Kjeldearkiv:Fimbul nr 25 - 2007

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Forsidebilde: Postfører Nils Eriksen.
Tegning av Solfrid Fjellaksel Pedersen.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forord

Dette er et gammelt bilde av Liland som vi ikke har fullstendig tekst til, men vi håper på opplysning fra leserne. Helt til høyre er Arthur Ravns hus som opprinnelig var bygd i en etasje, så fjøsen hans. Videre mot venstre er Ingvald Ravns gård med "blåhuset " og den store fjøsen. Så Karoline Ravns hus med flaggstang. Huset med trær i hagen er den gamle doktorgården. Øverst, helt opp mot skogen, er Jon Ravns gård. Midt på bildet er Hjalmar Hovdes gård. Hvem kjenner til eierne av resten av bygningene?

I årets utgave av "Fimbul" fortsetter Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao gårds- og slektshistorien om gnr 29 Botn i Evenes. Vi har fått svært positiv reaksjon på 1. del av gårdshistorien som ble publisert i forrige nr av "Fimbul". Håper stoffet i dette nummeret blir like godt mottatt.

Postfører Nils Eriksen var en kjent person i Evenes, og nå har etterkommerne hans tatt initiativ til å formidle hans livshistorie slik han selv fortalte den. Nils Eriksen var en foretaksom og fargerik person som det er interessant å lese om. Hans historie vekker nok minner hos de eldste av "Fimbuls" lesere.

Vi i bygdeboknemnda har lenge hatt planer om digitalisering av bildearkivet vårt. Tanken er å få bildene lagt inn på nett slik at de blir gjort tilgjengelige for interesserte. Vi trenger frivillige til å hjelpe oss, en slags dugnad. Dersom dette høres interessant ut, må du melde deg.

Takk til alle som har bidratt med stoff / bilder til heftet.
Nøl ikke med å ta kontakt dersom du har interessante bilder / historier / annet gammelt fra Evenes.

God jul!
Hilsen redagsjonen

Søndagsbetraktning

ved prost Jak. J. Andersen, Ofoten

Mat.7v.1-6

4. søndag etter trinitatis 111

Mel: Vor Jesus kan ei noget herberg finde. L. 144

Gud Fader, la ditt rike til oss komme
med fred og glede i rettferdighet.
La urettferdigheten være omme
i blant oss og la Åndens hellighet
oss rense fra de bitre tanker,
som over andres synd, men ei vår egen anker.

Din Sønn har lært oss så å bede: Fader,
forlat oss, o, forlat oss all vår skyld,
som selv vi våre skyldnere forlater.
O, Gud, du med hans frelsersinn oss fyll,
så vi hans Ånd i oss fornemmer
og alltid minnes at vi er hverandres lemmer.

Lær oss ved bønnen selv å blive fromme
av sinn og milde i vår tankegang,
som troende vi kan imøtekomme
hverandre med den varme hjertetrang
som dømmer ei, men hjelper kjærlig
enhver, som trenger til håndsrekning, tro og ærlig.

Evenes prestegård, 14. juni 1913

Kvinneforening hos Eide på Liland

av Finn O. Suseg og Alfred Arntsen

Jeg husker at min bestefar nevnte Dina Pettersen, når han nevnte navnene på damene. To av Julie Susegs barnebarn synes at damen til høyrefor Julie ligner på Ane Suseg (Tægan), men sikre er de ikke. Foto utlånt av Alfred Arntsen og Finn O. Suseg.

Guttene foran:
John Eide: Dette er John Pareli Jacobsen, født 1889 i Lilandskar, sønn av Jacob Pareli Hansen og Petrikke Karoline Pedersdatter. John ble oppfostret i Eide-familien og brukte Eide som slektsnavn. Han flyttet til Tromsø sammen med fosterforeldrene. Han var forretningsmann i Tromsø, men flyttet senere med sin familie til Oltedal ved Stavanger.

Rasch, Narvik: Ukjent

1. rekke, nr 1 fra venstre: Julia Susæg
Dette er Julia Augusta Berg Kaspersdatter, født 1863 i Evenesmark, datter av Casper A. Hansen og kona Karen J. Hartvigsdatter. Julia var gift med Lorentz Hilmar Susæg, født 1860 i Lien. Julia og Lorentz var bosatt på Liland og hadde 10 barn.

1. rekke, nr 2 fra venstre: Hanna Nilsdatter
Hanna Oline Nilsdatter, født 1835 i Kleiva, datter av Nils Olsen og Karen Oline Pedersdatter. På begynnelsen av 1860-tallet var hun i tjeneste hos Eide-familien på Liland. Der losjerte også forstassistent Ludvig Emil Steenbuch, født 1838 i Nord-Aurdal. Og så ble det til at de fikk et barn sammen, Laura Steenbuch Eide, født 1866 på Liland. Laura ble oppfostret hos Eide-familien og tok Eide som slektsnavn. Hun ble gift med Ole Ingebrigtsen i Østervik.
Hanna ble gift med Christen Abrahamsen fra Bakkejord i Herjangen. De ble bosatt på Liland og hadde ikke barn sammen. Hanna fortsatte trolig i tjeneste hos Eide-familien, og vi kan regne med at hun var sterkt knyttet til denne familien.

1. rekke, nr 3 fra venstre: jordmor fru Jensen
Dette er Maria Elisabeth Martinusdatter,født 1862 i Kleiva, datter av Peroline Nilsdatter og mannen Martinus Olaus Benjaminsen fra Stunes. Hun sitter altså ved siden av sin tante Hanna Nilsdatter. Maria ble gift med snekker Edvard Jensen, født 1860 i Nordfold. Rundt 1900 bodde de på Liland, men flyttet senere til Bogen. De hadde 7 barn, blant annet lærerinne Elfrida Giska-Olsen, Kristian Elvheim og Asmund Elvheim.

l. rekke, nr 4 fra venstre: fru Persen
Her har vi å gjøre med Magdalena (Malene) Berg Olsdatter, født 1831 på Hergot, datter av Ole Hans Aas Olsen og kona Abelone Berg Olsdatter. Hun ble gift i 1860 med Hans Elias Pedersen (Persen), født 1824 i Leirosen. De ble bosatt på Vold hvor Hans virket som gårdbruker og skipper. De hadde 7 barn, og blant barnebarna kan nevnes statsråd og høyesterettsjustitiarius Terje Wold.

l. rekke, nr 5 fra venstre: fru Øie
Dette er Marianne Dorthea Hansdatter, født 1861 på Vold, datter av Hans Elias Persen og Magdalena Berg Olsdatter. Hun sitter med andre ord ved siden av mora. Marianne ble gift med lærer Peder Guttormsen Øie, født 1861 i Ulstein på Sunnmøre (Ulfstens Præstgjeld). De var bosatt på Vold og hadde mange barn.

1. rekke, nr 6 fra venstre: Bergitte (bodde ved Tegen)
Dette kan være Bergitte H. Lydersen, født 1862 på Liland, datter av Lyder Andersen og Anne Johannesdatter. Bergitte bodde i 1900 på Liland hos husmannsenka Mathea Abrahamsdatter og livnærte seg ved landbruksarbeid.

l. rekke, nr 7 fra venstre: Ane Susæg
Ane Bergitta Pedersdatter, født 1860 i Kleiva, datter av Peder Balthus Nilsen og kona Petrikke Kristine Benjaminsdatter. Hanna Oline Nilsdatter var tanta hennes, og hun var søskenbarn til jordmor Marie Jensen, se foran. Ane var gift med smeden Theodor Kristian Susæg, født 1855. De var bosatt på husmannsplassen Tægan på Liland, og Ane er kjent som "Ane i Tægan". Hun og mannen hadde 5 barn.

2. rekke, nr 1 fra venstre: Anna Pettersen
Vi har ikke funnet ut hvem hun er.

2. rekke, nr 2 fra venstre: Ukjent

2. rekke, nr 3 fra venstre: Ukjent

2. rekke, nr 4 fra venstre: Mette Knudsen Tanem
Dette er trolig ei meierske som kom til Liland.

3. rekke, nr 1 fra venstre: Inga Olsen Pedersen
Inga Olsdatter, født 1880 på Liland, datter av Ole Olsen fra Hemne, Sør-Trøndelag og kona Elisabeth Gabrielsdatter fra Tårstad. Inga ble gift med Jens Joakim Pedersen fra Dragvik. De hadde 10 barn, og mange av barna tok Fjellheim som slektsnavn.

3. rekke, nr 2 fra venstre: Anna Olsen
Dette kan være søster til Inga, og er i så fall født på Tårstad.

3. rekke, nr 3 fra venstre: Mathilde Vold
Mathilde Olsdatter, født 1878 på Lakså, datter av Ole Mathias Olsen og kona Aronia Arctander Danielsdatter. Hun ble gift med Peder Bernhard Persen Vold, født 1865 på Vold, sønn av Hans Elias Persen og Magdalena Berg Olsdatter. Svigermora Magdalena og svigerinna Marianne sitter med andre ord i 1. rekke. Mathilde og Peder var bosatt på Lakså og hadde barna Olaus Voll og Ragnvald Voll.

3. rekke, nr 4 fra venstre: Anne Eide
Dette er vertinnen. Anne ble født ca 1864 i Mo i Rana og gift med Fredrik Eide, født 1850 i Lødingen sogn, men oppvokst på Liland. Anne og Fredrik skulle ha en sønn, Terje, og også flere fosterbarn.

3. rekke, nr 5 fra venstre: Helga Eide
Vi finner ingen Helga Eide på Liland. Dette er kanskje Helga Carlsen, født 1882 i Balsfjord som i 1900 var i tjeneste hos Eide-familien. Som vanlig i denne familien tok i alle fall fosterbarna Eide som slektsnavn.

3. rekke, nr 6 fra venstre: Ukjent
Dette kan være pleiedatteren Hanna Kristiansdatter, født i Evenes.

Albert Susæg, sønn til Julia og Lorentz Susæg, har fortalt at der også var ei Dina Pettersen på dette fotografiet. Dina er sikkert en forkortelse, og det er vanskelig å finne noen på Liland i 1900 som kan passe.

