Hellik Teigen AS

Hellik Teigen A/S

En familiekrønike

Hellik Kittilsen Teigen, (1875-1953), kom fra gården Dokka i Svene. Han var den første av 7 søsken, men kun 4 vokste opp. Han møtte Bertha Rønningsdalen, (1880-1967), fra Jondalen, og de giftet seg i Kongsberg kirke i 1901. Like etter flyttet de til Skotselv. Hellik begynte som skraphandler etter kort tid. Før hadde han jobbet i skogen, men måtte søke lettere arbeid pga store problemer med ryggen. I mange år var det naturlig nok små forhold over virksomheten. Bertha ønsket å starte skysstasjon til tross for at hun fikk 6 barn, Borghild (født 1902?), Olav (født 1903), Ingeborg (født 1905), Ring (født 1907), Hermod (født 1909) og Tora (født 1911). I oktober 1902 hadde de kjøpt "Gamlegården" i Skotselv. Mange år senere, i 1939, flyttet de til "Hasseltun", som var den gamle disponentboligen ved Skotselv Cellulosefabrikk. Olav startet i 1927 "O. Teigens maskinforretning", som ikke kun var en skraphandel, men hvor også inngikk salg av brukte maskiner og deler. I 1941 giftet han seg med Halldis Mandt, og de fikk 3 sønner, Tor Håkon, Kjetil og Ståle. Olavs firma fikk raskt et stort omfang. Ring og Hermod begynte også tidlig i bransjen med "Brødrene Teigen". Dermed var det 3 forretninger i familien, men skillet var ikke veldig skarpt. Ring Teigen giftet seg i 1939 med Anna Rugland, (1907-1974). De fikk sønnene Hellik (født 1940), og Geir (født 1944). Hermod giftet seg i 1936 med Tone Kirkebøen, og de fikk barna Torunn, Hilde, Bror, Atle og Birthe. Ring og Hermod gikk fra hverandre i 1942. Sistnevnte startet nå eget firma mens Ring fortsatte et nært samarbeid med sin far, Hellik Teigen. Hellik og Bertha hadde i 1923 funnet et ferieparadis på Nysetra på Holtefjell, som hun gikk opp i med liv og lyst for å utvikle helt fram til sin død i 1967.

Ved krigsslutt

Under krigen skjedde det ikke mye i Teigen-forretningene. Det hadde lønt seg å ligge lavt i terrenget. Fra 1945 oppstod 3 helt selvstendige firmaer som konkurrerte mer enn de samarbeidet. Dette hadde sine grunner i en gryende høykonjunktur, gjenoppbygging og svære oppdrag over store deler av landet. Hermod startet for seg selv på Lierstranda i 1946 med omsetning av maskiner og deler, men utviklet seg snart til å bli en ren skraphandel, Hermod Teigen A/S. Sønnen Atle, (født 1947), tok over denne forretningen i neste generasjon. Gamle Teigen døde plutselig i 1953 da han besøkte sønnen Olav hjemme i Skotselv, som på sin side gikk bort bare et halvt år deretter. Haldis Teigen fortsatte likevel å drive O. Teigen videre i mange år. I dag er det sønnen Ståle Olav (født 1945), som driver dette firmaet beliggende i Skotselv med omsetning av militærkjøretøyer og selvfølgelig, skraphandel. I det hele tatt er det blitt en sikker tradisjon at nesten hele Teigen-familien til alle tider har fortsatt å bo i Skotselv. Det var Ring Teigen som overtok sin fars firma i 1953. Han overtok derfor også gamle kunder, gamle leverandører og tidligere ansatte, og han viste seg å være flink til å utvikle nye forretningsforbindelser og å ansette nye og dyktige medarbeidere. To av dem var Erik Thingelstad og Arve Vasstøl.

