276 669
redigeringer
m
Robot: Legger til {{bm}}
m (→Oppstart: Endret avsnittstittel for å presisere +) |
m (Robot: Legger til {{bm}}) |
||
| (12 mellomliggende versjoner av 7 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{ | <onlyinclude>{{Thumb|Den norske Fredskomitè.jpg.jpg|Den norske Fredskomites plakat ved 60-årsjubileet 2009.|DnF 2010}}'''[[Den norske Fredskomité]]''' ble stiftet i juni [[1949]], av folk som før [[9. april]] [[1940]] hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen, var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok ''Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963'' og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie ''Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956'' blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ.</onlyinclude> | ||
'''[[Den norske Fredskomité]]''' ble stiftet i juni [[1949]], av folk som før [[9. april]] [[1940]] hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok ''Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963'' og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie ''Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956'' blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ. | |||
== Norske delegater til Paris-kongressen == | == Norske delegater til Paris-kongressen == | ||
Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis [[Friheten (Oslo)|Friheten]] den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i [[Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund]] (KDV) [[Mimi Sverdrup Lunden]], sekretær Peder Vestad, teatersjef [[Hans Jacob Nilsen]] og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde [[Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening]] vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant [[Emil Løvlien]] og bekoste hans reise og opphold under kongressen. | Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis [[Friheten (Oslo)|Friheten]] den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i [[Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund]] (KDV) [[Mimi Sverdrup Lunden]], sekretær Peder Vestad, teatersjef [[Hans Jacob Nilsen]] og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde [[Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening]] vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant [[Emil Løvlien]] og bekoste hans reise og opphold under kongressen. | ||
I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen [[9. april]] der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, [[Hans Heiberg]], [[Hans Jacob Nilsen]], Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, Sigrid Helliesen Lund, Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og [[Eva Rønnow]], var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til [[NATO]]. | I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen [[9. april]] der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, [[Hans Heiberg]], [[Hans Jacob Nilsen]], Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, [[Sigrid Helliesen Lund]], Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og [[Eva Rønnow]], var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til [[NATO]]. | ||
== Arbeiderbevegelsen ledet an == | == Arbeiderbevegelsen ledet an == | ||
| Linje 37: | Linje 36: | ||
Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet. | Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet. | ||
{{ | {{Thumb|Knut Vidar Paulsen.JPG|Knut Vidar Paulsen, Fredskomiteens leder og «talsperson» fra 2000.|Familien 2010}} | ||
{| | {| | ||
|[[Bilde:Yngve Hågensen.jpg|thumb|300px| Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]] var medlem av Den norske Fredskomités råd.<br />{{byline|Bildet eies av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek}}]] | |[[Bilde:Yngve Hågensen.jpg|thumb|300px| Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]] var medlem av Den norske Fredskomités råd.<br />{{byline|Bildet eies av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek}}]] | ||
| Linje 44: | Linje 43: | ||
== Profilerte ledere == | == Profilerte ledere == | ||
Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950. Ellers har det vist seg vanskelig å finne en oversikt over organisasjonens ledere, men [[Roald Halvorsen]], mangeårig leder av [[Norsk Grafisk Fagforbund]] var en av organisasjonens første ledere. Seinere har både professor [[Ivan Th. Rosenqvist]], fagforeningsleder [[Roy Pedersen]] og konsulent [[Jon Pelle Kjellstrøm]] stått ved roret. [[Harald | Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950. Ellers har det vist seg vanskelig å finne en oversikt over organisasjonens ledere, men [[Roald Halvorsen]], mangeårig leder av [[Norsk Grafisk Fagforbund]] var en av organisasjonens første ledere. Seinere har både professor [[Ivan Th. Rosenqvist]], fagforeningsleder [[Roy Pedersen]] og konsulent [[Jon Pelle Kjellstrøm]] stått ved roret. [[Harald Øveraas]], som ledet [[Arbeidsmannsforbundet]] gjennom mange år, var leder av DnFs råd. Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]], stortingsrepresentant [[Bjørn Unneberg]] fra [[Senterpartiet]] og [[Arne Fjørtoft]], tidligere leder av [[Venstre]] skal også ha vært medlemmer av DnFs råd. Imidlertid opplyser Bjørn Unneberg at hans befatning med fredskomiteen er ham totalt ukjent! | ||
== Kald krig == | == Kald krig == | ||
| Linje 50: | Linje 49: | ||
Hva som da kan ha befordret [[Ap]]-sekretær [[Haakon Lie]] til å skrive sin bok ''De kommunistiske dekkorganisasjoner - Dagbladet og Kaderpartiet'', som kom ut i Oslo i 1954, der han framhever «Allerede fra stiftelsen ble det klart at vi her sto overfor en kommunistisk dekkorganisasjon. Da (...) hovedkomiteen som skulle lede organisasjonen var valt, viste det seg at 7 av komiteens 9 medlemmer (i 1950), var velkjente medlemmer av Norges Kommunistiske Parti», kan derfor neppe ses på som annet enn et av hans mange «stikk» mot kommunistpartiet. | Hva som da kan ha befordret [[Ap]]-sekretær [[Haakon Lie]] til å skrive sin bok ''De kommunistiske dekkorganisasjoner - Dagbladet og Kaderpartiet'', som kom ut i Oslo i 1954, der han framhever «Allerede fra stiftelsen ble det klart at vi her sto overfor en kommunistisk dekkorganisasjon. Da (...) hovedkomiteen som skulle lede organisasjonen var valt, viste det seg at 7 av komiteens 9 medlemmer (i 1950), var velkjente medlemmer av Norges Kommunistiske Parti», kan derfor neppe ses på som annet enn et av hans mange «stikk» mot kommunistpartiet. | ||
På den annen side hevder Rowe at NKPs strategi i fredsarbeidet var preget av kryssende hensyn. Man ville på den ene side søke støtte for kampen mot NATO i alle grupperinger, men samtidig måtte ikke bevegelsen ta en «gal» retning. - Dette samtidig som Rowe siterer fra et skriv fra NKPs sentralstyre til partilagene datert 12.8. 1949 der det blant annet heter: «Det er (...) fredskomiteene selv som skal ta den praktiske og daglige ledelse av de konkrete tiltak til fredens forsvar. Disse komiteene (...) må ikke av våre partikamerater betraktes som underavdelinger av partiet». Det må ha vært den følgende passasjen som er gjengitt fra et ikke nærmere udatert skriv fra Sentralstyret til partilagene i 1949 om «Partiet og Fredskomiteen» som har forvirret hovedoppgaveskribenten: «De (fredskomiteene) er partiløse organisasjoner hvor kommunistene arbeider for å overbevise medlemmene av komiteene om '''hva''' som må gjøres i kampen for freden og og '''hvordan''' det må gjøres for å oppnå de største resultater. Gjennom sin egen innsats i arbeidet vil kommunistene, derved at de opptrer på en enhetlilg linje og utfører det beste arbeid, bli de naturlige ledere av fredskomiteens virksomhet». Her finner vi grunn til å peke på at dette synes å være både en fornuftig farbar veg for å få innflytelse i en organisasjon man ønsket å støtte, med en tilføyelse av at de øvrige norske partier arbeidet vel etter noenlunde samme lest. | På den annen side hevder Rowe at NKPs strategi i fredsarbeidet var preget av kryssende hensyn. Man ville på den ene side søke støtte for kampen mot NATO i alle grupperinger, men samtidig måtte ikke bevegelsen ta en «gal» retning. - Dette samtidig som Rowe siterer fra et skriv fra NKPs sentralstyre til partilagene datert 12.8. 1949 der det blant annet heter: «Det er (...) fredskomiteene selv som skal ta den praktiske og daglige ledelse av de konkrete tiltak til fredens forsvar. Disse komiteene (...) må ikke av våre partikamerater betraktes som underavdelinger av partiet». Det må ha vært den følgende passasjen som er gjengitt fra et ikke nærmere udatert skriv fra Sentralstyret til partilagene i 1949 om «Partiet og Fredskomiteen» som har forvirret hovedoppgaveskribenten: «De (fredskomiteene) er partiløse organisasjoner hvor kommunistene arbeider for å overbevise medlemmene av komiteene om '''hva''' som må gjøres i kampen for freden og og '''hvordan''' det må gjøres for å oppnå de største resultater. Gjennom sin egen innsats i arbeidet vil kommunistene, derved at de opptrer på en enhetlilg linje og utfører det beste arbeid, bli de naturlige ledere av fredskomiteens virksomhet». Her finner vi grunn til å peke på at dette synes å være både en fornuftig farbar veg for å få innflytelse i en organisasjon man ønsket å støtte, med en tilføyelse av at de øvrige norske partier arbeidet vel etter noenlunde samme lest. | ||