Julie og Lorentz Suseg sammen med sine barn. Bildet er tatt høsten 1909. Foran fra venstre: Ingeborg, gift Olsen Lilandskar, Julie med Marie på fanget, Lorentz med Bertha på fanget, Henny, gift Wollan Narvik. Bak fra venstre: Aasta, gift Utnes Kjeldebotn, Albert bosatt i Ballangen, Konstanse, gift Kongsvoll Narvik, Julie, gift Rishaug Narvik. Marie og Bertha døde begge i ung alder og var ikke gift. Finn O. Suseg

Jonette Korsmo sammen med sine barn. Bildet er tatt etter at hun ble enke. Foran fra venstre: Inga bosatt Fåvang, Jonette, Konstanse bosatt Gravdal. Bak fra venstre: Andreas bosatt Liland, Jette bosatt Skjomnes, Emma bosatt Sandefjord, Jentoft bosatt Asker.

Fotografiet er tatt i tiden 1905-1910 i Narvik etter et avsluttet snekkerkurs. Siden de unge herrene er så oppstaset, kan man kanskje tro at bildet er tatt etter avlagt svenneprøve. Første rekke til venstre: Albert Martin Ingemar Suseg, født 1885 på Liland, eldste sønn av Lorentz Hilmar Suseg og kona Julie Kaspersdatter. Han ble gift med Alvilde J. Andreasdatter fra Ulvik i Tysfjord. De var bosatt i Ballangen hvor Albert var leder av snekkerverkstedet ved Bjørkåsen Gruber. Han var en anerkjent dyktig fagmann og fikk blant annet ros fra et engelsk støperifor sine utmerkede støperiformer. Første rekke i midten: Dette er Edvard Magnus Kongsvoll, fØdt 1883 på Kongsvold i Øverbygd, sønn av Erik Eriksen Kongsvold og Oleanna Andersdatter. Han var utlært snekker da dette bildet ble tatt og var lærer på dette snekkerkurset. Han ble senere gift med Konstanse Antonette Suseg, født 1887 på Liland, datter av Julie og Lorentz Suseg. Han ble med andre ord svigerbror til Albert Suseg som sitter til venstre. Edvard og Konstanse bodde i Narvik hvor han var formann ved snekkerverkstedet på Bolaget. Første rekke til høyre: Ivar fra Målselv. Bakerste rekke til venstre: Denne unge mannen er Peder Jacobsen, født 1889 i Veggen, sønn av Jacob Pettersen og Marie "Maja" Ingebrigtsdatter. Han ble gift med Helene Botnmark, født 1893 i Botnmark, datter av Hans Olsen Botnmark og kona Kristine Thomasdatter. Peder virket som snekker i Narvik, og han og kona var bosattpå Fagernes. Bakerste rekke i midten: Johan fra Tysfjord. Bakerste rekke til høyre: Adolf Kornelius Iversen, født 1887 på Medby i Bjerkvik, sønn av Iver Lech Axelsen og kona Maren A. Hartvigsdatter. Adolf ble gift med Sofie Bjørklund fra Melbu. De var bosatt i Narvik hvor Adolf var snekkermester. Finn O. Suseg og Alfred Arntsen

Historie fra 1800-tallet nedskrevet og fortalt av Nils Eriksen

(Lars Eriksen, Krokstadelva, har skrevet dette akkurat som Nils Eriksen (Nils Mikal Eriksen 1862-1947) har skrevet, uten å legge til eller trekke fra noe. Der det er xxxx har han ikke maktet å tyde, men man kan jo selv tenke seg til hva det skal være).

For over 150 år siden var det hungersnød over hele landet. Finnene og mye mørke folk på Lavangseidet og andre steder i distriktet levde bare på bjørkebark som tilleggsmat. Bark hakket sammen med høy og halm og forskjellige røtter som de grov under sneen. Som regel så visste de hvor sådanne gressarter vokste. Dette ble igjen tørket og malt opp på håndkvern, og de som ikke hadde håndkvern måtte bruke en flat stein og en rund stein som de knuste det med. Av det fikk de vinterkost. På den tiden døde mange mennesker av sult, og mange av disse menneskene ble gravlagt på forskjellige steder. Nå for tiden går vi nesten daglig på våre forfedres graver som vi ikke har det minste tanke om, at der og der ligger våre forsultne forfedre uten noen begravelse og uten kirkegård. På noen steder er alle forra trærne på en eller annen måte bortdødd, så vi ser at forfedre har vært helter. Før i tiden har det vært rikelig med sådanne kostbare trær.

Men vi mennesker som har levende ånde, oppfyltes de Guds ord. Jeg gjør miskunnhet i tusende ledd mot den som elsket meg, og holder mine bud helt sikkert slik vi gjør etter de bud som Gud ga Moses på Sinaiberget. Der står jeg og sørger Fedrenes ånd som vi ser og hører nå i våre dager at det tøyner seg som nå tildags. Alt ondskap er slør mellom land og folk.

Etter at de hadde blandet melet begynte de å klappe seg brød eller kaker og det stektes på gløderxxxx. Uten brødjern laget folk brød, de hadde en flat stein som ble nyttet som brodjern til og lage på.

Men så fikk vi hunger år i 1867, da var maten svært kostbar. Korn og poteter frøs bort. Den 6 juli samme år begynte de så og hakke halm og bjørkebark. Det var ikke mer forra trær igjen da. På den tiden var også sild og fisk svært kostbart. Det fantes nesten ikke sild og få kjøpt, den silda som var, var så liten som en knappenål. Og prisen var svært høy den. 6 shilling for en skål fisk, 23 shilling for halvt kilo småsei. Det fantes også stor sild eller havsild, den kostet 8 shilling stykket. 27 øre for fattigfolk på den tid var mye, så de fikk ikke råd å kjøpe det, men med hell kunne de få kjøpt for 2 shilling, 7 øre stykket. Det fortelles at fiskene døde bort i vannene og elvene. Det hendte den tid at enkelte fant på å grave bekker og sumper til elvene der hvor det fantes 4 beinede dyr, som man kaller frosk. Den som var så heldig å finne et sådannet dyr han hadde et fint måltid. Den servertes på følgende måte, innvollene ble tatt bort, fisken ble flekt og så ble den tredd på en pinne og så ble den stekt på gløder uten salt og annet krydderi. Noen tider brukte de sur melk og fin gress og tørket gress, kråkebær og alt som kunne tenkes å spise. De spiste både mose og gress og torv. De prøvde å spise alt som kunne tenkes og spise. Enda var det ikke tale om å få ondt i magen eller noen slags sykdom.

Tjenerens lønn var ganske gode i de følgende årene, 2 spesidaler om vinteren, 8 kroner om sommeren. 3 daler 12 kroner var fortjeneste lønn når de daglige og tro tjenere noen gang overbød over halve lønn til foreldre. Forresten gikk de godt kledt både om ørkedagene og helgendagene.

Blant finnene var det alminnelig skikk at ingen skulle kle seg i trøye eller sko. Dem måtte gå i lappeklær både fattig og rike. Noen gikk kledt i vide kofter og vide benklær med sløre. De som gikk med slør med en rød busle i sida var tegn på glede. Noen gikk kledd i skinnklær både menn og kvinner.

En voksen kar hadde en del mark og spesidaler og 36 kroner i årslønn. Enda gikk han orentlig kledt. En annen kar reiste til Lofoten for 5 daler, 2 kroner i måneden. Enda maktet han å føde både seg selv og familien. Noen arbeidet bare i en måned, enda klarte de å få klær til seg. Er det ikke forferdelig å tenke, men jeg sier som sant, jeg har selv sett at mange kler seg i overdådige klær.

I gamle dager fantes det ikke jern eller stål så langt opp til lands. Det fortelles at for over 100 år siden var det et dansk fartøy som forliste på en skjær ved Sandtorv. Skipets kaptein gikk i land på Sandtorv og bosatte seg der som en handelsmann. Den tid var ikke så nøye om det ikke var så stor kapital i norsk kledte folk. De fikk gods for en spått pris. Således skulle det være betalt S (eller 5) daler og 20 kroner for to kanner brennevin. For et alminnelig jord gods var det i Ofoten, Trondenes og Lødingen og Nord over. Handelsmannen på Sandtorv beholdt nevnte fartøy for der var det jern om bord.

Det bodde en gammel mann i Boltås, han brukte å være hos handelsmannen og fikk jern. Av jernet arbeidet han kniver og økser, sev om han ikke var noe smed. Han hadde heller ikke noe ambolt, så han brukte en stein og til hammer bruktes også en stein. Ettersom jeg kan huske var det bare en steinsmed, han bodde i en gamme med grue mot gulvet hvor han varmet jernet rød. Det var mange som skulle kjøpe kniver og økser så smeden hadde det travelt. Smeden ble kalt for å være en god smed. Han arbeidet kniver, Økser, og spett. En passelig kniv kostet 10 øre og 16 shilling. 130, 140 hvis den var av stål. Smeden ble rost for den beste mann som kunne skaffe kniver som kunne bæres på seg. Belte med slire. En øks kostet opptil 6-8 øre, og det var meget godt betalt. Bare for et jern stykke som ikke er tale om i våre dager fikk en beholde det for ingen pris. Senere i årene kom opplysningen om at de var blitt narret av nevnte smed da det kunne opplyses at en mann hadde vært i Bergen med en sjakt (sjark). Der hadde han kjøpt en Øks for 1 daler 4 kroner En kniv til 8 shilling 27 øre. Derfor måtte vedkommende smed forlate plassen p.g.a. sin bedrageri. Han måtte da reise bort, det fortaltes at han gikk til fots over fjellet til Nord Lavangen. Han skulle ikke reist videre, for han måtte lide. Det ble en sak av det som ble ganske mye rask av.

