 Fra folketellinga 1801 for Grip på Nordmøre. Foto: Digitalarkivet Slektshistoriske kilder er kilder som benyttes i arbeidet med slektshistorie (slektgransking, genealogi). De mest brukte slektshistoriske kildene er, foruten muntlige kilder, kirkebøker, folketellinger og manntall. Dette skyldes ikke minst at kirkebøkene og mange av folketellingene er tilgjengelige på internett, hovedsakelig i Digitalarkivet. Andre kilder, som skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker kan være vel så nyttige. For 1600-tallet er lensregnskapene og fogderegnskapene mye brukt. I tillegg til disse primærkildene finnes det også mange sekundærkilder, som gårds- og slektshistoriske verk, tidsskrifter, personalhistoriske verk med mer.
I artiklene om de enkelte kildetypene, som det lenkes til fra denne artikkelen, står det mer informasjon som kan være til nytte for å få mest mulig ut av kilden, bli kjent med fallgruver og så videre. Les mer…  Helligdomsarmen i St. Olav domkirke i Oslo anses å være et relikvie fra Olav den hellige. Fra innføringa av kristendommen til reformasjonen var kirken i Norge en del av Den katolske kirke. Foto: Chris Nyborg (2013) Den katolske kirke er en samlebetegnelse på de kristne kirker som har paven som sitt overhode. Den er en verdenskirke, på tvers av landgrenser og statsdannelser. Den består av 22 særkirker, hvorav «vestkirken» (egentlig: Den latinske kirke, ofte noe tvetydig omtalt som den romersk-katolske kirke) er langt den største med omkring 1 378 000 000 medlemmer (2022), rundt halvparten av alle kristne. De andre 21 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter, eller orientalske katolske kirker ('orientalsk' kan erstattes av 'østlig'). Ordet katolsk kommer av gresk katholikos, som betyr allmenn eller universell.Kirken ble etablert i Norge i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etter hvert eneste tro. I 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete, slik at Norge ble en egen kirkelig provins. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I dansketiden ble det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det var per 2008 ca 46 000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1 % av befolkningen. Flertallet, omkring 27 000, hadde innvandrerbakgrunn.
 Petersplassen i Roma første påskedag 1961. Paven skal gi sin velsignelse fra balkongen på Peterskirkens fasade. Pr. 2014 hadde medlemstallet økt til omkring 108 000, og innvandrerandelen hadde også økt som følge av økt arbeidsinnvandring fra Polen og andre land med stor andel katolikker. I 2015 utløste denne veksten en omfattende granskning av Den katolske kirkes rutiner for medlemsregistrering, og det ble strid om hvorvidt kirken hadde rett til støtte for så mange medlemmer. Uavhengig av støtteberettigelse etter gjeldende lovverk ble det under granskninga bekrefta at det var så mange katolikker i Norge, og trolig er det flere som ikke er registrert. Hvor mye av dette som er egentlig vekst og hvor mye av økninga som skyldes underregistrering i tidligere år er uklart. Støttegrunnlaget ble rettslig bestridt, og kirken måtte foreta en omfattende opprydding hvor medlemmene måtte bekrefte medlemsskapet også ved rapportering av personnummer.
Etter dette har utviklingen av støtteberettigede medlemmer pr.1. januar, i følge SSB vært som følger:
| 2015 |
2016 |
2017 |
2018 |
2019 |
2020 |
2022 |
2024
|
| 95 655 |
144 856 |
152 022 |
157 220 |
160 844 |
165 254 |
168 679 |
169 224
|
Årlig blir rundt 1 000 barn døpt katolsk.
De fleste katolikker i Norge tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. Norge har tre katolske bispedømmer eller stift: Oslo katolske bispedømme, Trondheim katolske stift og Tromsø katolske stift, med tilsammen har disse 37 menigheter. Les mer…  Museets inngang. Foto: Anders Einar Hilden Hadeland Folkemuseum er et friluftsmuseum i Gran kommune på Hadeland. Det ligger på Tingelstadhøgda, i et vakkert kulturlandskap. Museet ble stifta i 1913 som regionalt museum for Hadeland, og er et av landets eldste friluftsmuseer. I 2004 ble det en del av Randsfjordmuseet.