{{ | {{Thumb|Hvorfor nei til Folk og Forsvar.jpg|Informasjons-/agitasjonsbrosjyren ''Hvorfor nei til Folk og Forsvar''|Scannet av [[Gunnar E. Kristiansen]]}} | ||
== NKPs fredsarbeid og Folk og Forsvar == | == NKPs fredsarbeid og Folk og Forsvar == | ||
| Linje 58: | Linje 57: | ||
Hovedformålet var altså å få til et forpliktende samvirke mellom norske fredsorganisasjoner, noe både Forbech, Egede Nissen og Jacob Friis meget sterkt betonte både innenfor Fredsfronten og utad, hvilket Rowe betegner å være uttrykk for «avradikalisering» innen FFiN. Imidlertid må det også presiseres her at NKPs [[Just Lippe]] så tidlig som i 1951 skal ha påpekt overfor sitt sentralstyre at det reelle tallet fredskomiteer var så langt fra de 50 man offisielt opptrådte med, men langt nærmere 10. | Hovedformålet var altså å få til et forpliktende samvirke mellom norske fredsorganisasjoner, noe både Forbech, Egede Nissen og Jacob Friis meget sterkt betonte både innenfor Fredsfronten og utad, hvilket Rowe betegner å være uttrykk for «avradikalisering» innen FFiN. Imidlertid må det også presiseres her at NKPs [[Just Lippe]] så tidlig som i 1951 skal ha påpekt overfor sitt sentralstyre at det reelle tallet fredskomiteer var så langt fra de 50 man offisielt opptrådte med, men langt nærmere 10. | ||
{{ | {{Thumb|EINAR RAVNBØ OG KARL MARX 1983.JPG|Den profilerte NKPer fra Tromsø Einar Ravnbø. Her fotografert på partihhuset i Tromsø|Gunnar E. Kristiansen}} | ||
Et poeng som reflekterer denne tilstand fant vi under Rowes kapittel 6, avsnittet med tittelen «NKP og den sviktende Fredsfronten»: «I årsberetningene for 1955 for Sentrum lag (Oslo), [[Buskerud]] lag og [[Vestlandske lag av NKP|Vestlandske lag]] nevnes det ingen ting om fredsarbeidet, noe som ville vært utenkelig i for eksempel 1950. I årsberetningen for [[Troms distrikt av NKP|Troms distrikt]] nevnes fredsarbeidet, men da bare kort og lite inspirert: "Oppgaven med å samle underskrifter mot forberedelsene til atomkrig ble stilt først i perioden. I arbeidet med dette er det vist lite initiativ både fra distriktsstyret og laga, og det er ennå ikke lagt fram noen konkrete resultater av fredsarbeidet.» | Et poeng som reflekterer denne tilstand fant vi under Rowes kapittel 6, avsnittet med tittelen «NKP og den sviktende Fredsfronten»: «I årsberetningene for 1955 for Sentrum lag (Oslo), [[Buskerud]] lag og [[Vestlandske lag av NKP|Vestlandske lag]] nevnes det ingen ting om fredsarbeidet, noe som ville vært utenkelig i for eksempel 1950. I årsberetningen for [[Troms distrikt av NKP|Troms distrikt]] nevnes fredsarbeidet, men da bare kort og lite inspirert: "Oppgaven med å samle underskrifter mot forberedelsene til atomkrig ble stilt først i perioden. I arbeidet med dette er det vist lite initiativ både fra distriktsstyret og laga, og det er ennå ikke lagt fram noen konkrete resultater av fredsarbeidet.» | ||
== Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning == | == Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning == | ||
[[Lars Erik Rowe]] som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde [[Sven G. Holtsmark]] som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra [[Institutt for forsvarsstudier]]. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved [[Akers mek. verksted]]), Friheten-journalist [[Rolf Bernhardsen]]. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student [[Gunnar Brøvig]]*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. [[Arne Fredriksen]], forfatter [[Inger Hagerup]], Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler [[Tore Heramb]], Trygve Jensen (formann i [[Blikkenslagernes Forening]]), jernbanearbeider [[Hans Johansen]], Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, [[Torbjørn Marthinsen]] (formann i [[Torp Fagforening]]), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. [[Solveig Sudmann]], glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), [[Ingrid Hansen]] ([[Husmorforbundet]]). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med [[Torgrim Titlestad]], Roald Halvorsen og [[Kristian Jørstad]] den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra [[Drammen]] karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i [[Sambandet Norge Sovjetunionen]].» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.» | [[Lars Erik Rowe]] som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde [[Sven G. Holtsmark]] som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra [[Institutt for forsvarsstudier]]. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved [[Akers mek. verksted]]), Friheten-journalist [[Rolf Bernhardsen]]. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student [[Gunnar Brøvig]]*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. [[Arne Fredriksen]], forfatter [[Inger Hagerup]], Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler [[Tore Heramb]], Trygve Jensen (formann i [[Blikkenslagernes Forening]]), jernbanearbeider [[Hans Johansen (jernbanearbeider)|Hans Johansen]], Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, [[Torbjørn Marthinsen]] (formann i [[Torp Fagforening]]), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. [[Solveig Sudmann]], glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), [[Ingrid Hansen]] ([[Husmorforbundet]]). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med [[Torgrim Titlestad]], Roald Halvorsen og [[Kristian Jørstad]] den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra [[Drammen]] karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i [[Sambandet Norge Sovjetunionen]].» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.» | ||
Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen. | Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen. | ||
* Student Gunnar Brøvig var medlem både av AUF og en tid leder for [[Det Norske Totalavholdsselskap | * Student Gunnar Brøvig var medlem både av AUF og en tid leder for [[Det Norske Totalavholdsselskap's Ungdom]] (DNTU) | ||
== Politisk overvåking == | == Politisk overvåking == | ||
| Linje 80: | Linje 79: | ||
I anstendighetens navn må det her til sist nevnes at Rowe anser POTs oppmerksomhet mot fredsbevegelsen generelt og den "kommunistiske" del av bevegelsen spesielt, som å være noe «overvurdert (som) spenningsprodukt». Men på den annen side hevder han også følgende i oppsummeringen: «Pot hadde en tendens til å overvurdere Fredsfrontens betydning. (...) Man kan derfor snakke om en overvurdering av Fredsfronten på tre forskjellige fronter. Mens MID (Ministerstvo Inostrannykh Del = det sovjetiske utenriksministerium) satte sin lit til at den skulle lykkes i å samle store deler av den norske opposisjonen, satte Haakon Lie og POT seg i beredskap for å hindre det samme. Som denne oppgaven har vist, var FFiN langt fra å oppnå substansiell støtte i det norske samfunnet. Derfor er det klart at FFiN ikke utgjorde noen fare for rikets sikkerhet. (...) NKP og Sovjet-ambassaden, som befant seg i FFiNs nærhet, var derimot mer realistiske på Fredsfrontens vegne og erkjente dens svakheter.» | I anstendighetens navn må det her til sist nevnes at Rowe anser POTs oppmerksomhet mot fredsbevegelsen generelt og den "kommunistiske" del av bevegelsen spesielt, som å være noe «overvurdert (som) spenningsprodukt». Men på den annen side hevder han også følgende i oppsummeringen: «Pot hadde en tendens til å overvurdere Fredsfrontens betydning. (...) Man kan derfor snakke om en overvurdering av Fredsfronten på tre forskjellige fronter. Mens MID (Ministerstvo Inostrannykh Del = det sovjetiske utenriksministerium) satte sin lit til at den skulle lykkes i å samle store deler av den norske opposisjonen, satte Haakon Lie og POT seg i beredskap for å hindre det samme. Som denne oppgaven har vist, var FFiN langt fra å oppnå substansiell støtte i det norske samfunnet. Derfor er det klart at FFiN ikke utgjorde noen fare for rikets sikkerhet. (...) NKP og Sovjet-ambassaden, som befant seg i FFiNs nærhet, var derimot mer realistiske på Fredsfrontens vegne og erkjente dens svakheter.» | ||
== | == Kan Stalin stå for fred? == | ||
Selv om FFiN per definisjon var lagt øde midt på 1950-tallet, ble dens paroler og virke husket og «fryktet» blant «gode borgere» i mange år framover. Det ser man blant annet av et referat som Eklund gjør bruk av i et avsnitt han har kalt «Brobygging» Eklund beskriver at organisasjonens mange sammenfallende paroler og mål om atomnedrustning og tilnærming mellom stormaktene skapte et uklart skille mellom borgernes forståelse av begrepet «kommunisme» og det mer nøytrale «fredsaktivisme». Eklund mener at fredsarbeidet led under dette, og viser til et eksempel der [[Kristent fredslag]] sommeren 1961 søkte om å avholde en fredsgudstjeneste i [[Ås kirke]]. Stedets sogneprest svarte at «Alle er vi jo for fred, men er redd for "kommunistisk fred". (...) Furre var her i Studentersanf. (sic) for en tid siden og talte. Er ikke han nærmest kommunist? (...) Man var redd for at et besøk for tiden kanskje bare ville vekke strid og ikke fred. Ellers er vi jo for sann fred på de rette premisser». | Selv om FFiN per definisjon var lagt øde midt på 1950-tallet, ble dens paroler og virke husket og «fryktet» blant «gode borgere» i mange år framover. Det ser man blant annet av et referat som Eklund gjør bruk av i et avsnitt han har kalt «Brobygging» Eklund beskriver at organisasjonens mange sammenfallende paroler og mål om atomnedrustning og tilnærming mellom stormaktene skapte et uklart skille mellom borgernes forståelse av begrepet «kommunisme» og det mer nøytrale «fredsaktivisme». Eklund mener at fredsarbeidet led under dette, og viser til et eksempel der [[Kristent fredslag]] sommeren 1961 søkte om å avholde en fredsgudstjeneste i [[Ås kirke]]. Stedets sogneprest svarte at «Alle er vi jo for fred, men er redd for "kommunistisk fred". (...) Furre var her i Studentersanf. (sic) for en tid siden og talte. Er ikke han nærmest kommunist? (...) Man var redd for at et besøk for tiden kanskje bare ville vekke strid og ikke fred. Ellers er vi jo for sann fred på de rette premisser». | ||
Kristent fredslag skal ha fått avslag på de fleste av sine forespørsler om å avholde fredsgudstjenester - fram til 1964. Eklund refererer også til hvordan mange i nærmiljøets fremskutte stillinger delte organisasjonens syn på atomvåpen, men at de ikke turte å si det høyt, i frykt for å bli stemplet som kommunister. | Kristent fredslag skal ha fått avslag på de fleste av sine forespørsler om å avholde fredsgudstjenester - fram til 1964. Eklund refererer også til hvordan mange i nærmiljøets fremskutte stillinger delte organisasjonens syn på atomvåpen, men at de ikke turte å si det høyt, i frykt for å bli stemplet som kommunister. | ||
| Linje 87: | Linje 86: | ||
== Reorganisering i 1977 == | == Reorganisering i 1977 == | ||
Etter en nødvendig reorganisering i 1977 - som skal krediteres [[Knut Løfsnes]] | Etter en nødvendig reorganisering i 1977 - som skal krediteres [[Knut Løfsnes]]' ([[SF]]s daværende formann sitt iherdige arbeid i en interimskomite der blant andre Roald Halvorsen (ekskludert NKP-medlem) og Rolf Dahl fra [[Norsk Kommuneforbund]] stilte seg i spissen, har DnF arbeidet med | ||
*«Helsinkidokumentet» fra [[1975]]. | *«Helsinkidokumentet» fra [[1975]]. | ||
*Brandtkommisjonens rapport 2: «I samme båt nord/sør. Samarbeid for en bedre verden». | *Brandtkommisjonens rapport 2: «I samme båt nord/sør. Samarbeid for en bedre verden». | ||
| Linje 104: | Linje 103: | ||
Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone på begynnelsen av 1980-årene. | Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone på begynnelsen av 1980-årene. | ||
{{ | {{Thumb|Tusenårsvarden.jpg|«Tusenårsvarden» - En av DnFs plakater ver århundreskiftet 1999/2000.|DnF 1999}} | ||
== Tusenårsvarde på Skreolegret == | == Tusenårsvarde på Skreolegret == | ||
Det var DnF som tok initiativ til å reise Tusenårsvarden på [[Skreolegret]] i [[Valdres]] i [[1999]]. Parolen var «For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule». | Det var DnF som tok initiativ til å reise Tusenårsvarden på [[Skreolegret]] i [[Valdres]] i [[1999]]. Parolen var «For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule». | ||
| Linje 152: | Linje 151: | ||
== Om Fredskomiteen på Internett == | == Om Fredskomiteen på Internett == | ||
*DnF-side?: [http://home.c2i.net/oeisolse/Fred.htm] | *DnF-side?: [http://home.c2i.net/oeisolse/Fred.htm] | ||
* | * {{arkivportalen|arkiv=no-a1450-01000001330972|Den norske Fredskomité}} | ||
*Samkatalogen: [http://www.arkivverket.no/sk/classes/fk_arkivskaper.php?ft=0&qc=&arkivskaperid=9658] | *Samkatalogen: [http://www.arkivverket.no/sk/classes/fk_arkivskaper.php?ft=0&qc=&arkivskaperid=9658] | ||
*AID-data: [http://aiddata.org/project/show/21953358] | *AID-data: [http://aiddata.org/project/show/21953358] | ||
{{ikke koord}} | |||
{{F2}} | |||
{{bm}} | |||
[[Kategori:Den norske Fredskomité| ]] | |||
[[Kategori:Oslo kommune]] | [[Kategori:Oslo kommune]] | ||
[[Kategori:Etableringer i 1949]] | [[Kategori:Etableringer i 1949]] | ||