For vel 100 år siden var det ikke korn og potet forekomster igjen. Her i bygdene i nærheten skulle det være noen enkelte finner på enkelte steder som begynte å avle. Næpene ble ganske stor. Men plutselig da syntes normenn at finnene hadde det for godt til å være så langt opp til lands. Derfor begynte normennene å flytte og de bosatte seg langt opp til lands. Etter det de så på marken, bestemte de seg for å bli boende oppe i marken. De kunne leve av smør og ost istedenfor brød. Så kan de dyrke også næper. Finnene måtte de jage lengre opp til fjells, derfor var det at finnene ble boende så langt opp til fjells. De ble plyndret og måtte rømme. Men de som tenkte å leve på smør og ost, de så at det ikke ble ost og smør når det led så langt som til februar og mars. Det var i den tiden det også ble så altfor smått med høy til de kuene og geitene de hadde. Så måtte de i skogen og bryte ris. De var ikke vant til å gå på skier når det var så dyp sne og langt var det til sjøen. De måtte bære langt på ryggen, det fantes ingen kjørevei. Da tenkte de som så at det kanskje var best og forlate sånn etter St. Hans. Finnene måtte bo langt oppe i svarteste fjellet og de levde godt.

Så begynte de å dyrke poteter igjen på følgende områder som det skal fortelles om her: En finn fra Lavangseidet fikk på kreditt 1 tønne poteter fra en kjøpmann i Trondenes. Potetene var kommet fra Danmark med en sjakt (sjark) fra Bergen. Potetene var svært fine. Han som tok dem med fra Bergen var lensmann i Lavangseidet. Derfor var han ansett som å være betro. Nevnte potetene og en halv tønne korn måtte han sortere. De måtte kunne den rette kunsten og redskaper måtte han ha, men så husket han ikke kunsten og redskapene var for store. Hvis han ikke fikk de hakket måtte han selge dem. Han solgte dem for 12 shilling, 40 øre for 2½ kg og 1/16 av 1/3 tønne poteter ble solgt for 12 shilling 40 øre. Denne poteten skulle brukes til settepotet.

Man begynte å bruke en stav eller trepinne for å sette hull i torven eller marken. Sånn begynte de å sette poteter, men de forstod ikke engang at de måtte ha møkk eller jødning til for at potetene skulle vokse. Men så var det de steder der man begynte å sette poteter hvor man hadde tatt gresstorven bort. Så på de steder fikk de en l. klasses potet. De brukte ikke å hippe potetene eller renske den bort for ugress.

Da de tok den opp om høsten så de at det vokste altfor små poteter. Så begynte de å spekulere på hvordan de skulle få bedre poteter. De laget et passelig bestykke med xxxxx i, dermed kunne de ta opp potetene. Plogen ble bare arbeidet av tre, harv av trepinner, for det fantes ikke noe jern eller spiker.

Så ble det laget hestevogner i bare tre i 1872. Den første vogn var kjøpt av en finn på Lavangseidet. Den var kjøpt av handelsmannen på Sandtorv. Vogna var kjøpt for 16 daler 64 kroner. I den tiden bruktes også komfyr eller ovn. Til ovn bruktes 4 sammensatte steiner. Alle hus hadde en sånn ovn både fattig og rik. Sånn ovn hadde de i 1880 åren, ja faktisk helt til 1884.

Om skole kan det fortelles at i en skole krets var det 42 skoleelever. De skolte 14 dager i året. De skole i vanlige hus. Skolelønnen var det ikke så nøye med, bare at læreren fikk mat og hus. Det var heller ikke så nøye om læreren ikke var utlært. Bøkene som bruktes til lærebøker, ABC bok og spørsmålsbøker, forklaringsbøker og litt skriv. Det som en var nødt til å lære var Fadervår og budene. I den tiden leses det ikke særlig godt. Noen ganger var læreren så mett at det ikke ble noe undervisning. I den tiden lærte elevene lite. Læreren kunne lite norsk, og elevene lærte lite norsk. Derfor var det en trøtt og søvnig lærer ved dagens slutt. "Les, les barn, les og hør vel" brukte de og lese i kor. Læreren ble så søvnig at han sovnet av og sånn som han snorket. Evenes, Tårstad, Liland, Bogen og Lavangseidet var i gamle dager bare en skolekrets. Skolen lå på Lien, mellom Evenes og Liland. Det var en liten tømmerhus. Læreren var sønn til kirketjeneren. De skolte i 2 uker i året. Da ungdommen skulle konfirmeres kunne de godt på 20-30 til 50 års gamle folk blant seg som skulle konfirmeres.

I Evenesmark var det heller ikke mange beboere, der var bare faste beboere. Det bodde opp til 6 stykker der. Det var nesten fritt for skog der da de første beboere kom dit. Men likevel var det skog noen plasser, de måtte rydde først skogen for at de skulle på hustomt. I den tiden var det mest gamle folk som bodde der. Hederlige folk, god oppdragelse fikk barna deres. De som hadde barn bodde for det meste hjemme, mens noen drog til Amerika, til støtte og trøst for sine gamle foreldre.

I gamle dager da jorddyrkningskunsten ikke var kommet over alt, så var det slik at enkelte gikk uten videre om natten i mørket til potetåkrene og grov opp poteter. Så bar de det hjem og likte det. Da eieren kom og skulle ta poteter til seg selv var nesten alle av hans poteter borte. I gamle dager var det mye tyveri. Mange måtte ha føde. Der de visste at det var rike folk og at de hadde mel, kjøtt, ost og smør og flesk i stabburet. Så var det at det gikk 2-3 stykker i kompani for å hente seg levebrød. Det var den måten de levde på. I den tiden var det ikke så gode låser heller.

For ca. 100 år siden var det at den første dampskip begynte å trafikk(k)ere her nord. Posten gikk en gang hver 14. dag fra Narvik til Liland. Videre til Sandtorv og tilbake om Tårstad - hvor det var abbonering av post. I Evenes var det poståpneri på Liland og Tårstad. Da der var samlet nok post - gikk det båt fra Liland til Fagernes. I den tiden var det at postmannen måtte gå til fots med posten. Engang var det en mann som ikke fikk et xxxx brev. Det kom snart opp at det var postmannen som hadde mistet det. Brevet var verdt ca kr 1,20 eller 30 spesidaler.

Det hendte for ca. 100 år siden at en mann som kaltes for Erik - med slengenavnet penge-Erik. Han hadde den kunsten at han arbeidet falske penger av tinn, han drev lenge med det, så han levde bare av det. Men så ble han oppdaget for sitt falskneri da han var inne hos Krambaden Hus hos handelsmannen Klæboe på Liland for å kjøpe noe. Da merket fruen at det var dårlig klang i pengene - ½ daleren = 2 kr. Fruen sa ingenting til mannen, men varslet lensmann L. Jedebo. Det gikk ganske lang tid for det ble forhør. Det ble en dyr del for mannen å betale, han måtte arbeide for sitt falskneri både dag og natt. Etterpå måtte han ligge i arresten hvor det var god lås og jerngitter for vinduene. Men arrestanten var utspekulert. Det lå noen bjærke staker i fengslet. Arrestanten spurte lensmannen om han ikke skulle reise dem opp. Det fikk han lov til. Snart skulle fengslet ødelegges, tenkte arrestanten. Han benyttet det til noen som ikke lensmannen var klar over. Om natten da arrestanten var i arresten hadde han laget hull i taket ved hjelp av de opprøskede stokkene. Han sprang ned til sjøen når han var kommet seg ut. Siden har man ikke hørt om han, men lensmannen som mistet arrestanten ble fra den dag sinsyk. Broren måtte overta som lensmann. Siden fikk han tillatelse til og være lensmann, dette skjedde for 97 år siden.

Det var også i gamle dager at folk tok selv mord. Det hendte engang at han Erik var tatt for tyveri på Liland hos den handelsmannen. Denne mannen het varg Erik. Han skulle være meget tapper og farlig. Han bar med seg gevær. Da folk satte etter han forbi Lilandsfjellet. Da man var nær ved å nå han og nesten skulle gripe han, så sa han at hvis de kom for å fengsle han skulle de bli skutt, eller så skulle han skyte seg selv. Det var det siste man hørte. Da han sprang nedover en bakke så hørte man et skudd. Derfor hadde varg Erik skutt seg i hjel for å unngå straff.

Her skal også fortelles om han varg Paul. Han var også en som streifet omkring og stjal mat, ja også sauer. Han gikk i bar overdel fra Liland til Evenesmark om høsten i en knedyp sne. Han rømte når folk var i nærheten for å arrestere han. Han bodde i 14 dager alene i en berghule ved Svinholla i Stunesmarka. Men så reiste han til Lofoten med sine 3 sønner. Han forliste på turen og kom aldri tilbake med sine 3 sønner. Dette hendte ved Brandsholmene i vest Lofoten. Men så viste det seg likevel at hans 3 sønner var i live. Den første het Lars Paulsen, han bodde ved Stunes.

Amund Paulsen i Forramarka og Nikolai Paulsen i Salangen som er kommet sammens med bra folk. Men så er det en sønn av etterkommende Nikolai, han var nemlig kalt for galne Bertes. Han drev på med å stjele i ca. 40 år. Alt som han kom over det stjal han. Han bar det langt til skogs så han var sikker på at ingen skulle finne det. Han hadde vært straffet 4 ganger for tyveri og slagsmål.

Det hendte engang at det var en mann og kone som kom fra Sandtorv, hvor de hadde vært å handlet til jul. Da de kom til Tennås på hjemveien ba mannen kona å gå inn her og spørre om kaffen var kokt. Etterpå da kona kom ut igjen var manen forsvunnet. Sagnet gikk at han hadde gått å henge seg nesten to mil fra Liakollen. Det var ingen som fant han, men etter ca 20 år etterpå var det en mann som fant hans kniv med slire samt noen neste oppråtnede bein og noen brennevinsflasker.

I 1720 skulle det finnes svovelkis i Evenesmark. Denne steinen var blank som gull. De gamle folk som levde i den tiden trodde det var gull, derfor var det en gang en mann som fant en slik steinart og han ble så glad over dette rike funn som han hadde gjort. Han tok da noen slike stein i en sekk. Så bar han det varsomt til den tids prest. Han ville ikke at noen skulle se han. Da han kom sa han til fruen at han ville snakke med pastoren. I dag har jeg funnet et rikt funn, jeg har funnet gull i skogen. Da måtte presten se på det. Mannen gav presten sekken som han hadde gull i. Presten så at det var svovelkis, men sa ikke noe til mannen. Presten gav han en halv tønne korn for de medbrakte steiner. Derfor går det rykte den dag i dag at det er gull i Evenesmark. Derfor er det at noen gamle folk går og graver i jorden på forskjellige steder.

I gamle dager i den hedens tiden var det alminnelig at det ble satt trolldom eller gainn blant finner og norske folk. Det var aller sikrest i blant gamle stygge kjerringer og kaller visst det var noen som ble sint på en nabo eller annet menneske. Så var det råd å knipe til et trussel eller om å sette gainn, dette førte med seg forskjellige stygge forbannelser. Noen brukte kirkegårdsmold i en sekk, noen et par dødes ben. Dette går i arv den dag i dag. Så ble det laget et ordspråk: Med forbannelse skal en sette gainn. Enda i begynnelsen av 1900 tallet var det noen som hadde dette som arv etter foreldre.

I gamle dager laget kjerringer til melk på denne måte: Først tok dem rømkolle og slo bort surmelken i en kopp eller skål. Senere ble melke skålen lagt på golvet. Så lot de hunden slikke litt av det. Etter at den hadde slikket litt ble skålen tatt opp, således fikk de god søt melk uten å gjøre noe ved det. På denne måten ble surmelk til søtmelk og det sies at det er legedom i hundekjeften.

Sagnet forteller Ofoten og Nordland om hvordan de arbeide fiskeredskaper på 1700 tallet. Krokene ble laget av tre med skarpe steiner, såkalte angler Til tøm bruktes tæger eller bjørke roder. Historien forteller senere at man lagde tømmer til sette tømmer. Først båt arbeide man på følgende måte. Man surret sammen noen gamle trestammer til en stor flåte, slik at 2-3 stykker kunne sitte i den i lag å fiske. De brukte ingen redskap til årer. Det fortelles at når man skulle lengre ut på vannet måtte man passe nøye når vinden falt fra land. Nevnte båt var bundet fast på land. Sammenviklete røtter som bruktes til flesk. Med denne snoren halte man seg i land igjen. Men så hendte det engang at denne feste gikk av da vinden var ganske sterk. Folkene som var på båten var rådløs og de hadde livet på spill. Derfor kom kunsten at man begynte å spekulere om årene. Dette fortellede sagnet skal være så lenge siden at vi nu er i 6 eller 7 ledd etter at dette hendte.

Trærne ble hugd på denne måte: Det ble brukt en skarp stein når det var et tykt tre. Det gikk en hel uke - ja kanskje 3 uker før man fikk treet å falle. Så var det å hugge den i stykker. På denne måte arbeides det med et eneste tre i 2 måneder eller lengre.

Drikke kopper og skåler ble arbeidet av tre og stein. Verktøyene ble laget av stein. De arbeidde da de nydeligste gjenstandene man nesten aldri hadde sett.

Omkring 300 år siden skulle Nordland eller Nord Norge være hjemsøkt av fiender. Sagnet forteller at det skulle være russer og svensker. De gikk i flokker til fots. De røvde og plyndret hvor de kom. Sagnet gikk enda for 40 år siden. I den tiden brukte man å gjemme seg i jordhulen når røverne kom. Slike jordhuler kan finnes den dag i dag.

Det hendte engang at det kom en hel flokk med russer til en rik beboer. Kjerringa var hjemme, hun sa til dem at det var bra de kom for ho skulle nettopp gå bort til hennes rike bror som bodde på andre siden av vannet. Vel, russerne ble med ho, de skulle gå tvers over vannet, kjerringa sa at vannet ikke var dyp. De kunne godt gå for det gjorde ikke noe om de ble litt våt. Hun hadde laget seg noe av never som hun kunne gå på i vannet. Disse tok hun på seg og begynte å gå utover vannet. De gikk i en rekke og holdt hverandre i hånden. Da de kom på dypet så slapp plutselig kjerringa den første som holdt henne i hånden. På den måten ødela hun hele følget. Kjerringa fløt godt med nevra og hun kom levende over vannet.

Spinnerokk og karrer bruktes i gamle dager og neve ull. Dermed ble ulla karret og tullet på en stein eller trestokk. Til rokk bruktes også en tre pinne med en trille i midten. Således ble den svinget rundt med fingrene. Den spinnemåten ble enda brukt i 1880.

Saks til å klippe sauer med brukte man ikke i gamle dager. Kjerringene klipte sauene etter at de var slaktet. Skinnet ble lagt sammen til den ble halv tørr, da førsten ble ulla røsket av. Så ble den karret og spundet. Hadde nutids kvinner sett hvorledes gamle folk lagde sine saker og fikk gjort det så godt, så hadde de vel trodd at det var trolldomskunst. Vevetøy brukte ingen, men så etterpå ble tøyet vevet med hendene. Tøyets bredde var 6 tommer og det ble sydd sammens til den ble 1 alen bred. Dette ble sydd til klær. Fottøy eller sko komoger ble nu sydd av barket skinn og Iær. Men xxx xx ble litt brukt blev de dårlig og da råtnet de. Noen tider ble man snart barfotet når man var ute på lengre besøk, men etter hvert begynte de å ta med seg 2 par sko - et par sko til reserve. Men så begynte de å spekulere om hvordan de skulle få det sterkt nok. Så en gang hendte det at en kjerring kokte komogene i kokende vann. Disse skoene var hard og sterk i begynnelsen, men så oppfant de at de skulle barke det, men måtte setes i vann med litt salt i. Ja det ble enda sterkere, helt til man begynte å barke rognebark og xxx bark, disse barkene var lettest.

Sagnet forteller at det er som er hendt i gamle dager virkelig er umulig for oss, man lever nå for tiden. I gamle dager kunne man mange slags trolldomskunster. Det var mange slags forbannelser. Det fortelles at det skulle finnes de menn, ja også kvinner som kunne omdanne seg til en bjørn og således ødela de sine nabo's kyr. Det fortelles at slike forbannede bjørner var det ingen som kunne overleve for hvis de hadde gjort noe galt.

Det var også en annen trolldomskunst som hadde mye undrende. Man blandet sammen en bryst knapp av sølv og litt gull og bly - 3 sorter av dette skulle gjøre det slutt på mange slags forbannelser. Således skulle man prøve å skyte dette på bjørnen. Bjørnen falt ved første skudd. Når man skulle til å flå bjørnen da oppdaget de at det var deres nærmeste nabo. Dette sagnet skal fortelles den dag i dag - slekt etter slekt og dette skal være sant.

I gamle dager bruktes det mange slags trolldomskunster og gudsofring. Noen ofret store steiner som de hadde innbyttet. Noen ofret seg til gamle træstammer og trodde det var levende vesener i det. Det hendte en gang i Rombakken at noen bønder ofret seg til sine guder ved en stor stein. Der xxxx de ofte, bar ost og kjøtt om kvelden. Neste dag da de kom dit var alt borte. Denne ofringen skjedde fra 1720 1860. Det hendte seg at mange gang var det andre som gikk om natten og oppbevarte de frembrakte offer, det var derfor det var de som hadde mindre å ofre. De begynte å stjele de andres offer, de levde godt innen at de til slutt ble oppdaget. Det hendte seg at det mang en gang ble slagsmål for dette. Mange måtte rømme til et annet strøk i området.

Etter hungersårene i 1869-70 var det mesteparten av Nordlands befolkning begynte å reise over til Amerika, men fra hele landet at de dro over havet til Amerika, Ordspråket var "nu reiser vi til Nord Norge der vi skal finne Amerika. Det var gode tider, der fikk de fisk fra Lofoten. Derfra rodde de til Finnmark på fiske. Vi skal slå oss ned der og bli rike folk. Således var det at det kom en stor mengde og slo seg ned på forskjellige steder i Nordland. Noen fikk de beste garder for billig betaling. En stor del av disse som slo seg ned ble rike. Men så var det at mange flyttet fra bygdene sine. De fleste flyttet nordover. Mange var ikke velkomne i sine hjem, derfor måtte de reise, noen til Finmark og noen til Svenskegrensen.

Sagnet forteller om hvordan man fanget sild i Ofotfjorden. De hadde ikke sildgarn og ikke var det tale om not. Ja, det ble spekulert om hvordan man skulle lage not. De laget mange forskjellige redskaper, men de kunne ikke brukes til å fange sild med. De hadde ingen råd, men så skulle det være en gammel kjerring i Herjangen som var meget klok og forstandig. Hun sa til mennene i gården, frykt ikke for vi skal snart få redskapen i stand og fange sild med den. Det ble samlet alt i tepper og sengeklær sammens. Alle menn, kvinner og barn var nede i fjæra for å sy dette sammen. De sydde det til en stor seil, således fikk nevnte kjerring 2 sild noter i stand. Det ble tatt en mengde sil. Hele Ofotfjorden ble fri for sild. Historien er nok xxxxxx, men sagnet er gammel og sier at dette er sant.

På samme tid forteller sagnet om kornet hvor dyr den var. Der hvor man så en eneste korn så var man ikke stiv i ryggen for å bøye seg å ta den opp. Så dyrt holdt de kornet for å være. Det fortelles også at en neve full med korn deltes til et korn for hvert enkelt menneske. Noen steder ble det spist kun en eneste gang for døgnet.

I gamle dager var Vågan, Lødingen, Tysfjorden og Ofoten en eneste kirke sogn. La oss tenke oss det, i den tid var det kun et sogn, nu for tiden er det 5 eller 6. Det er 13 kirker her omkring hvor det kun var en kirke i gamle dager for ca. 250 år siden.

Men så husker i for ca. 100 år siden. Det ble ikke født et eneste uekte barn i sognet. Det var visst bare en pike som fikk et barn, så var ho akkurat som i Russland, hun torde ikke komme fram for noen på et par år eller mer. Da ble hun betraktet som æreløs. Men hva ser vi nu i vår tid, djevelen har forvent det, nu synes unge piker at det er en ære å påta seg et barn uten og være gift. Dette er jo i mot det 6 bud og Luther sier: Vi skal leve et rent liv. Enkelte mennesker gleder seg nokså mye og tror at dette er etter Guds behag, men likevel er det etter djevelens behag.

Stuneshaug og folket der

Nils Eriksen i full uniform.

