Hvaler-skøyta er en østnorsk båttype, i motsetning til for eksempel hardangerbåten, som er vestnorsk. Tradisjonelt har endringen i byggemåter funnet sted omtrent ved vannskillet, hvor vestlandsværet med omskiftelige vinder blir avløst av østlandssystemets mer stabile sørvestlige vind. Som østlandsbåter flest er hvalerskøyta en solid bygget båt, med ripe-esinger som går helt fram i stevnen og slutter i en halsklut. Borda er sua med einer-plugger og stevnene står rett på kjølen uten lot, men med et kne på innsiden. Alt kunne være av eik; bord, dødtre og tilfar. Om man ser på skapet til en hvaler-skøyte, ser man at de er bedre seilere en roere. Gjennom tidene har også østlandsbåtene endret seg, og man ser likhetstrekk mellom østlandsbåtenes runde og grunne form og hollandsk båtbygging. Les mer …
 Replika av Halsnøybåten på Forbundet KYSTENs landsstevne 2014. Foto: Chris Nyborg er en trebåt fra omkring 200 e.Kr., det vil si i romersk jernalder, som det ble funnet rester av på Halsnøya i Kvinnherad i 1896. Finneren, Johannes Jørgenson Tofte, tok vare på plankebitene etter at student Johannes Silseth hadde ment at de var interessante. Sistnevnte fikk dem undersøkt av museumsfolk fra Bergen, og de kom med den overraskende dateringa. Dessverre ble bitene noe ramponert, trolig av naboer til Johannes Tofte. Johannes G. Eide har laget en rekonstruksjon, der han på grunn av manglende deler måtte gjøre noen antagelser for å få en sjøverdig båt. Båten har blitt omtalt som den første moderne båten vi kjenner i Norge. Bordene er utforma med gode eggjern. De er lagt med overlapp, med vevnad av ull som tetning mellom bordgangene. Bordene var surra sammen med lindebast eller vidjekvister. Det er også rester av tjære som viser at man allerede så tidlig brukte dette som tettemiddel. Les mer …
 Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes er ein galeas som vart bygd i 1877 av båtbyggjaren Knut Johannessen Nes i Rosendal i Hardanger. Knut Johannessen Nes gjekk gjerne under namnet Gjøa-Knuten, ettersom det var han som bygde den verdskjende skuta " Gjøa" som etter en tid i fisket ble kjøpt av Roald Amundsen og dermed gav hardangerjaktene ein status som eit fartøy av rang. Les mer …
 Flaggpryda «Arne Longva» vert her sjøsett. Etter sjøsetting skal båten ligge ved kaia å få om bord barlasten. Då vert også dei siste tinga ordna, og båten skal prøvekøyrast. M-25-S. Kjennesignal: LDNX. L/L Vik Båtbyggeri i Høydalen bygde denne båten i 1955 for Leiv Longva, Gjerdsvika. Seinare fekk båten namnet «Straumingen». Båten er nærast kopi av «Nybør» som var bygd året før. Skilnaden ligg stort sett i litt slakkare akterende, altså ikkje fullt så rund som «Nybør». Med det skulle han sleppe sjøen lettare, og var også enklare å «hude». Trematerialene til «Arne Longva» kom frå Bjørkedalen i Volda kommune. På den tid var det ikkje veg til Høydalen, det var biltransport frå Bjørkedalen til Straumshamn. Der vart det lasta om bord på båt for frakt til Høydalen. «Arne Longva» vart ferdig og levert i slutten av desember i 1955. Les mer …
 Jan ten Compe - Tollboden i Amsterdam.
På 1600- og 1700-tallet opplevde kyststrøka i Norge ei betydelig utvandring til Nederland, særlig til Amsterdam, men også til byer som Hoorn og Middelburg. Hovedtyngden av utvandringa foregikk i perioden 1640 til 1675, men den holdt seg på et betydelig nivå helt fram til rundt 1740. Utvandringa faller delvis sammen med det som kalles Hollendertida. Vest-Agder veier overlegent tyngst med over 40% av dem som gifta seg i Amsterdam, med Bergen som en god nummer to på rundt 15%. I kommunikantbøkene utgjør vestegdene sågar over halvparten. I kildematerialet fra VOC veier derimot Bergen tyngst, med om lag 25%, men regner man Oslofjordområdet som ett distrikt, veier det enda tyngre, med nesten en tredjedel. Les mer … | 
