og fra Slemdal. Larsen var inspektør, og hadde kontrollen med rundt 180 lastebiler og god oversikt over sjåførene. Pettersen hadde allerede et halvt år tidligere funnet en rute hvor man med lastebil kunne komme tett opp mot grensen. Han ble lederen for transportene, og satt bevæpnet i passasjersetet på første lastebil i hver tur.
Syversen drev et gartneri i Sukkertoppveien på Økern. Etter arrestasjonen av de jødiske mennene 26. oktober 1942, hadde de fire jødiske brødrene London kontaktet gartneren, som så hadde skjult dem i gartneriet sitt. Larsen og Pettersen samarbeidet om tyveri av store mengder poteter fra tyske lagre, som ble kjørt ut til Oslos trengende i en periode da matmangelen begynte å melde seg. Larsen forsto at Pettersen hjalp flyktninger, og han var fleksibel med å gi Pettersen fri fra arbeidet når han måtte føre flyktninger til grensen. En av hovedmennene bak potetaksjonen var oberst, senere general, Ole Berg. Han var kommunikasjonsdirektør, men også tilbaketrukket leder i Milorg, og en av de aktive innen det organiserte militære motstandsarbeidet.
En hemmelig rute til grensen
Natt til 26. november 1942 kom Rolf Syversen på ny til Pettersen. Han hadde fått varsel om at jødiske kvinner og barn skulle arresteres. Sammen med mange andre, deriblant en hel del politimenn, dro han desperat rundt i byen for å varsle jødiske familier. På kort tid fikk han mange jøder i dekning, i private hjem, på sitt eget gartneri og på Stubberuds fødselsklinikk i Egedes gate 1 rett ved Oslo Bispegård i Gamlebyen. På fødselsklinikken hadde ekteparet Stubberud og datteren Jane Hauge lenge skjult ettersøkte personer. Mange av de som ble varslet måtte likevel finne seg dekningssted selv.
Alf Pettersen var med på hver eneste tur, og satt i første bil for å ha kontroll på de ulike tegnene langs veien som var lagt ut av folkene i det gode kontaktnettet hans. Ved minst en anledning måtte Pettersen også true en nervøs sjåfør med våpen for å få ham til å fortsette turen. Fra slutten av november 1942 til 14. januar 1943 førte Pettersen to lastebiler av gangen, fem dager i uken mot grensen. Julaften og 1. juledag kjørte de ikke. Bilene kjørte nærmere og nærmere grensen etter hvert som flyktningene hadde tråkket snøen så hardpakket at lastebilene ikke sank ned. Mot slutten stoppet bilene bare noen få hundre meter fra grensen. Blant flyktningene var det mange barn og eldre, og de slapp da å gå i timevis gjennom tett skog slik som mange andre måtte gjøre. En stor gruppe med arbeidere fra Askim Gummivarefabrik drev med tømmerhugst nært opptil krysningsstedet, og dette ble en viktig kamuflasje både for hjulspor og de mange fotavtrykkene i snøen.
Dramatikk ved Kjeller
Det oppsto flere ”nesten”-situasjoner under transportene. En gang rakk de akkurat å svinge av veien før en tysk kolonne passerte. De nedblendede frontlysene på de tyske militærkjøretøyene hindret kolonnen i å få øye på lastebilene med flyktninger på lasteplanet. På en tur ut av Oslo førte Pettersen lastebilene kloss opp bak en tysk kolonne. I den tro at bilene tilhørte kolonnen, slapp de igjennom en kontroll uten at papirer ble sjekket. De klarte å holde seg som en del av kolonnen helt til Gjelleråsen, hvor de ble jaget vekk av en tysk motorsykkelordonnans. Den kanskje farligste episoden fant sted en av de første dagene i desember 1942.
