Kjeldearkiv:Fimbul nr 27 - 2009

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde:
Han “tykje“ bråsnur og legger på dør det forteste han kan - tar taumene og hopper opp på lasset og jager på hesten. Men lasset var tungt og hesten ikke av de aller sprekeste, så del tok litt tid før han fikk opp fart - nok tid til at presten og han Trygve rakk a komme seg ut, og fikk da se at det gnistret i sledemeiene da han "tykje“ passerte prestegården. Da sa presten: "Ja så var det han allikevel“. Les historien.

Tegnet av Reidar Hansen

Forord

Vi i bygdeboknemnda prøver å få tak i de gode historiene og interessante hendelsene fra gamle dager i vårt distrikt. Det er ikke alltid like enkelt å få folk til å skrive ned det de sitter inne med av kunnskap fra eldre tid. Mange kvier seg for å skrive, men nå oppfordrer vi dem som har noe de vil fortelle om, å ta kontakt med en av medlemmene i nemnda så vi kan treffes og skrive ned stoffet.
Vi er interessert i stoff fra heile bygda, gjerne bilder også.

I dette nummeret har vi slektshistorie fra Sør-Kvitfors, Storelven og Fjellkroken, og det ville ha vært fint med utfyllende stoff derfra i neste nr. Kanskje sitter noen inne med noen små historier som de vil dele med "Fimbuls" lesere.

Vi har i flere nr etterlyst gamle matoppskrifter. Vi er ganske skikker på at det finnes matoppskrifter som er spesielle for Evenes, kanskje oppskrift på lefser, klappakaker, blodmat etc. Leit i bestemors oppskriftsbok! De kunne nå ikke ha alle oppskriftene "i hauet", som de sa.

Vi har i flere nummer skrevet om seilskuta "Moshulu". Nå er vi i nemnda så heldig at vi har fått i vår varetekt den store skipsklokka som var om bord i båten fra den blei bygd i 1904. Vi har tenkt å stille ut klokka slik at fleire får se den. Nå etterlyser vi fleire gjenstander fra "Moshulu", for det finnes sikkert ting fra den tid skuta lå i Evenes. Vi er bare interessert i å låne til utstillinga det som eventuelt måtte finnes.

God jul til alle "Fimbul"-lesere.

Hilsen redaksjonen

Gitte-stua i Tangen og han tykje i prestegårdsfjøsen

Illustrasjon ved Reidar Hansen.

av Arne Rasmussen

Før i tiden - fjernt fra både fjernsyn, pc og mobiltelefon, var det ganske vanlig at det ble fortalt historier og skrøner rundt om på gårdene og der folk ellers møttes. En av dem som mestret fortellerkunsten bedre enn de fleste, var han Trygve Lakså. Han og familien bodde i sin bolig like ved Evenestangen - eller i Tangan - som vi sier. De bodde der inntil dem på slutten av 50-tallet flyttet til Narvik - der han hadde sitt arbeide.

Men huset ble flittig brukt på fritiden, og det ble det ikke mindre av da han Trygve ble pensjonist.

Som nabo til denne fritidseiendommen, kom jeg både titt og ofte i prat med ham. En gang kom jeg til å spørre han Trygve om "Gittastua" som sto like ved veien, nedenfor huset deres. Jeg visste at dette huset sto der før min tid, og at hun som sist bodde der hette Gitta.

Peder Hansen var visstnok den første eier av dette huset. Han kom fra Trøndelag, var skredder og ble derfor kalt "skredder Hansen".

Peder Hansen og hans kone fikk fem barn; to sønner og tre døtre.

Sønnen - Hans flyttet til Røros der han var politi.

Gerhard giftet seg med Emma, og bodde i Tangan. De fikk sønnene Hjalmar og Kristian. Etter at Gerhard døde, giftet Emma seg med Einar Didriksen, Sommervik.

To av døtrene til skredderen flyttet til Amerika, mens Gitta bodde det meste av sitt liv i barndomshjemmet i Tangan - derfor navnet "Gitta-stua".

