Juniopptøyene: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[Juniopptøyene]]''' i [[Christiania]] begynte [[13. juni]] [[1795]]. Da gikk det rykter i byen om at kammerherre [[Bernt Anker]] planla å skipe ut en last med bygg, rug, gryn og erter til [[Frankrike]]. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, ''Spadille''. Arbeiderne bordet skipet og førte det til [[Tollboden (Oslo)]]. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens [[Rådstuen (Oslo)|rådstue]]. Til sist friga [[Andreas Bull|politimesteren]] arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom.<noinclude><ref>Bull og Sønstevold 1936, Norske Intelligenz-Sedler, SAO Christiania Politikammer. Forhørsprotokoller. Protokoll 4. 1790-1790. (Katalog BV 3b, Hyllesignatur: 4c095. (6/4)</ref></onlyinclude>

Juniopptøyene markerte seg i samtiden på grunn av sin voldsomhet.<ref>Holm 1909, s. 397</ref> Historikeren [[Edvard Bull d.e.]] så på dette opprøret som et resultat av at det sene 1700-tallets revolusjonære ideer hadde preget tankegangen til Christianias arbeidere.<ref>3 Bull 1936, s. 440</ref> [[Edvard Holm]] samtykket derimot med Bernt Anker i at «''et saadant opløb henger'' for en deel sammen med Almuens Misundelse over visse Huuses fortrinlige velstand»,<ref>Holm 1909, s. 398</ref> og ser dermed på opprøret som en reaksjon på arbeidernes fattigdom og Ankerfamiliens rikdom. Holm drøfter imidlertid ikke opprørets form og målsetning. Her vil jeg drøfte hvorvidt dette opprøret følger de revolusjonære tendensene som i perioden gjorde seg gjeldende blant annet i Frankrike og USA, eller om det snarere følger en legalistisk modell, slik Knut Sprauten argumenterer for.<ref>Sprauten 1981</ref> I en slik legalistisk modell fremlegges et krav fra arbeidere og fattige om at overklassen skal følge eksisterende normer og lover. Som en forlengelse av dette vil jeg drøfte hvorvidt opprørerne og myndighetene hadde det samme synet på årsakene til opprøret. Slik vil jeg argumentere for at dette opprøret viser en forskjell i rike og fattiges syn på opprør i Norge. Mens de rike fryktet arbeidernes revolusjonslyst, var det et legalistisk tankegods som drev arbeiderne til å gjøre opprør. For å underbygge dette, vil jeg vise til vitneutsagn fra avhørene som ble avholdt i farvannet av opprøret, samt analysere handlingsforløpet i en samfunnskontekst.

Riktignok utgjør disse 37 personene kun en liten del av de som tok del i opprøret. Det er rimelig å anta at de som er innkalt til avhør er personer som fremsto som lederskikkelser under selve opprøret. Om kjønnsfordelingen blant denne gruppen er den samme som i opprøret som helhet, er ikke mulig å lese ut av verken forhørsprotokoller eller Norske Intelligenz-Sedler. En slik overveiende mannsdominert kjønnsfordeling stemmer likevel godt med andre norske opprør. Også Strilekrigen i 1760-årenes Bergen hadde en mannlig overrepresentasjon.<ref>Samtale med Hilde Sandvik. 18.05.2005.</ref>

Geografisk er opprørerne fordelt på byens østlige forsteder: [[Fjerdingen]], [[Grønland (Oslo)|Grønland]], [[Saugsbanken]] og [[Vaterland (Oslo)|Vaterland]]; fattige bydeler med stor arbeiderbefolkning. Opprørernes yrker nevnes i 19 av tilfellene. Her nevnes 10 arbeidere, 7 høkere, en skredder og en båtfører. I tillegg nevnes det at syv borgermenn skal ha deltatt i oppløpet, men dette tilbakevises senere i forhøret. Arbeiderne tilhørte en fattig underklasse, og også høkerne var en økonomisk svak yrkesgruppe.<ref>Holm, s. 397</ref> Juniopptøyene var altså i stor grad dominert av en fattig underklasse.