Nils Eriksens barn fra 3. ekteskap (bildet tatt i 1920):
Bak fra venstre: Nikoline, Olaf Eriksen (som var konfirmant).
Foran fra venstre: Hansine Hansdatter, (Hansine var datter av Ellen, Nils Eriksens 1. kone som hun hadde før hun gifta seg med Nils. Nils oppdro henne som sin egen datter). Nils Nordbakk.

Bak: Nils Nordbakk. Foran: Olaf Eriksen.

av Inga Nordbakk Andersen (født 1939, barnebarn av Nils Eriksen, Nils Nordbakks eldste datter), 8. jaunuar 2007.

Anders Thommesen (gift Karen Nilsdatter Øreløs fra Myrnes) er en av de første vi hører om som bodde visse deler av året ved Svartvatnet med sine rein. De var flyttsamer fra 1750-1800. Blant samene gikk han under navnet "Rik-Anders" fordi han hadde så mange rein og store rikdommer av gull og sølv nedgravd. Om vinteren hadde han sine reinflokker på Svartvannsmyrene, om sommeren drev han dem til fjellene mellom Rismålstind og Dragvik. Anders døde i sitt telt ovenfor Dragvik, og hans nedgravde rikdommer kom bort og ingen vet hvor de ble begravd. "Rik-Anders" hadde mange barn. Etterkommere er spredd over hele landet.

Svigersønnen til "Rik-Anders", Paul Eriksen (1785-1835), visstnok fra Osmark slo seg ned som rydningsmann på Stuneshaug. Han giftet seg i 1815 med Kristine Andersdatter (1775-1873), datter av "Rik-Anders", og de ble boende på plassen til sin død.

Deres sønn, Erik Paulsen (f. 1816) interesserte seg lite for gårdsbruk. I 1842 ble han gift med ei enke, Maren Nilsdatter, som var 25 år eldre enn han. De bodde på Øverland i Steinjord, og fikk ingen barn. Han ble enkemann og giftet seg i 1854 med Petrikke Askildsdatter (født 1832 i Trondenes prestegjeld), og flyttet tilbake til Stuneshaug igjen.

I dag kan man si at Erik Paulsen hadde sitt yrke som komiker, for han reiste rundt på markedene og handelsstedene, gjorde ablegøyer og narrestreker som folk kunne le av, og fikk god betaling for alt dette. Det var jo underholdning for folk, men han var ærlig og pålitelig, og folk sendte ofte penger med han.

Aslaksen på Sandtorg skrev en fribillett som Erik Paulsen fikk festet på ryggen når han var ute og reiste, og den lød slik:

"Erik finn, reiser fritt, portofritt hvor han vil, alle sine veier"

Erik fikk mange barn i sitt andre ekteskap.

Fra folketelling i Evenes 1875 under gården Stunes er denne familien oppført som husmenn:

Erik Paalson, husmann med jord, født 1815

Petrikka Axelsdatter (skal være Askildsdatter), Eriks kone, født 1832, Trondenes

Paul A. Paalsøn, deres sønn, ug (ug=ugift), født 1855

John M. Paalson, deres sønn, ug, født 1856

Nils Paalson, deres sønn, født 1862

Mikael Paalson, deres sønn, født 1875

Inger Paalsdatter, deres datter, født 1868

Anne Paalsdatter, deres datter, født 1872

Ole J. Paalsøn, deres sønn, fædt 1858

Disse kalte seg for Eriksen i ettertid.

Paul Eriksen (gift med Ane Olsdatter fra Steinjord) bosatte seg på Stuneshaug som husmann under gården Stunes som var eid av Petter Ingebrigtsen.

Han hadde barna:

Anne Marie, født 1884, døde ung

Nikoline, født 1887

Ole Paulsen, født 1890

Marit, født 1893, døde ung

Inga, født 1896

John, født 1898

Thomas, født 1901

Andreas, født 1904, døde som barn

Andreas, født 1905

Ole Paulsen (født 1890), ble gift med Amanda Olsen fra Boltås. De slo seg ned på Stuneshaug og hadde barna:

Ole Paulsen, født 1929, ugift

Anne, født 1931, gift Josefsen, bodde på Evenes

Elly, født 1933, gift med Peder Johnsen fra Ballangen

Inga (født 1896), ble gift med Ole Johnsen fra Husjord. De bodde i en liten brakke på Stuneshaug.

Andreas (født 1905) var en kjent skomaker I bygda. Hit kom folk fra alle kanter og fikk lappet sine sko og vesker. Andreas, Thomas og John bodde i gammelhuset, og de var meget glade i katter. Ca 20-30 katter oppholdt seg i huset sammen med dem.

John Eriksen (født 1856), gift med Oline, bosatte seg på Seljestad I Harstad. Han jobbet på Kaarbø Verksted. Han hadde også mange barn som er spredd i hele landet. Olaus (Ole) Eriksen (født 1858), ble gift med Berit Johnsdatter fra Dalhaug. Han bodde der hvor gården Nordbakk er i dag. Ole døde ung, og enka ble gift på nytt i Trøssemark. Hans barn Anne, født 1886, ble gift med Nils fra Planterhaug. Deres etterkommere kaller seg for Oppholt.

Lars Eriksen (født 1891), ble gift med Sara Olaussen fra Kvitfors. Deres datter Petra Storelv fikk mange barn.

Eriks yngste sønn Nils Eriksen (f. 1862) er i følge "Dondor Heika" en lettvint, modig, foretagsom og energisk mann. Han hadde ikke annet middel i hende enn sine egne arbeidsnever der han bygde gamme av skogen, og arbeidet opp potet- og kornåker. Familien bodde langt oppe i marka. Fattigdommen var utbredt, men han klarte seg uten fattighjelp. Hans gamle mor bodde hos han til hun døde i 1912, vel 80 år. Han fikk kommunebidrag og en god del frivillige gaver slik at han fikk bygd vei (hestekjørevei) fra garden og til hovedveien ved Dalhaugen.

Fra Danmark kjøpte han fiskeyngel og satte ut i vannene rundt omkring. Folket i marka hadde ingen forbindelse med poståpneriet, og det var lang vei til Liland. Det Nils Eriksen var mest kjent for er at han var det første landpostbudet i Evenes. Han søkte fylkesmannen i Nordland for å få opprettet landpostrute den 16. februar 1911, og tilbød seg selv å være postfører. Ruten var fra Liland til Kirkhaug, og han fikk 2 kroner per tur. Men han syntes det var lite lønn, for ruten ble utvidet og den målte ca 55 kilometer.

Han sier i "Dondor-Heika" (av Inga Bjørnson):
"Men det er trollskap å holde på med slik lønn og gå i alle krokan, somme tider må jeg bære opp til 30 kilo, og svøm i snøen til knes. No e han Nils Eriksen på tur. Æ vil søke, og du (Inga Bjørnson) skal hjelpe meg til å få 300 kroner om året. Et ikke urimelig forlangende og jeg skrev.." Men om han fikk det beløpet, vites ikke.

Det fortelles at når han nærmet seg bebyggelsen i Evenesmark etter å ha hentet posten fra Liland, blåste han på posthornet sitt. Det var ikke postkasser da, så de gårdene som lå nærmest veiene, fungerte som et slags oppbevaringssentral.

Ved siden av landpostbud drev han et gårdsbruk. Vi vet ikke når han og hans bror ble sjøleiere, men det var vel i begynnelsen av 1900-tallet. Han bygde etter hvert etter forholdene en stor gard med 3-4 kyr, hest, sauer og høns.

Nils Eriksen var gift tre ganger:

1. gang: Ellen Nilsen som døde ung.

Barn:

Ellen Nilsen (født 1883). Hun hadde ei datter med Hans Mikalsen fra Sørvik, Hansine født 1906, gift med Ole Mikkelsen i Boltås.

2. gang: Elen Susanne Larsdatter (født 1866)

Barn:

Anna (døde ung)

3. gang: Inga Larsdatter fra Husjord (døde 1918 i spanskesyken)

Barn:

Lars Eriksen (født 1900), døde i spanskesyken

Nikoline (født 1902), gift Amund Johnsen, Boltås. 7 barn

Olaf Eriksen (født 1905), gift med Lilly Larsen. 6 barn, men 3 barn døde tidlig.

Nils Nordbakk, (født 1909), gift Marie Larsen, Boltås. 7 barn, 1 barn døde

Nils Eriksen fikk deretter barn med Anne Johnsen, men de giftet seg ikke.

Barn:

Hilmar Eriksen

Hans søster Inga Marie, født 1867, ble gift til Steinjord. Hun hadde ingen barn.

Ei anna søster, Anna Katrine, ble gift med en finsk-svenske, kalt Kalle. Derfor fikk hun navnet "Kall-Anne". De bodde en stund på Stuneshaugen, enda finner vi stedsnavn som "Kalle-Anne skogen", "Kall-Anne brønn", men senere flyttet familien til Narvik. De hadde tre barn.

Inga Knutsen var også ei som bodde øverst på Stuneshaugen. Hun hadde ingen slektninger her. Hennes mor fra Trøssemark hadde giftet seg med Ole Andersen. Inga hadde ei søster som het Alette. Hun døde ung. Etter at hennes stefar døde i 1930-årene, ble hun boende alene i ei brakke. Men hun klarte seg, var mye hos folk og jobbet som hushjelp. Hun passet oss mye da vi var små. Inga hadde godt humør og hennes latter var smittende. På sine gamle dager bygde Olaf Eriksen ei hytte ovenfor sin bolig. Der følte hun seg trygg, og var hverdagsgjest hos naboene, spesielt hos Olaf og Lilly Eriksen. Så ble hun syk og måtte bo på en slags legd hos andre. Til slutt kom hun på Evenes sykehjem i 1976, og der døde hun i 1983.

Før var det mye aktivitet og mange folk som bodde her, men i dag er det bare noen pensjonister som bor her.

Mitt søskenbarn Lars Eriksen, som bor i Krokstadelva utenfor Drammen, Olaf Eriksens sønn, har funnet noen gamle skriv i huset etter at hans mor Lilly Eriksen døde i 1999. De er skrevet av Nils Eriksen fra 1920-30 årene, og Lars har skrevet av ordrett hva som sto i disse skrivene.

