Kjeldearkiv:Fimbul nr 14 - 1994

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Snubbavannet med Stabbursholmen

Forord

Vo stod ikke for dette bildet. Robert Larsen på en flåte laget av 10 kg's pølsebokser.
Bildet vant en konkurranse i bladet "Vår tid".

Vel møtt til vårt årlige treff.

Fimbul er et ekte amatørprodukt. Vi leter frem litt gammelt og noe nyere stoff, hentet fra bygda vår. Det hender også at vi av og til får bidrag fra våre lesere.

Det er ikke de historiske storhendelser som er vårt område; vi holder oss til liv og levnet blant vanlige bygdefolk gjennom tidene. Ikke konger og generaler, men mennesker som vi føler oss i slekt med.

Denne gangen åpner vi med en salme av salige prost Andersen. Ikke alle vet at han blant alle andre ting også var en meget produktiv salmedikter som kom med nye vers for enhver anledning. Han etterlot seg en salmeskatt på 700 salmer eller deromkring.

Artig synes vi også det er at vi har fått en handfast forklaring på navnet Siriåsen.

Men vi minner igjen om at vi gjerne vil ha stoff til nye nummer av Fimbul.

God sommer!

Hilsen Bygdeboknemnda

Søndagsbetragtning I

ved Provst Jak. J. Andersen, Ofoten

Matth. 6, 5 - 13. 5. søndag etter påske II. Melodi: Vær nu glad og vel tilmode. 617.
Herren bedet har for sine, som han bedet har for sig. For sin tanke ser han trine frem for Gud paa troens vei mange, mange efter dem, som han og til himlen hjem vil ved kjærligeten føre. Og han beder. Lad os høre. Fader, jeg dig her bønfalder ikke blot for disse faa, men for dem, som naar de kalder med mit ord, skal tro derpaa, at som du og jeg er ett, de i os maa enes ret, forat verden, den forvendte skjønne maa, at du mig sendte.	Jeg dem giver herligheten, Fader, som jeg har av dig, at de maa i kjærligheten være ett som du og mig, du i mig og jeg i dem, saa de her kan træde frem, som vi elsker dem, min Fader, til de verdens syn oplater. Bedende om kjærligheten gik han fra sit liv paa jord ind til liv i herligheten. Kjærligheten er hans ord. Sendt av herlighetens Gud aandet kjærlighet han ut fra det første til det sisste. Vær vor kjærlighet, o Kriste!

Søndagsbetragtning II

ved Provst Jak. J. Andersen, Ofoten

Matth. 6, 5 - 13. 5. søndag etter påske III. Melodi: Med sorgen og klagen hold maade. L. 528.
Kan bøn til Gud Fader vi bede med tankerne bundne hernede og attraa i sind, som begjærer de ting, som vort hjærte besværer? Kan Gud, som er fader for alle, de bønner, vi beder, bifalde, om det, som vi beder ham gjøre, skal os blot hans naade tilføre. O tænk paa Guds hjærte det varme, som inderlig maa sig forbarme paa alle de sjæle, som sukker, Han en av dem ei udelukker. Til Gud I da bede, saa ingen av hele den bedende ringen, som sukker til Gud, I forglemmer. Saa er I Guds menigheds lemmer. Vor frelser og store forbeder sin bøn har jo givet til eder, forat i hans navn I skal gjøre en bøn, som hans Fader vil høre. Han bad os i sit navn at bede og for os han bad om den glæde, som han i sin bøn havde fundet. I den er med ham vi forbundet. Han har os bønhørelse lovet, ja endog han dette har vovet at sige os: Alt, hvad i beder min Fader om, giver han eder. Ja tænk! alle ting, som vi kræver i bøn, mens paa jorden vi lever, vil Gud os forunde paa jorden til bedste for kjærligets orden. O lad os tilsammen da bede som Jesus, vor frelser, hernede, der bad os som brødre at vandre og bede som han med hverandre.	O Gud, du vor himmelske Fader, som nævne dit navn os tillader, lær du os det helligt at holde og ingen forargelse volde. Dit rige hos os du oprette og lad os forenes i dette som raabende, bedende kjede med velfærd, med fred og med glæde. Og lad os vor gjærning der gjøre, som du vil, vi skal den udføre, saa jorden med himmelen stemmer og sammen din vilje forfremmer. Vor Fader, det brød du os give, hvorved vi kan holdes i live som dine, hvis liv er at lyde, hvad du os i naade vil byde. Vor syndeskyld, Gud, du udslette, som vi vore brødre vil lette din skyd imod os, som de bærer, saa den deres hjærte ei tærer. O Gud, naar vi fristes til synder, gjør da ved din aand, at vi skynder os saa at faa Jesus i minde, at lysten til synd maa forsvinde. I naade du fra os borttage det onde, som volder os plage, saavel hvad vort legeme krænker, som hvad os i sjælen tilstænker. Vi beder til dig, som regjerer. Du dermed dit rige formerer. Vi beder til dig, som har magten. Du dermed os styrker i pakten. Vi beder dig, Gud, til din ære, at vi maa Din menighed være, som ærer dit navn alle sammen og priser din kjærlighed. Amen.

Jernbane i Evenes

Bildet viser arbeidsmannskapet med utstikkingsredskaper på Evenes. Vi ser prestegården på Evenes i bakgrunnen. Huset til venstre er kirkestuen.
Mennene er fra venstre:
Olav Eriksen nr 2, Olav Jensen nr 4, Ingvar Stunes nr 5, overingeniør Vig nr 8, Hendrik Parten nr 11, Normann Skoglund nr 12, Kåre Olsen nr 13, Marelius Pettersen ytterst til høyre.

Ingvard Stunes fortalte i 1976 om utstikking av jernbane i Evenes. (Ingvard Kristian Johannes Stunes 1903-1985)

Fra hovedkontoret i Norges Statsbaner i Oslo, aar 1922, 54 aar siden, ankom 7 ingeniører til Tårstad i juni måned og tok inn på Svendsens villa som hadde et tilleggsnavn,"Garveriet".

Banen var da stukket fra Trondheim til Korsnes i Tysfjord som skulle være pekt ut til ferjeplass for jernbanekai. Jernbaneferjen skulle da gå til Skar i Evenes, og stedet ble bestemt, Vikslett.

Disse 7 ingeniørene kom på en lørdag, og søndag ettermiddag ble det tatt inn hjelpemannskap som skulle møte mandags morgen klokken 8.00 for å være med i marken og rydde linje som overingeniøren pekte ut. Denne skulle så finstikkes for den planlagte videreføring av banen nordover til Finnmarks grense.

Av disse som var med fra stedet var, Ingvar Stunes, Marelius Pettersen, Stunes, Kåre Olsen, Tårstad, Johan Jensen, Tårstad, Peder O. Wiik, Tårstad, Olav Jensen, Skar, Normann Olsen, Skar, Andreas Øverland, Skar.

Man begynte med undersøkelse av dybdeforhold og grunnen i havbunnen. Så fortsatte man med linjen som gikk gjennom beste kornåkeren til Rasmus Larsen, Skar, videre gjennom Skarsfjellet, videre gjennom Svendsens Skibsexpedisjon, fortsatte gjennom Fredrik Agersborgs våningshus og Johan Agersborgs våningshus og krysset Tårstadosen på nordsiden av Tårstad bru, gjennom Peder Paulsens hus på Stunes hvor banen kurver i nordlig retning og følger den nå utbygde Evenes flyplass. Her bøyde den til østlig retning Evenesmark hvor jernbanestasjon nummer 2 ble kalt Prestholm, videre Laksåmarka og kom fram på øversiden av gården Fjellheim - til Bogen hvor stasjon nummer 3 fikk navnet Bogen - gjennom Skrubbhaugen med tunnel frem i øvre Lenvik. Her svingte den i nordlig retning, krysset Østervikelva ved Jansbakk - rett linje til øvre fjellkjede av Herjangsfjellet til Øsevann, hvor vi fant pelene til sidelinjen som var stukket til Narvik.

Stikkingen fortsatte gjennom Troms innland - til Olsborg - til grensen med Finnmarks fylkesgrense. Da var det blitt høst og kaldt og arbeidet tok slutt.

Dampskibene "Norge" og "Bergen"s sammenstød

For noen år siden fikk elevene i ungdomsskolen i oppgave å samle gamle regler og sanger.

På de følgende sider presenterer vi noe av det vi fikk.

DAMPSKIBENE "NORGE" OG "BERGEN"s SAMMENSTØD

natten til den 10. september 1855 ved Christiansand.

1.	Alt i søvne arme laa, al naturen hvilte, maanen og de stjerner smaa ned fra himlen smilte. Fjorden straaled som et spil, ingen vind sig rørte, baaden kun med slappe seil langsomt frem sig førte.	6.	Ak, det var en redsom stund, ingen hjelp er mulig. "Norge" sank til havets bund, er det ikke gru'lig. Faa ombord kun rædded blev -tredive, man siger. Blandt de lig som landvers drev, var to unge piger.
2.	"Norge" kom og "Bergen" gik, de hinanden mødte, ingen holder sit bestik, og de sammen stødte. "Bergen" bored tæt og fast sig i "Norge"s side. Og at "Norge"s side brast, maa nu hver mand vide.	7.	Mangen yngling fandt sin grav under fjordens vande, mangen fader god og brav sank med bleget pande. Godt det er at skulde dø naar vaar Frelser kalder. Ak, men tungt det er paa sjø midt i ungdomsalder.
3.	"Norge"s styrmand, brave mand, ei han sig betenkte: døren som var stængt af vand, han med slæggen sprængte. Vandet steg ham til hans mund, men hans maal var naaet, var han blevet end en stund, var tilbunds han gaaet.	8.	Mange kind som nys var rød, blegned, mangt et herte standsede den grumme død under kamp og smærte. Mangen lebe her blev stum, livet maate svinde. Skibet gjemmer i sit rum mangen mand og kvinde.
4.	Hundre dampe kunde lagt side der om side, men naar uheld er paa vagt, kan jo ingen vide. "Norge" havde en mils kurs til den skulde havne, i dets sted den sank tilbunds. over hundred favne.	9.	Sov du sødt paa havsens bund til basunen skralder, til Vorherres alvorsstund jer for dommen kalder. Sov i fred i Jesu navn under salten vande, himlen var den fredens havn hvor I skulde lande.
5.	"Norge"s chef, hr. Ibsen, stod paa kommandobrettet, men han viste lidet mod (saa er mig berettet). Agterud paa stand han for da han faren skuer, og han melder ei et ord nu da døden truer.

Gamle barnerim og regler

ved Janne Håkonsen 1977

Aldri, aldri kan du ane.
Hva et kjærlig hjem er verdt.
FØr du ut på livets bane,
skal begynne vandrings ferd.

Elen Spelen kokte kjelen.
Smakte på tuten,
og brant seg på snuten.

Min mann for om land,
solgte nåler og røde bånd.
Oppe i lian, klappa pian,
gamle kjerringa deriblant.

Kain og Abel sloss om en sabel.
Så kom Ruth og da ble det slutt.

En liten elleveårs tulle
med solgull i sitt hår.
To barneøyne fulle,
med tillit, tro og vår.

Lille frue i din stue
er det du som går på vift?
Husk at mannen tar en annen
hvis du bruker lebestift.

Smilet er mer enn du aner,
roser du strør på din sti.
Smilet er kanskje det største
som du i livet kan gi.

Alt det beste som jeg vet
ønsker jeg du må få eie.
Lykke, håp og kjærlighet
og lys på livets veie.

Når engang du blir stor
glem da ei far og mor.
Som så ofte for deg sang
da du liten var engang.

Når du blir stor pike,
og reiser ut i det store rike.
Så husk at verden er veldig stor
finn deg da en båt med kraftig ror.
Når vinden lager de store bølger,
husker du da på alt som deg følger.
Den kjærligheten du fikk der hjemme,
den må du aldri der ute glemme.

Når du blir gammel og tenner du mister.
Se så minneboka, og le så du rister.

En gammel sang, "Tullingen"

Åsta Steinmo med gitaren.
Kanskje synger hun en gammel skillingsvise.

ved Kari Helen Ingebrigtsen 1977 (Kari Helen Ingebrigtsen 1961-1985)

Til denne sangen knytter det seg en rørende historie. Det handler om en liten evneveik gutt. Da han fikk difteri og døde, skrev sognepresten på stedet denne sangen om han, som en formaning til andre barn om ikke å oppføre seg like tankeløst.

"Tullingen"

1.
Hvor skogstien bøier mod elvebakken ned,
ligger en ensom stue i aftensolens fred.
De siste straaler spiller paa den tjærebrune væg,
gjennom vinduet dufter det av birk og av hæg.

2.
Der er med sorg og savn ta't saa mangt et alvorstag,
men aldrig er der kjæmpet saa tungt som i dag.
Den onde barnefarsot kom fra bygden ogsaa did,
nu strider deres kjære gut den siste, store strid.

3.
Det var en liten klodset og underlig en,
saa ærlig og trofast, men tuslet og sen.
Blandt gutterne i skolen var han alle til nar.
Desmer han vokste hjertefast hos mor og far.

4.
I leker og i leg bar det like galt afsted,
bestandig lød det "Tullingen kan ikke være med".
Og tullingen sat stille og tænkte paa mor,
og gjemte og grunded paa de grusomme ord.

5.
De vidste det jo ikke de tankeløse smaa
hvor brændende og dype saar et saadant ord kan slaa.
De saa ei, hvor han længtet at komme dem nær
og faa sin del i barnets leg, og hvor de var ham kjær.

6.
Ak for hans sidste tanke de stod i flok og rad
og de var i hans sind, da den sidste bøn han bad.

7.
Da bøier mor sig over sin blege lille gut,
og kysser ham endnu en gang - nu ved hun det er slut.
"Nu vil du nok gaa fra os, det merker jeg forvist."
"Aa ja du, men hos Jesus der samles vi tilsidst."

8.
"Men er du da ei ræd mer for dødens mørke port?"
"Aa mor, der en to, tre tag, saa er det værste gjort."
- Og se, nu er det ogsaa gjort, et smil paa læben ler:
"Saa skal de ikke kalde meg for tullingen mer."

Fra en gammel stilbok

Vi har fått overta en gammel stilbok som har tilhørt Ingvald Ingebrigtsen født 1861 i Lien i Evenes, bodde også på Stunes der hans far hadde kjøpt en gård.

