 Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen. Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
 Anna Colbjørnsdatter, portrett. (født 1665 eller 1667 i Sørum, død 1736 på Norderhov) var prestekone på Norderhov på Ringerike, og fikk heltestatus da hun under store nordiske krig lurte svenske soldater slik at norske styrker kunne overrumple dem og stoppe frammarsjen mot Kongsberg og Lier.Etter at svenskene hadde satt i gang det første Norgesfelttoget i mars 1716 ble en styrke under oberst Axel Löwen sendt over Hadeland og Ringerike. De hadde to mål: Å falle general Barthold Heinrich von Lützow i ryggen ved Gjellebekk skanse i Lier, slik at det svenske angrepet som var stansa der kunne komme i gang igjen og kutte de dansk-norske forsyningene til den beleirede Akershus festning via havnen i Drammen så snart isen gikk, og deretter å ta kontroll over Kongsberg Sølvverk.
Den 28. mars 1716, sent på kvelden, kom styrken til Norderhov prestegård. Jonas Ramus slet med gikt og var sengeliggende, så Anna Colbjørnsdatter tok imot svenskene. Nøyaktig hva som så skjedde vil vi nok aldri få vite. Det finnes flere versjoner, som kan forenes i to hovedfortellinger: Den folkelige og den offisielle.
Den folkelige versjonen forteller at hun serverte svenskene så rikelig med mat og drikke at de ble kampudyktige. Hun fikk samtidig sendt melding til gården Stein i Hole, der det lå en norsk styrke. De ankom Norderhov klokka tre på natta, og angrep de forspiste og fordrukne svenskene. Det kom også forsterkninger fra Gjellebekk under oberst Johan Wilhelm von Øtken noe senere på natta, og de knuste den svenske styrken fullstendig. 42 svensker falt, omkring 140 ble tatt til fange og resten flykta til Christiania, som var under svensk kontroll. Det som skjedde har blitt kjent som «svenskelaget» - det var laget hun stelte til mer enn slaget som avgjorde saken. Les mer …
 Originalteikning av ruta Armfeldt fulgte frå Sverige til Steine skanse er ei vanleg nemning på krigshandlingane som gjekk føre seg i Trøndelag under Den store nordiske krigen frå september 1718 til dødsmarsjen til karolinarane over Tydalsfjella i januar 1719. Ein styrke på om lag 10 000 soldatar, i samtida og ettertida ofte kalla Jemtlandsarméen, vart våren og sommaren 1718 samla kring Duved skanse i Jemtland for å foreta eit innfall i og erobre Trøndelag som ein del av det andre forsøket av Karl XII av Sverige på å ta Noreg under denne krigen. Arméen stod under kommando av generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt, og felttoget har også fått namn etter han.
Også under det første forsøket Karl XII gjorde på å ta Noreg, var det planlagt ein operasjon i Trøndelag, men den kom aldri i gang. Men no skulle det også opprettast ein front her, også for å forhindre at dei norske avdelingane i regionen vart sendt sørover for å forsterke forsvaret i Sør-Noreg. I utgangspunktet var Karl XIIs plan at Jemtlandsarméen skulle avmarsjere frå Duved 15. august og erobre Trøndelag innan 28. september, altså på seks veker. Det skulle altså vise seg å vere umuleg. Les mer …
 De tre Rogstadgarda i Gjerdrum i 1949. Til venstre er Arstun, i midten Sørgarden og til høgre Nordgarden. Både Nordgarden og Sørgarden tilhører fortsatt etterkommere av Hans Olsen Rogstad. Foto: Akershusbasen/Digitalt Museum (født 7. mars 1805 i Ullensaker, død 22. januar 1882 i Gjerdrum) var gardbruker på Rogstad i romeriksbygda Gjerdrum. Han vokste opp på Haug, Hovin sokn i Ullensaker, men kjøpte i 1834 Sørgarden Rogstad. I det meste av brukertida forpakta han òg presteenkesetet Nordgarden Rogstad, og fikk skjøte på eiendommen i 1865. Bygdebokforfatter Birger Kirkeby karakteriserer Hans Olsen på Rogstad som en «første klasses gardbruker og en framstegsmann». Rogstad-bonden var dessuten underoffiser, først korporal, seinere vaktmester. Les mer …
Landvernet i organisert form i nyare tid vart oppretta med reskript av 15. januar 1742 som ein del av den norske Hæren. Det eksisterte meir eller mindre fram til ordninga vart avvikla saman med mobiliseringsforsvaret sist på 1900-talet. Oppbodet vart frå starten organisert slik at det skulle stillast 50 landvernsoldatar per infanterikompani og 30 per dragonkompani. Landvernsoldatane skulle vere dei yngste av dei soldatane som hadde tent ferdig i dei ordinære avdelingane. Viss avdelingane ikkje hadde nok slike, skulle mannskap i vernepliktig alder som ikkje hadde gjort teneste før utskrivast (Berg 1830 s. 202).
Fem år seinare, med reskripter av 24. og 30. juni 1747, vart landvernet organisert i kompani med «over- og underoffiserer», fekk våpen og utstyr og vart pålagt samlingar for å vedlikehalde dei militære ferdigheitene på kyrkjebakken tre ganger i året (Berg 1830 s. 209). Les mer …
| 
