Innvandring til Oslo på 1950-tallet

Da annen verdenskrig var over i 1945 fikk Norge en utvandringsperiode. I årene fra 1945 til 1963 var det færre som innvandret til Oslo enn som utvandret fra byen. Fra 1946 til 1956 var det i gjennomsnitt per år 2000 personer flere utflyttere enn innvandrere. Fra 1950 til 1956 var innflyttingen på bare 6600 personer per år i gjennomsnitt. Et hopp opp til 12 300 fant sted i 1957, noe 1500 flyktninger fra Ungaren medvirket til.

Hvem var innvandrerne?

Den største gruppen innvandrere som kom til Oslo på 1950-tallet var folk fra landsbygda i Norge. På slutten av 50-tallet vokste antall innvandrere fra utlandet kraftig. Sovjetunionens invasjon i Ungarn november 1956 førte til at tusenvis ungarere flyktet fra hjemlandet. Innvandrerne bosatte seg over hele byen.

Hvem flyktet fra landsbygda?

Det var alle slags folk som flyktet fra bygda til byen. I boka "Flukten fra landsbygda" skriver Asbjørn Fossen om hvem som forlot hjemstedet for å søke lykken i byen. De fleste som forlot bygda på slutten av 1940- tallet og på 1950-tallet var arbeidere som kom fra jordbruk og skogbruk. Det var ikke lenger like stort behov for arbeidskraft i jord- og skogbruk på grunn av mekaniseringen. Maskinene tok over for den menneskelig arbeidskraft, og mange arbeidere ble overflødige. De flyttet til byen for å gå over i andre yrker.Det var ikke bare arbeidere som flyttet til byen. Etter krigen ble skoleverket utbygd og mulighetene for utdanning økte. Mange flyttet til byen for å studere ved gymnas eller universitet. Det var alle slags folk som forlot landsbygda, noen var fra store gårder, noen kom fra mindre bruk, og andre var uten egen jord. De som hadde odel ble ofte værende på hjemstedet for å drive gården videre. Statistikken viser at i alderen 15- 24 år var det flest kvinner som flyktet fra bygda. I alderen 25- 39 år var det flest kvinner i perioden 1950-1953, i 1954 snur det og menn blir i flertall av de som flytter til Oslo. Barn under 15 år og voksne over 40 år er i absolutt mindretall. De fleste som flyttet fra bygda til Oslo kom fra fylkene i nærheten av Oslo: Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud og Østfold.

Hvorfor flyktet de fra bygda?

Folk forlot bygdene av ulike grunner. En felles årsak var at de ønsket seg bedre levestandard. Utsiktene for en god og trygg framtid var langt bedre i byen. I boka "Flukten fra landsbygda" peker forfatteren Asbjørn Fossen på ulike årsaker til den store masseflukten.

Arbeid

De fleste som forlot bygda på slutten av 1940- tallet og på 1950-tallet var arbeidere som kom fra jordbruk og skogbruk.Maskinene tok over for den menneskelig arbeidskraft i jord- og skogbruk. I jordbruket ble hesten byttet ut med traktor, kuene ble ikke lenger melket for hånd, men av melkemaskiner, og i skogbruket gjorde motorsaga sitt inntog. Mange gårder klarte ikke å holde tritt med utviklingen. For å kunne konkurrere med de som hadde mekanisert gårdsdriften, var de selv nødt til å mekanisere. Det å mekanisere driften var en dyr investering og ikke alle hadde råd til det. Dette førte til at gårder og bruk enten ble nedlagt eller sammenslått og arbeidere ble sagt opp. Dessuten var gårdsarbeidet svært hardt. Det var lange arbeidsdager og lite fritid, tungt kroppsarbeid og dårlig økonomisk utbytte. Dette gjorde at folk ville over i et annet yrke og flyttet til byen for å søke lykken der.

Industrien vokste fram i rekordfart i Norge på denne tida. I byen var det stort behov for arbeidskraft. Det var enkelt for alle å få jobb, og det ble ikke stilt krav til utdanningen eller erfaringen. All opplæring ble gitt internt på de forskjellige arbeidsplassene. Dessuten var det mer penger å tjene, det var langt bedre lønninger i industri, anlegg og handel enn i jord- og skogbruk. For mange var valget dermed enkelt. Noen flyttet av familiære grunner. Arbeidere tok med seg sine ektefeller og barn da de flyttet, eller familien kom flyttende etter en stund, etter at mannen hadde skaffet jobb og bolig.

Utdanning

Det var ikke bare arbeidere fra jord-og skogbruket på vei over i industrien som flyttet til byen. Skoleverket ble utbygd etter krigen og mulighetene for utdanning økte. I 1947 ble Statens lånekasse etablert. Mange flyttet for å utdanne seg, de ville studere ved gymnas og universitet. Det var stor forskjell på skoletilbudet på bygda og i byen. Barna på bygda gikk på skolen bare annenhver dag, og de hadde færre fag og antall timer enn skolebarna i byen. Det var sjelden barna på bygda tok videreutdanning. De måtte tidlig ut i arbeid og hjalp i ung alder foreldrene med daglige gjøremål. Jentene drev husstell, og gutta hjalp til i skogen eller på gården.