Gjengir her en av stilene hans, direkte avskrevet. Synes den forteller oss om skrivemåte og skikker på den tid.

En bryllupsfest

Blandt den norske almue holdes bryllupene som oftes med stor høitidelighet og pragt. Bryllupsskikkene er ikke ligedan i de forskjellige egne af landet, men de har dog alltid visse eiendommeligheder til fælles. Paa somme steder f. eks. i Nordland er byskikkene de overveiende. Jeg vil her forsøge at beskrive en bryllupsfæst blandt bønderne i denne del af landet.

Da jeg sidste sommer gjorde en tur hjemover forat besøge mine forældre og søskende, feirede man netop et bryllup paa en gaarder laa omtrent en halv mil fra mit hjemsted. Det var en af bygdens rigeste ungkare, som skulle gifte sig, og som følge deraf blev ogsaa bryllupet holdt med stor stads. Mange gjester blev innbudne og blandt disse var ogsaa jeg. Ved saadanne leiligheder er det meget morsomt at være tilstede blandt bønderne, og i særdeleshed var det morsomt for mig, som ikke før havde været tilstede ved et stort bondebryllup.

Aftenen før vielsesdagen begav jeg meg til brudgommens gaard, og da jeg kom did, havde der allerede samlet sig mange af de innbudne gjester, dels fra de nærmest liggende gaarde og dels langveis fra. Da jeg kom, stod brudgommen netop ude i gaardsrummet og talede med nogle af de nyankommne gjester. Han modtog mig paa det bedste, ønskede mig velkommen og førte mig ind i stuen som var meget stor og vel pyntet.

Langs begge sidevæggene stod der to spiseborde, paa hvilke der var anbragt mange slags retter, thi det led da saa langt ud paa aftenen, at man skulde begynde aftensmaaltidet. Paa gulvet var der strøet friskt enebær, som sendte en behagelig duft ud i værelset og paa vægge og i vinduer hang der alskens kranse og blomster. Blandt de mange folk, som sad inne i stuen, var ogsaa bruden, en smuk bondepige paa tyve aar. Efter at jeg hadde hilset paa hende og ønsket hende tillykke, blev der sat frem vin, øl og kaker, hvormed jeg gjorde mig tilgode. Imidlertid var aftensmaden ferdig, og nu skulde alle tilbords. Paa bordene havde man sat frem flødegrød, brød, smør, ost, kjød etc., og da jeg var meget sulten, smagde maden mig udmerket. Under maaltidet var alt liv og munterhet. Fnis og latter lød fra den ene bordende til den anden, saa at det rungede i vægge og loft.

Efterat vi havde spist begav vi os tilhvile; thi den følgende dag skulde man til kirken, og for at komme dit i betids maatte man naturligvis staa tidlig op om morgenen. Som rimeligt var, kunde brudgommen ikke skaffe sengeværelser til alle, og derfor maatte den største del af folket tage sin tilflukt til høladene, hvor de lagde sig i det nylig indkjørde hø. Om morgenen, da vi vagnede, var veiret stille, og solen skinnede over mark og eng. Derav blev vi alle glade, thi det er meget uhyggeligt, hvis veiret er stygt, naar et bryllupsfølge skal reise til kirken. I største hast lavede vi os færdig til reisen. Alle iførte sig naturligvis de bedste klæder, de eiede.

Da jeg traadte ind i stuen for at spise frokost, havde alt bruden og brudgommen iført sig sin fulde stads, og de sad kun og ventede paa at blive buden tilbords af kjøgemesteren, som netop havde dækket frokostbordet og forsynet dette med de deiligste retter. Saa snart maaltidet var endt, gik alle gjestene med bruden og brudgommen i spidsen ud af stuen for at begive sig til kirken. Ude i gaardsrummet blev der megen larm, thi største delen af gjestene havde heste med sig, og nu skulde enhver hente sin hest ud af stalden og sadle den. Brændevinsflasken gik fra den ene mand til den anden, saa at mange blev "paa et lidet mod", da følget satte sig i bevægelse. Først red bruden og brudgommen, og derefter kom de øvrige, men nærmest brudeparret maatte naturligvis spillemanden og kjøgemesteren være. Mange af folkene maatte gaa tilfods, thi ikke alle havde heste med sig.

Da brudefølget kom til prestegaarden, kom presten ud paa trappen og førte brudeparret samt de fornæmste av gjesterne ind i sin egen dagligstue, hvor de alle blev trakterede med vin og kager. En halv time derefter begav brudeparet sig under klokkenes kimen til kirken. Til bruden og brudgommens ære havde prestens døtre pyntet kirken indvendig med kranse, og paa gulvet havde de lagt rødt gulvklede ligefra døren til alteret. Udenfor døren stod der to store furuer, en paa hver side af trappen.

Brudevielsen gik for sig paa den maade, som almindelig er brugelig, og straks efter ankomsten fra kirken begav vi os under musik og hurraroab paa tilbageveien. Da vi kom hjem havde hjemmeværende kvinder dækket middagsbordet. Maden bestod av fisk, samt kjød med suppe til, og øl og brændevin var der i overflod. Vi blev buden tilbords af kjøgemesteren. Framst ved bordenden sad bruden og brudgommen, og langs begge sidene af bordet sad alle gjestene, hvilke var omtrent 50 a 60 i tallet, meget tæt bænkede. Der blev spist og drukket overmaade meget. Det ene kjødfat efter det andet bares ind, men det vilde ikke forestaa stort. Endelig blev maaltidet endt, og nu begynte man at rydde af veien borde, stole, bænke og lignende for at faa plads til at danse paa gulvet.

Spillemanden traadte ind i stuen med violinen i den ene og buen i den anden haand, og paa vor opfordring begyndte han at spille. De varede ikke længe førend dansen var i fuld gang. Enhver dansede, alt hvad han orkede, og saaledes holdt man paa til langt ut paa aftenen.

Efter aftensmaaltidet fortsattes dansen endnu en stund, men da klokken blev tre om natten, blev vi alle saa trætte, at vi syntes, det var bedst at gaa tilsengs. Men ligesom forrige aften maadte mange tage sin tilflugt til høladen. Om morgenen, efter at jeg havde spist frokost, sagde jeg farvel og begav mig hjem.

Kr. ania 30/10 1882

Ingv. Ingebrigtsen

---

Kjøgemesteren var en viktig mann ved store sammenkomster, brylluper og gravøl. Hans ansvar var å se til at laget gikk for seg i sømmelige former og at alle lokale regler for slike lag ble fulgt, samt ha overoppsynet med servering av mat og drikke. Kjøgemesteren måtte ha autoritet og være en respektert mann.

Kort samtale/intervju med Karl Østnes, Liland

På dette bildet ser vi også en gjeng som deltar i dugnad. Her er det slåttedugnad.

1 .rekke fra venstre:
Peder Nymo, Andreas Yttervik, Peder Larsen, Nils Martinussen, Andreas Skar, Engvald Johnsen, Hans Johan Johnsen. Alle Skar.
2. rekke fra venstre:
Edulf Pettersen, Olaf Langvoll, Erik Larsen, Jens Vikslett, Martin Berntsen. Alle Skar.
Hans Johan Johnsen mistet sin far høsten 1937. De andre mennene slo graset på dugnad om sommeren.

Fortalt til Otto Johannessen, Snubba. (Karl Ingemar Østnes 1911-1998)

Denne intervju/samtalen fant sted hos Karl Østnes i hans hjem på Liland den 20. august 1992. Han fylte for øvrig 81 år samme dag.

Karl kunne fortelle at han begynte hos Eikseth som betjent i 1930. Eikseth leide halvparten av brygga til Olaus Melbøe. Karls arbeidssted var både brygga og butikken og på den måten fikk han godt kjennskap til det som foregikk i nærområdet.

Butikken/brygga ble hans faste arbeidsplass gjennom hele 16 år. Dette må bety at han trivdes godt og at han i tillegg kunne følge utviklingen på sitt hjemsted.

Kundekretsen var stor. Den bestod hovedsakelig av stedets befolkning, men også av besøkende og gjennomreisende. Disse kunne komme både landvegs og sjøvegs. Spesielt de siste må nevnes, nettopp på grunn av Lilands store betydning som sjøkommunikasjonssenter for hele Ofotenregionen.

Butikken/brygga hadde et stort utvalg av varesorter. På brygga fantes mellager, kull- og saltbinge. I tillegg tok de imot "heimefisk", altså fisk som var fisket ute på fjorden av stedets befolkning. På den måten bidro bedriften med et ikke uvesentlig tilskudd til den enkelte fiskers private økonomi.

Denne fisken, vel og merke den som ikke ble solgt straks, ble saltet for senere bruk og omsetning. Av fiskeslag viste bryggeeieren(e) stor interesse for laks. En ikke ubetydelig mengde ble innkjøpt. Laksen ble tilberedt og røkt. Dette skjedde oppe i bakken hvor Bjørg Melbøe har sin bolig. Det ferdige produkt ble videresolgt til blant annet butikkene i Narvik. En av stormottakerne der var Lian. Denne forretningen eksisterer visstnok ikke lenger i dag.

Bryggebygningen består av tre etasjer. En del av annen etasje ble brukt til oppbevaring og tørk av favneved. Den delen av veden som ikke fikk plass der ble plassert ute på dampskipskaia. For øvrig er denne nå revet og erstattet med ei flytebrygge.

En kan stille spørsmål om hvordan foretaket klarte å bevare holdbarheten på fisk, kjøtt og andre lettbedervelige produkter. Løsningen lå faktisk på to steder, nemlig i Forra og Osvannet.

I første etasje i hjørnet på brygga mot sjøsiden var det innredet og isolert et rom. Dette rommet ble brukt som kjølerom. Kjølingen skjedde på den måten at store isblokker ble skåret ut med sag av isen på Osvannet. Disse blokkene ble så fraktet ned til Liland med hest og slede. Imidlertid for å bevare effekten av isen så lenge som mulig ble denne dekket over av sagflis hentet fra skipsbyggeriet i Forra. Det var ganske store dimensjoner over isblokkene. De største kunne være opptil en meter lange og halvparten så brede. Tykkelsen kunne selvsagt variere noe, alt avhengende av hvor kald vinteren kunne bli. På denne måten klarte brygga/butikken å holde varene sine, spesielt fiskeproduktene, i nedkjølt tilstand gjennom hele sommeren.

Forretningen kunne også forsyne sine kunder med bensin og olje. Det spilte ingen rolle om kundene kom landevegs eller sjøvegs. Alle ble ekspedert. Nede på kaia stod oljefatene klar for levering til blant annet fiskebåtene. Flesteparten av disse tilhørte nok bygda, men det hendte også at en og annen utenbygds fra stakk innom for å bunkre drivstoff for sin videre ferd.

Automobilene hadde også begynt å gjøre sitt inntog. Disse ble heller ikke glemt. Ut i fra en pumpe drevet for hand som stod litt ovenfor til venstre for den nå nedlagte butikken kunne bileieren få sitt etterlengtete drivstoff. Det hendte nok at dersom en var alene at det var tungt å trille fat full av bensin opp til pumpa, men som regel gikk det bra. Bensinfatene kom for øvrig til Liland med båt.

Man kan gjerne si at det ikke var en ting som ikke kunne leveres. Ingen problemer med å få tak i for eksempel sålelær. Heller ikke hestesko eller verktøy. I dag kan man kanskje sammenlikne denne virksomheten med et moderne varehus.

Til slutt kunne Karl Østnes se seg meget fornøyd over at det er kommet nye aktiviteter på hans gamle arbeidsplass. Han er for øvrig til tross for sin relativ høye alder en ivrig deltaker på dugnadskveldene.

Den samiske bosetting i Osmarka

Osmarka sett i fra Liakollen

Hjalmar Osmark forteller i intervju med Martin Myrnes.

Jeg kan fortelle historien så langt jeg kan huske ifra vi kom til Osmarka i 1912, hvor jeg har utspring ifra de gamle som bodde her i Osmarka ifra 1830-tallet og utover og før den tid også.

Når det gjelder samene så har jeg det hovedsakelig fra han som bodde her i Osmarka som hette Lars Olsa. Han hadde en sønn som hette Ole Larsen, far til Kristian Bliks i Bogen, og Ole Larsen var gift med tante til min mor. De bodde i Osmarka inntil faren, Lars Olsa foruløkka på havet. Da solgte han Osmarka til en som heter Esten Andreassen som var fra Tynset og kom fra Kroken i Bardu. Min mormor tjente hos ham i tre år, så jeg har også hennes fortellinger.

Det første som jeg vil nevnte er en plass som heter Kjempetoften rett øst for Osmarka. Ole Larsen fortalte at det var en stor, kraftig same som bodde der, og deretter fikk det navnet Kjempetoften. Han fortalte også om faren som brukte å være uforligt med samene, og det gikk ganske hardt for seg med kvart, men, sier Ole Larsen, når samene for til Fagernes hos Mosling og solgte reinkjøtt, så hadde de brennevin når de kom tilbake, og da tok de seg ofte en dram i lag.

Oppfor Kjempetoften er det ei gamtomt som heter Sirigamman. Det er fortalt at det var ei samekone som bodde der og hette Siri, hun var reineier. Hun flytta siden oppover på sørsida av Grønnlivatnet oppover til Siriåsen der det også er en plass som heter Liksletten. Det er fortalt for meg, hvorvidt man skal stole på det vet jeg ikke, men hun skulle ha avkom etter seg i Sannemarka.

Og forøvrig vises en titalls gammetomter rundt Osmarka oppe i fjellet. På Toften i utmarka ganske nær gården der vises enda tomter etter gamman.

Oppe i Hopaslåtten rett opp av gården der gikk vi som barn inn og ut av de gammetomtene. Der var vokst småskog omkring tomten, men det var åpent for dørra inn til gammen.

Nordover ifra Sirigamman og oppover der er det en plass som heite Reinsletta, og der brukte de å samle reinen når de merka dem. Vestover igjen rett opp av Osmarka der er Jelsletta. Så vidt jeg har hørt så var det kalt for Jelsletta. Men så høvde det slik at vi fant på skjelforretninga, der sto det Gjeldesletta. Jeg spurte en nabo som før eide endel av Osmarkgården hvorfor det sto Gjeldesletta på skjelforretninga. Da fikk jeg til svar av gamle Jens A. Osmark at samene samla reinen der for å gjelde dem, derfor heter det Gjeldesletta som er det riktige navnet.

