«Kommandør Svend Foyn» ble Norges største skip da hun i april 1883 ble kjøpt inn fra Nova Scotia, Canada av selskapet Union i Sandefjord for £ 6500.===== Et Skib, der billedligt talt kunde siges at være kommen paa Vandet før sin Tid. =====
Dette Skib, hvoraf der idag bringes Læserne af Bladets første Nummer et Billede, eies af Interesentselskabet «Union» af Sandefjord og gik paa Vandet October 1874 i Meaitland N.. Bygmesteren Mr. William D. Lawrence var bekjendt som N.S.s dygtigste Skibsbygmester og havde tidligere aldrig manglet Tilslutning ved sine foretagender; men da hans Ærgjærrighed drev ham til at bygge denne fremtidsmodel, vilde ingen af hans tidligere Forretningsvenner være med ham. Tvertimod, de fraraadet ham instændig, at befatte sig med et Skib som det planlagte.
Mr. Lawrences Renonement ligeoverfor Vennerne hjalp intet, og han blev saaledes Eneeier med Undtagelse af 1/16-Part, der tilligemed Førerposten overtoges af Svigersønnen. Følgen var ogsaa, at han maatte sette hele sin Formue i dette ene Skib, hvilket blev staaende paa Stabelen i 1½ aar før det kom paa Vandet, og det fik da Navnet efter sin Bygmester og Eier.
Les mer …
Listerbåten eller listringen ble ifølge tradisjonen oppfunnet av Jondalsbåtbyggeren Gjert Gunnarson bosatt på Lista, som formet båten en gang etter 1820. Dette gjorde Gunnarson ut fra et ønske om å utkonkurrere loser nordfra, som kom i lette Hardangerbåter og nådde skutene hurtigere på sommerstid enn listringene som brukte båter av østlandstypen. Østlandsbåten er mer sjøsterk, men har også høyere vekt. Gunnarson formet et skap som ivaretok østlandsbåtens sjøstyrke, og samtidig var lettbygd. Istedet for eik i borda fikk listabåten tynne furubord, som båtene nordover. Han la på et vaterbord, og beholdt den østnorske stevnen uten lot, men gjorde baugen skarp som en Hardangerbåt. Borda var festa i suene med einerplugger som på østlandsbåter, men banda var slankere som nordover. Han utstyrte båten med sneiseilrigg istedetfor den gamle bruken av råseil for lettere å kunne krysse hjemover i fralandsvind. Les mer …
 Hans Fredrik Gudes maleri av ei jekt fra Sogn. Jektene var viktige lastefartøy i trafikken langs kysten fra Nord-Norge til Bergen. Ei jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende ( plattgatter) og høy forstavn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900.
De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag. Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen. Ei jekt kunne være på fra tjue til seksti lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til tredve lester. Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott. Les mer …
 SS «Anna Rogde» av Harstad - Verdens eldste seilende skonnert. Foto: Gunnar Reppen 2009. av Harstad er verdens eldste seilende skonnert. Den ble sjøsatt ved Bangsund Skipsverft i Namsos 20. august i 1868. Hardangerskipperen Isak Rogde kjøpte skuta, som da het «Anna af Bergen», i 1872. Skuta fikk navnet «Anna Rogde» da Isak giftet seg med Anna fra Kjøtta ved Harstad. I hundre år drev tre generasjoner av familien Rogde på Kjøtta fraktefart både langs Norskekysten og til utlandet. Den hurtigseilende skonnerten fraktet lettbedervelige laster som te, frukt og fisk fra Arkangelsk i nordøst til Portugal i sør. Les mer …
| .jpg)
.jpg)
