Herøy kommune (Nordland)
| Herøy | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 1818 |
| Fylke | Nordland |
| Kommunesenter | Silvalen |
| Areal | 64.41 km² |
| Areal land | 63.79 km² |
| Areal vann | 0.62 km² |
| Folketall | 1 839 (2023) |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
| Liste over ordførere | |
Herøy er en øykommune på Helgeland i Nordland fylke. Kommunesenteret er Silvalen, på nordsiden av Herøysundet. Herøy har bruforbindelse mot nabokommunen Dønna i nord, mens Alstenfjorden i øst utgjør grensa mot Alstahaug kommune. I sør og sørvest grenser Herøy mot Vega kommune.
De viktigste bosatte øyene i kommunen i dag er Nord-Herøy, Sør-Herøy, Tenna, Indre Øksningan, Ytre Øksningan, Staulen, Seløy, Sandvær, Husvær, Brasøy og Prestøy. Tidligere har det også vært fast bosetning på Gåsvær, Skibbåtsvær, Vardøya, Innerholmen, Måsvær, Andøy og Hjartøy, samt på flere av kommmunens mindre holmer og småøyer. Sandsundvær (gammel lokal uttale: "Samsunvær"), en ansamling lave holmer nordvest i kommunen, var et sesongbosatt fiskevær på siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Herøy utgjør et eget sogn og prestegjeld i Nord-Helgeland prosti, underlagt Sør-Hålogaland bispedømme. Kommunen hører til Herøy og Dønna lensmannsdistrikt i Helgeland politidistrikt.
Administrativ historie
Se også
Området som i dag utgjør Herøy kommune lå i jernalderen i grenselandet mellom lokale høvdinger med maktsentra på Tjøtta, Sandnes og nord på Dønna. Etter konsolideringen av kongedømmet var Herøy en del av Helgeland fylke og Herøy halvfylke. Sysselmannen skal ha holdt til på Nord-Herøy gård. Senere var denne gården også tilholdssted for fogden i Søndre Helgelands fogderi – på 1500-tallet omtalt som «Herødenn og Brenne” (Herøy og Brønnøy) fogderi.
Herøy kirke var den største av de seks steinkirkene som ble bygget innen det gamle Alstahaug prestegjeld i middelalderen. Dette kan muligens vise til at en slags regional kirkelig sentrumsfunksjon også har vært lagt til Herøy i høymiddelalderen. Denne eventuelle sentrumsfunksjonen må ha blitt overført til Alstahaug senest på 1400-tallet, for Herøy var fra denne tiden av et annekssogn under Alstahaug prestegjeld.
I kongelig resolusjon av 11. desember 1862 ble det bestemt at det gamle, store Alstahaug prestegjeld skulle deles. Herøy ble dermed skilt ut som eget prestegjeld den 1. mai 1862. Herøys første sogneprest var proprietærsønnen Jørgen Olaus Walnum fra Nord-Herøy, som da allerede hadde tjent som residerende kapellan i sognet siden 1827. Den søndre delen av Dønna, det som ble til Nordvik kommune i 1917, sognet også til Herøy kirke inntil de fikk egne kirkebygg i Nordvika og på Hestad på slutten av 1800-tallet.
I 1862 ble Herøy også skilt ut fra Alstahaug som eget herred, med Andreas Bech fra Nord-Herøy som første ordfører. Det nye herredet inkluderte Tenna, Andøy og Sandvær som i kirkelig sammenheng hadde sognet til henholdsvis Alstahaug og Tjøtta tidligere. Den søndre delen av Dønna ble skilt ut som egen kommune, Nordvik, i 1917. Herøy kommune fikk sine nåværende grenser i 1962 da gårdene på sørspissen av Dønna, Åkvik og Smedvik, ble avgitt til den da nyopprettede Dønna kommune, samtidig som Husvær, Brasøy og Prestøy ble overført fra Alstahaug kommune.
Økonomisk historie
Fiske i kombinasjon med jordbruk var den dominerende ervervsformen helt inn på 1900-tallet. Dette var den tradisjonelle nord-norske «fiskerbonde»-tilpasningen, der mannen i husholdet drev kommersielt fiske mens kvinnen sto for selvbergingsjordbruket. Anslagsvis 95% av den mannlige befolkningen i Herøy var registrert som «fiskere» i 1900. Viktige binæringer var blant annet ærfuglrøkting.
På noen bedre gårder, blant annet prestegården, Tenngården og Nord-Herøy gård, ble det drevet jordbruk i noe større skala. De mer velstående eierne her var imidlertid også gjerne involvert i fiskeriene på forskjellig vis, for eksempel som oppkjøpere og båt- eller notredere. En rekke butikker og fiskemottak ble etablert fra slutten av 1800-tallet av.
Antallet fiskere i kommunen er i dag svært lavt. Fra sin spede begynnelse på 1970-tallet er derimot lakseoppdrett nå blitt den viktigste næringen i kommunen.
Historiske begivenheter
Utdypende artikkel: Sandsundværulykken
36 fremstående helgelendinger møttes på Nord-Herøy i 1564. Her planla de å sverge troskap til svenskekongen i stedet for den danske. Dette tilløpet til opprør ble slått ned.
Den 22. januar 1901 ble fiskeværet Sandsundvær rammet av et uvær som, i kombinasjon med springflo, tok livet av 33 menn og én kvinne. Flere store bølger slå over de lave holmene og tok med seg både båter, bygninger og mennesker.
Kulturminner og kulturminnevern
Utdypende artikkel: Herøy kirke (Helgeland)
Herøy har en håndfull forhistoriske kulturminner, skjønt relativt få i forhold til nabokommunene. Dette skyldes formodentlig lokal topografi, med få fjell og mange flate områder, som tilsier at store deler av kommunens tørre land vil ha vært under havnivået i forhistorisk tid. En del gjenstandsfunn fra vikingtid er imidlertid gjort, blant annet i området ved prestegården. På Hjartøya, nordøst for Nord-Herøy, kan det tenkes å ha vært en gravplass i eldre jernalder, men denne dateringen er usikker.
Herøys middelalderkirke, bygget rundt år 1200, er automatisk fredet i medhold av Kulturminneloven. Tre bygninger på prestegården – presteboligen, «borgstua» og stabburet - er vedtaksfredet. Flere bygninger og kulturmiljøer rundt om i kommunen er verneverdige, men uten fredningsstatus eller annet formelt vern.
Historiske herøyfjerdinger
Dikterpresten Petter Dass hevdes å være født på Nord-Herøy. Tjøtta og Åkvik har imidlertid vært presentert som minst like sannsynlige fødesteder.
På norrønt sa man «Hereyjar», med referanse til Nord- og Sør-Herøy. Stammen «her» i navnet viser kanskje først og fremst til en hær i militær forstand, f.eks. en «skipa herr», altså en flåte. Men ordet «her» kan også brukes om andre folkemengder, f.eks. de som møtte frem til en tingforsamling. Arkeolog og stedsnavnforsker Karl Rygh mente at navnet til Herøy på Helgeland helst var knyttet til stedets tingfunksjon. Derimot skulle Herøy på Sunnmøre ha «her» i navnet på grunn av at stedet ofte var et samlingssted for hæren.
Herøy var imidlertid også et samlingssted for leidangsflåten, i alle fall i middelalderen. Om dette forholdet kan føres tilbake til vikingtid er usikkert, men i så fall kan kanskje navnet også her ha et militært opphav. Kommunevåpenet, med tre vertikale gullfargede årer på blå bakgrunn, henspiller i alle fall på «skipa herr»-symbolikken.