Forside:Eiker: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Forespørsel om hjelp)
Ingen redigeringsforklaring
Linje 15: Linje 15:


<!-- Venstre kolonne -->
<!-- Venstre kolonne -->
<div style="width: 65%; float: left;">
<div style="width: 60%; float: left;">
{{Portal liste|Liste over artikler om Eiker}}
{{Portal liste|Liste over artikler om Eiker}}
{{Forside randomteaser|valign=top|count=1|F2|{{Categorymatch for Øvre Eiker}}}}
{{Forside randomteaser|valign=top|count=1|F2|{{Categorymatch for Øvre Eiker}}}}

Sideversjonen fra 28. nov. 2009 kl. 16:05

Mal:Forside Eiker

Her forsøker vi å lage ei forside for Eikerbygdene, men vi trenger hjelp! Jeg har tatt utgangspunkt i Harstads forside og prøvde å tilpasse den til Eiker. Det fungerte på noen punkter, men ikke på alle. Så vi ber administratorene om hjelp og veiledning for å komme videre. --Bent Ek (Bent) 28. nov 2009 kl. 17:02 (CET)

Om forsiden
Egers prestegield2.jpg
Eiker er kjent som bygdenavn tilbake i middelalderen, og det var egen tingkrets og leidang. Eker len ble opprettet i 1388, men omfattet også Modum, Sigdal og Krødsherad, samt Kobbervik ved Drammensfjorden. Seinere kom dette området under Akershus len, men Eiker var igjen eget len i perioden fra 1602 til 1660.

Eiker har også vært et prestegjeld, som omfattet sognene Haug (hovedsognet), Fiskum, Bakke og Nedre Eiker. Eiker herred ble opprettet i 1838, og i 1885 delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker.

Nye arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker på Eiker for 11.000 år siden, og en rekke funn fra ulike epoker dokumenterer at det har vært stor aktivitet i dette området. Det mest kjente av disse oldfunnene er Hoen-skatten, som er den største gullskatt fra vikingtida som er funnet i Skandinavia.

Områdets nyere historie er preget av beliggenheten mellom det som i lang tid var to av Norges største byer, Drammen og Kongsberg. Skogbruk, tømmerfløting og sagbruksdrift var viktige næringsveier på Eiker ved siden av jordbruket. Det var også betydelig bergverksdrift, både i regi av Kongsberg Sølvverk, Hassel Jernverk, Eidsfos Jernverk og andre. I tillegg vokste det tidlig fram andre former for industri, som Krogstad Spigerfabrik, Ekers Papirfabrik, Solberg Spinderi, samt teglverk, kalkbrenneri og diverse annen industri.

Fra 1870-tallet og framover var treforedlingsindustrien dominerende, med fire cellulosefabrikker, tre papirfabrikker og tre tresliperier. Av disse er det i dag kun Hellefoss AS som fortsatt er i virksomhet. Av andre støree bedrifter fra nyere tid kan nevnes Den norske Galoge-og Gummivarefabrik, som fortsatt er i drift under navnet Trelleborg-Viking.

Mal:Portal underside Mal:Portal kategoritre Mal:Portal kategoritre Mal:Portal tickerboks Mal:Portal tickerboks

Mal:Portal liste

Smakebiter fra artikler
Den norske Fredskomites plakat ved 60-årsjubileet 2009.
Foto: DnF 2010
Den norske Fredskomité ble stiftet i juni 1949, av folk som før 9. april 1940 hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen, var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963 og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956 blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ.   Les mer…


Smakebiter fra artikler
Arne Kristoffersens tegning «Mitt Harstadhavn» – et minne fra hans oppvekst i dette området i 1930-årene som den gang på folkemunne gikk under navnet «Chicago».
Harstadhamn og gården Harstad var på en måte begynnelsen til det som senere er blitt til Harstad by. Harstadhamn, som var stedets hamn, er derfor et viktig sted i Harstads historie. Det var her stedets sjørelaterte forretningsvirksomhet grodde frem ved at dyktige og fremtidsrettede personer fra fjern og nær så mulighetene og satset. Det ble i byens første år etter 1904 et sted der byens håndverks- og industribedrifter etablerte seg. Senere ble hovedtyngden av skipsrelatert virksomhet flyttet til Harstadsjøen - ca. 300 meter unna.Alt på 1300-tallet kom kongens sysselmenn, Vegar Veradal og Anders Skjoldabrand, til Harstad og Harstadhamn. Anders tok bolig i Harstadhamn og Vegar trolig på selve Harstadgården, hvor kongen og kirka i lang tid var eiere. På slutten av 1700-tallet ble Harstad nordre (med Harstadhamn) egen matrikkelgård. Etter året 1800 har det vært mange eiere og uklare forhold med eiendomsgrenser og utskiftninger. Noen eide både i Harstadhamn og langs det som senere er blitt Hamnegata.   Les mer…


