Eirik Ivarsson: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
({{bm}})
Ingen redigeringsforklaring
 
(3 mellomliggende versjoner av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Eirik Ivarsson]]''' (ant. født ca. [[1130]], død [[3. mai]] [[1213]] i [[Trondheim|Nidaros]]) var [[Nidaros bispedømme|erkebiskop av Nidaros]] fra [[1188]] til [[1205]], og før det [[Stavanger bispedømme|biskop av Stavanger]]. Han var sterkt involvert i striden med [[Sverre Sigurdsson]], og fikk Sverre [[Leksikon:Bannlysning|bannlyst]] av paven.
'''[[Eirik Ivarsson]]''' (ant. født ca. [[1130]], død [[3. mai]] [[1213]] i [[Trondheim|Nidaros]]) var [[Nidaros bispedømme|erkebiskop av Nidaros]] fra [[1188]] til [[1205]], og før det [[Stavanger bispedømme|biskop av Stavanger]]. Han var sterkt involvert i striden med [[Sverre Sigurdsson]], og fikk Sverre [[Leksikon:Bannlysning|bannlyst]] av paven.


Han var sønn av [[Ivar Kalvsson Skrauthanske]], som var biskop i Nidaros ca. 1140. Moras navn er ukjent. Eirik må ha blitt født før faren ble biskop, men antagelig var han prestesønn. På det tidspunkt ble ikke sølibatet håndhevet strengt i Norge. De var sjelden gift, men nå og da fikk en prest barn med ei frille. Faren var islending. Han deltok i [[slaget ved Holmengrå]] på [[Magnus Blinde]]s side. Magnus falt i dette slaget, men Ivar ble antagelig forlikt med [[Haraldssønnene]] siden han ble biskop i Nidaros. Eirik ble sendt til klosteret St. Victor i Paris for å studere. Dette reformklosteret var kjent som et viktig senter for lærdom. Eirik ble [[kannik]] der, og holdt også som biskop og erkebiskop kontakt med klosteret. Han stifta et legat der, og ga [[relikvie]]r fra [[Olav den hellige]] til klosteret. I St. Victor fikk ble han kjent med den gregorianske reform. Viktige punkter i dette reformprogrammet var kirkens uavhengighet fra den verdslige makt, pavens overhøyhet og en universell kirkestruktur. Dette tok Eirik med seg inn i sin bispegjerning.
Han var sønn av [[Ivar Kalvsson Skrauthanske]], som var biskop i Nidaros ca. 1140. Moras navn er ukjent. Eirik må ha blitt født før faren ble biskop, men antagelig var han prestesønn. På det tidspunkt ble ikke sølibatet håndhevet strengt i Norge. De var sjelden gift, men nå og da fikk en prest barn med ei frille. Faren var islending. Han deltok i [[slaget ved Holmengrå]] på [[Magnus Blinde]]s side. Magnus falt i dette slaget, men Ivar ble antagelig forlikt med [[Haraldssønnene]] siden han ble biskop i Nidaros. Eirik studerte i sine yngre år i Sorbonne og ble sendt til klosteret St. Victor i Paris. Dette reformklosteret var kjent som et viktig senter for lærdom. Eirik ble [[kannik]] der, og holdt også som biskop og erkebiskop kontakt med klosteret. Han stifta et legat der, og ga [[relikvie]]r fra [[Olav den hellige]] til klosteret. I St. Victor fikk ble han kjent med den gregorianske reform. Viktige punkter i dette reformprogrammet var kirkens uavhengighet fra den verdslige makt, pavens overhøyhet og en universell kirkestruktur. Dette tok Eirik med seg inn i sin bispegjerning. Han ble en svært bereist og lærd mann som trolig også var den første nordmann som har studert i Frankrike.


Eirik ble utnevnt til biskop av Stavanger i [[1177]]. Han støttet i likhet med erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] opp om [[Magnus Erlingsson]] og [[Erling Skakke]], og deltok i militære tokt mot Sverre og [[birkebeinerne]]. Magnus ga byen Stavanger til St. Svithun og bispestolen som takk for denne støtten. Dette betydde at biskopen også fikk den verdslige makt i byen og inntektene fra blant annet [[leidangsskatt]] og bøter.
Eirik ble utnevnt til biskop av Stavanger i [[1177]]. Han støttet i likhet med erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] opp om [[Magnus Erlingsson]] og [[Erling Skakke]], og deltok i militære tokt mot Sverre og [[birkebeinerne]]. Magnus ga byen Stavanger til St. Svithun og bispestolen som takk for denne støtten. Dette betydde at biskopen også fikk den verdslige makt i byen og inntektene fra blant annet [[leidangsskatt]] og bøter.


