Framnæs Mek. Værksted
Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et tidligere skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968), deretter i Sandefjord kommune.
Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884. I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, og virksomheten ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Ny dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål.
En flytedokk i fjorden i 1884 ga muligheten til større raparasjoner. Dokken ble etterfulgt av en større dokk i 1886 og nok en i 1900. I 1911 ble en stålflytedokk, som da var Skandinavias største, tatt i bruk og denne var bygget på verkstedet og hadde en løftekapasitet på opp til 9 000 t.dw. Denne dokken var i bruk helt til 1965, da den ble solgt til Akers mek. Verksted i Oslo. Senere kom det stadig større dokker til verkstedet, før den siste ble slepet ut til Damen shiprepair Vlissingen i Nederland 19. februar 1988 hvor den fortsatt (2017) er i bruk, mens områdets utseende på Framnes endret helt karakter.
Bedriften var opprinnelig sterkt knyttet til hvalfangsten og var en betydningsfull aktør med bygging og reparasjoner av ishavsskuter og hvalfangstfartøyer. Dette var hovedsakelig en virksomhet i sommerhalvåret, og om vinteren drev verkstedet med nybygg og reparasjoner for fartøyer i handelsflåten. Den var i årtier byens største arbeidsplass. I 1906 var det 750 arbeidere ved verkstedet, men arbeidet for hvalfangsflåten var sterkt sesongpreget med langt større behov for arbeidskraft som sommeren enn om vinteren. Gjennomsnittlig sysselsatte verkstedet fram til 1914 rundt 500 mann.
Den første selfangstskuten fra Framnæs var ferdig i 1881, og fra 1893 begynte Framnæs også å bygge stål- og jernskip til hvalfangstindustrien. Senere ble det mer allsidig skipsbygging, også rigger og moduler for offshorevirksomhet. Da virksomheten ble lagt ned i 1987 hadde verftet to flytedokker for skip opptil 75 000 dvt.
Kjente skip som ble bygget på 1800-tallet/tidlig 1900-tallet, var selfangeren «Jason» som også ble berømt som arktisk ekspedisjonsskip, vikingeskipet «Viking» som var en tro kopi av Gogstadskipet og som seite til USA i 1893, og barkskipet «Fortuna» som var blant de norskbygde treskutene med størst lasteevne. Sir Ernest Shackletons ekspedisjonsskip «Endurance» ble levert i 1914. Mot slutten av 1920-årene restaurerte Framnæs polarskuta «Fram», og i 1937 overleverte verkstedet Skoleskipet «Christian Radich».
Kilder
- Ole H. Elgesem: Framnæs mek. Værksted: fra kjølhalingsplass til moderne verksted, Sandar historielag, gruppe 5.4, høsten 1988
- Framnæs Mek. Værksted A/S i Store norske leksikon