Som syvåring var jeg med mor og far oppi fjellet oppfør Gjeldslettvatnet der det heter Legden, men på skjelforretninga heter det Høistakkstonga og Høistakkstongelva. Det er klart hva det kommer av. Det var jo høsting som foregikk der. Og der såg vi tomten etter en same som hadde bodd der. Han hette vistnok Nutte. Jeg husker ham så vidt, han bodde nede på Finnhågen det første vi kom til Osmarka. Hvor det blei av ham, det vet jeg ikke, men jeg har hørt sagn om at det skulle være avkom etter ham i Trøssemarka. Riktigheten kan jeg ikke innestå for. Og oppfør der går det en vei, en transportvei for samer kan vi si, imellom Bogen og Myrnes-Kvitfors. Den veien går over på nordsida av Brennvatnet, vi kaller det Sennvatnet, et lite vatn. Der vises veien ganske godt. Og videre på nordsia av Grønnlivatnet langs Laksåvatnet og ned til Dragvika. Den veien har navnet Fjordveien i skjellforretninga. Det var med andre ord en transportvei dem hadde.

Der er mye og mangt som kunne være av interesse å vite for ettertida hvordan folk levde og hadde det i den tida, men det er mye av historien som er blitt glemt. Når det gjelder samene og deres boplasser så kan jeg fortelle da vi i 1912 kom til Osmarka, så bodde det en same på Parten, eller egentlig heter det Lensmannsparten. Navnet kommer av at lensmann Gjedeboe eide det, men så gikk han konkurs, og Parten blei solgt på auksjon til Ebenhard i Leirosen.

På Lensmannsparten bodde det en mann som hette Nils Nilsen. Han var opprinnelig fra Trøssemark eller Erikjord. Han hadde bodd en tid - før kan kom til Parten - i Grønnlia, under en hallar. Det måtte selvfølgelig være om sommeren. Så fikk han bo i ei løa på Parten som da tilhørte Leirosen. Det fortalte våre nære naboer her i Osmarka. Han bygde da opp en gamme på Parten og bodde der. Hans første kone døde, og han blei oppatgift med en fra Kjeldebotnmarka som hette Elen. Nils Nilsen døde i 1918, og min mor var der og pleiet ham den siste tid. Hans kone blei flytta til Liland lenge etter krigen. Der bodde hun først i et lite hus hos han Petter Klæboe, som han bygde til henne inntil hun blei så skrøpelig at hun flytta på aldershjemmet hvor hun døde.

Forøvrig når det gjelder samene så er det opplagt at det bodde et titall og atter titall av samer i Osmarka og rundt kretsen her. Jeg går ut ifra at det blei strid imellom dem og innflytterne. De aller første vi hører om som kom hit og begynte som gårdbrukere så blei det en ganske hard strid mellom samene og, om vi skal kalle dem bumenn som da tok boplass her. Samene blei jo ubetinget fortrengt og dermed oppstod en kolossal konflikt der det også foregikk håndgripeligheter mellom samene og nordboerne, dette ifølge beretning av nordboernes etterkommere. Og derav kom det selvfølgelig at samene unna for unna blei fortrengt.

Det hendte, det også fortalt av en kjent mann i Evenes som ofte hadde sitt tilhold i Osmarka som smågutt - Nils Øverland. Han fortalte for meg at kona til Lars Olsa ho sto på kjøkkenet attmed gruva og laga mat. Da kom det inn to samer. Den ene han gikk og tok hunden som låg attmed gruva og stakk kniven i han. Det er et bevis på feidene imellom samer og nordmenn. Det er det man har og bygge på at samene blei jo fortrengt etter så vidt man kan skjønne. Det var selvfølgelig ikke akkurat bare pene momenter som oppsto.

Det er da det som jeg kan berette, men det bodde jo samer så vidt som jeg vet, som ferdes over enda etter at vi kom til Osmarka. Jeg husker om våren at reinen kom ned på jordene. Da var vi oppe og skremte dem. Men der var ingen feider imellom samene og oss, for skaden var jo altfor liten til det.

Liksletten

Ole Lakså forteller i et intervju med Martin Myrnes.

Historien om Liksletten har jeg hørt av mange av de fra Lakså som gikk på jakt før i tida. Det var noen reineiere som hadde gammer i Siriåsen, i omegna med Siriåskollen. Så var det ei gammel samekone som blei så dårlig at hun greide ikke å følge med når dem flytta. De bygde da en gamme til henne der. Men om ei tid så døde hun og hun er gravlagt der på sletta og det kalles for Liksletten den dag i dag. Nu er det naturligvis overvokst med skog, men da jeg var unggutt omkring 1922 og var på jakt med far min, da viste han meg Liksletten. Der var tre små hauger og han sa at det var ham fortalt at det var graver.

Liksletten den befinner seg når man kommer til norenden av Grønnlivatnet, så er det en liten smal sti som går på venstre side av Siriåskollen. Så følger man den stien oppover og tett før det begynner å falle ned imot Tverrelva der skal Liksletten være. Om de ligger på Laksås territorium eller på Leirosen det kan ikke jeg påstå nu idag, for grensen imellom Lakså og Leirosen går etter den veien til den når Tverrelva også følger den oppover til Mærskarvatnet.

Det var antagelig svenske reinsamer som bodde der. Far min fortalte at i hans guttedager da var det massevis av svensk rein heromkring og de hadde dem delvis på Skogøya på beite. Der er enda her nede ved sjøen en plass som heter Reinviknesset og der var det så høvelig å ta reinen på sjøen og over til Øya. Der var enda en reinsame som hette Aslak, om han var svenske det vet jeg ikke.

Samenes tilhold i Siriåsen var vel bare midlertidig, jeg har ikke hørt at de bodde der om vinteren, men det var om sommeren.

Jeg har nu hørt det av de gamle at sånner som ikke greide å følge med når de flytta, de blei satt igjen med litt mat i gammen. Og selvfølgelig, etter som det berettes om ho Siri - for Siri skulle hun hete som er begraven på Liksletta - at hun ble satt igjen, men hvem de andre to gravene er har jeg ingenting hørt om. Men i mine guttedager når jeg gikk sammens med far min der atte og han viste meg Liksletten, da var der tre små hauger.

Det er vel etter Siri at Siriåsen har fått navnet sitt.

Samene hadde flere tilholdsplasser oppe i Mærskarskogen, blant anna i omegnen ved Spruten, det kalles for Holman og Pænsletten. Fine, fine sletter nedenfor Spruten. Det kan vel hende noe ligger på Dragviks eiendom, men noe ligger ihvertfall på Lakså.

Der fortalte far min da han var aldeles unggutt at de fikk litt kjØtt hos disse samene av den grunn at de hadde husert med skogen og hugd uforstandig og brukt både til gammer og brendsel og dette kjærte de vel på nedan av Lakså og muligens Dragvika og, iallefall fortalte far min at de fikk endel kjøtt om høstan. Det tyder på at de hadde en fast tilholdsplass der om sommeren mens de var på denne sida av Kjølen. Jeg har ikke hørt at de bodde atte i Mærskaret om vinteren.

Jeg kan huske det var i begynnelsen av første verdenskrig, da var det ulv atte i Mærskaret. Det var noen rein som var sprengt ut av flokken, og de var så forjaga at det var vanskelig å få dem samla. Da leide samene skyttere her nede på Lakså, blant anna var far min med. Jeg kan nevne navn på flere: Mikal Hansen, Konrad Hansen, Oluf Hansen, Mathias Olsen og far min. De var og skulle skyte disse reinan, og det blei skutt syv rener, og de fikk kjøtt som betaling for skytinga.

Der er mange hallare som de kunne ligge under, særlig ved Mærskarvatnet, og oppe i Mærskartindan og likeså nede ved nordenden av Mærskarvatnet. På kartet står det Svartvatnet, men vi har aldri kalt det for Svartvatnet, vi kaller det Mærskarvatnet.

Og der på nordenden, det er kanskje 200 m fra vatnet, der er en kjempestor hallar. Det er nok mye folk som har overnatta der, det vises etterlatenskaper etter dem.

Disse historier som jeg har fortalt, har jeg fra de gamle her på Lakså som var ivrige skyttere og jaktere. Jeg har det hovedsakelig fra far min. Han hette Olaf Lakså og var født i 1880.

Noen anmerkninger om Siri i Siriåsen

av Aslaug Olsen

Etter å ha hørt kassetten der Ole Lakså og Hjalmar Osmark beretter om Siri og Siriåsen, er jeg helt sikker på at Siri ikke var svensk lappkone som Ole Lakså antar.

Hun var født i Osmark 28. juni 1825, datter av Anders Larsen og hustru Anna Eriksdatter. Også Siris mor var født i Osmark 25. september 1784, og hennes foreldre var Erik Pedersen og Kirsten Persdatter som hadde sitt første barn til dåpen i Evenes kirke 17. søndag etter trinitatis (17. september) 1769.

Da Erik Pedersens og Kirstens 5. barn Paul født 9. mai 1781 er døpt, anmerkes i kirkeboka at foreldrene er lapper av Lerosmarken. Det samme er anmerket når de neste barna blir døpt.

Erik Pedersen og hans bror Paul Pedersen er antagelig de første som bosetter seg i Osmarka. Så Siri er tredje generasjon av oppsitterne der. Når Hjalmar Osmark nevner at Siri hadde ettlinger i Sannemarka, så stemmer det, for Siris yngste søster Kirsten, født 8. august 1831 er gift med John Johnsen som er den første oppsitter i Blåfjellet i Sannemark.

I folketellingen 1835 finner vi Anders Larsen med familie i Fjellkroken. Lars Olsen får Kongeskjøte på Osmarka i 1836. Var Anders Larsen en av dem som blei fortrengt av bufolket?

Når Siri blir konfirmert i 1847 har hun oppholdssted Bottenmark. Hun er da hos sin søster Karen, født 1823 som er gift med Peder Nilsen.

Ole Lakså og Hjalmar Osmarks beretninger om Siriåsen har gitt meg svar på hvorfor jeg ikke har funnet Siris begravelse anmerket kirkeboka. Jeg har heller ikke funnet hennes far Anders Larsen og hennes eldste søster Karen født 1814 begravet.

På Liksletten var det tre små hauger, og det var jo fortalt for Ole Laksås far at det skulle være graver.

Vassbotnfamilien

Vassbotn-gården. Utsikt mot Novatinden.

Johanna Vassbotn og hennes mann Simon Annfindsen gift i 1901.

Vassbotnstua som den var i Petter Hansa sin tid. Personen til høyre er Albert Kvitvik fra Bogen. De to andre er ukjent.

av Nanna Karlsen

Aslaug Olsen har flere ganger bedt meg fortelle om min tilknytning til Vassbotn.

Jeg forteller etter det jeg hørte av min bestemor, Ane Bårdsen, gift med odelssønnen i Vassbotn, Hans, min onkel Henning Hansen og min tante Petra Martinusen, som begge var en god del i Vassbotn. Petra var oppkalt etter sine besteforeldre og var i Vassbotn fra hun var ca 3 år og til hun var 17. Begge fortalte etter det bestemor Beret Kjerstina hadde fortalt. Min bestemor Ane Bårdsen som bodde ett år i Vassbotn etter at hun var gift med Hans, fortalte også fra Beret Kjerstinas beretninger.

Petter Hansa var en fåmælt mann, så ingen hadde noen fortellinger eller overlevninger fra hans munn. Det de fortalte om Petter var hans måte å være på. Han skulle være stor og kraftig og en drivanes arbeidskar. Han var i virksomhet fra tidlig morgen til sen kveld. Når han arbeidet ute i skogen, så de aldri at han hadde mat med. Han spiste før han gikk ut, og kom først hjem til kveldsmaten. Han forsto og kunne litt norsk, men hovedmålet i Vassbotn var finsk. Antagelig et finsk-svensk ettersom tante Petra forsto hva de snakket. (Dette er mine tanker).

I motsetning til Petter var Beret Kjerstina en utadvendt og trivelig kvinne. Hun var flink i alt sitt arbeide, så tante Petra mente at hun hadde en særlig fin barndom, med en flink fostermor. Hun hadde pågangsmot og så seg aldri forfært over noe selv om det så vanskelig ut.

De hadde 8 barn:

Hans Olai	født 1852	død 1852
Anne Sofie	født 1854	-	gift med Bernhard Stenersen og flyttet til Finnmark.
Hans	født 1856	død 1892	gift med Ane Bårdsdatter fra Marskar
Ovidia Bergitte	født 1860	-	gift med Hans Andersen Snallfot bosted Grovfjord
Gurine	født 1862	-	gift med Berteus Berteusen, Lottenes/ Lavangen
Peder Bertin	født 1865	død 1899	i Vassbotn
Johanna Marie	født 1867	død 1943	i Vassbotn. gift med Simon Annfindsen fra Hamnvik. Overtok Vassbotn.
Enok Severin	føft 1872	-	gift med Kornelia Olsdatter fra Grov. Dro over til Amerika.

Mine kilder fortalte:

Petter Hansa hadde truffet gårdbrukeren på Annamoen i Lofoten. Da Petter var ute etter et sted å slå seg ned, hadde han spurt ut mannen fra Annamoen hvorledes forholdene kunne være i Grovfjorden. Han fikk fortalt om Vassbotn, og da de dro hjem fra Lofoten, gikk han på land i Hamnvik og dro sammen med sin nye kamerat til Grov. Han fant forholdene gode i Vassbotn og dro til Hamnvik for å søke om bøkselsattest. Derfra dro han tilbake til Vassbotn. Han fant der stort tømmer og hugde sammen en bygning. Den skulle være av 4 tømmerstokker i høyden og tak over. Så dro han tilbake til Salangen der han hadde Beret og sine barn.

De kom tilbake til Vassbotn. Med seg hadde de Hans, ei ku og ei geit. Det skulle være seint på høsten, og de flyttet inn i boligen alle, både dyr og mennesker. Da Petter reiste på Lofotfiske, bodde Beret alene i Vassbotn til han kom hjem igjen.

Første våren og sommeren bygde Petter hus for dyran. Etter folketellingen 1865 viser det seg at Vassbotnfolket hadde fått en stor buskap, så arbeidstempoet har vært stort i de første årene. (Tellingen viser at der var 1 hest, 8 kuer, 12 får og 5 gjeter i 1865).

Petter var gårdbruker og fisker. Når det ikke var forhold for arbeide ute, snekret han alle slags treverktøy, spader, øser, øsekar, skaft med mere. Når han dro på Lofotfiske, var båten full av forskjellige bruksgjenstander som han solgte. Det var stor etterspørsel etter redskaper i Lofoten.