Transporten hadde sin faste rute like forbi Luftwaffes sterke bastion på Kjeller flyplass. På en av lastebilene tok det rett utenfor den tyske hovedporten fyr i en av knottsekkene som lå oppe på taket like ved knottgeneratoren. Pettersen hoppet ut og fikk revet sekkene ned. Tyske soldater kom løpende til for å hjelpe, og en myndig stemme ba flyktningene om å holde seg i ro der de lå bak høye lemmer med presenning som tak. Pettersens tyskkunnskaper reddet nok situasjonen, og lastebilene kjørte videre mens soldatene fortsatte slukkingen av knottsekkene. Den senere politikeren Leon Bodd skal ha vært med på denne turen.
Den nystartede organisasjonens sentral ble innredet i ekteparet Pettersens leilighet i Trondheimsveien 17. Her møttes flere av medlemmene hver dag for å gå igjennom listene over de som måtte hentes samme kveld. Gerd Pettersen ble organisasjonens sekretær. Hun hadde klisterhjerne og holdt kontroll på listene, samtidig som hun passet telefonen hvor beskjeder fra varslerne langs ruten ble ringt inn. Hun fylte også ut og stemplet de falske transportpapirene som lastebilene ble forsynt med. Papirene hadde Reidar Larsen skaffet i egenskap av inspektør i transportformidlingen.
Gjennom de falske papirene fikk organisasjonen også sitt navn. Gerd skrev at lastebilene kjørte for Carl Fredriksens Transport. Dette var et fiktivt navn som Reidar Larsen hadde funnet opp, og var en kode for selveste Kong Haakon VII. Kongens opprinnelige navn var jo Prins Carl, og han var sønn av Kong Fredrik VIII. Derfor kunne Reidar Larsen si: «Vi kjører for kongen»!
Vanskelig avveining
Pettersen visste dette ville bli farlig, og ville ikke starte opp uten å ha sin kone med på beslutningen. Gerd Pettersen ventet deres førstefødte, og trengte betenkningstid. Men til sist gikk hun med på at Alf skulle kjøre flyktninger og lede transportene. Alf stilte på sin side en rekke betingelser som kom til å forme den lille organisasjonen. Han ville selv bestemme hvem som skulle være med. Ingen skulle operere med dekknavn. De skulle være bevæpnet, men de skulle ikke være en del av Milorg. Han ville ha med Rolf Alexander Syversen og benytte gartneriet hans. Rolfs kone Klara var også gravid og hadde termin omtrent samtidig som Gerd.
Gerd Julie Bergljot Pettersen sto for organiseringen av Carl Fredriksens Transport, et arbeid med stort ansvar. Kilde: Carl Fredriksens Transport.
Reidar Larsen var fjerdemann i transportens ledelse. Han var inspektør i Transportformidlingen og en viktig koordintor for all kjøring. Kilde: Carl Fredriksens Transport.
Øvrig mannskap
Syversen var uansett mer enn villig til å være med, og han trakk også sin egen far inn i arbeidet. Syversen fikk ansvaret for organiseringen på oppsamlingsplassen. Reidar Larsens kjennskap til sjåfører og tilgang på lastebiler var unnværlig; han fikk ansvaret for å skaffe biler. Han hadde også bakgrunn som hjelpepolitimann tidlig i krigen, og kjente flere i politiet. Pettersen ville helst ha med politifolk. Kontaktene til tidligere kolleger som fortsatt var i tjeneste, var av stor betydning for sikringen av hele redningsoperasjonen. En av politimennene som ble viktig var Ragnar Nyhus. Han skaffet knott til generatorene, men han klarte også å skaffe bensin som kunne benyttes når lastebilene trengte å sette opp farten. Han deltok også i oppsamlingen fra dekkstedene. Studenten og hjelpepolitimannen Jon Høgevold deltok også fra starten. Han bidro under oppsamlingen, og fulgte med Pettersen på flere av turene mot grensa. Politimannen Morten Slettevold skaffet våpen og ammunisjon, og våpenhandler Willy Røgeberg - kjent som en av Norges beste skyttere med olympisk gullmedalje fra 1936 - sto for vedlikeholdet og forsikret at våpnene var brukbare.