Boligforhold og klasseskille

Boligforholdene på bygda var elendige etter krigen. Boligene var små og uten innlagt vann, og det var sprekker i tak og vegger. Folk led ikke nød, men de søkte bedre levekår. En grunn til at noen valgte å forlate landsbygda, var den sterke sosiale lagdelingen. Jord- og skogsarbeiderne ble ikke skikkelig respektert og de følte seg som annenrangs borgere. Klasseskillet ble ikke så tydelig i byen. Andre ønsket seg bedre kulturelle og sosiale tilbud og flyttet av den grunn.

I bygdene levde man nært på sine sambygdinger, det var tette miljøer, og man skulle ikke skille seg mye ut før man fikk dårlig ord på seg. Etter krigen hadde noen kommet skjevt ut, de var for eksempel blitt kriminelle, alkoholiserte eller fått dom for landssvik. Disse fikk det svært tungt i små bygdesamfunn med rykter og snakk, og flyttet til byen der de ble mer anonyme.

Hvordan fikk de det i Oslo?

De fleste innflytterne bodde en tid i sentrum før de og familien bosatte seg i drabantbyene. Bjerke ble befolket av mennesker som kom fra hele landet, og etterhvert fra mange andre land.

Arbeid i Oslo

De store arbeidsplassene i industrien var blant annet Aker Mek., Schous- og Ringnes bryggerier, Frydenlund, Christiania Spigerverk, Nitedals Tændstikfabrik og Standard Telefon- og Kabelfabrikk. Innflytterne ble betraktet som solid og stabil arbeidskraft og var godt likt av arbeidsgiverne. Mange var trofaste mot bedriften og kunne være ansatt på samme sted i mange år. Det var mange ressurssterke folk som kom fra bygdene. De fleste var pålitelige og gjorde en god jobb. Det var sjelden opprørere blant dem, de fleste arbeidet med systemet, ikke mot det. Det var egenskaper de hadde fått med seg fra livet på bygda.

Innflytternes boligproblemer i byen

Det var enkelt for innflytterne å få jobb i Oslo, men det var vanskeligere å få bolig. Boligmangelen var stor. På grunn av dårlige buss- og togforbindelser var daglig pendling utelukket. Det eksisterte en lov om botid som gjorde det ekstra vanskelig å få egen bolig, for å få leilighet i Oslo måtte man ha bodd i byen i 2 år. Boligproblemet ble løst på ulike måter. Enkelte bedrifter lagde midlertidige boliger for arbeiderne, de bodde i brakker eller på hybel eid av arbeidsgiver. Noen leide rom hos andre eller på pensjonat. På midten av 50-tallet bedret boligforholdene seg.

Innflyttere i drabantbyen

De som kom fra landsbygda tilpasset seg livet i Oslo. Da drabantbyene ble utviklet, flyttet mange fra sentrum og inn i moderne boliger med flere rom, bad og wc. I drabantbyene ble innflytterne lett integrert. Der bodde de kollektivt i blokk eller rekkehus, de måtte rette seg etter felles vedtekter i borettslaget, de var i arbeid og fikk barn som begynte på skole i nærområdet. Barna som kom fra landet fikk lett venner i byen. Innflytterne tilpasset seg raskt og ble etterhvert kjent med de andre i borettslaget. Det var ofte dugnader og fellesarrangementer.

Fritid

De som flyttet til Oslo alene kunne bli ensomme den første tiden i byen. Etterhvert fikk de venner gjennom jobben, der traff man andre som var i samme situasjon. Innflytterne ble omgangsvenner og møttes utover arbeidstida. Noen hadde flyktet fra bygda sammen med familie eller venner, disse holdt sammen også i Oslo. Det ble stiftet ulike ungdomslag som samlet innflytterne og skapte nye bekjentskapskretser. De samlet seg i bygdelag, bondeungdomslag, eller politiske ungdomslag.

Jamstellingskomiteen

Norske myndigheter anså utflyttingen fra bygdene som et stort problem og opprettet en komitee som skulle se nærmere på årsaken.

"Bakgrunnen for oppnevnelsen av komiteen var en bestemmelse om likestilling mellom næringene. Den massive flyttingen fra bygdene tydet på at det var dårligere levekår i jord- og skogbruket enn i andre næringer. Jamstellingskomiteen utførte en omfattende levekårsundersøkelse for å kartlegge forholdene. Komiteens arbeid resulterte i en innstilling som ble lagt fram for Stortinget ved Stortingsmelding i 1951. Komiteens arbeid fikk ingen umiddelbare konsekvenser, men enkelte tiltak ble tatt med i budsjettene de kommende årene." Fra "Flukten fra landsbygda" av Asbjørn Fossen.

Jamstellingskomiteen mandat

Jamstellingskomiteens oppgave var:

• Å gi en analyse og vurdering av realinntektene og andre forhold av betydning for levekårene

1. for de enkelte større næringsgrupper som jordbruk, fiskeri, industri, handel, håndverk
2. for de forskjellige befolkningslag innen hver av disse gruppene. Å bringe i forslag og vurdere tiltak som kan treffes for å utjevne levekårene mellom og innenfor de enkelte næringer og gi størst mulig ensartethet i vederlaget for likeverdige ytelser.