I tidlig moderne tid var de lavere klassenes matopprør den mest fremtredende formen for folkeprotest.<ref>Rudé 1980, s. 64</ref> Disse opptøyene kom både som en reaksjon mot et faktisk matunderskudd og som en reaksjon mot at høye varepriser forhindret deler av befolkningen i å dekke sine grunnleggende behov. Den nordeuropeiske befolkningen var mindre opprørsvillige enn den i syd- og sentral-Europa. Dette ser vi blant annet i nødsårene 1739-43, som gikk inn i historien uten at det fant sted et eneste opprør.<ref>Sprauten 1981, s. 6</ref> Likevel var det tendenser til opprørsvilje også i Norge: vi kan blant annet nevne [[strilekrigen]] i [[1760-årene]], og [[lofthusreisinga]] i [[1780-årene]].<ref>Ibid.</ref>

Historikere har vært opptatt av å finne en måte å klassifisere ulike former for opprør. Den første modellen er E. P. Thompsons legalistiske modell.<ref>Thompson 1971.</ref> Den andre er George Rudés modell,<ref>Rudé 1980.</ref> som i all hovedsak tar utgangspunkt i geografiske og tidstypiske forhold. Historikeren Georges Rudé tar først og fremst utgangspunkt i geografiske skillelinjer når han klassifiserer de forskjellige opprørene. Ifølge Rudé var bygdeopprørene som fant sted i etterkant av den franske revolusjonen hovedsakelig preget av spontan matmangel, mens byopprørene bar sterkere preg av kollektive mentaliteter og ideologiske aspekter.<ref>Rudé 1980, s. 139</ref> Dette står imot E. P Thompson, som setter frem eksempler på opprør, hvor både by- og bygdeopprørene følger en felles tankegang. Rudé argumenterer også for at food riots were often taken over, if not instigated in the first place, by more influential outside groups, and were thus more susceptible to the intrusion of political ideas.<ref>Ibid, s. 166</ref> Slik ser vi at Rudé ikke ser på matopprørene som politiske i seg selv. Snarere behandler han mat- og kornopprørene som upolitiske fordi han ikke kan spore helhetlige revolusjonære ideer i disse opprørene. Som en kontrast til Rudé, vitner opprørene Thompson trekker frem om et legalistisk tankesett. Her appellerer opprørerne selv til myndigheter og brødhandlere om å gå tilbake til det lovfestede paternalistiske systemet, hvor fødevarer måtte selges på markeder i byen, noe som igjen førte til kontroll over varepriser og noen grad av prisdifferensiering mellom over- og underklasse. Problemet med Rudé, og grunnen til at jeg ikke velger å benytte hans modell når jeg analyserer Juniopptøyene, er at han tar utgangspunkt i at underklassen i noen grad har en felles klassebevissthet,<ref>Ibid, s. 139</ref> samt at matopprør i seg selv ikke er et resultat av en politisk bevissthet hos arbeidere og underklasse. Juniopptøyene fremstår, som jeg skal argumentere for i neste kapittel, som et opprør med et klart politisk tilsnitt. Thompson fokuserer også sterkt på dyrtid og moralske kornpriser, noe som gjør hans legalistiske modell mer anvendelig på dette opprøret.

Et opprør er ikke noen isolert enkelthendelse, men snarere en handling som er nært knyttet til både regionale mentaliteter og politiske situasjoner. 14. juni-opprøret var først og fremst en reaksjon mot ryktet om at Bernt Anker ville skipe fødevarer utenlands. Likevel fremgår det av forhørsprotokollene at det også var en samlet reaksjon mot en situasjon snarere enn en enkelthendelse. I dette avsnittet vil jeg drøfte hvorvidt Thompsons legalistiske modell er overførbar på Juniopptøyene. Bakgrunnen for flere av opprørene som nevnes hos Thompson, var at korn- og brødhandelere hadde latt markedskreftene råde over kornprisene, og brutt byprivilegiene ved å handle utenfor byens grenser. Det samme forekom i Christiania. Bernt Anker selv handlet med høkere og kjøpmenn utenfor bygrensene for å skaffe seg korn til lavere pris enn det han kunne skaffe inne i selve Christiania. Kornvarene som var lastet opp i Spadille på opprørskvelden var innkjøpt hos [[Nicolay Bøegh]]. Bøegh var bosatt i forstaden [[Storgaten]], som på det daværende tidspunktet lå utenfor bygrensen. Likevel er det ikke dette protestene 14. juni var rettet mot. Om det også i Norge var reaksjoner på handel utenfor bygrensene i en tid hvor næringslovgivningen var i ferd med å bli liberalisert, kjenner