Drosjeholdeplassen i Sandvika - på hjørnet av det som i dag heter Kinoveien og Gågaten, fotografert i 1920. I bakgrunnen middelskolen - «Rønna» - som ble revet i 1962. Foto utlånt av Bærum bibliotek.
Asker og Bærum Taxi AS, Solvikveien 9 på Blommenholm, tidligere Ramstadsletta 2 på Høvik, er et av Norges største taxiselskaper. Helt siden Drammenbanen ble åpnet i 1872, hadde vognmenn med hest fraktet folk til og fra jernbanestasjonene. Virksomheten fikk konkurranse fra drosjebilene fra begynnelsen av 1920-årene. Asker og Bærum Taxi har sin opprinnelse i Bærum Drosjeeierforening, som ble etablert i Sandvika 21. april 1922 av 20 drosjeeiere, med Ole Aamodt som formann. Han hadde drevet med offentlig hesteskyssbefordring siden 1911 og brakte den første drosjebilen til Bærum i 1915.   Les mer…
Olav Gurvin fotografert ca. 1935.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Olav Gurvin (født 24. desember 1893 i Tysnes, død 31. oktober 1974 i Oslo) var musikkforsker. I 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap, og dermed en sentral skikkelse i etableringen av norsk musikkvitenskapelig forskning.Olav Gurvin hadde lærerprøve fra Volda i 1916 og tok examen artium som privatist i 1919. Han ønsket å studere musikkvitenskap, men da faget ikke var del av fagkretsen ved universitetet i Kristiania, studerte Gurvin i utlandet, blant annet ved universitetet i Heidelberg og i Berlin.

I 1928 tok han først filologisk embetseksamen og senere samme år avla han den første magistergraden innen musikkvitenskap i Oslo, om norsk programmatisk musikk, med Fartein Valen og Ole Mørk Sandvik som sensorer. I 1938 tok han doktorgraden på avhandlingen Frå tonalitet til atonalitet, som bidro til forståelsen av tolvtonemusikkens fremvekst.

I 1937 ble Gurvin fast foreleser i musikkvitenskap ved universitetet, og arbeidet fra da av med å bygge ut faget. På samme tid var han også lærer ved ulike Oslo-skoler. Også på 1920-tallet hadde han livnært seg som lærer, ved Nesna og Stord lærerskoler. Gurvin ble dosent i 1947, og i 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap. Da hadde han 1953-1954 besøkt flere universiteter i USA for å studere den musikkvitenskapelige undervisningen der, og i 1951 hadde han fått opprettet Norsk Folkemusikkinstitutt.   Les mer…
Amund Bentzen, bildet er utstilt i Singsås kyrkje.
Foto: Singsås menighetsråd/Støren kirkelige fellesråd.

Amund Nøkleby Bentzen (fødd 17. mai 1903, død 19. mai 1969) var ein teolog og gardbrukar frå Hakadal. Han var sokneprest i Kjerringøy og Haltdalen. Under andre verdskrigen var han lokal leiar innanfor motstandsrørsla.

Under andre verdskrigen var Amund Bentzen leiar for Heimefronten i øvre Gauldal. Han vart arrestert av tyskarane i februar 1945, og utsett for særs harde påkjenningar under fangenskapet. På grunn av dette fekk han seinare problem med helsa. Ved Haltdalen kyrkje er det reist ein minnestein over Bentzen for innsatsen han gjorde i krigsåra.   Les mer…
Faksimile fra Aftenposten 29. oktober 1981: utsnitt av omtale av Olaf Sunde ved hans bortgang.

Olaf Sunde (født 14. mars 1915 i Meland i nåværende Alver kommune, død 26. oktober 1981) var jurist. Han var sekretær og juridisk konsulent for Norsk Losforbund 1945-1961, og deretter leder for LOs juridiske kontor fram til 1980.  Sunde var 1941-1942 fullmektig hos overrettssakfører Pål SchiefloeNes på Romerike. Han var deretter bestyrer av Schiefloes  forretning fra 1942 til 1944, da han etablerte  kontor under eget navn. Schiefloe, som døde i tysk fangenskap i 1944, var gift med Sundes senere kone, Ester. Parallelt med sin egen virksomhet var Sunde  sekretær for Norsk Losforbund 1945-1961, og redaktør av “Losen” fra 1948 til 1961. 