Friluftsmuseet har i overkant av tretti bygninger fra området. De fleste er fra 1700- og 1800-tallet, og er innredet. Blant annet finner man en husmannsplass, et gardstun fra ca 1850, en bekkekvern, et fargeri, flere hovedbygninger fra gårder, et snekkerverksted, et mekanisk verksted og et veveri. Det er også permanente utstillinger og interiører fra 1950- og 1960-tallet. Magasinhallen er et åpent gjenstandsmagasin. På sommeren er det skiftende utstillinger i Arkivbygningen. Les mer… |
Christian Frederik (født 18. september 1786, død 20. januar 1848) var en dansk prins av Huset Oldenburg som ble valgt til konge av Norge den 17. mai 1814. Han måtte gå av den 10. oktober 1814, da Norge gikk inn i personalunion med Sverige. Da Frederik VI av Danmark døde barnløs, ble Christian Frederik som nærmeste arving konge av Danmark i 1839.I mai 1813 ble Christian Frederik sendt til Norge som stattholder. Målet var at han skulle styrke lojaliteten til den danske kronen, som hadde blitt svekket av Danmarks allianse med Napoleon. Hans mål for Norge skulle endre seg dramatisk etter at Danmark i Kielfreden av 14. januar 1814 ble tvunget til å avstå Norge til Sverige. Prinsen valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse, og foretok i februar 1814 en rundreise opp til Trondheim for å lodde stemningen. Han sammenkalte så til Stormannsmøtet på Eidsvoll, der landets ledende menn ble enige om å gjennomføre valg til Riksforsamlingen. Den 17. mai 1814 endte Riksforsamlingens arbeid opp i undertegnelsen av Norges Grunnlov og valget av Christian Frederik til Norges konge. Les mer… Dagsgard er ein matrikkelgard i Skjåk kommune ( gardsnummer 19). Matrikkelgarden består av to bruk, bruksnummer 1 Nigard Dagsgard og bruksnummer 2 Uppigard Dagsgard. Dagsgard ligg på Skjåkstrond, rett i nærleiken av Skjåk kyrkje. I skriftlege kjelder er garden nemnd så tidleg som i 1343, da Håkon i Dagsgard er med i ein delegasjon frå bygda til biskopen på Hamar (sjå Skjåks historie i mellomalderen (1000-1500)). Garden er nok monaleg eldre enn 1300-talet, men historia går neppe lenger attende enn år 1000. Gardsnamn med endinga -gard var mykje brukt i tidleg- og høgmellomalderen (1000-1350).  Stabbur frå Uppigard Dagsgard i Skjåk. Det er ein bygning frå 1700-talet, nå på Maihaugen
Det er uvisst når Dagsgard vart delt i to bruk. I lensrekneskapa frå 1560 figurerer to mann med etternamnet Dagsgard (Tor og Halvor) som betaler holding, og som vi derfor må rekne med er husbondar på kvar sine bruk. Ein generasjon tidlegare er berre ein mann frå Dagsgard oppført i skattelista for gjengjerden 1528, nemleg Tosten. Iallfall frå midten av 1600-talet er det openbert at Dagsgard utgjer to gardsbruk. I landkommisjonens jordebok 1661 og i matrikkelen 1668 er Arne og Guttorm brukarar på Dagsgard. Men garden er oppførd som ei matrikkeleining med felles landskyld, skattar og avgifter. Iallfall frå og med matrikkelutkastet 1723 kan vi derimot følgje historia til dei to særskilt skyldsette gardsbruka kvar for seg. Les mer…  Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006 Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer… |
 Organisasjonskart for Indre Troms Samvirkelag i 1979 |