Gitta var også en tid i Oslo - der hun arbeidet som hushjelp. Hennes språk var preget av tiden i Oslo; et noe "finere" ordbruk som hun holdt fast på resten av livet. Hun hadde nok "arvet" noe etter sin skredder-far, for det ble sagt at hun pleide å stelle og stryke klær for presten.

Det ble meg også fortalt at når Gitta holdt selskap, så var det ofte med både lensmann og prest tilstede.

Etter at Gitta døde, ble huset solgt like etter krigen. Det han Trygve da fortalte meg, var at huset ble solgt til en kar på Stunes - også han en god forteller og spilloppmaker. Han rev da huset, for senere å kjøre det hjem til Stunes. Dette huset var bygget av tømmer, så det var ganske lange stokker som skulle lastes og transporteres.

Denne transporten foregikk vinterstid med hest og slede. Før han kom seg av sted med ett av lassene, var det for lengst slutt på dagslyset, så det ble å kjøre siste lasset for dagen i mørket. Det eneste som lyste var da det gnistret under sledemeiene da de traff steiner som stakk opp av snøen.

På den tiden var han Trygve i prestegårdsfjøsen og arbeidet hos han Sverre Rørvik - som da var forpakter på prestegården. Dette visste "stuneskaren" om, og nå fikk han lyst til å gjøre dem et spek. Han parkerte da hest og slede ved fjøsen, og gikk inn. På den tiden var det ikke elektrisk lys, så den lille parafinlampen som hang inne i fjøsen - ga langt fra nok lys til å kunne se hvem som befant seg der inne.

Han Trygve var da oppe på låven og lempet fram høy, så han var akkurat ved takluka da døra ble åpnet, og ble dermed vitne til det som så skjer.

"Stuneskaren" ser seg om i halvmørket - og lenger inne i fjøsen får han så øye på en av dem han ser etter - tror han. Og så roper han: "No kjæm han tykje å tar dæg". Da lød en velkjent stemme inne fra fjøsen; "Nei du sier ikke det". Da var det sogneprest Anders Aschim som akkurat da var en tur innom.

Han "tykje" bråsnur og legger på dør det forteste han kan - tar taumene og hopper opp på lasset og jager på hesten. Men lasset var tungt og hesten ikke av de aller sprekeste, så det tok litt tid før han fikk opp fart - nok tid til at presten og han Trygve rakk å komme seg ut, og fikk da se at det gnistret i sledemeiene da han "tykje" passerte prestegården. Da sa presten: "Ja så var det han allikevel".

Det hører også med til historien at "stuneskaren" en dag senere gikk inn til presten og beklaget det han hadde sagt - han trodde det var han Sverre Rørvik han så inne ifjøsen. Var det bedre at han hadde tatt Rørvik, enn at han hadde tatt meg var prestens kommentar.

Gnr 7 Storelven i Evenes

Rettelse tatt inn i "Fimbul" nr 28

Bildeteksten på side 38 i "Fimbul" nr 27 er feil. Bildet er også feil plassert. Det burde vært plassert på side 35. Den rette teksten skal være: "Olaus Johnsen, Storelv født 1859".

Å stenge blod

av Lulli Westrheim

Så vel som håndspåleggelse har også evnen til å stenge blod vært en nødvendighet på grissgrendte steder der det var langt til doktor. Denne formen for helbredelse er en kunnskap som formidles fra den eldste i familien til den eldste i neste generasjon. Kunnskapen kan kun læres til en. I Bibelen skulle Esau komme til sin gamle far for å få velsignelsen, men ved lureri ble den tildelt Jakob. Hva var den hemmelige velsignelsen? En formel kanskje som han måtte lære til helbredelse og hjelp for folket som på den tiden var nomader.

Blodstenging er en urgammel tradisjon fra førkristen tid, hvor Odin og Tor var de personer bønnen henvendte seg til. Fra gammelt av betraktet kirka blodstenging som svart magi. Det førte til at denne kunnskapen var noe man ikke snakket høyt om. Forsker Roald Kristiansen sier følgende: "Jeg har omtrent ikke møtt en eneste nordlending som ikke på en eller annen måte kjenner til blodstenging. Taushet er her en grunnleggende faktor - en mur av taushet! Det er veldig betydningsfullt. Du vet ikke hva som leses - du bare merker hva som skjer. Blodstopping er et utbredt tema i Nord-Norge, mens det er forsvunnet i sentrale deler av landet hvor man har hatt bedre tilgang på legehjelp.