Sunde ble leder for LOs juridiske kontor i 1961, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1980. Han engasjerte seg i denne perioden også i internasjonale verv gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Han var medlem av den norske ILO-komite fra 1964 til 1980, og deltok på alle de årlige internasjonale arbeidskonferansene i Genève i disse årene. Fra 1969 til 1980 var han også medlem av ILOs styre, og han var medlem av ILOs komité for organisasjonsfrihet.    Les mer…


Drosjeholdeplassen i Sandvika - på hjørnet av det som i dag heter Kinoveien og Gågaten, fotografert i 1920. I bakgrunnen middelskolen - «Rønna» - som ble revet i 1962. Foto utlånt av Bærum bibliotek.
Asker og Bærum Taxi AS, Solvikveien 9 på Blommenholm, tidligere Ramstadsletta 2 på Høvik, er et av Norges største taxiselskaper. Helt siden Drammenbanen ble åpnet i 1872, hadde vognmenn med hest fraktet folk til og fra jernbanestasjonene. Virksomheten fikk konkurranse fra drosjebilene fra begynnelsen av 1920-årene. Asker og Bærum Taxi har sin opprinnelse i Bærum Drosjeeierforening, som ble etablert i Sandvika 21. april 1922 av 20 drosjeeiere, med Ole Aamodt som formann. Han hadde drevet med offentlig hesteskyssbefordring siden 1911 og brakte den første drosjebilen til Bærum i 1915.   Les mer…
Olav Gurvin fotografert ca. 1935.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Olav Gurvin (født 24. desember 1893 i Tysnes, død 31. oktober 1974 i Oslo) var musikkforsker. I 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap, og dermed en sentral skikkelse i etableringen av norsk musikkvitenskapelig forskning.Olav Gurvin hadde lærerprøve fra Volda i 1916 og tok examen artium som privatist i 1919. Han ønsket å studere musikkvitenskap, men da faget ikke var del av fagkretsen ved universitetet i Kristiania, studerte Gurvin i utlandet, blant annet ved universitetet i Heidelberg og i Berlin.

I 1928 tok han først filologisk embetseksamen og senere samme år avla han den første magistergraden innen musikkvitenskap i Oslo, om norsk programmatisk musikk, med Fartein Valen og Ole Mørk Sandvik som sensorer. I 1938 tok han doktorgraden på avhandlingen Frå tonalitet til atonalitet, som bidro til forståelsen av tolvtonemusikkens fremvekst.

I 1937 ble Gurvin fast foreleser i musikkvitenskap ved universitetet, og arbeidet fra da av med å bygge ut faget. På samme tid var han også lærer ved ulike Oslo-skoler. Også på 1920-tallet hadde han livnært seg som lærer, ved Nesna og Stord lærerskoler. Gurvin ble dosent i 1947, og i 1957 ble han landets første professor i musikkvitenskap. Da hadde han 1953-1954 besøkt flere universiteter i USA for å studere den musikkvitenskapelige undervisningen der, og i 1951 hadde han fått opprettet Norsk Folkemusikkinstitutt.   Les mer…
Amund Bentzen, bildet er utstilt i Singsås kyrkje.
Foto: Singsås menighetsråd/Støren kirkelige fellesråd.

Amund Nøkleby Bentzen (fødd 17. mai 1903, død 19. mai 1969) var ein teolog og gardbrukar frå Hakadal. Han var sokneprest i Kjerringøy og Haltdalen. Under andre verdskrigen var han lokal leiar innanfor motstandsrørsla.

Under andre verdskrigen var Amund Bentzen leiar for Heimefronten i øvre Gauldal. Han vart arrestert av tyskarane i februar 1945, og utsett for særs harde påkjenningar under fangenskapet. På grunn av dette fekk han seinare problem med helsa. Ved Haltdalen kyrkje er det reist ein minnestein over Bentzen for innsatsen han gjorde i krigsåra.   Les mer…
Faksimile fra Aftenposten 29. oktober 1981: utsnitt av omtale av Olaf Sunde ved hans bortgang.

Olaf Sunde (født 14. mars 1915 i Meland i nåværende Alver kommune, død 26. oktober 1981) var jurist. Han var sekretær og juridisk konsulent for Norsk Losforbund 1945-1961, og deretter leder for LOs juridiske kontor fram til 1980.  Sunde var 1941-1942 fullmektig hos overrettssakfører Pål SchiefloeNes på Romerike. Han var deretter bestyrer av Schiefloes  forretning fra 1942 til 1944, da han etablerte  kontor under eget navn. Schiefloe, som døde i tysk fangenskap i 1944, var gift med Sundes senere kone, Ester. Parallelt med sin egen virksomhet var Sunde  sekretær for Norsk Losforbund 1945-1961, og redaktør av “Losen” fra 1948 til 1961. 

Sunde ble leder for LOs juridiske kontor i 1961, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1980. Han engasjerte seg i denne perioden også i internasjonale verv gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Han var medlem av den norske ILO-komite fra 1964 til 1980, og deltok på alle de årlige internasjonale arbeidskonferansene i Genève i disse årene. Fra 1969 til 1980 var han også medlem av ILOs styre, og han var medlem av ILOs komité for organisasjonsfrihet.    Les mer…