Skribenter
95 763
redigeringer
→Liv og virke
m (Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:») |
|||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane. | I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane. | ||
Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program. | Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program. | ||
Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet. | Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet. | ||
| Linje 61: | Linje 60: | ||
Et vedtak som ble fatta på Stortinget 15. mai 1905 hadde gått mange hus forbi – fokuset hadde jo vært på unionsspørsmålet. Michelsens forslag fra 1903 hadde blitt tatt fram, og direkte flertallsvalg i enkeltmannskretser var innført. Som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg dersom en kandidat ikke fikk absolutt flertall i første omgang. Dette slo ikke helt heldig ut for Michelsen, for Venstre gjorde et knallvalg i 1906. Etter valget dreide han kursen over mot venstre, men han ga ikke nok, og han irriterte samtidig de konservative. | Et vedtak som ble fatta på Stortinget 15. mai 1905 hadde gått mange hus forbi – fokuset hadde jo vært på unionsspørsmålet. Michelsens forslag fra 1903 hadde blitt tatt fram, og direkte flertallsvalg i enkeltmannskretser var innført. Som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg dersom en kandidat ikke fikk absolutt flertall i første omgang. Dette slo ikke helt heldig ut for Michelsen, for Venstre gjorde et knallvalg i 1906. Etter valget dreide han kursen over mot venstre, men han ga ikke nok, og han irriterte samtidig de konservative. | ||
Michelsens regjering klarte å klamre seg fast en tid. Han begynte på det han kalte «den nye arbeidsdag» – nå skulle nasjonen bygges. Siden 1890-åra hadde utenlandske interesser kjøpt seg inn i norsk skog og vannkraft. Våren 1906 gikk Michelsen inn for å begrense utlendingers adgang til å kjøpe opp norske naturressurser. I april kom konsesjonslovene, i samtida omtalt som «panikklovene». Michelsens iver for å sikre ressursene dreide seg ikke ene og alene om hvem som skulle kunne tjene penger på dem. Han mente også det var en fare for at vi fikk et stort og misfornøyd proletariat, som raskt kunne vende seg til sosialismen. Høsten 1906 fikk [[Glommen Brugseierforening]] lov til å regulere vannstanden i [[Mjøsa]] etter de nye konsesjonslovene. Dette var ikke det Stortinget hadde sett for seg, og sommeren 1907 ble regjeringa pålagt å ikke gi nye konsesjoner uten å spørre de folkevalgte. Dette, og flere andre saker, førte til at regjeringa begynte å smuldre hen. Samtidig begynte Michelsens helse å skrante. I oktober 1907 gikk regjeringa Michelsen av, og ble etterfulgt av [[Jørgen Løvlands regjering]]. | Michelsens regjering klarte å klamre seg fast en tid. Han begynte på det han kalte «den nye arbeidsdag» – nå skulle nasjonen bygges. Siden 1890-åra hadde utenlandske interesser kjøpt seg inn i norsk skog og vannkraft. Våren 1906 gikk Michelsen inn for å begrense utlendingers adgang til å kjøpe opp norske naturressurser. I april kom konsesjonslovene, i samtida omtalt som «panikklovene». Michelsens iver for å sikre ressursene dreide seg ikke ene og alene om hvem som skulle kunne tjene penger på dem. Han mente også det var en fare for at vi fikk et stort og misfornøyd proletariat, som raskt kunne vende seg til sosialismen. Høsten 1906 fikk [[Glommen Brugseierforening]] lov til å regulere vannstanden i [[Mjøsa]] etter de nye konsesjonslovene og etablerte [[Svanfoss dam og sluse]]. Dette var ikke det Stortinget hadde sett for seg, og sommeren 1907 ble regjeringa pålagt å ikke gi nye konsesjoner uten å spørre de folkevalgte. Dette, og flere andre saker, førte til at regjeringa begynte å smuldre hen. Samtidig begynte Michelsens helse å skrante. I oktober 1907 gikk regjeringa Michelsen av, og ble etterfulgt av [[Jørgen Løvlands regjering]]. | ||
Da Michelsen gikk av ble han hylla med et folketog i Kristiania, et av de største i byen noensinne. Han fikk [[Borgerdådsmedaljen]] i gull, og det ble foretatt en landsomfattende innsamling. Midlene fra denne donerte Michelsen til fondet [[Nationalgaven til Chr. Michelsen]], der avkastninga skulle brukes til vitenskapelig og næringslivmessige formål. | Da Michelsen gikk av ble han hylla med et folketog i Kristiania, et av de største i byen noensinne. Han fikk [[Borgerdådsmedaljen]] i gull, og det ble foretatt en landsomfattende innsamling. Midlene fra denne donerte Michelsen til fondet [[Nationalgaven til Chr. Michelsen]], der avkastninga skulle brukes til vitenskapelig og næringslivmessige formål. | ||