Forside:Militærhistorie

Om Militærhistorie Grenaderrulle fra Lesja datert 1773. Militærhistorie er en gren i historieforskninga som dekker alle sider ved militær virksomhet i krig og fred. Tidsmessig strekker militærhistorien seg fra den første kjente krigføringa i Norge i forhistorisk tid og fram til nåtida. Emnene som faller inn under begrepet militærhistorie er mange, for eksempel utstyr og gjenstår brukt til militære formål, personer med militær tilknytning, kriger og slag, festningsverk og militæravdelinger.   Les mer ...   Smakebiter I april 1940 var Welding Olsen skipper på «Pol III», nå brønnbåtfrakteren «Arnøytrans» Foto: Lars Røed Hansen Leif Welding Olsen (født 15. august 1895, død 8. april 1940) var sjøoffiser, og ble under det tyske angrepet på Norge i april 1940 den første nordmann som falt da bevoktningsfartøyet «Pol III» ble beskutt. Da andre verdenskrig brøt ut måtte Norge igjen opprette nøytralitetsvakt. Welding Olsen ble skipssjef ved Oslofjorden bevoktningsavdeling med base i Tønsberg i 1939. Han fikk kommandoen over «Pol III», som var en gammel hvalbåt, og deltok i patruljeringen av grensa for Oslo krigshavn på linja Hvaler-Torbjørnskjær-Færder-Tønsberg. Sent på kvelden 8. april 1940 ble beredskapen i området skjerpet etter meldinger om tysk flåteaktivitet. «Pol III» fikk ansvaret for å patruljere strekningen Torbjørnskjær-Færder. Det var vanskelige forhold med dårlig sikt på grunn av svakt måneskinn og dis, og en sørvestlig bris som ga noe urolig sjø. Rundt kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på kryssende kurs, og Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd med skipets kanon. Den tyske jageren «Albatros» ble sendt for å ta seg av «Pol III», og støtte etter kort tid inn i båten. «Pol III» sendte kl. 2310 opp varselraketter, og mannskapet på «Albatros» åpnet ild med mitraljøser. Welding Olsen ble truffet i benet. «Pol III» var i brann, og under evakueringen inntraff flere uhell. Welding Olsen var alvorlig skadet, og druknet ettersom han ikke klarte komme seg ombord i livbåten.   Les mer … Anton M. Løes. Foto: Akershus Amtstidende 14. januar 1959. Anton Markussen Løes, kalt A. M. Løes (født 28. april 1886 på Nesodden, død 17. august 1968 samme sted) var kjøpmann. Han bygde opp firmaet A. M. Løes på Torget på Nesodden. Han var sønn av Johannes Markussen Løes og Bolette f. Baltzersdatter. Markussen hadde for faren vært et patronym, men ble for Anton et vanlig mellomnavn samtidig som Løes ble familiens etternavn etter at Johannes og Bolette overtok Løes nordre i 1869. Johannes og Bolette startet landhandleri på Løes nordre i 1878. Bolette var eier fra 1886 og barna hjalp til. Anton Løes utdannet seg som underoffiser, men valgte å gå for fullt inn i handelsstanden. Han utviklet familievirksomheten og åpnet egen landhandel på Torget i 1913, et tidligere småbruk som i noen år hadde vært lensmannsbolig. Handelsfirmaet A. M. Løes gikk videre til etterkommerne (sønnen Arnt M. Løes fra 1947) og ekspanderte til andre lokasjoner.   Les mer … Aanond Aanondsen Foto: Norske skolefolk (1952) Aanond Aanondsen (født 28. april 1894 i Rauland, død 26. juni 1957) var lærer og underoffiser. Han var sønn av kunstmaler og billedhogger Sveinung Aanondsen og Anna Gilberte Chrystie Zachariassen. Familien flytta på slutten av 1890-tallet til Kristiania, der sønnen Aanond vokste opp. I 1900 bodde de i Kirkeveien 56e, men før 1910 bosatte de seg litt utafor byen, i Sørkedalen. Aanond Aanonsen tok middelskole- og underoffiserseksamen før han ble uteksaminert fra Oslo lærerskole i 1929. Som nyutdanna ble han i 1929 ansatt som lærer i Skien. Også søstera Anne-Marie Aanondsen arbeidde i Skien-skolen.   Les mer … Faksmile fra Indre Akershus Blad, 2. mars 1946. Statsadvokaten mente at Andersen «var et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne». Aud Maggi Andersen (født 22. november 1920 i Aurskog, død 26. august 2000) ble sensommeren 1944 formelt ansatt som betalt agent i Gestapos agentavdeling. Hun fikk dekknavnet Wenche Sørensen, var agent nummer 83, og hadde Josef Heinrich Seufert som føringsoffiser. Andersen, som anga flere norske motstandsfolk, var eneste kvinne som ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Dommen ble senere omgjort til tvangsarbeid på livstid, og etter at hun ble løslatt i 1951 levde hun et anonymt familieliv.   Les mer … Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. Finnmarksleiren på Trondenes i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene. Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret. I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger.   Les mer … Frederik Wilhelm Stabell. Detalj fra Jacob Munchs kroningsmaleri fra 1818. Frederik Wilhelm Bruenech Stabell (født 25. mai 1763, død 2. juni 1836) var offiser og Eidsvollsmann. Han ble født i Hole, og var sønn av holzførster Lars Bastian Stabell og Lucie Marie Bruenech. F. W. Stabell giftet seg i 1792 med Helene Voigt (1772-1850), datter av regimentfeltskjær Johan Nicolai Voigt og Anna Dorthea Kobick (Købik). I 1777 ble han overjeger i Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment. Han var så elev ved den matematiske skolen i Christiania fra 1780 til 1783, og fikk der medalje for «Dyd og Flittighed». Etter å ha tatt avskjed fra krigstjenesten meldte han seg etter kort tid igjen til tjeneste som underoffiser ved Slesvigske infanteriregiment. I 1785 ble han overført til Holstenske jegerkorps, og året etter ble han fenrik ved Kongsvingerske lette infanterikompani. I 1788 ble kompaniet tatt opp i Det norske Jegerkorps. Etter felttoget samme år ble han premierløytnant. Den 17. januar 1792 giftet han seg med Helene Voigt.   Les mer …		Se også Forside:Festningsverk Kategorier for Militærhistorie Kategorien Militærhistorie ikke funnet   Andre artikler Andre verdenskrig Tanksskytebanen i Trandumskogen Sabotasjeaksjonen ved Ryghkollen Krigshistorie Hemnes i Nordland/15: Skole i krigstid Grinimarsjen Westphalens forlis i 1944 Aud Maggi Andersen Vidkun Quislings andre regjering Minnesmerke over falne/omkomne fra Harstad Frontkjemperkontoret Eksilmyndighetene under andre verdenskrig Tyskerjenter Krigspensjon Spørreskjema for jøder i Norge Nasjonal ungdomstjeneste Krigsminnesmerket ved Nittedal ungdomsskole Den 12. mann Krigsminnesmerket ved Kvinesdal kirke Hirdens Bedriftsvern Østenskjær Roa sanitetsforening Buchenwald Krigsseileren Generatorspesialisten Strømmens Værksted Regjeringens minnemedalje 1939–45 Munnladningsvåpen Kanonkulene fra Vestby Slaget på isen Ættesambandet Stårheim – Orre på Jæren i mellomalderen Erling Steinvegg