Forside:Kulturminner

Om Kulturminner Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007. Foto: Anders Einar Hilden Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet. I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.   Les mer ...   Smakebiter Lesjaverk 1963 med den freda hovudbygninga frå 1734. Foto: Widerøe's Flyveselskap Lesja jernverk vart oppretta med tildelinga av privilegiet på jernverksdrift i Lesja hovedsokn til Jørgen Fillipsen og Joachim Irgens i 1660. Drifta kom gradvis i gang i åra etter etableringa. Lesjaskogsvatnet vart oppdemt i begge endar for å skaffe vasskraft til verksanlegget, som vart bygd opp i austre enden av vatnet. Ved anlegget kom det etter kvart masomn av såkalt vallonsk type og stangjernshammar. Også i Håmårfossen i Rauma nedafor Kvamsgardane vart det bygd stangjernshammar, truleg så tidleg som i 1670-åra. Malmen vart funne fleire stader over Lesjaskogen: ved Slettom og i Gruvlie mellom Brandlie og dei gamle gardane i Nørdre Verket. Malmen frå Gruvlie vart køyrt ned til Bryggja og transportert derfrå til masomnen ved hjelp av lektarar sommarstid og med slede på isen om vinteren.   Les mer … Kommandotårnet på Stabben fort. Foto: Siri Iversen (2011) Stabben fort er et kystbatteri fra andre verdenskrig som ble oppført av okkupasjonshøren våren 1941. Det ligger på sørsida av Titran i Frøya kommune. Fortet ble forlatt i 1944, og formelt nedlagt i 1946. Den tyske betegnelsen på fortet var Heeres Küsten Batterie 22./975 Melland-West. Det tilhørte Artillerigruppe Drontheim-West med hovedkvarter på Hemnskjela. Fortet inngikk i Atlanterhavsvollen. Det hadde kommandotårn, tre kanonstillinger og fire lyttestasjoner på Titran og Skipheia. Rekkevidden på kanonene var 22 km, hvilket betyr at de kunne treffe mål på Hitra. Fortet kom aldri i kamp, og det eneste skuddet som ble avfyrt skal ha vært resultat av et uhell. Det holdt på å treffe en tysk minesveiper. Årsaken til at de forlot fortet i 1944 var at skipsleia gikk innafor Hitra, slik at det var lite trafikk på Frøyhavet som fortet dekka.   Les mer … «Børøysund» ved kai i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) DS «Børøysund» ble bygd som byggenummer 133 ved Trondhjems Mek. Værksted i 1908 for Trondhjems Lægtercompagni. Fartøyet ble døpt «Odin» og gikk som passasjerbåt i lokalrutefart i Trøndelag, men ble også brukt som slepebåt. Fartøyet ble rekvirert av marinen i 1914 og satt inn i nøytralitetsvernet. I 1923 ble fartøyet solgt til Hjelma & Herdla Dampskibsselskab, omdøpt til «Skjergar» og gikk et par år i passasjertrafikk i Bergensskjærgården. I 1925 ble fartøyet solgt til Vesteraalens Dampskibsselskab, omdøpt til «Børøysund» og satt inn i rutetrafikk i Vesterålen og syd til Svolvær. En periode under andre verdenskrig gikk fartøyet også i rute mellom Svolvær og Røst.   Les mer … Frå feltet med bautasteinar på Årbakka. Desse steinane er stilt omlag midt i feltet. Foto: Magne Ove Kleppe Årbakkasanden i Tysnes kommune ligg ved Hardangerfjorden. Her finst eit gravfelt med bautasteinar datert til jarnalderen. Gravfeltet på Årbakka inneheld 23 gravhaugar, fem bautasteinar og to steinringar, og strekkjer seg over eit område på 45 x 110 m. Ein sjette bautastein ligg i dag i fjæra like ved, der den i lang tid har vore nytta som helle til eit båtnaust. Biskop Jacob Neumann granska staden då han i 1828 visiterte i Sunnhordland, og 19 år seinare fekk han ein kandidat Stuwitz til å teikna ein plan over gravfeltet. Denne trykte Neumann i 1846. Neumann sine «optegnelser» vitnar om stor antikvarisk og arkologisk interesse. Han har fått med om lag alle fornminna, og skildrar tilhøva for kvar einskilt, både steinane, steinringane, haugane og røysane. Dertil nemner han «skibshøier».   