Oppdrag utover i landet

I tidlig og sen etterkrigstid hentet firmaet svære rivingsoppdrag over store deler av landet. Ganske snart kom kontrakter på arbeider som lå langt unna Skotselv. I 1947 dro Thingelstad til Kirkenes for å skjære opp og frakte til Christiana Spigerverk jernskrap som tyskerne hadde etterlatt på Bjørnevatn. I 1948 leide firmaet et skip for å skipe skrap fra et militærlager med kanoner i Bjerkvik i Nordland som var sprengt i biter av engelskmennene. Den største jobben i 1950-årene skjedde for Norsk Hydro, på Herøya delvis i samarbeid med Hermod Teigen, og på Rjukan. I 1958 kom turen til riving av Kongsberg Træsliberi. Mye ble der hugget i biter, men brukbart produksjonsutstyr herfra solgte firmaet videre. Et stort samarbeidsprosjekt mellom de to brødrene etter 1960 var rivningen av Eidanger Salpeterfabrikk for Hydro. Nok en gang fulgte mange flere rivninger i treforedlingsindustrien, f.eks Follum på Hønefoss, flere Union-bedrifter, Hellefos, Viul og Hofsfos. Etter 1970 kom det om mulig enda flere oppdrag her da de mindre bedriftene ikke lenger klarte seg i konkurransen og måtte nedlegge, Gulskogen, Skotselv, Mjøndalen og Skrankefos. På Rjukan startet en omfattende nedbygging i Hydro fra slutten av 1960-årene, og i flere år var Teigen-ansatte deroppe. Nedleggelsen av Hølandsbanen i 1962 skaffet en stor kontrakt, det samme gjaldt for Det norske Nitridaksjeselskap i Hardanger og ved Tokke-kraftanleggene i Telemark. De ansatte hos Teigen som fulgte opp disse prosjekter var Thingelstad som formann, Ragnar Eie, Odd Haugen, Oddvar Hansen, Birger Aasen og Roy Dybdahl. De fartet derfor landet rundt i mange år mens Torgny Solum tok seg av kontorarbeidet. Noen jobber var slett ikke ufarlige, og særlig hvis man ikke gjorde ting i riktig rekkefølge. Helseplager hørte også med. Som eksempler på dette kan vi nevne rivingen av Svelgfoss kraftstasjon på Notodden, demontering og flytting av en 30 tonns kran på Herøya i det foran nevnte samarbeidet med Hermod, og en kjempejobb med å rive aluminiumsverket i Tyssedal i 1980. I 1982 kom nok en betydningsfull kontrakt i det firmaet skulle få kjøpe alt skrapjern fra Årdal og Sunndal Verk. Fra 1982 til 1992 holdt Teigen-folk på i sommersesongene i Kirkenes og i Bjørnevatn med riving og opphugging av kjempemessige maskiner og oppsamling av enorme mengder metallskrot etter A/S Sydvaranger.

Etableringen på Loesmoen

Ring Teigen forstod da han tok over i 1953 at han trengte et nytt sted for å kunne ekspandere. Smale veier i Skotselv gjorde transporten uholdbar, og tomtene lå på leid grunn. På Loesmoen i Hokksund ble han kjent med Kristian Krogstad, som eide gården Vestre Loe. Til gården lå et sandtak som var nesten tømt, og Ring kjøpte derfor først 14 mål, i slutten av 1950-årene 13 mål til og enda 13 mål i 1961. I første omgang brukte han tomta som lagringsplass for ting som det gikk an å selge uten gjenvinning. I slutten av årtiet fikk han en betydelig kontrakt med NSB for opphugging av vogner og lokomotiver. Først ble materiellet brent og hugget opp på Hokksund stasjon, men snart fikk tomta på Loesmoen sidespor til jernbanen. Derfor oppstod stadig flere arbeidsplasser der. Åpen brenning av materiell ble snart helt uholdbart da det innhyllet hele Loesmoen i svart røyk. Røyskaderådet gav derfor bedriften ordre om å bygge en forbrenningsovn med lang pipe. I det hele tatt var utrangert jernbanemateriell et hovedsatsingsområde i 1960-årene, og mange elektriske lokomotiver endte sitt liv i Hokksund, feks. El 1, El 11 og El 13.

