 Ruiner fra middelalderens Oslo kan besøkes blant annet i Middelalderparken. Foto: Stig Rune Pedersen lå i det som nå er Bydel Gamle Oslo. Byens grunnleggelse settes gjerne til år 1000, og det ser ut til at det er en gang mellom begynnelsen og midten på 1000-tallet at stedet tok form som en by, og at noen av de bygningene som senere skulle gjøre den til landets hovedstad kom på plass. Dette sammenfaller med overgangen fra vikingtid til middelalder, som man gjerne setter til midten av 1000-tallet. Byen vokste og fikk en rekke praktbygninger som kirker og klostre. Ved reformasjonen kom det store endringer. Kirker gikk ut av bruk, og klostre ble nedlagt, og revet eller ombygd. Denne middelalderbyen gikk gjennom mange endringer, og møtte sitt endelikt ved bybrannen i 1624. Les mer …
 Korskirken Foto: Helge Høifødt , også kjent som Ruinparken, er en park ved Oslo torg i Gamlebyen i Oslo. Ruinene det siktes til i navnet parken har fått på folkeminne er etter Hallvardskatedralen, Olavsklosteret og Korskirken. Parken utgjør en del av Middelalderparkområdet, som er Nordens største sammenhengende område med ruiner fra middelalderen.
Parken, som er 14 dekar stor, er avgrenset av St. Hallvards plass og Oslo gate i vest, Bispegata i sør, St. Hallvards gate i sørøst, Egedes gate i øst og Arups gate i nord. Parken var opprinnelig noe større, men da Bispegata ble forlenget mot slutten av 1930-åra la man betonglokk over den sørlige delen av Hallvardskatedralen. Dette prosjektet ble avbrutt av krigen, og først fullført i begynnelsen av 1960-åra. Les mer …
Mariakirken var en av de eldste kirkene i Oslo. Den første kirken var antagelig en trekirke fra 1000-tallet. Denne ble så etterfulgt av en steinkirke fra 1100-tallet, som ble utvidet og bygget om flere ganger. Den ble et kongelig kapell. Ruinene etter kirken er i dag synlige i Middelalderparken.
Den første kirken har man bare funnet mindre spor etter. Steinkirken er langt bedre dokumentert. Den er nevnt i middelalderdokumenter som Mariu kirkiu, Marikirkiu og lignende navn. Opprinnelige var det en enskipet steinkirke med kor og apsis. Etter en tid ble det reist et vesttårn. På 1200-tallet ble kirken bygget om og fikk et nytt gotisk tårn. En ny ombygging fulgte på 1300-tallet. Kirken ble da for en stor del gjenreist i tegl, med et skip som var utvidet vestover, to store tårn i vest og et nytt korsformet kor.
I 1314 bestemte Håkon V at prosten i Mariakirken skulle være vokter av rikets segl til evig tid.Med dette ble hovedstaden i praksis flyttet fra Bjørgvin til Oslo.
Blant de som er gravlagt i kirken er Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, hennes far, Wislaw II av Rügen (død 1302) og Håkon VI (død 1380). Sistnevnte var gravlagt i Det hellige kors' kor.
Kirken ble brent ned av svenskene under angrepet på Oslo i 1523. Man satte ikke i gang med reparasjoner, og ved reformasjonen var den så forfallen at det ikke lenger var mulig å redde bygningen. I 1542 ble den derfor revet. I 1624 ble Oslo flyttet vestover, og området hvor ruinene etter Mariakirken ligger ble brukt som jordbruksareal. Ruinene ble derfor i liten grad forstyrret, og i 1867 ledet Nicolay Nicolaysen en utgravning der. Senere utgravninger har blitt foretatt av Gerhard Fischer i 1935 og Håkon Christie i 1961– 1963. Les mer …
 Oslo bispegård Foto: Vidar Iversen er Oslo bispedømmes kontor- og representasjonsbygg og har adresse St. Hallvards plass 3, til tross for at den ikke lenger ligger til denne plassen. Frem til midten av 1980-årene var den også biskopens residens. Den ligger i Gamlebyen, på stedet hvor Olavsklosteret stod i middelalderen, og er delvis fra 1600-tallet.
I 1523 ble Bispeborgen skadet under et svensk angrep på Oslo. Etter reformasjonen ble den gitt til borgerne til nedrivning, men de tre første biskopene (Hans Rev, Anders Madssøn og Frants Berg) bodde der allikevel. I 1554, mens Berg var biskop, kom borgen på private hender, og han begynte byggingen av en ny bispegård i østfløyen av det nedlagte Olavsklosteret. Biskopen flyttet over til restene av Olavsklosteret allerede i 1554, men først i 1624 kunne man begynne ombyggingen av østfløyen.
Ved bybrannen året etter klarte bispegården seg. Etter mer enn to århundrer med dårlig vedlikehold, reparasjoner og ombygninger ble det i 1860 besluttet å rive den. I 1874 ble den lagt ut for salg, men i 1882 bestemte Stortinget at middelalderdelen skulle bevares. Resten ble revet, og 1883– 1884 ble en nygotisk bygning tegnet av Henrik Thrap-Meyer reist. Les mer … | 