Kilder:
"Dondor-Heika" av Inga Bjørnson, 1916, Alb. Cammermeyers forlag,
Trondenes bygdebok, Skånland, 1978, Trondenes bygdeboknemnd,
Fimbul nr 6, 1982, Evenes bygdeboknemnd

Fra redaksjonen.
Nils Eriksen leide bil til å ha i posttransporten, men han kjørte ikke selv. Bilen blei kjørt av sønnene Nils Nordbakk og Olaf Eriksen. Nils Nordbakk sa at han var den første i Markebygdene som tok sertifikat, i 1930. Olaf Eriksen var egentlig den som kjørte mest for faren.

Nils Eriksen var født i 1862 og døde i 1947. Han hadde svært lite skolegang og vokste opp med samisk som heimespråk. På skolen blei det snakka norsk. Til tross for mangelfull norskopplæring var han i stand til å uttrykke seg meget godt på norsk noe som hans historie fra 1800-tallet er det beste bevis for.
Redaksjonen takker Lars Eriksen og Inga Nordbakk Andersen for at de lar oss få et innblikk i Nils Eriksens interessante liv.

Leiekontrakt

Side 1		Side 2
Leiekontrakt mellom A/S ANCO Trondhjem og Nils M. Eriksen, Liland i Ofoten for leie av automobilen Ford 1926 Touring. Skrevet 23. juni 1930.

Nils Eriksens gård på Stuneshaugen

Tegninger og beskrivelser

• 
• 
• 
• 

Gode minner

1940: Karl Bakkebø prikler ut kålplanter hos Peder Fjellheim.
Peder Fjellheim har tatt bildet.

Karl Bakkebø

Det jeg har skrevet ned, er minner fra jeg var ca 7-8 år til 14-årsalderen. Det jeg minnes best, var det naturen kunne gi en, det en gledet seg over. Det triveligste var når man tok fiskestanga, gikk til elva og fisket ørret og sjøbørting.

Jeg husker godt sommeren 1934, som 7-åring. Far og jeg tok flere turer til Merskarbotn for å plukke blåbær, der var det massevis å ta av. Bøttene ble snart fulle. Den gang var det ikke å bile til Laksåvatnet eller Nordkapp, nei, man måtte vandre etter ku- og sauestiene opp fjellet. Kaffe kokte vi like ved Sprutelva. Vi så mange plukkere borte i Merskartinden, disse var antakelig fra Kvitforsen. Så var det å vandre heimover. I Siriåsen traff vi gjeteren fra Trøssemark. Han passa alle kyrne på Lakså, 50-60 stykker til sammen. Det var ulv i fjellet den sommeren. Gjeteren bodde hos gårdbrukerne. Hos dem som f.eks. hadde 5 kyr, skulle han overnatte i 5 netter, hos dem som hadde 4 kyr, skulle han overnatte i 4 netter osv.

I 11-årsalderen arbeidet jeg i gartneriet hos Peder Fjellheim. Arbeidet bestod i å prikle kålplanter i drivbenkene. Under hvert vindusfag gikk det ca 800 planter. Man la to planker over benken, den ene skulle du sitte på, den andre for å legge beina på. Ingen fare med ryggen i den alderen.

Våren 1940 var jeg 13 år. Da bestod arbeidet i å måke fram mange drivbenker som det skulle plantes i. Oppe i lufta var det mange tyske fly, og på Bogen lå det en del engelske skip. Et tysk fly slapp noen bomber, men ingen ble truffet.

Å arbeide i gartneriet var trivelig, penger tjente jeg, og Fjellheim var en god arbeidsgiver. Annet arbeid jeg utførte var å reparere vindusfag der glassa var knust, skjære til glass, kitte og stifte. Jeg fikk også prøve meg på støyping av blomsterpotter. Der brukte vi sand og sement. Jeg var med og planta kål på åkeren, lugga ugress, hyppa og sådde salpeter. Tynning av gulrot var det verste, for det var ikke lett å finne gulrota mellom all arven. Nå ligger åkeren under asfalt.

I midten av 40-åra drev jeg og mitt søskenbarn, Henry, med linefiske. Det foregikk som regel nedenfor Dragvik, fra naustan, sydvestover mot Aspenes, vinkla deretter østover til Øykalvbakken. Vi fikk mye fisk som vi solgte til folk i bygda. Det var som regel sild vi brukte til agn, men flere ganger rodde vi til Sennholmen der det fantes stor, fin mark.

Karl Bakkebø forteller om 9. april 1940.
Tidlig om morgenen den 9. april våkna vi av en kanonade så huset rista. Vi gikk da ut på altanen for å se. Skytinga kom fra Ofotfjorden utafor Liland og østover mot Narvik. Det hadde snødd mye om natta, men det klarna opp med fint solskinn. Mellom Skogøya og Bjelgam så vi en del av fjorden, 3 krigsskip for da vestover i god fart mens de skaut. Hos onkelen min var alle ute for å se. Jeg ropte da på Henry, søskenbarnet mitt: "Nå tar vi på oss skiene, så stikker vi opp på Laksåfjellet." Vi så gjorde. Det var mye snø, så føret var tungt, men vi var godt trena, så det gikk greit. Henry var 12 år, jeg 13. Starten gikk fra Fjellheim, gikk opp på østsida av Laksåfjellet, vinkla så vestover til vi kom på et høydepunkt som kalles Nattmålskaret. Der hadde vi god utsikt over hele fjorden, også vest for Tårstad. På Ballangsida lå et engelsk krigsskip og brant, mye røyk. Mens vi stod der, hørtes kanonade og eksplosjon vestafor Tårstad med en svær røyksøyle stigende til værs. Det var et tysk forsyningsskip som skulle til Narvik. Skutt i senk ved Finnvika. Straks etter kom Lorents Rones opp fra Dragvika. Vi kjørte da heim, det var skoledag, men det blei ingen skole den dagen.

Karl Bakkebø forteller om mai 1940.
I mai 1940 gikk det rykter om at det var sluppet ned 3 tyskere i fallskjerm ved Grønnlia vest for Brattforsen eller like ovafor østre del av Osvannet. Franske militære som var stasjonert på Høgda på Liland fikk med seg to nordmenn fra Bogen som veivisere. Oppe på Nøkkemyra fikk franskmennene se disse 3 "tyskerne" på den andre sida av Laksåelva der hvor Brattforsen vasshus ligger i dag. Disse 3 var jo nordmenn som rydda et potetland for Stein, murte opp en steinkrysse, la et steingjerde mot naboeiendommen.

Mens vi arbeidde der, var det mye tyske fly i lufta. Dcn engelske flåten lå ved Evenskjer og Bogen og skaut med luftvernet mot flya. En god del splinter plukka vi av åkeren, og om natta hadde en granat falt bare ca 50 meter fra der vi arbeidde. Da franskmennene ikke kom over elva på grunn av flom, måtte de ned til Lakså og følge elva på nordsida til de kom der vi var. Jeg og bror min rydda stein av landet far min satt og bora på en stor stein. Plutselig var vi omringa med våpen mot oss. Vi forstod ingen ting hva dette var for noe. Franskmennene skjønte fort at vi var nordmenn. De var hyggelig mot oss og ga oss havrekjeks og rødvin. Jeg var bare 13 år, men det blei noen munner på meg også. Deretter gikk vi sammen ned til Lakså.

Møller i Laksåelva
Mølnskogen ligger i Laksåmarka fra der huset til Brattforsen vassverk står og ned til Laksåelva i en bredde av ca. 200 meter. Like ovafor der Oselva møter Laksåelva ligger Mølnbergan. Der har det tidligere vært malt korn av brukerne fra Øvre Lakså og muligens Leirosen i eldre tid. I bergan var det hogd inn flere bokstaver som var vanskelig å tyde, men K.H.L. vistes veldig klart. Det kan muligens være forbokstavene til Konrad Hansen Lakså, min bestefar. I dag brukes ikke navnet Mølnskogen lenger. Det samme er det med Mølnbergan. Nå sier folk Trangbergan. Det er synd at de gamle navna faller bort. Det var ei mølle i Brattforsen også som antakelig tilhørte gårdbrukerne på Nedre Lakså. Det var også ei mølle i Dragvikelva like ovafor riksveien.

Byxelbrev
Thomas Einarsøn, født i 1796, hustru Susanna M. Axelsdatter.
Byxelbrev fra Pastor Allan, datert 26. oktober 1825, tinglest 7.juni 1826.
Hans E. Thomassen var gårdbruker, selveier, født i 1830 i Evenes.
Fra folketellinga 1845. ("Fimbul" nr 12).

Bildet viser et eldre hus på Øvre Lakså. Når dette var bygd. kjenner jeg ikke til, men omkring 1860-65 bodde min oldefar, Hans Thomassen, og hans far, Thomas Einarsøn, der. Hans Thomassen hadde 5 barn. Hans sønn, Konrad Hansen, var min bestefar. Omkring 1973 blei huset revet.

Gjengroing

Det er mye snakk om at landskapet gror igjen, og det er vel ingen tvil om at det er et faktum. Jeg veit ikke sikkert når dette øverste av disse to fotografiene er tatt (på -70-tallet?), men her er det i alle fall mye mindre skog enn i dag. I forgrunnen på bildet ser vi en snipp av Skogøya før beitemarka/slåttemarka blei overvokst av skog og kratt. Lilands-bakkene er jo også mye snauere enn i dag. Det vi kaller for Hestgjerdet er heilt skogfritt. Men gå dit i dag, heilt overvokst!

Liland Dampmeieri heilt til høyre, den gamle Andreassen-fjøsen midt på bildet. Dette var før rundballenes tid. Men når er dette bildet tatt?

Bogen på 1950-tallet

Guttorm Flygel har sendt oss dette bildet av Bogen fra 1950-tallet. Den gang var det fjøs og husdyr i Bogen.

Krigsfangeleiren i Bogen

På rekke og rad. 17. mai-toget i 1945 i Geitbogen.

Forbi Brakke 8. 17. mai-toget vandrer etter tidligere riksvei 50, i dag kommunal veg (Bergvikveien).

Polsk tropp. Den polske troppen sammen med sivile i 17. mai-toget i Bogen.

Kullstiftbilder. Polakker, tsjekkere og russere holder kullstift-tegninger under 17. mai-feiringen etter frigjøringen i 1945. (Lille-Niingen/Domingen i bakgrunnen.)