Beret drev med sitt. Hun skulle være snar og lett til bens. Hun fikk mye arbeid utført, og tante Petra fortalte at bestemora produserte alt sjøl, av det som familien hadde bruk for av mat og klær. Hun var gavmild, og alle som gikk forbi Vassbotn måtte inn å få noe å spise. Var det noen som var fattige og dårlig stillet, så hadde de alltid noe med seg i sekken når de forlot Vassbotn. Om Petter visste om alt Beret gav bort, visste ikke tante Petra, men hun trodde helst at Petter også syntes at de hadde mere enn de hadde bruk for.

Nattefrosten kunne komme tidlig i Vassbotn, så potethagen kunne fryse ned. Petter prøvde å sette poteter på forskjellige steder. Han fant ut at det var ett sted i lia sør for Vassbotn hvor det sjelden lå rim. Der satte han potet og fikk det til å vokse. Stedet ble kalt Hagan. Nepe vokste i Vassbotn. Den var årviss og kunne bli av sjelden stor størrelse.

Beret hadde det nok hardt alene vinterstid, med mye i fjøs og mange unger inne og langt fra andre naboer, men hun greide seg bra og var aldri rådløs. Blandt annet fortalte tante Petra om at det siste de gjorde om kvelden før de gikk til sengs, var å grave godt over glørne i grua. Varmen måtte ikke gå ut. En morgen midtvinters hadde det skjedd at gloa var gådd ut. Beret måtte ta veien fatt til Snubba for å få fyrstikker. Annamo var nærmest, men i Snubba var det flere familier. Om ikke den ene hadde fyrstikker, så kanskje hun kunne bli hjulpet på en annen gård. Hun fikk fatt i det hun hadde bruk for og var tilbake i Vassbotn før ungene våknet.

At Hans som var odelsgutt flyttet fra Vassbotn hadde noe med bestemor Ane å gjøre. Hun var vant med nærheten til sjøen, og Hans var fisker. Da de kunne få overta hennes farsgård i Marskar, flyttet de ned til fjorden. Hun var godt likt av både Beret og Petter, men hun fant seg ikke til rette på stedet Vassbotn.

Det var litt av Vassbotns historie fortalt av de som hadde mest tilknytning til stedet og mine forfedre.

Etterskrift til "Vassbotnfamilien"

av bygdeboknemnda

Petter Hansa og Beret Kjerstina kom til Vassbotn omkring 1856. Petter var født i 1826. Han kom som 18-åring til Norge fra Tornedalen i Sverige og fikk bosted på Prestbakken i Salangsdalen. Også Beret var født i 1826 og kom fra Sverige, men hun var bare ca. 6 - 7 år da hun, av svenske reinlapper, blei bragt over til Norge og kom til pleieforeldre i Salangen. Hun døde i 1910. Petter døde i 1913.

Vassbotnfolket hadde mye av sin ferdsel over til Ofoten, til handelsstedene Lenvik og Bogen. Kjøreveien fra Vassbotn og frem til Snubba er ennå godt synlig på flere steder. Den dag i dag bærer den navnet "Petter Hansaveien".

Etter at Simon Annfindsen døde i 1925 fortsatte Johanna å drive gården i Vassbotn og bodde der alene. Arbeidshjelp i onnene fikk hun fra Grovfjord og Snubba. Mot slutten av 1930-åra fikk hun selskap av Hanna Øse som bodde der sammen med henne. I begynnelsen av krigsårene blei Johanna så skrøpelig at hun måtte flytte til sin familie i Grov hvor hun døde i 1943.

Distriktsleger

Legeskyss ved århundreskiftet. Dr Holst, Ole Larsen, Bjeldgam.

av bygdeboknemnda

Avdøde Kristian H. Lenvik skrev i sin tid en artikkel om utviklingen av distriktslegeordningen i Nordland.

Her vrimler det av opplysninger som vi bringer videre i en noe forenklet utgave. Blandt annet har vi utelatt omtale av de leger som har virket i Evenes etter at kommunen ble eget distrikt, og heller festet oss ved den tidligere utvikling.

Den første spede spire til til det offenlige helsestell finner vi etter dette i 1790 - for omlag 200 år siden. Da fastsetter et Kongelig preskript at en medikus skal ansettes i Nordlands Amt. Amtet har nå en befolkning på 29500 innbyggere, hvorav 720 i Ofoten. Det skal ikke være enkelt å få del i denne medisinske ekspertisen.

I 1825 lysner det noe. Dette veldige distriktet blir via et nytt preskript 18. juli delt i tre: Helgeland, Vesterålen-Andenes og Lofoten med Salten. Fremdeles må vi si at legehjelp er noe som er forbeholdt de få.

Salten må senere være utskilt som eget distrikt. I preskript av 1843 blir Salten nemlig delt i to: Søndre- og Nordre Salten.

For Ofotfolk er denne nymotens hjelp for kroppslige plager ennå et fjernt eventyr. Men bare etter elleve år, i 1854 blir Nordre Salten omgjort til Hamerø og Lødingen legedistrikter. Langs kysten og inne i fjordene er ferdselen til sjøs blomstrende og en tur til Lødingen ingen umulighet. Men så er også folketallet i fjorden steget til 3500.

I det nye Lødingendistriktet blir Carl Adolph Riis ansatt og residerer der i to år. Hans etterfølger blir Andreas Stoltenberg. Om han må det fortelles at han i 1863 forlater sin bopel i Lødingen og flytter til Tårstad i Ofoten.

Det blir en ny deling. Ved Kongelig Resolution av 1873 får vi Ofoten og Lødingen distrikter.

Distiktslegen i Lødingen fortsetter etter dette som distriktslege i det nye Ofotendistriktet, og fjorden har fått sin egen lege. Johan Thedor Salomon Østberg heter han, og blir etterfulgt av legene Christian Abel Sellæg og Hans Gabriel Holst. Sistnevnte bor på Liland i årene 1882 til 1893. Her er det bygd ny legebolig med kontor. Huset står ennå og er i bruk av privat eier. Dr HolSt ser ut til å være den første av disse legene som virket i mer enn ti år i distriktet.

Vi er nå kommet så nær vår egen tid at der finnes folk som husker. I 1894 blir nemlig Nils Borch-Johnsen konstituert som distriktslege i Ofoten, og han blir i bygda vår i mer enn tretti år. Endelig kan vi si at det blir kontinuitet i legetjenesten og at doktoren blir tilgjengelig for hvermann.

Men også på andre måter er disse årene et tidsskille. Innerst i fjorden vokser den nye malmbyen Narvik frem. Og både på nordsida og sørsida får vi for første gang industristeder.

Utviklingen er rivende. Her er en voksende befolkning og voksende behov. Det kommer flere leger og helsestellet får stadig nye påbygg.

Tuberkulosen er tidens mareritt. Helselagene - de kaltes mest for tuberkuloseforeninger - gjør et svært og oppofrende arbeid i barmhjertighetens og folkeopplysningens tjeneste.

Veien til et helsestell som når alle er kanskje ikke kommet til veis ende. Men det har også vært en lang vei tilbake i tid. Når vi rystes over manglende sykehuskapasitet og pleiehjemsplasser, eller at legedekningen er dårlig i utkantstrøka kan vi sende en tanke til tyskeren Johan Friedrich Winther som satt nede på Alstadhaug på 1700-tallet og skulle betjene de nær 30000 sjeler som bebodde den langstrakte Nordlandskysten. Det skulle bra helse, god økonomi og helst språkkunnskaper til å dra nytte av tilbudet! Den fØrste nordmannen vi finner i legerekken er Bernt Christian Borgen som ble utnevnt til Saltendistriktet i 1850. Etter han må vi helt inn i vår egen tid for å finne utlendinger i legegjerning.

I 30-årene blir Evenes eget distrikt.

Det kan skrives bindsterke verk om Nordnorske legers virke. Det har vært harde turer i åpen båt og skysskarer med verkende rygger og vablete never. Og om dem som ventet, og om lidelser hinsides vår fatteevne.

Kanskje Fimbuls lesere kan kaste lys over dette med stoff om tidligere tiders helsetjenester, husråd og om folk som kunne mer enn andre. Det er veldig stort felt å begi seg inn på.

Lenvikmarks historie i korte trekk i tiden 1800 - 1966

Samlet av Kristian H. Lenvik
Rettelser og tilføyelser er gjort av Aslaug Olsen

Gaarden er for tiden gårdsnummer 27 i Evenes herred, Ofoten tinglag, tidligere ved matrikuleringen i 1838 opptatt som matrikkelnummer 31 i Ofoten prestegjeld og tinglag med 5 bruk, løpenummer 77 - 81 og samlet skyld, da paa 80 skilling, som ble endret til 3 ort 8 skilling og i 1891 til skyldmark 6,18 paa 5 bruksnummer, da løpenummer ble endret til bruksnummer, og skylden endret fra 1 ort 4 skilling til skyldmark 6,18 som foran nemnt, og er den som naa gjelder.

Under matrikuleringen i 1819 hedter det at gaarden var en rydningsgaard og som saadan ikke tatt opp i jordmatrikulen, og først under matrikuleringa i 1838 er den kommet med der.

Gaarden ligger 6 a 8 kilometer fra sjøen ved indre Bogenbukta 150 meter over havet.

Ved begyndelsen av 18 hundredeaarene ble gaarden kaldt "Snubba", som blant andre Rygh mener kommer av, at navnet er beslektet med verbet kort avstumpet, og med snubb i snubbnos, stumpnese, av islandsk snubbotter -butt-, og svensk snubba - tobakspipe med kort rør. En antar, at navnet har sit utledning av det svenske uttrykket i dialekt "Snubba" i forbindelse med den i vest av gaarden liggende runde koll, med navnet "Snubbakollen".

Ved matrikuleringa i 1838 fik gaarden det officielle navnet "Lenvikmark".

Gaarden ble ogsaa i 1840-50 aara kaldt "Bogmarka", men er naa faldt bort for "Lenvikmark".

At gaarden har vert bebodd før aar 1800, slutter en seg til de flyttinger som har fundet sted av ungdom som har giftet seg og flyttet til tilstøtende gaarder tilhørende Astafjord og Trondenes kommuner, der har oppgidt sit fødested aa ha vert Snubba, Bogmarka eller Lenvikmark. Disse blir nemnt senere.

De første som begyndte å rydde og bygge her var reinsamer - da benemnt som lapper, innflytta fra Sverige. Paa oldnorsk hette det finner. Disse navn finner og lapp er naa ombyttet med "samer" - "sabmeladsak" paa samisk -, som om sommeren kom over med rein for aa beite paa norsk jord, men for tilbake til Sverige om vinteren for beite der etter gammel sedvane, og senere i henhold til overenskomst mellom Norge og Sverige.

Videre var det i slutten av det 17. og begyndelsen av det 18. aarhundrede uaar med daarlige tider i Nord-Sverige og resultatet var at enkelte rein-samer slog seg ned i Nord-Norge som fastboende og begynte aa rydde jord blant annet i "Snubba", "Lenvikmark".

Etter navn fra nobogaarden Lenvik paa jordplasser saasom Gameinan, Heikholla, Toften og Lappegamhaugen med flere kan en anta at det er samer som har hatt boplasser her en tid, men i henhold til kirkelig paabud av 1770, var det henstillet og paalagt bøxlerne av kirkegods og holde samerne borte fra jord der tilhørte kirken, og som saadan anta, at de som har satt seg ned paa nemte plasser, har flyttet ut og bosatt seg i "Snubba", senere kalt "Lenvikmark", som var betraktet som kongens jord og disponertes av fogden i Salten, og dermed lettere aa faa skjøte paa den jord de begyndte å bryte.

Major Schnitler beretter i sin reisebeskrivelse i Ofoten av 1743, at bufinnerne omkring Skoddebergvandet og Austervikvandet hugget tømmer som material til byggning av baater og emner tll husflidsgjenstande.

Thomas von Westen, der var samernes misjonær i Nord-Norge, Nordland, Troms og Finnmark, beretter om en reisetur i 1722 fra Senjen over Grovfjorden, Lenvikmark til Herjangen i Ankenes, nemner han blant annet en mann som hedte Ole Jonsen, som muligens var fra Lenvikmark, Snubba eller Naava?

Ved pasering av Skaadebergvandet saa de "et monstrum, et ukjendt dyr som laag og boltret seg paa vandet med dykning med vider".

Vil hermed nemne noen av dem som har ryddet, bygget og bodd paa gaarden utigjennom tidene i den utstrekning en har faatt navn paa disse fra folketellingslistene og gamle dokumenter med videre.

1743. Major Peter Schnitler har i et manntall over Fieldfinner Nordost i Saltens Fougderie og Ofodens Menighed i Ævenes Præstegjeld registrert Bogens Fieldfinner ialt 8 personer. Nevnes skal Mikkel Olsen og Reyer Eriksen. Det var vistnok Mikkel med familie som oppholdt seg i Heikholla en tid, ca 1720 - 1730.

Det sies at Reyer den 31. oktober 1761 gikk igjennom isen på et vann. Sagnet forteller at han bodde på andre sida Tverrelva og at han kjørte med okse nedover isen på Snubbavannet. I nerenden av vannet gav isen etter. Bade Reyer og oksen omkom.

Skifte i Bogfjeld i Ofoden efter lap Reyer Eriksen sluttet 16. desember 1761. Enken er Inger Paulsdatter. 5 barn er ikke navngitt. Fra annet hold vet man at disse barns navn var: 1. John Reyersen, 2. Maren Reyersdatter, 3. Paul Reyersen, 4. Peder Reyersen, 5. Siri Reyersdatter. John, Maren og Paul hadde sitt opphold i Bogfjeld (Lenvikmark). Maren var gift med Knut Ånetsen og Paul var gift med Mikkel Olsens datter Botel.

1789. Bogensfjeld: Manntall samme liste som i 1800, her føres bare endringer i forhold til 1800-lista.

Knud Ånetsens enke

Peder Joensen yderst fattig.

1800. Manntall og Legning over Leedingen udi Saltens Fuogderi pro anno 1800. Skovlapper.

Bogensfjeld:	Pover Reyersen	lidt brannskade
	Henrik Mikkelsens enke	fattig
	Anders Johnsen	16 skilling

I denne forbindelse skal nevnes at Paul Reyersen sies a ha vært laugrettemann i 1792, men da hadde han bosted Bottnmark. Henrik Mikkelsen var sønn av Mikkel Olsen. Anders Johnsen var fødd i Sverige. Skifte etter Henrik Mikkelsen sluttet 26. september 1786. Da har hans bosted Botn i Ofoten. Han etterlater seg enken Inger Andersdatter og 6 barn.

1801. Dette året var det offentlig folketelling, men samene i Ofoten var ikke tatt med i tellinga. Men i skattemanntall for Søefinner, Skovlapper i Saltens Fuogderi er de samme personer nevnt i Bogensfjeld som i 1800.

1814. Innrulleringslister for bofaste lapper i Lenvikmark viser 16 mannspersoner fra 60 til 2 år.

1816. Dette året blev det utlignet skoleskatt. I Lenvikmark betalte disse: Anders Johnsen 24 skilling, Paul Larsen 8 skilling, John Larsen 12 skilling, Henrik Olsen 24 skilling, Henrik Johnsen 16 skilling, Ole Larsen 12 skilling, Jon Mikkelsen 16 skilling.

Henrik Olsen var fødd i Jukkasjärvi. Han var gift med John Mikkelsens datter, Elen.

1819. Matrikelsfortegnelse Løbenummer 32 Lenvikmark. Rydningsplass forhen umatrikulert.
Henrik Olsen, Anders Johnen, Ole Larsen, John Larsen, Anders Mikkelsen.

1821. Skattemanntallet dette året for Bogenfjeld viser de samme oppsidderne som i 1819 med tillegg av Peder Tommesen. Han er gift med Paul Reyersens datter Karen og flytter senere til Råndalen.

1825. Det var offentlig folketelling dette aar, men de som var bosatt her var ikke med, da gaarden fortsatt var betraktet som rydningsbruk.

1827. Matrikkelfortegnelse Løbenummer 32 viser de samme oppsiddere som i 1819.

1831. Skattemanntall over Søe Finner og Skov Lapper i Saltens Fuogderi Bogfjellmark:

	Stort fæe	Småt fæe
Anders Johnsen	4	12
Henrik Olsen	4	12
John Larsen	4	12
Anders Mikkelsen	3	10

1835. Folketellinga dette aar, men som i 1825 var gaardens oppsiddere ikke med som ryddningsmenn, men fra matrikkelfortegnelsen fra 1838, antar en at samme personer var paa gaarden i 1835 som bøxlere. Dette aaret var det ikke opptatt noen husstandsliste med husstandsmedlemmernes navn. Disse var brukere og bøxlere:

Henrik Olsen	bruker av løpenummer 77 & 79a	av skyld 20 skilling
Anders Jonsen	bruker av løpenummer 78 & 79b	av skyld 20 skilling
Ole Larsen	bruker av løpenummer 80 & 79c	av skyld 20 skilling
Anders Mikkelsen	bruker av løpenummer 81 & 79d	av skyld 20 skilling
		Sum 3 ort 8 skilling

Rettelse og tilføying

Som foran nevnt kom Henrik Olsen fra Jukkasjärvi og bosatte seg på den del av løpenummer 77 som senere får bruksnummer 1. Hans datter Karen Johanna født 1806 blir gift med Anders Johannesen. De bosetter seg på den del av løpenummer 77 som senere får bruksnummer 10. Henrik Olsens sønn, Peder Henriksen født 1819 blir boende på bruksnummer 1. Anders Johnsen er født i Jukkasjärvi. Hans sønn, Nils Andersen får senere byksel pa eiendommen.

Brukeren på løpenummer 80 heter John Larsen. Han dør i Bogfjell i juli 1840, 70 år gammel. Sannsynngvis har han fått sitt fornavn forvekslet med sin bror Ole Larsen som flytter herfra og til Nordmark omkring 1826.

Anders Mikkelsen på løpenummer 81 får kongeskjøate på matrikkelnummer 8, løpenummer 19 Myrnes i 1842 og flyttet dit.

---

1842. Nytt matrikkelnummer 31 Lenvikmark.
Nils Andersen får bygselbrev pa løpenummer 78 og løpenummer 81 (nu gårdsnummer 27 bruksnummer 4 og 8) datert 21. mai 1842. Ingen jordavgift.

1845. Dette aaret var det ogsaa avholdt offentlig folketelling, og følgende var de tilstede:
Tilsammen 35 indevider, herav 18 kvinner, 3 selveiere, 1 leielending, 1 husmann uten ford, 1 ryddningsmann, 10 manlige barn som bor hjemme: 12 kvinnelige barn som bor hjemme og 7 utenfor klassefisering.
Det var ikke opptatt husstandslister med navnfortegnelse, bare husfarens navn som tas med her:

Henrik Henriksen	bruker av løpenummer 77 & 79a	av skyld 20 skilling
Andreas Johnsen	bruker av løpenummer 80 & 79c	av skyld 20 skilling
Pader Henriksen	bruker av løpenummer 78 & 79b	av skyld 20 skilling
Nils Anderssen	bruker av løpenummer 81 & 79d	av skyld 20 skilling
Anders Paulsen	rydningsmann av løpenummer 243	av skyld 1 ort 20 skilling

Paa gaarden var det følgende utsæd 1 tønde bygg, besetning 3 hester, 14 stort qvæg, 30 faar, 6 gjeder, 30 reinsdyr.
Samtlige av befolkningen var samer - laper -.

Rettelse og tilføying

Henrik Henriksen kunne umulig være bruker av løpenummer 77 & 79a i 1845. Han var fødd i Talma i Jukkasjärvi sogn 23. januar 1832. Han ble gift i 1853 med Anders Johannesens datter, Elen Susanna, så han var nok ikke i Lenvikmark før omkring 1852. Hans svigerfar Anders Johannesen dør 1. januar 1847. Det må jo være han som er bruker av løpenummer 77 & 79a i 1845. Så her kan vi trygt skrive Anders Johannesen i stedet for Henrik Henriksen.

Egentlig var Peder Henriksen også bruker av samme løpenummer. Henviser til aysnitt om Kongelige skjøter. Denne eiendommen ble ikke skylddelt før i 1916. Peder Henriksen har aldri vart bruker av løpenummer 78 & 79b. Andreas Johnsen har riktig løpenummer. Men Nils Andersen er bruker av både løpenummer 78 & 79b og løpenummer 81 & 79d. Han får bygsel på disse to løpenummer datert 1. mai 1842. Se avsnitt om Kongelige skjøter.

---

Andreas Johnsen sees å ha datteren Åshild Katrine, født i 1837, senere gift i 1869 med Lars Andreas Larsen, født paa Nipen, Trondenes, naa Skaanland kommune, i 1838, og bosatte seg paa Einerjord. Deres mor var Inger Johansdatter, Lenvikmark.

Deres søn Ole Henrik Larssen, født i 1883 overtok farsbruket i 1910, og var gift med Marie Henriksen Øse, datter av Henrik Øse, Lenvikmark, innflyttet fra Øse gaard i Gratangen, og hustru Marie Johnsdatter.

Anders Paulsen der var rydningsmann paa matrikkelnummer 125 løpenummer 243, fik bøxelbrev paa bruket lydende paa 6 aar fra mars 1840 aa regne, avgiftsfritt. Flyttet senere til Skårnesdalen. Han hadde en svigergbror, Paul Andersen, for Anders Paulsens søster Anne var nemnlig gift med Paul Andersen. Om denne gaar det mange frasagn, da han var en urolig person, der ikke var saa nøye med mitt eller ditt. Vest av gaarden paa Snubbakollen", er en berghule som vandet har dannet i tidens løp, har faatt navnet "Varge Paalhaalla" etter Paul Anderssen, der han gjemte seg naar lensmannen var etter ham. Paul flyttet i 1864 til "Skavlien" under Furra gaard, hvor han ryddet seg husmannsplass paa gaardsnummer 31, bruksnummer 8. Han anskaffet seg en ottring som han drev Lofot- og Finnmarksfiske med, og var en grei driver som saadan.

I denne forbindelse vil en nemne, at grensen mellom Bogen og Astafjords skogsalmenninger ble oppgaatt, avmerket og beskrevet i 1844 - 22. juli, tinglest 4. september 1847. De som deltok i denne forretning var disse: Fra Ofoten, Evenes, lensmann Andreas Gjedeboe, Liland, skjønsmennene Jacob Jenssen, Lenvik og Didrik Didriksen, Liland. Fra Astafjord, lensmann Schølberg, Ibestad, skjønsmennene Lars Henriksen og Anders Johnsen, begge fra Bakkejord, Astafjord.

1855. Folketellinga dette aar viser følgende:

Løpenummer 77. 1. husstand. Peder Henriksen, selveier, same.
4 husstandsmedlemmer, herav 3 kvinner.

Utsæd: ¼ tønde bygg, 1 tønde poteter.
Besetning: 2 stort qvæg, 2 faar, 2 gjeder.

Løpenummer 79a. 2. husstand. Henrik Henriksen, leielending, same.
8 husstandsmedlemmer, herav 3 kvinner, 1 husmann uten jord med 1 husstandsmedlem.

Utsæd: ¼ tønde bygg, 1 tønde poteter.
Besetning: 2 stort qvæg, 4 faar, 1 gjed, 15 reiner.

Løpenummer 78 med 1 husstand. Anders Johan Johansen, selveier, same.
6 husstandsmedlemmer, herav 2 kvinner.

Utsæd: ¾ tønde bygg, 3 tønder poteter.
Besetning: 1 hest, 5 stort qvæg, 4 faar, 2 gjeder, 15 reiner.

Løpenummer 79b 2 husstander. Anders Johnsen? Leielending, same.
8 husstandsmedlemmer, herav 4 kvinner. 2 husmenn uten jord med 2 husstandsmedlemmer, 1 tjenestepige.

Utsæd: ¾ tønde bygg, 2 tønder poteter.
Besetning: 1 hest, 6 stort qvæg, 8 faar, 4 gjeder.

Løpenummer 80. 1 husstand. Andreas Johan Johansens enke, selveier, same.
6 husstandsmedlemmer, herav 3 kvinner.

Utsæd: ½ tønde bygg, 2 tønder poteter.
Besetning: 1 hest, 5 stort qvæg, 10 faar, 5 gjeder.

Løpenummer 81, 79d 1 husstand. Nils Andreas Mikkelsen, leielending, same.
5 husstandsmedlemmer, herav 2 kvinner.

Utsæd: ½ tønde bygg, 2 tønder poteter.
Besetning: 1 hest, 6 stort qvæg, 10 faar, 4 gjeder.

Rettelse og tilføying

Løpenummer 81, 79d. Nils Andreas Mikkelsen blev fødd i 1845. Han kunne ikke være bruker av jord i en alder av 10 år. Derimot var Nils Andersen bruker av løpenummer 81, 79d. Men Nils Andersen dør i 1848 og hans enke Berit Henriksdatter dør i 1854, så denne familien er ikke i Lenvikmark i 1855. Derimot er det en John Pedersen Svonni fødd 1809 i Jukkasjärvi og hustru Susanna Olsdatter Nija fødd 1811 i Jukkasjärvi, som er brukere av løpenummer 81, 79d. Lensmann Gjedeboe står som eier. Han får Kongelig skjøte på denne eiendommen i 1851.

John Pedersen Svonni omkommer i Lofoten vinteren 1856 og familien flytter fra plassen. Høsten 1856 blir det utstedt auksjonsskjOte på denne eeiendommen til Henrik Pedersen Kulmunen fra Jukkasjärvi.

---

Løpenummer 79c. 1 husstnad. Ole Olsen, leielending, bumann, norsk.
5 husstandsmedlemmer, herav 2 kvinner.

Utsæd: ½ tønde bygg, 2 tønder poteter.
Besetning: 1 hest, 5 stort qvæg, 10 faar, 5 gjeder.

Bosatt paa gaarden 37 samer og 5 nordmenn = 42 indevider.

Samlet utsæd paa gaarden: 3½ tønder bygg, 13 tønder poteter.
Samlet besetning paa gaarden: 5 hester, 30 stort qvæg, 44 faar, 22 gjeder, 30 reiner.

Bruk 125/243 er ikke med i tellinga og maa ha lagt øde dette aaret.

Rettelse og tilføying

Bruk 125/243 ligger ikke øde i 1855. Det er på dette bruket han bor, Ole Olsen Hole, leilending, bumann, norsk.

Ole Olsen Hole var innflyttet fra Gausdal/Gudbrandsdal til Ofoten i 1845. Blev gift med Jakobia Lavine Amundsdatter fra Skogøya.

Tre av deres barn blir fødd i Lenvikmark, nemlig: Anton Nikolai fødd 1850, Karen Pernelle fødd 1853 og Elen Petrikke fødd 1856. Familien bosetter seg senere i Øysundet.

---

Nils A. Mikkelsen hadde blant annet en søn Johan Mikkal, født i 1847, døde i 1914, gift med Karen Anna Johnsdatter, Blaafjell, Trondenes, naa Skaanland kommune, født i 1857, døde i 1931.

Johan var første eier av bruksnummer 29 (av gårdsnummer 29?) Øyvand, Sannemark, Trondenes, naa Skaanland kommune.

Rettelse

Nils A. Mikkelsen er ikke rett, det er Nils Andersen som har en sønn John Mikal fødd 1847 og gift med Karen Anna fra Blåfjell.

---

Peder Henriksen fik skjøte av sin svigerbror Anders Johansen, datert og tinglest 11. september 1841 for 13 spesiedaler 12 skilling av jordskyld 8 skilling. Anders Johansen hadde faatt Kongelig skjøte paa bruket, datert 19. februar, tinglest 15. september 1841 med angidt skyld 16 skilling.

Andreas Johan Johnsen fik Kongelig skjøte, datert 19. mars 1842, tinglest 11. september 1844, for 25 spesiedaler med angidt jordskyld 16 skilling.

Kongelig skjøte til Ole Jakobsen paa løpenummer 79 i matrikkelnummer 31 Lenvikmark av skyld 16 skilling for kjøbesum 20 spesiedaler datert 14. juli 1847 tinglest 1. mai 1925.

Kongelig skjøte til Lensmann Gjedeboe paa løpenummer 78 og løpenummer 81 i nytt matrikkelnummer 31 Lenvikmark av skyld 1 ort 8 skilling for kjøbesum 41 spesiedaler datert 23. juli 1851.

Kongelig skjøte til Lensmann Gjedeboe paa nytt matrikkelnummer 125 i gaarden Bogmark (Lenvikmark) av skyld 1 ort 20 skilling for kjøbesum 45 spesiedaler datert 14. februar 1852.

I Statsarkivet kan det ikke sees at disse to kongeskjøtene til Lensmann Gjedeboe er thinglest. Disse skjøtene til Gjedeboe er funnet i kongeskjøteprotokollen i Riksarkivet.

1865. Alminnelig folke- og jordbrukstelling dette aar med følgende dataer og resultat.

Andreas Johan Johnsen, husfader, gaardbruger, selveier	gift	54 aar	født i Ofoten
Inger Johansen, hans hustru	gift	55 aar	født i Sverige
Joel A. G. Andreassen, deres søn	ugift	17 aar	født i Ofoten
Aasild K. Andersdatter, deres datter	ugift	26 aar	født i Ofoten
Ane Andreasdatter, deres datter	ugift	22 aar	født i Ofoten
Utsæd: 1/4 tønde bygg, 4 tønder poteter
Besetning: 1 hest, 5 kuer, 12 sauer

Abraham S. Axelsen, husfader, gaardbruger, forpakter	enkemand	63 aar	født i Ofoten
Johannes L. Abrahamsen, hans søn, gaardarbeider	gift	25 aar	født i Ofoten
Rakel M. Olsdatter, hans kone	gift	32 aar	født i Ibestad
Eberg M. Elliasen, hendes søn	ugift	4 aar	født i Ibestad
Elen Abrahamsdatter, Abrahams datter	ugift	28 aar	født i Ofoten
Utsæd: 3/4 tønde bygg, 4 tønder poteter
Besetning: 1 hest, 5 kuer, 8 sauer

Peder Henriksen, husfader, gaardbruger, selveier	gift	44 aar	født i Ofoten
Elen Henriksdatter, hans kone	gift	63 aar	født i Ofoten
Ragnhild K. Pedersdatter, deres datter	ugift	20 aar	født i Ofoten
Karen Pedersdatter, deres datter	ugift	17 aar	født i Ofoten
Utsad: 1/8 tønde bygg, 1 tønde poteter
Besetning: 3 kuer, 8 sauer

Ole Jacobsen, husfader, gaardbruger, selveier	gift	50 aar	født i Sverige
Beret Knudsdatter, hans kone	gift	62 aar	født i Sverige
Lars Olsen, deres søn	ugift	22 aar	født i Ofoten
Utsæd: 1/2 tønde bygg, 4 tønder poteter
Besetning: 1 hest, 3 kuer, 10 sauer, 1 gjet

Knud Larssen, husfader, bruker sammen med Ole Jacobsen	gift	36 aar	født i Ofoten
Elen Olsdatter, hans kone	gift	36 aar	født i Sverige
Besetning: 1 hest, 2 kuer, 5 sauer

Anders Larssen, husfader, logerende, fisker	gift	27 aar	født i Ofoten
Susanne Pedersatter, hans kone	gift	24 aar	født i Ofoten
Maren Andersdatter, deres datter	ugift	1 aar	født i Ofoten
Senere flyttet til Sølvstenli.
Besetning: 1 ku, 6 sauer, 2 gjeter

Mikkel Johnsen, husfader, gaardbruger, leielending	gift	56 aar	født i Sverige
Ane Johnsdatter, hans kone	gift	33 aar	født i Ofoten
John Mikkelsen, hans søn, gaardarbeider, fisker	ugift	24 aar	født i Ofoten
Nils Mikkelsen, hans søn, gaardarbeider, fisker	ugift	22 aar	født i Ofoten
Ole P. Mikkelsen, hans søn, gaardarbeider, fisker	ugift	17 aar	født i Ofoten
Ane Mikkelsdatter, deres datter	ugift	11 aar	født i Ofoten
John Mikkelsen, deres søn	ugift	3 aar	født i Ofoten
Gunhild Andersdatter, Mikkels mor	enke	84 aar	født i Sverige
Utsæd: 1/4 tønde bygg, 4 tønder poteter
Besetning: 1 hest, 3 kuer, 10 sauer

John Larssen, husfader, gaardbruger, leielending	gift	38 aar	født i Ofoten
Karen Andersdatter, hans kone	gift	38 aar	født i Ofoten
Anders L. Johnsen, deres søn	ugift	2 aar	født i Ofoten
Elen Johnsdatter, deres datter	ugift	10 aar	født i Ofoten
Berit M. Johnsdatter, deres datter	ugift	7 aar	født i Ofoten
Karen Johnsdatter, deres datter	ugift	5 aar	født i Ofoten
Utsæd: 3/4 tønde bygg, 4 tønder poteter
Besetning: 4 kuer, 8 sauer, 2 gjeder

Henrik Henriksen, husfader, gaardbruger, selveier	gift	35 aar	født i Ofoten
Elen Henriksen, hans kone	gift	33 aar	født i Ofoten
Anders J. Henriksen, deres søn	ugift	10 aar	født i Ofoten
Ane L. Henriksdatter, deres datter	ugift	8 aar	født i Ofoten
Marie S. Henriksdatter, deres datter	ugift	1 aar	født i Ofoten
Karen Henriksdatter, Henriks svigermor, kaar	enke	60 aar	født i Ofoten
Utsæd: 4 tønder poteter
Besetning: 1 hest, 5 kuer, 15 sauer, 4 geiter

Det var dette aaret 42 indevider, herav 22 kvinner.
Utsæd samlet: 2 5/8 tønder bygg, 25 tønder poteter.
Besetning: 6 hester, 31 kuer, 82 sauer, 9 geiter.

I forbindelse med overnemnte vil en ta med hvad Ole Jacobsen fortalte sin sønnesønn Anders Larssen, som var eier av farfarsgaarden, naa bruksnummer 5.
Ole Jacobsen kom til Lenvikmark fra Nord-Sverige som reinpasser, og bosatte seg her som rydningsmann og erhvervet seg herfor byxelbrev av fogden datert 20. august 1821, da Lenvikmark var kongens jord, og drev som bøxler til 1848 da han fik Kongelig skjøte paa endel av brukene løpenummer 81 og 79d, naa bruksnummer 5.

Rettelse
Ole Jakobsen er født i Norrkaitum i Gillevara sogn 10. mars 1815. Hans foreldre er: Jakob Larsen og hustru Ella Pehrsdatter. Han blir konfirmert i Evenes kirke i 1839. Han kunne umulig erhverve seg bygselbrev i 1821, da var han jo bare 6 år. Han blir gift med Berit Knutsdatter i 1843, og får skjøte på denne eiendommen i 1847. Det ma være Ole Larsen født 1773 - hans forgjenger på denne eiendommen - som har erhvervet dette bygselbrevet. Han slo seg ned der i 1804, og flyttet derifra omkring 1826.

---

Ole ble gift med Lars Johnsens enke Beret (Brita?) Knudsdatter. Enken hadde blant annet disse barn fra første ekteskap, nemmelig: a) Jo Larssen, b) Knut Larssen, c) Anders Larssen som flyttet til Sølvsteinlia i Ankenes sogn, og startet der som rydningsmann, og har stor slekt der. d) Ole som flyttet til Laberg i Astafjord, hvor han giftet seg og overtok jordbruk der som bøxler.

I ekteskapet Ole og Beret var det sønnen Lars Olsen som overtok farsgaarden til han overlot den til sønnen Anders.

Ole Jacobsen hadde tre brødre hvorav 1) Lars Jacobsen kom over og bosatte seg i Haakvik i Ankenes sogn. Han var ikke gift. 2) Erik Jacobsen kom til Norge over Jokmok, og tok opphold i Hellamobotn i Tysfjord. Han var heller ikke gift, var heller ikke eier av fast eiendom eller bruker av saadan, men forrettet som lestadiansk reisepredikant omkring i Tysfjord og Ofoten. 3) Johan Jacobsen var reineier bosat i Sverige.

Ole Jacobsen beretter at da han kom til Lenvikmark, var all jord Kongens eiendom eller kirkegods.

Til bolighus var aa nytte torvgammer, likesaa til fjøsgaard, men høyhus og uthuse forøvrigt var nyttet til byggemateriell bjørk og furu som var tatt av statsskogen, og bjørkenever nyttet til taktekke under torven, og mellom torven og innerveggen i bolighuset og fjøsgammer.

Om vinteren dreves det endel husflidsarbeid av dem som ikke var paa fiske paa Lofoten eller Finnmark. Materiell hertil var hentet fra skogen av bjørk og furru.

Det husflidsarbeide som ble fremstillet var auskar, reker, for fjøs og til snømaakking, bakstetraug, vassbøtter, melkebonke og skaaler alle i derverse størrelser, tvarrer, auser og spiseskjer til kjøkkenbruk med mere.

Husflidsarbeide ble omsatt til handelsmannen paa Fagernes i varebytte med kolonialvarer av diverse slag, tøyvarer og sytraad med videre. En 14 dager før jul ble varerne bragt til Botn indre Bogen og lastet ombord i en ottring som føringsbaat som tilhørte Mikkas. Bland julehandelen var det en kagge brendevin av diverse størrelse alt etter de hadde raad til.

Av de ivrigste husflidsarbeidere paa gaarden paa den tid var, Ole Jakobsen, Johan Olsen som senere flyttet til Myrnes og fikk seg jord der som han drev til sin død. Jorda blei da overtatt av hans sønner Ole Johansen og Nils Johansen samt Anders Johnsen.

I begynnelsen av det 18 aarhundred var ulven en plage for reineierne og bønderne, hvorved disse mistet rein og bufe, mest sauer og gjeiter.

Naar naa reineierne startet som ryddingsmenn og tok fast bopell, førte det til at reinpassen ble vanskjøttet, og vargen - ulven - fik mere raadvelderett over reinflokkene, og reduserte disse saa reindriften tilsist tok slutt.

En tid etter at Ole Jacobsen hadde bosatt seg paa Lenvikmark - Snubba -, bestemte han seg for et besøk til slekt og venner i Sverige.

Turen ble foretatt om vinteren med skierne som befordringsmiddel og reiseruten lagt over Herjangen, Vassdalen, derfra til Taanaatresk i Sverige og videre til bestemmelsesstedet Gilevara.

Utrustningen til turen var: Underbukse av hvidt stoff, utenpaa en bukse av sirt vadnek. Saa var det en kofte nermest kroppen av hvit stoff og utnpaa en kofte av sort vadmel. Hertil kom saa en bukse av reinskinn og en pesk av reinskinn for aa ta paa seg vis en ble overfaldt av regn eller snestorm paa vegen. Paa føtterne var det skaller av reinskinn med foring av sennegres hentet fra bekkenfa og vasskjønner som vart tørket til dette bruket, "Koyvis" som det heter paa samisk. Strikket strømper var ikke nyttet av samerne i de dager.

Paa hode var det huve av ulveskinn, og paa henderne var det strikkede vaatter med reinskinnhansker utenpaa.

Ferdakosten hans var: Røket tørket faareskjøt, tørket ost av gjeitmelk, kandis-sukker, klappakaka, landssmOr, brendt kaffe og kaffekjel av kopper, samt svovelstikker og fyrtøy i reserve. Hertil komm saa jaktgeværet med solid jaktkniv med videre.

Mens han var paa besøk hos sin brors fammilie og andre nære slektninger, deltok han og besøkte de derværende lestadianske forsamlinger og møter, hvor Lars Levi Lestadius og Johan Ratame predikket. Hans slektninger tilhørte den lestadianske lære.

Paa denne turen ble han oppvakt, og etter sin hjemkomst til Lenvikmark, begynte han og predikke den lestadianske lære og deres synsmaater paa kristentro og praksis.

Som virkefelt hadde han distriktene Grovfjord, Herjangen, indre og ytre Bogen, Lavangseidet, Ballangsmarka og Tysfjord.

Ole Jacobsen ses aa ha vert skoleholder i aarene 1853 - 60. Skolelærere i disse aarene var P. Bergsfjord i 1853 - 67, og Lars Pedersen i aarene 1858 - 59. Skoletiden pr aar var i 1853 - 54 14 dager, i aarene 1855 - 60 21 dager pr aar.

Ole Jacobsen døde paa Lenvikmark 22. februar 1893 - 78 aar gammel.

I forbindelse med folketellinga av 1865 vil en tilføye følgende:

Peder Henriksens kone, Elen Henriksdatter, er datter av Henrik Johnsen hustru Ragnhild Pedersdatter, Planterhaug. Peder Henriksen er sønn av Henrik Olsen som var bruker av hele løpenummer 77 & 79 i 1838.

Mikkel Johnsen var reineier og holdt til en tid paa Fløyfjellet i Bogen, men et aar hadde vargen -ulven- herjet stygt i reinflokken hans saa han besluttede seg og slutte med reindriften og som saadan bosatte han seg i Lenvikmark, og fik husmannsplass av Peder Henriksen, og bygget seg hus der naa hovedgaarden Elvebakk ligger, da løpenummer 77, 79a/2.

John Mikkelsen forannemtes søn vart gift med Ane M. Andreasdatter, datter av Andreas Johnsen.

Abraham Axelsens familie flyttet senere til Vidrek, Ankenes sogn.
Henrik Henriksen var født i Talma i Jukkasjeärvi sogn i Nord Sverige, og kom til Lenvikmark i ung alder med flyttereinsamer. Hans kone Elen Andersdatter var datter av Anders Johansen.

1866. Var det holdt offentlig utskifting paa gaarden i henhold til rekvisjon av 30. juli 1864 fra lensmann A. Gjedeboe paa vegne av broren L. H. Gjedeboe, Liland med flere fra Lenvikmark.

Forretningen bestyrtes av utskifningsformann Utne, Bodegaard, med utskiftningsmennene gaardbruker Esten Andreassen, Osmark og gaardbruker Peder Eliassen, Furre. Forretningen paabegyntes 22. august 1866.

Følgende eiere og brukere møtte, nemlig:

Ole Jacobsen	eier av	16 skilling
Andreas J. Johnsen	eier av	16 skilling
L. H. Gjedeboe	eier av	16 skilling
Peder Henriksen	eier og bruker av	8 skilling
Henrik Henriksen	eier og bruker av	8 skilling
Henrik Pedersen	eier og bruker av	16 skilling
	Sum	3 ort 8 shilling

Forøvrigt tilstede: Mikkel Johnsen, Anders Henriksen, John Larssen og Abraham Axelsen, bruker av L. H. Gjeldeboes bruk.

Grensen mot nabogaarden Lenviks skog og tømmerteig i Holmevasskogen og Lenvikmarks skog og tømmerteig ble oppsatt, avmerket og beskrevet 22. august samme aar (1866), saaledes:

"Fra en elvekrok lidt østenfor" stien i "Holmevaselva" i rett linje i NØ til Ø etter nogle nedsatte merker paa nordre side av "Lomvandet", og etter flere merker nordre side av "Anderselva", og + i sten ved vegen over samme elv, videre etter mange merker til + i berg ved øvre "Herjangsveien", samt etter flere merker framunder eller i nedre kant av "Rundlielven" og derfra i samme retning hen over elven til høyeste fjell. ---
Den skogstrekning der ligger paa den sydøstre side av denne rette linje lige tilfjelds, tilhører Lenvik og paa motsatte side Lenvikmark. ---

Grensen mot nabogaarden Lenvik SV av Lenvikmark ble ogsaa oppgaatt avmerket og beskrevet samme aar.

Gaardsgrensen mot sydvest var Lenvikmark. Østervikvandet og Holmevasselva som var grensen, og mot NV var høgfjellstrekningen fra Kvitfløy til høgste punkt paa Tverrfjeldet grensen.

1875, den 31. desember var det foretatt offentlig folketelling:

Løpenummer 77
Henrik Henriksen	husfader, selveier, fisker, same	gift	født 1828	Jukkasjärvi
Elen Andersdatter	hans kone	gift	født 1824	Evenes sogn
Anders L. Henriksen	deres søn	ugift	født 1853	Evenes
Olaus P. Henriksen	deres søn	ugift	født 1868	Evenes
Ane S. Henriksdatter	deres datter	ugift	født 1855	Evenes
Marie S. Henriksdatter	deres datter	ugift	født 1864	Evenes
Susanna Henriksdatter	deres datter	ugift	født 1871	Evenes
Karen Henriksdatter	Elens mor, Kaarkone	enke	født 1803
Ole Olsen	slektning, besøk, gaardbruger, reineier	gift	født ?	Trondenes
Michal Nilssen	tilreisende, fisker	ugift	født ?	Ankenes

Løpenummer 77
Peder Henriksen	husfader, selveier, gaardbruger, same	gift	født 1819	Evenes
Elen henriksdatter	hans kone, same	gift	født 1801	Evenes
Ragnhild Pedersdatter	deres datter, same	ugift	født 1845	Evenes
Karen Pedersdatter	deres datter, same	ugift	født 1849	Evenes

Løpenummer 78
John M. Mikkelsen	husfader, selveier, gaardbruger, fisker, same	gift	født 1842	Evenes
Ane M. Andreasdatter	hans kone, same	gift	født 1842	Evenes
John A. Johnsen	deres søn, same	ugift	født 1874	Evenes
Lydia S. Johnsdatter	deres datter, same	ugift	født 1869	Evenes
Ingeborg Johnsdatter	deres datter, same	ugift	født 1872	Evenes
Ane M. Mikkelsdatter	tjenestepige, budeie, same	ugift	født 1854	Evenes

Løpenummer 79
Inger Johansdatter	husmor, selveier, gaardbruger, same	enke	født 1815	Gillevarra
Joel A. Andreassen	hennes søn, fisker same	ugift	født 1848	Evenes
Beret Andersdatter	hennes datter, tjenestepige, same	ugift	født 1846	Evenes
Isak Henriksen	fostersøn, kven	ugift	født 1862	Evenes

Løpenummer 80
John Larsen	husfader, forpakter, gaardbruger, fisker, same	enkemand	født 1829	Evenes
Anders L Johnsen	hans søn, same	ugift	født 1863	Evenes
Simon P. Johnsen	hans søn, same	ugift	født 1865	Evenes
Elen S. Johnsdatter	hans datter, hushjelp, same	ugift	født 1855	Evenes
Beret M. Johnsdatter	hans datter, hushjelp, same	ugift	født 1858	Evenes
Inger Larsdatter	tjenestepige, budeie, same	ugift	født 1825	Ibestad
Henrik Pedersen	husfader, selveier, gaardbruger, reineier, same	gift	født 1811	Sverige
Beret Andersdatter	hans kone, same	gift	født 1811	Sverige
Johannes Henriksen	deres søn, same	ugift	født 1857	Jukkasjärvi
Elen Henriksdatter	deres datter, same	ugift	født 1865	Jukkasjärvi

Løpenummer 81
Ole Jacobsen	husfader, selveier, gaardbruger, same	enkemand	født 1823	Gillevarra
Lars J. Olsen	husfader, forpakter av farsgaarden, same	gift	født 1844	Evenes
Elen Pedersdatter	hans kone, same	gift	født 1850	Gillevarra
Ole P. Larssen	deres søn, same	ugift	født 1872	Evenes
John M. Larssen	deres søn, same	ugift	født 1874	Evenes
Karen Johnsdatter	fosterdatter, same	ugift	født 1862	Evenes

Løpenummer 243
Nils A. Mikkelsen	husfader, selveier, gaardbruger, fisker, same	gift	født 1844	Evenes
Elen J. Johannesdatter	hans kone, same	gift	født 1851	Ibestad
Ane Nilsdatter	fosterdatter, same	ugift	født 187?	Evenes
Rebekka Eilertsdatter	tjenestepige, budeie, norsk	ugift	født 1857	Ibestad

Henrik Henriksens datter Marie ble senere gift med en Henrik Gutormsen Kind Kvæfjord gaardbruker, reineier.

John M. Mikkelsens datter Lydia var senere gift med John Olai Nilssen, Helleren, Ibestad, gaardbruker paa Helleren. Det var tre sønner og en datter i ekteskapet.

Inger Johansdatters pleiesøn Isak, druknet som tolvåring i Tverelva som renner gjennom gaarden Lenvikmark.

Lars J. Olsens kone Elen kom fra Sverige over Kalvaasen i Ballangen, og en slektning av brødrene Johnsen, Kalvaas, bekjendt som skjerpere i 1900 aarene.

Foruten forannevnte skulle det ha vært en familie til, nemlig Knut Larsen og hustru Elen Olsdatter, født i Sverige. Hadde bopel paa naa bruksnummer 15 Øvre Steinmo. De hadde en pleiesøn, John S. M. Johnsen som senere ble bruker av bruksnummer 6 Sletthaug. Muligens de har vært borte paa tellingsdagen.

1891. Folketellinga dette aaret viser følgende:

Løpenummer 243a
John Johnsen	2M	1K	Tilstede
Løpenummer 243b
Anders Johnsen	3M	2K	Tilstede
Løpenummer 78, 79b
Joel A. G. Andreassen	3M	2K	Tilstede
Løpenummer 77, 79a/2
Henrik Henriksen	2M	3K	Tilstede	3M	3K
John Mikkelsen	4M	4K	Tilstede
Løpenummer 81, 79d
Lars Olsen	4M	4K	Tilstede
Henrik Henriksen	3M	4K	Tilstede
Løpenummer 86, 79c
Johannes Henriksen	1M	3K	Tilstede
Løpenummer 77, 79a/1
Ole Anderssen	1M	4K	Tilstede	2M	4K

Sum tilstede 25 menn, 27 kvinner er 52 individer
Sum hjemmehørende 27 menn, 27 kvinner er 54 individer

Det var ikke opptatt husstandslister dette aar. Derfor har vi ikke navn paa husstandsmedlemmene, bare hovedpersonen, husfaren.

Vegen til Lenvikmark ble paabegyndt i 1908 ved bygging av bru over Tverrelva og fortsatte som kommunalt veganlegg mellom Lenvik og Lenvikmark til 1934/35, da staten overtok anlegget, og arbeidet med en 1/5 kommunalt tilskott, med sluttbevilgning i 1938/39. Det foregaar fortsatt arbeid med utbedring og omlegging av gamle veistykker. Vegen er naa inngaatt som et ledd i riksvegen Narvik-Harstad. Den ble planlagt og kostnadsberegnet i 1934/35 til kroner 133900,-. Den ble opparbeidet av kommunen med 1/2 tilskott fra fylkesvegfondet kroner 86700,- rest da kr 47200,-.

1966. Etter matrikkelfortegnelsen for dette aaret er følgende brukere og eiere av jord, heri ogsaa inbefattet tomtebruk:

Bruksnummer	1	Ole Olsen	av skyldmark	0,11
Bruksnummer	2	John Elvebakk	av skyldmark	0,28
Bruksnummer	3	Inga Mikkelsen	av skyldmark	0,90
Bruksnummer	4	John Mathisen	av skyldmark	0,61
Bruksnummer	5	Anders Reinslet	av skyldmark	0,32
Bruksnummer	6	Peder Sletthaug	av skyldmark	0,28
Bruksnummer	7	Andreas Dalbakk	av skyldmark	0,28
Bruksnummer	8	John Essaiassen	av skyldmark	0,60
Bruksnummer	9	Peder Heggeli	av skyldmark	0,30
Bruksnummer	10	John Solli	av skyldmark	0,21
Bruksnummer	11	Elen Nergaard	av skyldmark	0,20
Bruksnummer	12	John Andreassen	av skyldmark	0,28
Bruksnummer	13	John Andreassen	av skyldmark	0,05
Bruksnummer	14	Anders Reinslet	av skyldmark	0,32
Bruksnummer	15	Anna Øse	av skyldmark	0,37
Bruksnummer	16	Aslaug Olsen	av skyldmark	0,20
Bruksnummer	17	Johan Knutsen	av skyldmark	0,28
Bruksnummer	18	Magnus Østli	av skyldmark	0,10
Bruksnummer	19	Magnus Østli	av skyldmark	0,10
Bruksnummer	20	Simon Dalbakk	av skyldmark	0,13
Bruksnummer	21	Simon Dalbakk	av skyldmark	0,13
Bruksnummer	22	Agn. Pettersen	av skyldmark	0,02
Bruksnummer	23	Egil Strand	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	24	Nikolai Nilsen	av skyldmark	0,10
Bruksnummer	25	Aslaug Olsen	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	26
Bruksnummer	27	B. Martinussen	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	28	Aslaug Olsen	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	29	Joh. Jenssen	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	30	Nils Michaelsen	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	31
Bruksnummer	32	Hans Didriksen	av skyldmark	0,01
Bruksnummer	33
Bruksnummer	34
Bruksnummer	35
Bruksnummer	36	Josefa og Joakim Sletthaug	av skyldmark	0,0

Kilder: Folketellingslistene, matrikkelfortegnelsene, Anders Larsen og Ole Olsen, Lenvikmark

Samtale/intervju med Sigvart Salomonsen, Liland

Fortalt til Otto Johannessen, Snubba. (Sigvart Karl Salomonsen 1919-2003)

I forbindelse med all den aktivitet som foregår på Liland Brygge, med rehabiliteringsarbeid, dugnadsinnsats, utstillinger og ikke minst bryggetreff, ble det fra kulturkontorets side ytret ønske om å gi et sammendrag av tidligere virksomhet foregått på omtalte brygge.

For å få til dette ville man forsøke å finne personer som tidligere har hatt Liland brygge som sitt arbeidssted. Helst rundt omkring 1930-tallet. En av personene som det ble anbefalt å ta kontakt med er Sigvart Salomonsen, Liland. Dette også fordi at han i 4 år var ansatt som betjent/kaiarbeider på Liland brygge. Dessuten skal han være kjent for sin egenartede måte å uttrykke seg på og i tillegg sitte inn med store kunnskaper om lokalmiljøet.

Etter noen forsøk lyktes det endelig å finne ham hjemme og få ham i tale. Samtalen startet med en historie som han gjerne ville dele med andre. Den er nok sannsynligvis blitt fortalt mer enn en gang med forskjellige personer i hovedrollen og med varierende fortellerkunst.

Imidlertid her er den:

Prost Jak. J. Andersen som samtidig var sokneprest i Evenes fra 1879 og frem til sin død i 1921 hadde en fetter med navn Bertran Rodhe. Av yrke var han hvalfanger, men båten han var ombord på forliste i Nordishavet. Han berget livet og kom til Evenes hvor han fikk lov å bo i bårstua. Senere flyttet han til Sommervika, til en frøken Didriksen. Med seg brakte han en hvalkanon med dertil hørende harpun. Det er denne kanonen som på en måte spiller hovedrollen i historien.

Interessen for kanonen var meget stor, kanskje spesielt blant den yngre garde. Funksjonsmåte, rekkevidde og slike ting ble diskutert. Ja, det var til og med snakk om å prøveskyte med den. Etter en del diskusjoner frem og tilbake fikk endelig brødrene Sigvart og Tormod (Salomonsen) lov å prøve skytevåpnet. Imidlertid var det et problem forbundet med det. Hvordan skaffe svartkrutt til ladningen? Løsningen lå hos lensmann Winnem på Liland. Ved henvendelse skrev han ut attest på ¼ kg svartkrutt. Det er å legge til at ved vanlig bruk er det behov for ½ kilo.

Diverse forberedelser ble gjort. Kanonen ble bundet fast i en sagkrakk, snor festet til avtrekkeren og mål funnet. Naboens stabbur. Harpunen fikk ikke ungdommene lov til å bruke som prosjektil. Noe annet måtte finnes. Det ble en høygaffel som stod i nærheten. For å oppnå større effekt ble en gulvtue (klut) viklet rundt skaftet. Nå lå alt til rette for det store øyeblikk.

Kommet nesten dekning trakk en av dem i snora. Det lød et voldsomt brak. Sagkrakken tok springfart bakover av tilbakeslaget, stikkflammen stod flere meter fram og høygaffelen forsvant. Hvor, ja det vet ingen. Det fantes ikke spor etter den. Så langt Sigvart og hans historie.

På en eller annen måte fikk en person, uvisst hvordan, ved navn Jentoft Blomli tak i denne hvalkanonen. Han var for øvrig bolagsarbeider i Narvik. Han solgte den videre til Nils Melbøe og kanonen befinner seg nå i hans varetekt.

Sigvart arbeidet hos familien Melbøe på brygga som tidligere nevnt i 4 år. Arbeidsoppgavene var ganske forskjellige. Av og til var han på dampskipsekspedisjonen og hjalp til og noen ganger var han på butikken. Her kostet og vasket han slik at kundene kunne møte trivelige og rene lokaler. Imidlertid hendte det at løftene ble noe tunge. Dette gjaldt for eksempel når de 50-liters tunge meierispannene skulle plasseres i melkerommet. Det er der hvor sanitærrommene befinner seg i dag. Denne melka ble så skipet til meieriet i Narvik med en båt ved navn "Haldis", også kalt melkegeita på folkemunne. Rimeligvis ikke uten grunn ved nærmere ettertanke, for det var ikke et sted som ikke ble anløpet. Raskt kan nevnes Liland, Bogen, Lenvik, Botten, Forra, Veggen og endelig Narvik.

Det hendte mer enn en gang at Liland fikk besøk av handelsreisende. Disse hadde vanligvis med seg store og tunge kofferter. Da var det om å gjøre å være på pletten så raskt og effektivt som mulig. Her var det nemlig mulig å tjene seg en ekstra slant. Hvordan? Jo, ved å bringe koffertene til en frøken Hovde som drev hotell og overnattingssted. Sigvart kunne legge til at hun syntes at beløpet, 50 øre, var en altfor god betaling, men de fikk det i alle fall.

Soldat i 1940

Ukjente soldat

Ukjente soldat

av Oddmund Tverfjeld
(fortsettelse fra nr 12)

I "Fimbul" nr 12 hadde vi med ei beretning "Soldat i 1940" av Oddmund Tverfjeld. Dessverre ble ikke hele stykket med, men her følger fortsettelsen.

Innbyggerne i Valnesfjord forteller nytt. Tyskerne står på Fauske. Brua i Valnesfjord på riksvegen til Bodø er sprengt. Vi er avskåret, kan ikke komme tilbake til egen avdeling uten over fjellet. Vil vi finne egne styrker eller fienden når vi engang kommer ned på andre siden - mot Røsvik? Folk i bygda liker ikke uniformerte.

Turen går over ei bru lenger oppe - og mot Bodø. Men først er jeg inne på ei forretning og kjøper meg en bukse og en anorakk. Heller skifte identitet enn å bli tatt av tyskerne. Etter å ha oppholdt oss flere ganger i stikkrenner på grunn av tyske fly, star vi i Bodø - eller i røyk og ruiner av det som engang var Bodø.

Våre to befalingsmenn prater seg imellom om vitsen med å fortsette. Vi mister dem i Bodø. De forsvinner. Patruljen er skrumpet inn til en soldat og tre skoleelever på 18 - 19 år. Hvordan kan vi finne igjen vår avdeling? Skjebnen står oss bi. En del mennesker med blant annet ryggsekk og kofferter trekker nordover på vegen mot Geitvågen. Vi vandrer samme veg og får høre at en del skøyter skal gå med evakuerte fra ei bukt nord for Bodø og nordover. Stoppested ukjent.

Det er seinkveld og vi går ombord sammen med de øvrige. Datoen er 31. mai. Vi sitter i rommet - som sild i tønne. Når noen blir irritert, går det ut over oss uniformerte. Vi har ingenting å gjøre ombord, skulle vært kastet over bord. Jeg dupper og småsover til det slår bakk i motoren. Det er morgen og vi er i Svolvær.

Med våre skoleuniformer er vi kjendiser. Blir fyrstelig mottatt og innkvartert på kinoen. Det første vi gjør er å oppsøke IR 15's kontor. Her finner vi kaptein Tysland som vi kjenner fra skolen.

Her som ellers vil alle høre om kampene i Gratangen. På det området er vi nokså fåmælte - inntrykkene er ennå ferske. Det vi ønsker er å finne tilbake til vår avdeling. Vi får beskjed om å slappe av, så snart muligheten er der skal vårt ønske oppfylles.

Vi sover og later oss hele dagen - kalenderen viser 1. juni. Neste dag dras vi inn i arbeid med vakthold av vitale installasjoner i byen og omegn. Vi liker det ikke, vi vil videre, men innser at vi ikke kan late oss mer. Om kvelden kommer noen av byens damer med bløtkaker, kaffe - ja, jeg vet ikke hva alt godt de hadde med til oss. Vi gjør scenen om til spise/festlokale - og så kommer bud fra Regimentskontoret: "Møt på kaia for avreise". Vi takker, spenner soveposen på ryggsekklokket og løper mot kaia. Gottene står igjen urørt.

En marinebåt er vi havnet ombord i - og går på land på Finnsnes neste dag. Vi finner en militærperson som har telefon og litt å si. På et kvistrom på meieriet får vi legge ut våre poser med ulltepper og er innkvartert.

På Regimentskontoret i Svolvær var vi underrettet om at "Bataljon Omdahl" ville bli å finne i Bjerkvik-området, det er altså vårt mål. Våre skoleuniformer gav oss tre fortsatt slik oppmerksomhet at Solem, som hadde vanlig soldatuniform, engang utbrøt tydelig irritert: "Jeg gir nå fa'n i både skoleelever og skolekompani. En hører jo ikke annet". Vi forstår han. Det er jo ikke vår feil, og vi er fortsatt like gode venner.

Folk på Finnsnes vet heller ikke det beste de kan gjøre for oss. Til og med ei jente tilbyr meg hviskende det hun mener er det beste hun kan gi. Etter ca 2 døgn på Finnsnes får vi transport videre. To lastebiler skal til Bjerkvik med forsyninger, og vi får være med. Vel fremme får vi vite at bataljon OMDAHL har passert på veg til fjells.

Vi tar landevegen fatt, og sent på ettermiddagen er vi i Vassdal. Været er ufyselig, regn. Vi finner en tom fjøsgamme hvor vi overnatter. Neste morgen starter vi til fjells. Været er like dårlig. På fjellet er det delvis tåke. Om kvelden kommer vi til en bivuakkplass. Vi forhører oss hos vakta om hvilken avdeling det er. Jo, det stemmer. Det er bataljon OMDAHL.

Vi melder oss for bataljonssjefen. Han spør etter befalet. Dem mistet vi i Bodø. Han innrømmer at han ikke har ventet oss tilbake. At det var skjedd, satte han umåtelig pris på, og gir også tydelig uttrykk for det. Vi får en hel tale. Så er vi tilbake igjen.

Neste dag avløser vi i forreste linje. Rydning får låne et par nye strømper fra min hjemmefra-pakke. Dagen etter får han et skudd i foten. Både Rydning og strømpene transporteres tilbake. Jeg ser dem ikke mer.

På dette frontavsnittet har vi lange og vanskelige forsyningslinjer. Vi disponerer noen hester med kløvsal. En dag får jeg ordre om - sammen med en del andre - å hente proviant fra framskutt forsyningsstasjon ved Fiskeløysa. Vi trasker ved sida av hestene, prøver å stikke oss bort når flyene kommer, ruller hestene opp når vi går fast i myr. Etter en lang og besværlig tur er vi tilbake. Jeg hører bataljonssjefen utbryter: "Nå skal gutta bli glad - nå er maten kommet".

Det er spådd at krigen skal være slutt 9. juni. I vårt område er det bare spørsmål om timer før tyskerne må gi tapt og gå over grensen til Sverige. Utpå dagen den 8. juni får vi ordre om å gå tilbake. Ingen avløser oss i forreste linje. Vi skjønner at noe er i gjære. Vi marsjerer hele ettermiddagen og kvelden - til langt på natt - de siste timene i snøstorm. På morgensiden gjør vi holdt. Opp med teltene, og vi hviler noen timer. Vi våkner i solskinn - i Medbyskaret ved Bjerkvik.

Det er 9. juni 1940. Utpå formiddagen er vi klar til avmarsj igjen. Da blir vi orientert - kapitulasjon! Vi marsjerer til Bjerkvik. Våpnene legges i en haug. Jeg bytter ut en stor del av utstyret i sekken med mat. Det er jo rasjonering. Mens vi oppholder oss i Bjerkvik, sier ryktet at tyskerne er kommet til Øyjord.

Bataljonssjefen sier det vil komme transporter for å hente oss i Bjerkvik, når kan han ikke si. Vi får holde oss unna til klokken 2400. Da først er våpenhvilen effektiv. Jeg tenker - to måneder uten å bli tatt, jeg tar ingen sjanse på å bli tatt når det er bare noen timer igjen. Det er bare 4 mil hjem. Jeg heiser sekken godt opp på ryggen og går.

Etterskrift til "Soldat i 1940"

av bygdeboknemnda

Dette er svært forenklet. Ubehagelige episoder er forsøkt utelatt. Lik og blod er forsøkt glemt, svette og slit likes.

Den gamle kraftstasjonen

Demningen skal bygges.
Lokale kjentmenn og engelske ingeniører er på befaring. Bonnatyne er trolig blant disse.

Kraftstasjonen med maskinistbolig.

Et sjeldent bilde som viser et for oss ukjent miljø i Strandvassbotn.
Fra venstre:
Kraftstasjonen, kai og lagerskur.
Til høyre maskinistboliger.

av Ingrid Elvemo

Turgåere i Bogen har Strandvannet som et av sin kjære utfartssteder. Om vinteren står lysløypa som et lysende perlebånd, og sommertider skummer bekker og fosser nedover fjellsidene. Kvitforsen durer og innerst lokker sandstrender og bålplass.

Nesten innerst inne ligger den fineste leirplassen hvor ulike sommerleire har vært arrangert.
Der lå den gamle kraftstasjonen. Med full rett kan en si at her er ikke sten tilbake på sten. Der bygningen sto er jevn gressvoll. Bare fundamentet etter rørgata minner om det som var.

Den gangen kraftstasjonen ble bygd, var trenden den at disse bygningene skulle ha kvaliteter utover det nyttige, de skulle også være vakre. Denne beskjedne stasjonen føyer seg uten skam inn i rekken.
Huset var murt av rød tegl med fine buevinduer. Proporsjonene var harmoniske og bare et lite klokketårn manglet for at den skulle bli tatt for å være et gudshus.

En svensk turist kom kjørende til Bogen for noen år siden. Det var en gammel mann som vandret på gjengrodde stier. I sin ungdom hadde han som murersvenn vært med å reise kraftstasjonen, og her hadde han utført svennestykket sitt. De røde murene hadde aldri forlatt hans sinn, og nå hadde han tatt familien med og kjørt den lange veien nordover. Han hadde villet vise dem noe fra sin ungdom som var viktig for ham. Det var borte alt. Huset var ikke der, og aldri fikk han gjense de murte buene og alle de faglige finessene han hadde vært så stolt av. Det var en skuffet mann som forlot.
Mange mener det er trist og galt at anlegget ikke er bevart. Vi skal ikke ta opp den diskusjonen her. I stedet skal vi fortelle en historie fra anleggstida.

Året var 1912. Bergverksdrift var det store håpet om velstand og trivsel i kongeriket. "Norges fjell skal betale Norges gjeld" skal Bjørnson ha sagt..
Det ble banket, boret og sprengt, men det store varpet lot vente på seg. Et og annet sted førte prøvene til videreutvikling - som i Bogen.
Og nå var man kommet så langt at det skulle skaffes kraft på moderne vis til større drift. Den kullfyrte lokomobilen dugde ikke lenger.

De øynet kanskje en vei ut av armoda de karene som sto og grov ut tomta til den nye kraftstasjonen. De hadde vært så tilfredse med å få arbeide med kontant lønn. Her innunder Niingen skulle reises et byggverk som skulle huse makeløs teknikk, og herfra skulle ledninger i luften på forunderlig vis bringe kraft til maskiner og gi lys.
Sånn hadde de sett det, men denne dagen syntes drømmen om et bedre liv fjern. Alle hadde de stått opp i otta for å nå frem til rett tid. Og etter et 10-timers skift hadde de fleste arbeidsoppgaver som ventet heime på småbruket. Der var nå for eksempel han Anders Larsa. Han vandret hver morgen over fjell og vidder fra Lenvikmarka til Strandvannet. Der ventet et blodslit som var ved å ta motet fra dem. Grunnen var full av leire og flyvesand som ble verre og verre jo lenger ned de kom. Heiseinnretninger fantes ikke. Massen ble for en stor del lempet opp for hånd.

Godt utrustet var de ikke. Vanntette arbeidsklær fantes ikke. Gummistøvlene var heller ikke kommet for fullt. Det ble å grynne søkkvåt fra morgen til kveld. Lønna de fikk for dette ble sørgelig lita når de kom på Krambua og gjorde sine små innkjøp.

En ting de snakket om var at de som arbeidet i fjell tjente noen øre mer for timen. Kunne noe være verre enn her? Så ble de enige om å gjøre et fremstøt. Neste gang sjefen sjøl, Mr. Bonnatyne, kom på inspeksjon skulle det skje. Oppildnet av hverandre bestemte de at de skulle be om lønnspålegg, og Anders Larsa som var eldst skulle være talsmann.

En dag var de der, ingeniøren selv, Mr. Bonnatyne, og tolken. Kanskje noen fler.

Vi har ingen beskrivelse av engelskmannen, men han levde i en epoke da enhver brite i utlendighet følte seg som en imperiebygger og hadde sitt helt bestemte livsmønster.

Han kom der med sin stokk og antakelig tweeddress. Det ble samtalt om arbeidet og fremtidsplaner. Følget forberedte seg til å forlate da han Anders overvant all sin skrekk og trådte frem. Det var nå en ting til om han kunne få lov. Følget sto rolig avventende mens han fremfØrt ærendet. Og han kom med alt - det tunge arbeidet, all gjørma og den dårlig betalinga. Det så ikke ut til å gjøre inntrykk.

Ingeniøren sto med ryggen til og stirret oppover Niingen. Stokken vippet opp og ned i de sammenfoldede hendene på ryggen. Så hadde talsmannen sagt sitt og det ble stillere enn stilt rundt tomta. Mennene sto som hugget i stein. Til sist glefset engelskmannen noen ord og tolken syntes ille berørt. Stadig sto de der og ventet. Og tolken måtte ut med det. "Go to hell" betydde på godt norsk dra til helsike. Det var det!

Da var det han Anders overvant all sin respekt. Antakelig tok han et par skritt frem da han sa at det kunne de alltids gjøre. Knapt noe kunne bli verre. Men ville Mr. Bonnatyne som sikkert kom derfra vise veien?

Det ble ikke mere og følget forlot. Arbeidslaget sto skrekkslagne tilbake. Dette ble mere enn de hadde tenkt. De fryktet at det verste skulle skje - at denne elendige jobben ikke var deres lenger.

Det viste seg neste lønningsdag at karene hadde fått sitt lille tillegg.

Etter oppholdet i Bogen reiste Bonnatyne til Rana Gruber, der han var i årevis. Han må på noe vis ha utmerket seg der, for en gate er oppkalt etter ham.