Den lange industrialiseringen av bedriften

Rivningsjobbene landet rundt hadde kjennetegnet firmaet i slutten av 1940-årene og i hele -50-årene. Etter 1960 begynte ting å skje på Loesmoen. Det første var innkjøpet av en hydraulisk Lindemann-presse, en såkalt alligatorsaks kom til i 1967, og i 1968 kom 2 heisekraner, Coles fra England og Sennebogen fra Tyskland. Samme år skjedde en storinvestering i en kjempemessig hydraulisk saks fra Becker i Dortmund. Den hadde 500 tonns trykk på kniven og kunne skjære opp lastebiler og jernbanevogner. I 1980 kom en hydraulisk Becker-saks med 1200 tonns trykk. Denne transporten var en sak for seg, og fikk mye oppmerksomhet på den siste etappen gjennom Hokksunds gater. Å utvikle bedriften på Loesmoen fra å være en lagringsplass for skrap til en gjenvinningsbedrift for så og si alle metaller tok svært lang tid, og har egentlig aldri tatt slutt. Det har sin grunn i innføring av stadig mer effektiv teknologi for separasjon av metaller, metallsøk, bearbeiding av skrap, henting og kjøring av gjenvunnet metall med tog og etterhvert kun med lastebil.

En ny generasjon

Sønnen Hellik kom inn i firmaet alt i 1958, bare 18 år gammel, og han begynte snart å ta initiativ til å finne stadig nye metoder for gjenvinning. Broren Geir sluttet seg til i 1963. I 1965 ble Jan Nikkerud ansatt og spilte i mange år viktig som kontor- og innkjøpssjef. Bilfragmentering avløste på mange måter mottaket av jernbanemateriell da massebilismen som oppstod i 1960-årene senere ville gi store mengder kasserte vrak. Allerede i 1977 stod derfor et helt nytt fragmenteringsanlegg ferdig på Loesmoen. For å sikre en så stor investering så var tomta i 1975 utvidet med 22 mål, og konsesjon forelå året etter. Men Ring Teigen eide ennå alle aksjer, og han fortsatte som selvfølgelig sjef. I 1974 hadde han mistet sin kone, Anna Teigen, i en bilulykke, og da trappet han mer eller mindre frivillig ned. Geir var i 1975 i ferd med å trekke seg ut fordi han tok over på odel en stor skogeiendom på Bolkesjø i Telemark fra sin farmor Bertha. Derfor satt Hellik Teigen i ganske ung alder med nesten hele ansvaret for firmaet. Han hadde lært bransjen å kjenne på et tidlig tidspunkt, gått i spissen for å ta i bruk den mest moderne teknologi, knyttet verdifulle kontakter i utlandet og engasjerte seg gjennom mange år i "Norges Råvaregjenvinningsforening". I 1986 gav Ring seg for godt, 80 år gammel. Geir hadde beholdt noe av sitt engasjement, men trakk seg helt ut i 1988. Dermed var Hellik blitt eneeier, men året etter ble bedriften til aksjeselskap. Ved fullført artium i 1984 tok hans sønn, Ring Tore Teigen, (født 1965), plass i firmaet, ble senere partner og kjøpte seg til slutt opp til 80 % av aksjene.

Miljøutfordringene

I 1980-årene begynte pressen å skrive stadig mer om Teigen på en måte som ikke var av det fordelaktige slaget. Det var et sterkt miljøfokus på bedriften, og Bellona engasjerte seg mye i en kjempehaug bestående av ikke-magnetiske metaller som det ikke gikk an å skille ut. Teigen og co hadde lagret dette skrotet for å vente på en ny teknologi som kunne gjøre det lønnsomt å utvinne metallet. Tilslutt ble det mulig gjennom innkjøp av et flotasjonanlegg, en såkalt spektograf, sikteanlegg, bruk av magnetisme og antimagnetisme og bruk av lineærmotorer. Dermed var det for første gang mulig å gjenvinne nesten alle typer metaller. Forut for denne prosessen hadde firmaet i 1981 inngått en avtale med Statens Forurensingtilsyn om enerett til oppmaling av bilvrak i landet slik at inntektene herfra ble delt mellom Teigen og myndighetene. En langvarig rettstvist om eiendomsretten til den nå verdifulle haugen fulgte, og fant ikke en løsning før i 1993. SFT krevde bygging av renseanlegg, effektiv oppsamling av spillolje og kjemikalier, håndtering av radioaktivt avfall og støydemping ved å bygge høye gjerder. Det interne arbeidsmiljøet hadde vært et forsømt kapittel, men fikk stor oppmerksomhet og konsekvens ved innføring av den nye arbeidsmiljøloven. Dette tok de ansatte til seg ved å gjøre fagforeningen på alle måter mer aktiv i bedriften, og ikke bare i lønnsforhandlinger.