Blodstopping skaper en kontakt med krefter i tilværelsen og din egen plass i forhold til disse kreftene. Selve blodstoppingen handler om å sortere kreftene, " sier Kristiansen.

Rettelser til "Fimbul" nr 26

I "Fimbul" nr 26 i artikkelen om Anderssengården / Bergviknes har det sneket seg inn en beklagelig feil. På s.39 er det et fotografi av et ektepar, men teksten er feil. Bildet viser ikke Hans Jenssen med hustru (som utvandra til Amerika), men sønnen deres. I folketellinga av 1875 står Hans Jenssens sønn oppført som Hans Kristian Jenssen (født 30. april 1863), men i Amerika kalte han seg for Hans Christian Johnsen. Han hadde studert medisin og tatt doktorgrad i psykologi, DL i psykologi står det i ei heading på et brev.

Teksten til bildet på i "Fimbul" nr.26 skulle ha vært : Portrett av Hans Christian Johnsen m/amerikansk hustru, sønn av Hans Johan Jenssen og hustru Andrea Berg Amundsdatter.

Første eier av gården, Hans Jenssen med hustru. Han flytta huset fra Bergvika til Bergviknes. Ekteparet utvandra til Amerika i 1882.

I "Fimbul" nr.8 er det en artikkel om emigranter og Amerikabrev, og der kan de som er interessert lese mer om Hans Christian Johnsen.

Rasulykka i Niingen i 1952

av Arne Rasmussen

Tillegg til artikkel i Fimbul nr 23 - 2005:
Da skrev Peder R. Bakkemo om rasulykka i Niingen i 1952.

Har i ettertid fått reaksjoner på at en del av denne historien ikke helt stemmer - eller at en del mangler i forhold til det vi har fått fortalt av min mor's bror, Laurits Arntsen og hennes svigerbror Hilmar Bergvik, som begge var inne i tunnelen da raset gikk. Det de fortalte var at de begge var på vei ut av tunnelen - da Hilmar som var bas sa: "Jeg er ikke sikker på om jeg sjekket om alle skuddene var gått av - jeg må gå tilbake". "Da går jeg i lag med deg" - sa Laurits. Denne tvilen reddet trolig livene deres, for mens de på ny var på vei ut - gikk lyset, og det ble mørkt. Åja sa Hilmar, "nå må vi vel opp i gammeldammen og grave sørpa." De trodde at det var det som var årsaken til strømbruddet, for det hadde hendt før.

Da de nesten hadde nådd tunnelåpningen, kom Leif Torbergsen løpende mot dem og fortalte at noe hadde skjedd - han så ingen ting - bare hvitt. Han jobbet på samme laget som dem, og var også på vei ut da raset gikk. Antagelig bare sekunder fra å bli tatt av raset - han også.

Deretter satte de i gang å måke seg fram til de som var innesperret i brakka.
(Det ble sagt at de ble så varm av arbeidet, at de fleste av dem etter hvert sto bare i makkoskjorta og måket.) Da de nærmet seg taket, var det en av dem der inne som ropte: "Når dere har måket dere helt ned, så skal jeg rive ut bord i taket."

Straks de hadde fått et lite hull i taket - var det at det med et smell tok fyr, og hele bygget eksploderte.

Så de to som Bakkemo skrev at "ennå ikke var kommet ut av tunnelen, var altså Hilmar Bergvik og Laurits Arntsen.

Dette er slik min mor Alvilde Rasmussen husker at de fortalte det; noe det i ettertid ble snakket mye om. Jeg har også snakket med Laurits sønn, Alfred Arntsen - som bekreftet at det jeg her har skrevet er riktig.

Medlemmene i nemnda

Kjell Asbjørn Pedersen
Martin Hansen
Arne Rasmussen
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten