Grensebefestningene

Grensebefestningene er en gruppe befestninger som ble anlagt i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. De kan deles i en østlig fremskutt forsvarslinje og en mer vestlig med batteristillinger på begge sider av Glomma. Offisielt ble anleggene bygget for å stoppe et angrep på Christiania via Sverige, men anleggene har blitt tillagt mye av grunnen til unionsoppløsningen kunne foretaes uten at krig var et faktum. De ble sett som et tydelig uttrykk for hvor stor vilje til selvstendighet Norge hadde under prins Christian Frederiks ledelse etter Kielerfreden. Befestningene kan inndeles i to kategorier, sperrefort og batterier i en østlig, fremskutt linje, og forberedte stillinger ved Glomma. Sperrefortene skulle bremse et angrep slik at feltarmeen og posisjonsartilleriet kunne mobiliseres og innta stillingene lengre vest. Alle stillingene ble utbygd i perioden 1901-1903, med unntak av tre anlegg som hadde blitt etablert allerede i 1899. Totalt ble det brukt to millioner kroner på de nye grensebefestningene.

Fortene har kun én gang offisielt vært mobilisert, da det i september 1905 under forhandlingene i Karlstad oppstod spenninger som førte til mobilisering på begge sider. Noen få av anleggene var igjen i bruk da Norge ble invadert av tyskerne i 1940, men de fleste har ikke vært i bruk siden 1920-årene.

Grensebefestningene

Anleggene er ikke identiske, men er tilpasset omgivelsene og landskapet rundt. I linjen finnes en stor variasjon av anlegg, fra enkle skanser med lave brystvern og planerte flater til fjellanlegg og fort med flere ulike elementer fra festningsbygningen. Utfra fortenes situering kan blant annet siktelinjer og gamle transportveier forklares. Byggingen av grensebefestningene var en del av en større utbygging av kystfort. Fortene ble bygget som klare henvisninger til at landet om nødvendlig skulle forsvares mot Sverige for å oppnå den selvstendigheten Stortinget og Christian Fredrik ønsket for landet. Ved siden av nybygging av anlegg ble eksisterende anlegg forsterket og utbedret, og nye ekserserplasser og støttepunkt for Marinen etablert.

I grensebefestningenes fremskutte linje ligger Hjelmkollen fort ved Iddefjorden, Veden skanse og Fredriksten Festning med tårnkanonene ved Overberget og Gyldenløve. Ved Ørjeveien ble fortene på Lihammeren og Ørjekollen bygget, og ved Kroksund ble Vittenbergåsen batteri bygget. Lengre nord ble Aurskog fort anlagt øst for Øyeren for å sperre veiene gjennom Aurskog mot Blaker. Helt i nord ble den gamle festningen ved Kongsvinger utrustet med nye kanoner og på Gullbekkåsen og Vardåsen ble to fort anlagt.

Frem til 1906

Etter Karlstad-forhandlingene i 1905 ble fortene ved Ørje, Urskog og Hjelmkollen ødelagt etter avtale. Festningen på Kongsvinger ble ikke demolert, men betingelsene for dette var at den ikke skulle moderniseres og nye fort ikke skulle anlegges innenfor en radius på ti kilometer fra den. Fredriksten ble plassert innenfor en nøytral sone og skulle ifølge Karlstad-avtalen ikke brukes som festning i krigstid, og dens panserkanoner ble fjernet. En nøytral og demilitarisert sone ble opprettet på begge sider av grensen, denne strakte seg fra Hvaler i syd til den 61. breddegrad, nord for Elverum i nord.

Etter Karlstad-forhandlingene

Spenningen var ikke over, selv om Norge hadde trådt ut av unionen med Sverige. Bestykningen fra grensebefestningene som ble demolert ble flyttet lengre vestover, anleggene langs Glomma forsterket og fort ble utbygget. Blant disse er Høytorp fort i Rakkestad og Trøgstad fort. Noen av anleggene ble engasjert i kamphandlinger under den tyske invasjonen av Norge under den annen verdenskrig. Angrepet kom da fra vest, i ryggen på befestningene i forhold til deres opprinnelige orientering, og effekten de hadde ble dermed svært begrenset.