Les mer … Drammenslinjen er betegnelsen på forsvarsverkene som ble satt opp på nordsiden av Drammensvassdraget i siste halvdel av 1890-årene. Utgangspunktet var det norske ønsket om en løsning i den såkalte konsulatsaken, som i realiteten var et ønske om å få føre en egen utenrikspolitikk. Vår unionspartner Sverige satte seg stadig imot dette ønsket og truet i 1895 med krig. I kjølvannet av dette fulgte en sterk norsk opprustning, blant annet i Drammensområdet. Innseilingen til Oslo og Drammen var på denne tid effektivt sperret av Oscarsborg i Oslofjorden og Svelvik befestninger i Drammensfjorden. Oscarsborg og dens plass i historien er vel kjent, og i denne sammenheng ble Drammen Forsvarsforening stiftet i 1889 med det formål å sikre oppseilingen til Drammen ved å befeste Svelvikstrømmen. Dette initiativ resulterte i anlegg av et batteri bestående av 3stk 15cm Krupp kanoner på Ryggen og et større kontrollerbart minefelt i Strømmen. For å hindre en fiende i å krysse Drammenselven fra områdene Skoger/Konnerud, ble et omfattende artilleri- og infanteriforsvar forberedt på elvens nordside.   Les mer … Utkikspost ved søndre kommandostandplass. Foto: Tommy Gildseth (2010). Høytorp fort i Eidsberg i nåværende Indre Østfold kommune ble bygget i 1912 – 1918 som erstatning for fortene ved Haldenvassdraget. Allerede i 1907 var planene ferdig. Høytorp ble et topp moderne sperrefort, og det viktigste enkeltanlegget langs Glommalinjen. Det utgjorde hovedfortet i Fossumavsnittet. Fortet ligger på toppen av høyden nordøst for Mysen sentrum, med høyeste punkt 227 moh. Hovedfortet består av et anlegg sprengt inn i fjellet omgitt av en dyp grav på tre sider. Her var kanonbatteriet med i alt fire tårnkanoner, to 12 cm og to 7,5 cm. I tillegg hadde festningen fire 12 cm festningshaubitser, åtte 8,4 cm feltkanoner og en antiluftskipskanon. Det var også 12 lyskastere og flere mitraljøser. Til sammen er det ca 1100m tunneler. Det var lagt ut sambandskabler i bakken til brogalleriene og også til Trøgstad fort.   Les mer …		Kategorier for Kulturminner Kulturminner Kulturminner etter periode Arkeologiske anleggstyper Festningsverk Fornminner Gravfelt Gravhauger Kulturminner fra samferdsel Kulturminneregistrering i Volda Kulturminnevern Maritime kulturminner Minnesmerker Museumsgjenstander Ruiner Skarragruvene (Øvre Eiker) Tekniske og industrielle kulturminner Tusenårssteder Verdensarven   Andre artikler 22. juli-minnesmerke – Øygarden kommune 22. juli-minnesmerke – Mandal kommune Varpepåler og fortøyningsringer (Grimstad) Sjølaksefiske med kilenot Jørgen Christopher von Klenow Frantz Eberhardt Speckhan Jomfrutårnet Georg Reichwein (1593–1667) Fuglesang (Akershus festning) Hans Jacob Schørt Ole Høiland Christopher Fredrik von Ingenhaeff Myntgatekvartalet Artilleriets kontorbygning Rosenkrantztårnet Blokkhusene i Stavern Utenverkene på Bergholmen Husvik batteri Kjellåsbatteriet Ravneberget fort Vrågåvarden Vardøhus festning (kulturminneløype) Militæranleggene på Hovedøya Vittenbergåsen batteri Munkholmen Øksnes kystlag Kystlaget Torghatten Astafjord kystlag Harstad-Vågsfjord Kystlag Holsnøy kystlag