Barn i tog. En flokk barn er med i toget.

Sangkoret. Bogen Sangforenings banner til venstre ved samme markering.

Danskeferga i Bogen. Ei av danskefergene som ble brukt til troppetransport ved tysk tilbaketrekning.

Randulv Pedersen har skrevet ned denne historien og oversendt den til bygdeboknemnda sammen med bilder og utdrag fra en avhandling om fangeleirer av M.N. Soleim, Universitetet i Tromsø 2004. Randulv Pedersen som er sønn av de nå avdøde Dagmar og Ivar Pedersen, vokste opp på Bergviknes, bare noen hundre meter fra den russiske fangeleiren. I sitt yrkesaktive liv har han vært i skoleverket, sist i Steinkjer. Som pensjonist har han flyttet tilbake til Bogen hvor han blant annet er leder for pensjonistforeningen.

Hvorfor ble krigsfangeleiren lagt i grenda Bergvika i Bogen høsten 1942?
Hitler hadde krevd styrket beredskap i Nord-Norge for å kunne kontrollere områdene i nordlige farvatn. Spesielt gjaldt det konvoitrafikken mellom Amerika og det nordvestlige Sovjet med havnebyene Murmansk og Arkangelsk, samt trafikken med svensk jernmalm fra Narvik til Tyskland. I denne sammenhengen bygde tyskerne marinehavn i Bogen i Ofoten og trengte arbeidskraft. Her kunne krigsfanger brukes. Bogen er omgitt av høye fjell mot vest, nord og øst. I sør ligger Skogøya med et grunt sund mot fastlandet i vest. Dermed var Bogen godt skjermet mot angrep både fra luft og sjø. Innløpet til Bogen som er en sidearm på nordsida av Ofotfjorden, er en åpning på ca. 3 km mellom Forra og Skogøya. Denne strekningen ble sperret med dobbelt ubåtnett, ca. 30 m djupt og holdt oppe av store flytebøyer av jern. Midt på var det en port som ble åpnet og lukket etter behov av slepebåt, som var stasjonert på stedet. Innenfor og i ly av fjella fikk krigsfartøyer "båsplass". Se verket "Norge i krig", bind 3, side 15 øverst og bind 6, side 221. Alle disse 3 bildene er fra Bogen. Av kjente, tyske krigsskip som hadde havn i Bogen i perioder, kan nevnes: Slagskipene Tirpitz (først Åsenfjorden, sidearm til Trondheimsfjorden, og sist Alta i Finnmark) og Scharnhorst, samt krysserne Admiral Hipper, Düsseldorf og Köln. Ellers destroyere, jagere og ubåter. Havna hadde flytedokk, kaianlegg, verksteder og en mengde boligbrakker innenfor et relativt lite område. Flytedokken hadde stadig skip inne til reparasjon og overhaling. Sommeren 1943 er det beregnet at det befant seg mer enn 20000 tyskere i Bogen (på skip og på land). Sivil befolkning i samme område var ca 500.

Fangeleiren og fangene.
Fangeleiren ble plassert på et ca 3 da stort område i grenda Bergvika og helt ned til sjøkanten. Leiren besto av ei større og ei noe mindre brakke, og det hele var omgitt av et høyt piggtrådgjerde med vakttårn. Brakkene var innredet med liggeplasser i 2 høyder på begge sidene av en midtgang. Her lå fangene tett sammen uten madrass og sengetøy og uten oppvarming av rommet. Hygienen kan en tenke seg. Vann ble kjørt til leiren i store beholdere, men svært lite i forhold til behovet. I den ene brakka var det et slags kjøkken der enkel mat ble laget til, suppe av erter og kålrabi for det meste. En del fisk ble fast levert til leiren av fiskehandler Hilmar Bakkebø. Noe brød ble fordelt mellom fangene. Matrasjonene var svært knappe. Det vitnet utmagrete fjes og sykelige kropper om. Dette bedret seg noe med innsats fra modige sivile. Uten illegal hjelp fra sivilbefolkningen ville det blitt ille for fangene. Det var rike fiskeforekomster både innenfor det avsperrete fjordområdet og ellers i Ofotfjorden. Fisk og potet ble løsningen. Husmødre kokte, rensket potet og fisk og laget pakker som ble plassert på strategiske steder der fangene fant dem. Pakkene ble gjemt i store lommer på innsiden av de vide uniformfrakkefillene de hadde på seg. I leiren ble innholdet delt. Ja, en hadde inntrykk av at storparten av fangene var preget av empati og hjalp hverandre. Etter freden, 8. mai 1945, ga fanger uttrykk for det. Utover høsten 1944 og fram til freden kom Bogen i en særstilling når det gjaldt de militære forsyningene. Tyskerne trakk seg ut av Finnmark, Nord-Troms og Finland med alt av tropper og krigsutstyr. Landeveien ble brukt for det meste. Fra og med Ofoten og videre sørover ble de avhengig av 5 fergestrekninger før de var framme i Røsvik i Sørfolda. Kapasiteten på 5 relativt små ferger var for liten. Derfor ble Bogen utskipningshavn. 2 store, danske ferger ble satt inn med direkte transport til Røsvik, eventuelt andre steder. De gikk i skytteltrafikk. Likevel var det ikke nok. Det hopet seg opp med tropper og materiell i Bogen. Tallet på tyskere ble langt høyere enn på sommeren 1943. Dette førte til matmangel både for fanger og tropper. Også tyskere fikk fisk og poteter mot at sivilbefolkningen mer fritt kunne hjelpe fangene. Alt i alt kan en si at de russiske krigsfangene i Bogen hadde det bedre enn fanger i mange andre leirer.

Hva fangene arbeidet med.
I den summariske oversikten over fangeleirer som jeg fikk fra Falstadsentret, går det fram at fangene arbeidet mest med, sitat: "lossing, lasting, veibygging til tyske leirer." sitat slutt. I tillegg må en framheve bygging av festningsanlegg (Evenestangen) og luftvernkanonstillinger på forskjellige steder i Bogen området. Da gjaldt det graving, transport og støypearbeid.

De tyske vaktsoldatene.
De tyske soldatene som holdt vakt over fangene når de var ute på arbeid, kunne være svært forskjellige i sin oppførsel. Noen var greie, og hadde sans for at lite næring ikke ga grunnlag for stor arbeidskapasitet. Andre kjeftet og smelte, mens atter andre kunne både sparke og slå. Det var slike som likte å trakassere fanger. En var blitt kjent for å bruke geværkolben som slagvåpen og bajonetten til å stikke med. Han lemlestet en fange til døde med bajonetten. Fangen hadde forsøkt å opponere mot trakasseringen.

Fangenes hevn.
Da krigen var slutt, og fangene i puljer kunne slippe ut av leiren, jaktet de på den tyske bøllen. Han møtte skjebnen sin en dag i mai 1945. Jeg var på tur til fangeleiren og ble vitne til dramaet på få meters avstand. En flokk eksfanger var samlet på landeveien ovenfor leiren. Tre tyske soldater gikk ved siden av hverandre foran meg. Da de nådde fram til russerne, ble den som gikk i midten, grepet og slått overende. Deretter gikk de på han, hele flokken russere, slo og sparket, brukte kjepper, hoppet og tråkket på tyskeren. Han mistet livet. De to andre forsvant fort. En annen nordmann, Kurt Olsen, i dag over 75 år gammel, kom også til og var vitne til det hele. Han husker dramaet. En fange, offiser, hadde overfor tyskerne erklært seg som motstander av kommunismen og Stalin, og som tilhenger av Hitler og nazismen. Han fikk friere forhold og ble satt til kommandant over de andre fangene. Nokså snart etter 17. mai 1945 ble han likvidert av medfanger. Det har versert ulike forklaringer på hvorledes det skjedde. Det mest sannsynlige er tvungen drukning. Han er ikke blitt gravlagt sammen med 4 andre russere som er blitt gravlagt på Lenvik kirkegård, ca 1,5 kilometer øst for fangeleiren. 2 fanger havnet der i 1942, 1 i 1943 og den siste i 1944. En bauta på stedet har inskripsjoner med navn, fødselsår og dødsår.

Fangers takknemlighet.
Mange fanger ønsket å vise sin takknemlighet overfor sivilbefolkningen for den hjelpen de hadde fått, og laget morsomme gjenstander av tre og metall. Tingene ble smuglet ut av leiren, men etter freden bar de tingene med seg fritt og oppsøkte gjerne dem de ville gi tingene til. Det kunne dreie seg om morsomme fugler av tre med vinger og stjert, små esker av metall (aluminium eller messing) med dekor for eksempel, og annet. Verktøy var det smått med. Noen fanger var plassert på verksteder, og derfra forsvant det nok småting som kunne være til hjelp.

Underholdning, musikk, sang og dans.
Da freden var et faktum, og fangene etter hvert hadde oppnådd en bedre helsestatus, oppvartet de med sang, musikk, dans og turn utenfor brakkene i leiren. En del enkle strengeinstrumenter hadde fangene laget. Ellers fikk de låne en del instrumenter av nordmenn. Dette skjedde på de lange og lyse vår- og sommerkveldene. Enkelte av fangene hadde sikkert vært turnere tidligere. De utførte fantastiske sprang, saltoer osv. Russisk folkedans ble framført. Vakre, ofte melankolske folkesanger skapte en egen stemning. Alle aktører deltok i sangene. Hva kunne det røre seg i sinnet deres av smerte, usikkerhet, lengsel og håp? Det var mange våte øyne blant publikum som hadde samlet seg på veien ovenfor leiren. Tyskerne holdt seg unna, men fulgte forestillingen på avstand og hadde sikkert sine tanker om det hele. Det nærmet seg enden på fangenes opphold i Bogen, og en dag i slutten av juni var de borte. Vi satt igjen med både vonde og gode minner, kanskje ikke minst mange spørsmål.

17. mai 1945.
17. mai 1945 ble en helt spesiell dag. Godt vær, glade mennesker, krigen slutt Oppslutningen dagen var stor. Russiske krigsfanger, tsjekkiske og polske tvangsarbeidere, nå frie, ønsket å delta. Polakkene og tsjekkerne hadde vært fagarbeidere knyttet til verkstedene i marinehavna. De russiske eksfangene som deltok var plukket ut blant dem som var i best fysisk stand. Blant dem var det en kunstner. Han hadde tegnet bilder av Stalin, kong Håkon 7., Lenin, Roosevelt og Churchill. Det helt spesielle med disse bildene som var tegnet på grov, hvit papp, var at kunstneren hadde brukt sotbrente pinner av vier å tegne med. Dessverre ble bildene ikke tatt vare på, men ble båret tilbake til leiren og mest sannsynlig brent.

Etterskrift.
Hva skjedde med de russiske krigsfangene etter at de kom heim til Sovjetunionen? Mange rykter svirret da det var gått ei tid. Det ble hevdet at myndighetene med Stalin i spissen felte en felle dom over dem: De var landssvikere som hadde latt seg ta til fange. Derfor ble de sendt til arbeidsleirer, for det meste østover i Sibir, og måtte leve under strenge og fornedrende forhold. Våren 1982 deltok jeg i en gruppe lærere og lektorer på en 10 dagers tur til Moskva og Leningrad (St. Petersburg) for å studere russisk skolevesen på grunnplanet. Vi fikk en kvinnelig guide/tolk. Hun var ca 50 år gammel og snakket svensk. En sein ettermiddag etter at dagens program var unnagjort, spaserte jeg en tur på den røde plass og møtte tilfeldig guiden vår. Vi ble stående og snakke sammen ei stund. Jeg fortalte henne da om hva jeg hadde opplevd med russiske krigsfanger i 1940 årene. Jeg fortalte også at jeg flere ganger hadde forsøkt å få kontakt med 4 av dem, også gjennom sovjetisk ambassade i Oslo og norsk ambassade i Moskva, men alltid forgjeves. De fangene det gjaldt, kunne både snakke og skrive engelsk godt.
Guiden ble stille, og plutselig begynte tårene hennes å renne. Hun så seg forsiktig rundt og sa stilt: "Jag kan inte seja nogot". Jeg følte meg ille til mote, og det skjønte hun. Hun lyste opp i et smil og ønsket meg lykke til med det videre oppholdet i Moskva og Leningrad. Dagen etter stakk hun til meg en minnemynt fra 1970 (25 år etter freden i 1945). Mynten skulle jeg få fordi jeg hadde fortalt henne om krigsfangene. Kanskje hadde hun noen av nær slekt blant dem som hadde havnet i Norge? Hvem vet?

Utdrag angående leiren i Bogen, episoder i 1945.

Fra avhandling, M. N. Soleim UITØ 2004. Marianne Neerland Soleim, dr art i historie fra UiTø

I enkelte områder ble det også gitt egne instrukser for de norske vaktene ved eks-fangeleirene. Ved eks-fangeleiren i Kvitsandøra i Narvik hadde norske vakter militær myndighet. Ingen frigitte krigsfanger skulle forlate leiren uten permisjonskort. Slike kort skulle bare utleveres av russiske vakter, som kunne permittere inntil 20% av det totale antallet krigsfanger. De norske vaktene skulle påse at ingen frigitte krigsfanger passerte utenfor fritidsområdet uten passerseddel, som var utstedet av norsk militær myndighet. Eventuelle overtredelser ble meldt snarest til leirens russiske ledelse. Norske vakter skulle også påse at ingen sivile uten passerseddel bega seg inn i leiren, og i samarbeid med leirens russiske ledelse skulle de opprettholde ro og orden.

Til tross for et detaljert reglement vedrørende norsk vakthold av frigitte sovjetiske krigsfanger, ser det ut til at det likevel var mulig å slippe unna noen steder. En viktig faktor var at overgangen fra norsk til russisk eller alliert vakthold ga noe uoversiktlige forhold ved hver enkelt leir. Hvorvidt de norske vaktene var opptatt av å følge reglementet, ble også avgjørende. Ved en leir i Bogen i Ofoten ble det meldt om uroligheter, og avsnittsjef oberstløytnant Bryhn i Narvik hadde forklart at det var tyske soldater som drakk og holdt spetakkel og forstyrret både russere og nordmenn. En norsk soldat hadde forsøkt å roe dem ned, men da hadde en av de tyske soldatene gått løs på han og tatt fra han våpenet. Deretter angrep to russere tyskeren, og flere hundre sovjetiske eks-krigsfanger forlot leiren.

Nordmennene klarte likevel å få alle mann tilbake på 20 minutter. Urolighetene resulterte i at en russer ble skutt i underlivet. Bryhn kunne opplyse at leiren i Bogen administrativt sett var en av de beste med hensyn til orden og disiplin. Major Thompson uttrykte i den forbindelse at tyskerne trengte en oppstrammer for at de stadig sendte feilaktige rapporter. I samme området var det flere vanskeligheter, og fra norsk side ble det rapportert om slagsmål mellom sovjetiske eks-fanger og tyskere ved det tyske feltsykehuset i Bogen. Russernes regimentskommandant og menn fra hjemmefronten fikk etter hvert skilt partene og jaget tyskerne inn i brakken og roet ned de sovjetiske eks-fangene. Etter denne episoden mente fenrik Mathiesen at den eneste løsningen var å frata samtlige tyskere alle våpen og at vaktholdet ble overlatt til hjemmefronten og de militære styrker. Han ba om at en mann fra den russiske kommisjonen måtte sendes til leiren i Bogen for å klarlegge forholdene for de sovjetiske eks-fangene og forsøke å berolige dem. Om dette ikke ble gjort, var han redd for at de ville miste enhver respekt for de norske styrkene. Dette viser at det til tider var vanskelig å holde rede på hva som faktisk skjedde i hver leir i tiden etter frigjøringen og frem til hjemsendelsen av eks-fangene. Ved en leir i Beisfjoren i Narvik var det ifølge den tyske majoren Keppler problemer med både tyskerne og russerne. To tyskere erklærte seg for kommunister og oppholdt seg sammen med russerne. Av disiplinære årsaker var de nødt til å få dem ut igjen fra leiren. Keppler påpekte dessuten at vaktkompaniet i Beisfjorden var nytt og russerne hadde forlatt leiren, og en god del var på vei inn til Narvik. Han ba derfor om bistand fra norske tropper for å få dem tilbake. Bryhn forsikret Keppler at de skulle gjøre et forsøk på å få tyskerne ut av leiren.

En annen episode ved russerleiren i Bjerkvik utenfor Narvik viser at tyskerne var Opphisset over de sovjetiske eks-fangene. I dette tilfelle hadde 7 eks-fanger stjålet en ubrukelig motorsykkel fra Wehrmachts leir. Feldgendarmeriet ble tilkalt og sørget for at motorsykkelen ble levert tilbake til Wehrmachts.

Til tross for at saken ble oppklart, alarmerte den tyske majoren Wecke både OT-leiren og Wehrmachtleiren. Han stilte opp 10-12 bevæpnede menn og mer enn 100 mann utstyrt med store kjepper. Majoren informerte de tyske soldatene om at de fremdeles var soldater og at det enda kunne bli bruk for dem. Deretter dro han og to kapteiner til den norske vakten ved russerleiren. Samtlige var sterkt beruset da dette skjedde, og den norske vakten opptrådte svært bestemt og fikk roet ned tyskerne. Episoden gir klart uttrykk for at bagateller kunne provosere tyskerne og viser også hvilken utfordringer norske vakter sto overfor.

I et møte med Zone Commander den 10. juni var følgende representert i en felles alliert kommisjon til stede; Brigader Sanders, oberstløytnant Mac Watters, Kaptein Gundry, en engelsk lege, oberstløytnant Bryhn, kaptein Nøkleby, fenrik Nielsen, løytnant Hansen (tolk), diplomat Karavajev og major Sjevtsjenko. På dette møtet meddelte Karavajev at transporten som etter planen skulle starte den 13. juni var utsatt på ubestemt tid. Karavajev kom dessuten med en del bemerkninger og krav. Han nevnte blant annet rasjonene, og at det måtte gis ordre om full rasjon til eks-krigsfangene og opplysninger om hva denne besto av. Det ble også fremsatt krav om at klær og mat måtte skaffes i tilstrekkelig mengde i Tromsø, Narvik og Bodø. Flere ganger henviste Karavajev til overenskomsten på Jalta-konferansen.

I anledning av en hendelse i Bogen ønsket Karavajev en gjenpart av straffedokumentene omkring saken om en russer som var skutt ned med pistol. Zone Commander tvilte på om han kunne gi disse opplysningene til andre enn den allierte kommisjonen. Karavajev påpekte at han var medlem av denne kommisjonen, og han ønsket også at de tyske vaktene ved russiske leire skulle bli fjernet. På dette møtet ble det ikke tatt noen egentlig avgjørelse omkring disse spørsmålene.

Zone Commander fremholdt at det var viktig å kontrollere at russerne fikk den proviant de skulle ha, og dessuten at de ikke brukte opp provianten for fort. Det ble også fremhevet at alle ordrer til fangene med hensyn til transport og annet måtte komme fra Karavajev. Avsnittskommandoens oppfatning var derimot at disse ordrene burde gå gjennom norske militære myndigheter.

Russerfangene i Norge under andre verdenskrig

Redaksjonen

Aslaug Olsen
Kjell Asbjørn Pedersen
Kjellaug Kulbotten
Martin Hansen
Ole Parten
Asbjørn Pettersen
Svein Dahlseng

<references>I Nord-Hålogaland Infanteriregiment nr 15, Troms infanteriregiment nr 16: Instruks for norsk vakt ved ex-fangeleiren i Kvitsandøra, Narvik l.juni 1945.

<references>Avsnittskommando Narvik: Møte med major Thompson og diplomat Karavajev 4. juni 1945. <references>Nord-Hålogaland infanteriregiment nr 15, Troms infanteriregiment nr 16: Rapport fra fenrik Mathiesen 8. juni 1945. <references>Avsnittskommando Narvik: Møte med major Keppler 5. juni 1945. <references>Avsnittskommando Narvik: Rapport om urolighetene ved russerieiren, Bjerkvik, natt til 8. juni 1945. <references>Avsnittskommando Narvik: Møte med Zone Commander, 10. juni 1945.