Året etter at han ble biskop var Eirik med på vigslingen av Þorlákr Þórhallsson til biskop av Skålholt, som lå i den norske kirkeprovinsen. Øystein Erlendsson utpekte da Eirik som sin etterfølger. Da Øystein døde i [[1188]] ble Eirik valgt av de andre biskopene og stormenn i Bergen, men siden han allerede var biskop et annet sted måtte han ha dispensasjon fra paven for å forlate sitt bispesete og ta over erkesetet. Sommeren 1188 dro han derfor til paven for å få denne dispensasjonen og motta [[pallium|palliet]]. Vigslingen fant sted en gang før [[28. januar]] [[1189]], og han kom tilbake til Norge sommeren 1189.  
Året etter at han ble biskop var Eirik med på vigslingen av Þorlákr Þórhallsson til biskop av Skålholt, som lå i den norske kirkeprovinsen. Øystein Erlendsson utpekte da Eirik som sin etterfølger. Da Øystein døde i [[1188]] ble Eirik valgt av de andre biskopene og stormenn i Bergen, men siden han allerede var biskop et annet sted måtte han ha dispensasjon fra paven for å forlate sitt bispesete og ta over erkesetet. Sommeren 1188 dro han derfor til Roma for å få denne dispensasjonen og motta [[pallium|palliet]]. Vigslingen fant sted en gang før [[28. januar]] [[1189]], og han kom tilbake til Norge sommeren 1189.  


''[[Sverres saga]]'' ser ut til å vise at det var et fredelig forhold mellom Eirik og Sverre den første tida. I 1189/1190 utstedte de to en felles landefredsordning i samråd med en rikssynode. Men Eirik skulle vise seg å være enda vanskeligere for Sverre enn det Øystein hadde vært. Striden brøt ut for fullt mellom konge og erkebiskop da det oppsto spørsmål rundt kirkeordningen fra 1152/1153, tida da erkebispesetet ble oppretta, og innrømmelser kirken hadde fått senere. Særlig reagerte Sverre på at kirken krevde råderett over alle kirker, inkludert de kongene hadde reist på kongsgårder for egne midler. Sverre ville også ha avgjørende innflytelse ved bispevalg mens Magnus Erlingsson, som hadde falt i [[1184]], hadde innvilget frie bispevalg. Kongen ville også innskrenke kirkens domsmyndighet. Eirik viste til kirkeloven ''Gullfjær'' fra Øystein Erlendssons tid, kanonisk rett og brev fra paven til erkebiskop Øystein.
''[[Sverres saga]]'' ser ut til å vise at det var et fredelig forhold mellom Eirik og Sverre den første tida. I 1189/1190 utstedte de to en felles landefredsordning i samråd med en rikssynode. Men Eirik skulle vise seg å være enda vanskeligere for Sverre enn det Øystein hadde vært. Striden brøt ut for fullt mellom konge og erkebiskop da det oppsto spørsmål rundt kirkeordningen fra 1152/1153, tida da erkebispesetet ble oppretta, og innrømmelser kirken hadde fått senere. Særlig reagerte Sverre på at kirken krevde råderett over alle kirker, inkludert de kongene hadde reist på kongsgårder for egne midler. Sverre ville også ha avgjørende innflytelse ved bispevalg mens Magnus Erlingsson, som hadde falt i [[1184]], hadde innvilget frie bispevalg. Kongen ville også innskrenke kirkens domsmyndighet. Eirik viste til kirkeloven ''Gullfjær'' fra Øystein Erlendssons tid, kanonisk rett og brev fra paven til erkebiskop Øystein.
Linje 40: Linje 40:
[[Kategori:Dødsfall på 1200-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall på 1200-tallet]]
{{bm}}
{{bm}}
{{DEFAULTSORT:Eirik Ivarsson}}