Legen Rolv Daniel Engebretsen påtok seg en viktig oppgave på oppsamlingsstedene før transporten. Han så til syke og blandet riktig mengde sovemedisin i melk, slik at småbarna skulle forholde seg rolig under transporten.
Angiver
I begynnelsen av januar 1943 hadde det tyske sikkerhetspolitiet kommet på sporet av organisasjonen. Det var etter all sannsynlighet det store gjennomtrekket av sjåfører som ble gruppens akilleshæl. To agenter fra Victoria Terrasse kom seg på en av transportene. Dette ble oppdaget, og Pettersen fikk sine venner blant svenske grenseoppsynsmenn til å holde agentene i varetekt. På tross av dette valgte gruppen å kjøre noen turer til. Noen kvelder senere ble Rolf Syversen oppmerksom på at tre menn blant flyktningene snakket om å hoppe av lasset før lastebilene krysset grensen. De ble ført over uten at de klarte å identifisere hvor ruta gikk. Pettersen bestemte at de nå måtte avslutte, men Reidar Larsen ville ha over en siste transport. Etter å ha kjørt den siste flyktningtransporten i en personbil, kom Pettersen stuptrøtt hjem på morgenkvisten 14. januar. Han la seg til å sove i leiligheten i Trondheimsveien og falt i dyp søvn. Midt på natten var Gestapo på døren. De ringte på flere ganger, men Alf Pettersen var så trøtt at han ikke våknet av dørklokken. Til alt hell kom Rolf Syversen tilfeldig forbi og så hva som var i ferd med å skje. Gestapo dro av gårde etter forsterkninger, men satte ikke igjen noen vakt. Syversen fikk låst seg inn, vekket Pettersen og fikk han ut. En time senere kom Gestapo tilbake til en tom leilighet. Nå handlet Pettersen raskt. Han fikk varslet kona Gerd, som til alt hell var i Askim den dagen. Så gikk han i dekning hjemme hos tannlege Lambrigt.
Det ble snart avklart at en løsmunnet sjåfør hadde satt Gestapo på sporet. Straks de forsto dette dro Gerd og Alf Pettersen, Reidar Larsen og to til over grensen til Sverige i Larsens privatbil. Det ble en dramatisk tur i sterkt snødrev der de måtte bløffe seg gjennom en norsk/tysk kontroll. Til slutt kjørte de faktisk bilen over grensen og inn i Sverige. Der stoppet den da Larsen kjørte ned i en grøft.
Alf og Gerd Pettersen i Gråhø i Sverige. Jon Elling ble født 15. mars, to mnd. etter flukten. Kilde: Carl Fredriksens Transport.
En del av deltakerne i Carl Fredriksens Transport samlet i Stockholm 1943. Kilde: Carl Fredriksens Transport.
Klara Syversen med sønnen Øyvind julen 1944. Hun visste ennå ikke at Rolf Syversen var skutt 30.10.44. Kilde: Carl Fredriksens Transport.
Reorganisering
Etter at Pettersen og Larsen hadde flyktet, holdt noen av de gjenværende medlemmene et reorganiseringsmøte på tannlege Lambrigts kontor. Det ble besluttet å fortsette, men at man ikke skulle bruke samme rute. Jon Høgevold overtok jobben til Pettersen som rutesjef. Ruten gikk nå med lokaltog til Strømmen og videre med godstog til Kongsvinger, men kapasiteten var mindre, og omfanget ble nå et helt annet. Trykket på rutene hadde avtatt betraktelig, og de fleste jødene som hadde unngått arrestasjonene var nå trygt i Sverige. Andre som var tilknyttet den reorganiserte gruppen var gartneren Rolf Syversen og jernbaneekspeditør Arnt Halvorsen på Strømmen.
Tidlig i februar samme år ble gruppen sprengt, etter at Kaare Otto Hagen hadde infiltrert gruppa. Hagen var en av de mest aktive Gestapoagenter i Norge (han var fengslet fram til 1957). Hagen kom seg med på en flyktningtransport under dekke av å være en flyger på flukt. Jon Høgevold og Olav Brennhovd ble arrestert. De ble dømt til 12 års tukthus og sendt til Tyskland. Begge overlevde fangenskapet. Flyktningfølget ble også tatt, blant dem var de jødiske barna Vera og Tibor Tagelicht, som flyktet alene. Begge ble drept i gasskammer etter ankomst Auschwitz natt til 3. mars 1943. Ifølge Leo Eitinger ble tolv år gamle Tibor først selektert til arbeid, men da han så sin tre år yngre søster stå alene sammen med de andre kvinnene, barna og de eldre mennene, gikk han bort til Vera, tok hånden hennes og fulgte med henne videre.
Etter arrestasjonene på Strømmen tidlig i februar, var Gestapo og Statspolitiet på jakt etter Syversen og flere andre navngitte. Samlingsstedet i den omfangsrike potetkjelleren på Wollebekk gård ble ikke avslørt, selv om både Høgevold og Brennhovd må ha kjent til stedet. I motsetning til de andre må Gestapo ha hatt få opplysninger om Syversen. De kjente åpenbart bare etternavnet hans og lite annet. Carl Nielsen og Rolf Syversen fortsatte å bruke potetkjelleren som utgangspunkt for illegalt arbeid.
Avslutning
3. mars 1943 fødte Rolf Syversens kone Klara sønnen Øyvind på Stubberuds fødselsklinikk, hvor mange hadde ligget i dekning før de hadde blitt fraktet til Gartneriet. Snaue to uker senere fødte Gerd Pettersen sønnen Jon Elling i Sverige. Etter at Sverre Lie hadde flyktet til Sverige i slutten av mars, opprettholdt han kontakten med Syversen via kurerpost skrevet i koder. I et kodet brev til en annen kontakt i Oslo skrev han fra Sverige 13. april 1943: «Rolf Syversen, som er nevnt i brevet til H.A.I., kan hjelpe til med eksporten. Han kan også på annen måte være til nytte. Han er helt gjennom pålitelig og uredd».
10. juli 1943, da sønnen Øyvind var bare fire måneder, ble Rolf Alexander Syversen arrestert i en kontroll på Stortorvet. Han ble overført til tysk fengsel Møllergata 19 og siden Grini. Tidlig om morgenen 30. oktober 1944 ble han ført ut i Trandumskogen og skutt sammen med andre motstandere av okkupasjonsmakten. Hans kone Klara fikk ikke vite om ektemannens skjebne før etter at krigen var over. Hun giftet seg aldri på nytt. Klara forsøkte å drive gartneriet videre etter krigen sammen med sin svigerfar, men hun måtte oppgi det, og gartneriet ble senere solgt.
Minnemarkering
19. august 2012 ble det invitert til en 70-års minnemarkering like innenfor svenskegrensen, der historikeren Mats Tangestuen ved Jødisk Museum holdt hovedtalen. De som ønsket kunne delta i en sykkeltur som av praktiske årsaker hadde sitt utgangspunkt ved Fetsund stasjon kl 09.00. Underveis ble det på egnede punkter sørget for mat og drikke, og gitt detaljert orientering om transportens alternative ruter gjennom Romerike.
Invitasjon til 70-årsmarkering for Carl Fredriksens Transport 2012.
Invitasjon til 70-årsmarkering for Carl Fredriksens Transport 2012 del 2.
70-årsmarkering Carl Fredriksens Transport 2012. Sykkelgruppen før avreise fra Fetsund stasjon. Andre kjørte bil.
70-årsmarkering Carl Fredriksens Transport 2012. Fra seremonien ved svenskegrensen.
Kilder
- Carl Fredriksens Transport. Hefte gitt ut 25. oktober 2013 til åpningen av parken "Dette er et fint sted", en park ved Carl Berners Plass. Mats Tangestuen, historiker ved Jødisk Museum i Oslo.
- Flyktningeruta kart 31.10.2012
- Invitasjon til 70-årsmarkering Carl Fredriksens Transport – Sykkeltur Fetsund-grensen 2012.
- Wikipedia
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |