Kjeldearkiv:Fimbul nr 2 - 1976
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Fra nemnda
ved Turid Leiros
Bygdeboknemnda har nå vært i funksjon en tid og vi begynner å få en del erfaringer.
Det har vært stor interesse for dette småskriftet fra nemnda, selv om den dialogen vi håpte på mellom folk i kommunen og oss ikke ennå er kommet så godt i gang. Det virker som om vår oppfordring til dere om å komme i kontakt med oss ikke har vært sterk nok. Vi har blitt vist stor imøtekommenhet hos de vi har besøkt, og det er vi glade for, men jeg vil samtidig oppfordre dere til å skrive til oss, snakke med oss, fortelle om ting, vise oss bilder etc som dere mener er interessante. Nå som julen nærmer seg, vil jeg benytte anledningen til å be dere skrive ned eller fortelle oss om juleskikker, julemat, tro og tradisjoner osv.
Vi er takknemlige for alt stoff om julen dere kan skaffe oss. Jeg håper på et bedre samarbeide etter hvert. Det er nemlig viktig at en lokalhistorie inneholder stoff om hele folkelivet i bygda, ikke bare en del. Til slutt vil jeg gjenta det jeg skrev i prøvenummer av Fimbul:
Hva skal dere være oppmerksomme på?
Fortellinger fra eldre som husker, bilder, skrifter av forskjellige slag, rester av gamle bygninger, navn fra innmark og utmark, ordtak, rim og regler, gamle gjenstander.
TA KONTAKT MED OSS!
Lokalhistorie
av Einar Sørensen
Interessen for lokalhistorie er meget stor i Nord-Norge. Av de 87 kommunene i de tre fylkene her nord er det hele 77 som enten har satt i gang eller har under planlegging egne historiske fremstillinger, og dette gjelder både by og bygdehistoriske skrifter. En oversikt innhentet i 1972 viser da også at det i Nord-Norge på daværende tidspunkt var 52 forfattere og formenn i lokalhistorisk arbeid, og tallet har utvilsomt økt de siste årene.
Disse opplysningene ble lagt fram under kurset i lokalhistorie som Historieseksjonen ved Universitetet i Tromsø var arrangør av siste helg på Gratangen Turiststasjon.
Universitetslektor Einar Niemi, som har arbeidet mye med nord-norsk historie sier til "Tromsø" at når det gjelder de 52 registrerte forfattere og formenn for lokalhistoriebøker i 1972 så viser det seg at historisk arbeid på lokalplanet så langt fra bare er forbeholdt bestemte yrkesgrupper. Av de 52 i 1972 var det 13 som var akademikere, 13 lærere, 16 hadde andre yrker og 10 har ikke oppgitt yrkesbakgrunn. Når det gjelder dagens situasjon for lokalhistorisk arbeid er det som nevnt 77 kommuner som har opprettet historieutvalg. En oversikt pr 31. desember 1975 viser således at av Nordlands 43 kommuner, har 39 engasjert seg i lokalhistorie, mens de tilsvarende tall for Troms er 23 av 24 og i Finnmark 15 av 20.
Arbeidet med for det første å samle inn de nødvendige data til en bygdehistorisk framstilling og deretter utgi det i bokform, krever betydelige ressurser, både når det gjelder midler og arbeidskraft. Det var blant annet for å diskutere slike vesentlige sider ved lokalhistorikernes situasjon at man kom sammen i Gratangen.
Som et ledd i kurset avviklet man også en paneldebatt der en satte søkelyset på "lokalhistoriker i lokalsamfunnet" der viktige spørsmål var, hvem skal skrive lokalhistorie? Hvordan skal den skrives? For hvem skal lokalhistorien skrives?
Dette er spørsmål som det neppe finnes fyllestgjørende svar på - man må alltid inngå kompromisser.
Det ble endel debatt om de nord-norske by- og bygdehistoriske framstillingene er gode nok, spesielt om det var nødvendig å gjøre dem så lange og omfattende som svært mange gjerne har blitt.
Dette gjør dem noe vanskelig tilgjengelig for allmennheten, og det kan nok være ønskelig å kutte ned på lengden samt skrive på et så godt språk at folk flest blir aktive lesere av lokalhistorien.
Et annet problem er anvendelse av ressursene. I Lofoten og Vesterålenområdet har de 10 kommunene i regionen gått sammen om et fellesprosjekt der man samarbeider og skriver en felles historie fram til året 1837 da formannskapslovene kom. For tidsrommet deretter står de aktuelle kommunene fritt til å fortsette sin egen historie.
Slike distriktshistoriske arbeider innebærer besparelser og effektivisering - men på den annen side risikerer man at en del trekk ved den rene bygdehistorien lett går tapt når man skal samarbeide og inngå kompromisser om hva som skal tas med og hva som skal utelates. Det synes å være plass til både slike samarbeidsprosjekter såvel som den tradisjonelle bygdehistorie.
Et annet spørsmål er hvor gode våre by- og bygdehistorier egentlig er - rent kvalitetsmessig og da vurdert fra en fagmanns side. Universitetslektor Einar Niemi mener personlig at kvaliteten nok er ujevn - og det hadde neppe vært noen ulempe om det kvalitative hadde kommet mer i forgrunnen.
På den annen side har man mange eksempler på at nord-norske lokalhistorier virkelig ruver i landssammenheng også kvalitetsmessig, sier Niemi og nevner i farten Trondenes-boka, bygdeboka for Berg og Torsken, Vefsn-bøkene og Rana-verket som alle viser at lokalhistorie ikke nødvendigvis forutsetter at man må være akademisk skolert historiker.
Hvordan skal man skrive bygdebok? Hvem skal skrive bygdebok?
av Turid S. Leiros
Tanker etter et lokalhistoriekurs på Gratangen Turiststasjon 22-24. oktober 1976.
Historieseksjonen ved Universitetet inviterte aktive lokalhistorikere, historielag og bygdeboknemnder til kurs i lokalhistorie. Evenes bygdeboknemnd var representert ved formannen. Det var stor søkning til kurset og langt fra alle som var interessert fikk være med. Det møtte folk fra hele Nord-Norge, og det ble et interessant og givende kurs.
Det ble skissert opp to måter å skrive en bygdebok på. Den ene typen er den emnedisponerte, tematiske typen (eks Kvæfjordboka). Denne typen blir ofte populær lesning, men kan skifte meget i kvalitet.
Den andre typen er det kronologisk oppbygde historieverk som skildrer utviklingen og som trekker tråder bakover i tiden. Denne typen krever fagfolk for å kunne leite fram og behandle det kildemateriale som trenges. Den skal også, samtidig med at den er populær, være vitenskapelig uangripelig, (Trondenes og Vefsn bøkene).
Den kurs som vi i nemnda nå staker ut er følgende:
Den prosessen vi har nevnt tidligere i prøvenummer av "Fimbul", nemlig samarbeid mellom folk i kommunen og nemnda er veldig viktig. Vi vil prøve å samarbeide med dere gjennom Fimbul og også gjennom bygdemøter vi har planlagt.
I den lokalhistoriske samlingen skal vi ta sikte på å skaffe oss gardshistorier, slektshistorier, tradisjonshistorier. Vi skal også fortsette med Fimbul. Men det blir ingen bygdebok av dette som er god nok, det ville i tilfelle ta alt for mange år. Vi må, ved siden av det lokalhistoriske arbeide som foregår i kommunen, engasjere fagfolk som kan skrive den kronologisk oppbygde bygdeboken. Dette kan nok bli dyrt for de enkelte kommuner, men en løsning kan det være å skrive om hele distrikt, slik at flere kommuner kan dele utgiftene. Det ble understreket på kurset at distriktshistorien var den naturlige bygdebokmodell her nord. Jeg vil her foreslå at man skriver denne vitenskapelige oppbygde bygdeboka om Ofoten, og så fortsetter vi med det andre lokalhistoriske arbeidet innen kommunen.
Til slutt vil jeg opplyse om den velvilje og interesse det lokalhistoriske arbeid møter hos Norsk lokalhistorisk Institutt, Tromsø Universitet, Statsarkivet i Tromsø, og at det drives en utstrakt service fra disse institusjoner til det lokalhistoriske arbeid. Dette er verdifulle kontakter man bør benytte seg av.
Kraftstasjonen
av Siw Monsen & Åse Elvemo
En svensk ingeniør bygget og planla stasjonen og rørgata i begynnelsen av 1900-tallet. Vi etterlyser herved ingeniørens navn. Den ble kalt for Ofoten Kraftstasjon fordi det var så få stasjoner rundt om i distriktet. Bygginga pågikk med lite maskinell hjelp, og ved bygginga av rørgata, var hesten eneste hjelpemiddelet. Under bygginga og senere i drift inntraff det ingen betydelige ulykker. Stasjonen ble bygd pga gruvedrifta, ettersom den var så og si den eneste strømforbrukeren i bygda, så da gruvedrifta seinere ble nedlagt, ble også stasjonen det. Stasjonen var bemannet av 4 maskinister som bodde på stasjonen om vinteren. Arbeidsdagen var på 8 timer, med skift fra 6 til 14 fra 14 til 22 og fra 22 til 6.
I 1930 var lønna på 5 kr dagen, og da hadde de 14 dager ferie pr år. Arbeidsforholdene var bra, men om vinteren kunne det oppstå forskjellige problemer. Av og til frøs det is i inntaksdammen slik at vannet ble hindret i videre løp. Da måtte en av dem gå til fjells, uansett vær for å fjerne isen.
Det fortelles at det kunne luske ulv utenfor stasjonen i mørke vinterkvelder. Da kunne man se sporene i snøen etterpå.
På den tida var det ingen samkjøring, så om det ble stopp i stasjonen, ble hele bygda lagt i mørke.
Nå ligger stasjonen og rørgata der - forlatte, som minner om det som en gang var. Stasjonen er ribbet for alt verdifullt innhold, vinduer og dører, men likevel føyer den seg fint inn i naturen. Men mest er vel rørgata et fantastisk fint eksempel på hvor pent det går an å utføre et arbeid. Man burde helst ha gått langs rørgata selv for å forstå hva vi mener. Nåtidens byggverk av betong og blanke stålkonstruksjoner kan vel ikke på noen måte måles eller sammenlignes med de mange steinrøyser oppover langs fjellsida. Et fint byggverk som må oppleves.
Bogen
 |
Oversikt Bogen sentrum, 1908. Den hvite bygningen midt på bildet og til venstre er det første separasjonsverket, hvor slaggen ble sluppet ut ned mot Lillevannet.
Legg merke til at der hvor støperiet i dag ligger, går havet helt inn i Geitbogen og danner ei bukt her. Denne bukta ble senere fylt opp med slagg fra gruvedrifta. Bildet er utlånt av Johan Elvemo, (Johan Ottar Meier Elvemo 1915-1998) |
|
Bildet viser bl a det første separasjonsanlegget (den hvite bygningen midt på bildet). Slaggen ble sluppet ut i Lillevannet og danner i dag delvis grunnlaget for idrettsbanen.
"Dampkjøkkenet", hvor dagens samfunnshus står, til venstre på bildet. Ofoten Jernmalmgrubers administrasjonsbygning, det hvite huset til høyre på bildet, benyttes i dag til kommunens kontorer. Bildet er utlånt av Nils Michaelsen, (Nils Egil Michaelsen 1912-2000) |
|
Fra gruvedrifta i Bogen.
Bildet viser sligghuset til venstre på bildet, der hvor nåværende snekkerfabrikk står. Tårnet ved siden av er plassert over en synk. Til høyre på bildet sees separasjons- og knuseverket. Dette ble brukt etter at det første verket, som var plassert i nærheten av Hilmar Nygrens nåværende bolig, var nedlagt. Bildet er utlånt av Nils Michaelsen, (Nils Egil Michaelsen 1912-2000) |
|
Bildet viser malmutskipningstårnet i Bogen, utbygd rundt 1910-12. Tårnet ble tatt av isen i 1926, og ikke oppbygd etterpå. Legg merke til brygga på Bergvikneset.
Bildet er utlånt av Nils Michaelsen, (Nils Egil Michaelsen 1912-2000) |
|
Fra gruvedrifta i Kleivfjellet. Bildet er hentet fra "Pall 2" stoll, fra den såkalte "Bon-drifta", ca 1931-32.
Arbeidslaget består av: Bildet er utlånt av Reidar Bergvik, (Reidar Bergvik 1906-1979) |
|
Dampskipet "Annie" ved kai i Bogen, 1908.
Bildet er utlånt av Johan Elvemo, (Johan Ottar Meier Elvemo 1915-1998) |
|
Dette bildet er hentet fra det gamle gruveverkstedet, senere surstoffabrikk.
Bildet er utlånt av Reidar Bergvik, (Reidar Bergvik 1906-1979) |
Gamle barnerim & regler
| ved Janne Håkonsen Aldri, aldri kan du ane. Elen Spelen kokte kjelen. Min mann for om land, Kain og Abel sloss om en sabel. En liten ellveårs tulle Lille frue i din stue er det Smilet er mer enn du aner, Alt det beste som jeg vet Når en gang du blir stor Når du blir stor pike, Når du blir gammel og tenner du mister, |
ved Anita Kolsing Bussan rullan barnet Ro ro til Siereland Ro ro relte |
ved Hugo Kirkhaug Han Lars han er vandret av sted Men akt deg sa presten min venn Og når så alt gravøl var endt Men ho Maren ho svara så pent: |
Vi kan om vi vil
av Turid Skoglund Leiros
At verdifull viten ikke skal stues bort, men brukes er sikkert alle enig om. Tanken settes delvis i system fra diverse institusjoner som museum, bibliotek og galleri.
Vi kjenner vel alle begrep som vandreutstilling fra Tromsø museum, riksgalleri etc. På lokalt plan er vi ikke så flink. Vi synes kanskje det blir så smått, men det blir det ikke. At det er vårt på en nær og håndgripelig måte er stort nok. Trenger vi egentlig vente på vandreutstillinga fra Tromsø museum? Jeg prøver ikke å rokke ved berettigelsen av slike, men mangler vi ikke det viktigste?
Kanskje du har et bilde eller to som hører naturlig hjemme i en mobil liten fotoutstilling? Tema, Næringsliv i Evenes. Jordbruk i Evenes. Har Evenes noe særpreg? Finnes det noe som er Evenes' egen koloritt og Klang? Vi vet ikke det før vi har prøvet det ut på oss selv. Er den litt smålige bygdestriden noe spesielt for Evenes? Ja, andre kommuner har bygdestrid, men ikke akkurat slik som vår. La oss belyse den for den er historisk betinget.
Bygdemuseum er i skuddet, men tanken er for stor til riktig å fange. Kanskje må vi rydde grunnen litt og starte i det små. Hva med en utstillingsring av interessante enkeltgjenstander for våre offentlige kontorer & institusjoner.
Gammelt husgeråd og redskap egner seg ypperlig. Med kort historikk & eiers navn vil en slik form for utstilling være til glede for mange.
OPPGAVE TIL ALLE SKOLEBARN
Skriv ned et julevers eller rim eller julefortelling, som dere har hørt hjemme eller hos slektninger eller kjente. Tegn gjerne til. Dere kan levere det til meg på skolen.
Versemakere & rimsmeder
av Magnus Røger, (Magnus Trygve Røger 1899-1981)
Første gang trykt i Håløygminne nr 3 1953.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Ofoten har ikke fostret mange versemakere og rimsmeder i eldre tid, men ser en godt etter finner en noen. Folks trang til å gi uttrykk for sine følelser i en eller annen retning har alltid vært tilstede.
Noe offentlig organ til å bringe fram innleggene hadde de ikke og det ble da til at "rimsmeden" laget noen vers og lot disse gli på folkemunne fra gård til gård. Dette kunne være en skjemtevise, nidvise eller en vise om en sørgelig hendelse. Slike viser var på vandring i bygda helt opp til århundreskiftet, men de fleste er nu glemt. Dvs at de gamle tok de med seg i graven, noe en ikke skal undre seg over for vår generasjon har ikke aktet fedrenes liv og virke bedre enn at de lot det gå i glemselen. Noe litterært tap kan en vel ikke påstå at det har vært, men disse visene gav som en senere skal se et ganske godt bilde av menneskenes daglige liv og virke, følelser og tanker i et avlukket samfunn i en nord-norsk fjord.
Vi hører på 1700-tallet at gjestgiver Nysted på Liland hadde litterære interesser, men en kjenner ikke til hva dette bestod i.
Nysted var av dansk hærkomst og han har kanskje en gang sett større forhold enn her i Ofoten. Tradisjonen vil også vite at sokneprest Arctander (1729-1807) brukte å lage viser. Han skulle være en merkelig mann på mange måter denne Peder Arctander. Det fortelles at en dag kom prestegårdsdrengen til ham og klaget over at prestens taus hadde bløtt ham ut om natten. Hun hadde med andre ord ikke kunnet holde vannet. Presten syntes nok dette var ille, men i stedet for å refse synderne som utvilsomt hadde ligget for nær hverandre om natten, diktet han en skjemtevise om deres uhell.
Omtrent fra samme tid finner vi en nidvise fra Ofoten. Forfatteren er ukjent, men den synes å være skrevet av en øvet hånd. Bruddstykkene lyr slik:
Ol' Andersen Flueskallen, er mit redelige navn,
det finnes på Liland og på Volden.
Eg skjendes med min granne så ofte som eg kan,
både når eg slår og når eg høia.
Omkved:
- For den lange sommerkveld,
- for den loppede sauskindsfeld,
- for den sure lutsei som lukta.
- For den lange sommerkveld,
Huldra om natta gjætte sine får,
ho kalla på gjeita, ho kalla på sauen.
I handa bar ho bøtta, i munnen bar ho mål.
Ho både kvein og spøtta.
Han bandes og han svær,
han Jens Jensa kjæm for nær,
eg trur han Torkel e' rett no her.
Ved å bla gjennom folketellingen for 1801 finner en personene lys levende. Ole Andersen var gårdbruker på Volden født 1757, og gift med Karen Andersdatter, født 1764. Torkil Gabrielsen var også gårdbruker på Volden, født 1770, og Jens Jensen var gårdbruker på Liland og født 1763. En øyner jo bare den tradisjonelle nabokiv. Naboene brukte smedevisen for å stagge den nærige Ole og hans hustru. Fluskallen er fiskeplassen utenfor gården (Voldflua). Den har trulig vært Ole Andersens første fiskeplass og han likte ikke at naboene kom han for nær.
Fra samme tid har en også "Skjomvisa". Men her veit vi hvem forfatteren er, nemlig styrmann Peder Axelsen på Fagernes. Han var ikke blitt buden til gjestebud til sin gode venn i Skjomen og var av denne grunn blitt meget fortørnet. Men vår gode Peder hadde fått Suttung mjød å drikke. Han eide derfor skaldeevnen og tok hevn over sin tidligere venn. Han skreiv skjomvisa som i sin tid gikk fra gård til gård og fra mann til mann i hundre år. En kjenner bare en del av visen:
Alle Skjomfinnan de satt i en ring,
koksa og kovla gikk rundan omkring.
Han John Nilsa skulle dem trøste.
Han trøstet dem med lerkrukken så,
at de kunne hverken gå eller stå.
Tilsist han dem kyste.
Ikke var gjøkalven så feit og så fin,
og ikke var kaffen i smøret brent,
og derfor så var ikke han Per Axelsa kjent,
der han på Fagernes bodde.
Vi finner også Peder Axelsen i 1801. Han var en velstående bonde og jegtstyrmann som bodde på Fagernes, født 1751. Gift med Lisbeth Andersdatter. Tradisjonen vil vite at han var fra Liland, men sikkert er det ikke. John Nilsen må vel være den Johannes Nilsen som i 1801 bodde på Løkvik i Skjomen. Han er den eneste med dette navn i Skjomen på den tid. Han var 1798 blitt selveier på gården Løkvik og sees død i 1802. Hustruen hette Maren Andersdatter. Alt tyder på at Peder Axelsen og Johannes Nilsen var svogre. Altså var dette en strid innen familien.
Vi skal gå litt lengere fram i tiden og skal da nevne Hans Olsa-snekker som var med å bygge den nåværende kirke på Evenes. Hans var en stor skøyer og drukkenbolt som det går mange frasagn om. Han brukte når han var i det glatte lag å synge en vise om seg selv. En kjenner bare 4 linjer av denne og disse lyr slik:
Det skal ringes med buteljer,
når jeg bæres til min grav.
Fjorten-femten fordrukne geseller,
skal gå foran med krans og stav.
Å tidfeste disse linjer, som muligens stammer fra en gesellvise fra et annet sted, er ikke vanskelig når en ser at tallet 1800 står i kirkespiret på Evenes.
Da amerikafeberen raste i bygda fra 1800-årene og utover, var det skikk at de som skulle reise ut for rundt bygda og sa farvel. Det var for de fleste en reise som de ikke skulle komme tilbake fra. Det var for far og mor å ta det siste farvel med sønnen eller datteren og en kan godt tenke seg at det ikke var lett for noen av partene. Men nød bryter alle lover, reise måtte de. Det ble ved slike avskjedssammenkomster sunget både salmer og sanger. En kjenner en av disse sanger, men det er mulig at den er et lån fra en annen bygd. Der lyr slik:
Hvor i verden vil du gå,
for deg selv å glemme.
Bli da i din faders vrå,
der hvor du har hjemme.
Er din hytte nokså arm,
nokså arm din lykke.
Her skal vennehånd din grav,
dog smykke.
Slik har viser og sanger gitt uttrykk for folks tanker og følelser opp gjennom tidene. Vi kjenner bare noen av disse og bare noen av de hendelser som ga stoff til produktet. Det går i en jevn strøm opp gjennom tidene og til slutten av forrige århundre.
Det er ikke alltid bare skjemt og nid, men av og til alvorlige ting. En ungdom, en av de første i bygda som reiste på lærerskolen hadde en kjæreste som han var overlag glad i. Med han var borte, ble hun kjær i en annen og giftet seg. Dette sørget gutten meget over og så alvorlig at han ble syk og måtte reise hjem. Han hadde fått en dødelig sykdom, men før han døde, diktet han en sang om sin tapte lykke. Han kunne ikke leve uten sin barndoms kjæreste.
En annen gang diktes en vise om en handelsmann som hadde gått falitt og som hadde påført flere bra folk store tap. Her får mannen gå igjennom for sine transaksjoner og lurerier. Utnavn får han også - Revskinnspelle.
Det er mulig at en og annen av de gamle i bygda husker en stubbe av en gammel vise. Om så er, så har det sin betydning å få disse stubber nedskrevet da de foruten å være en vise også forteller om hendte ting i bygda og er et bidrag til bygdens historie. Videre vi en ved å få flere versjoner av visene kunne rekonstruere disse helt. Det er alltid vanskelig å få nedskrevet en vise med sitt opphavelige innhold og språk når den skal gjengis etter hukommelse etter at den faktisk er gått i glemsel. Derfor må en ta forbehold på dette område.
Håløygminne
Av interesse eller om Evenes i Håløygminne.
Heftene får du ved å skrive til Håløygminne, boks 65, 9401 Harstad.
| 4/72 | Ofoten, korte innhogg i bygdas historie. |
| 2/75 | Nord-Norske bunader. |
| 4/49 | Styrmannen som kom bort på Liland havn. |
| 3/51 | Jektbruk og handel i Ofoten. Det 19. århundre. |
| 4/50 | Da svartedauen herja i Ofoten. |
| 4/50 | Gamalt om Jula. |
| 1/68 | Sogneprest P. Arctanders Dagbok over Huusbesøg i Ofoten prestegjeld 1775-76. |
| 1/56 | Soger fra Ofoten. |
| 1/52 | Notater fra Ofoten. |
Leserbrev
av Kirsten Marie Leiros
Jeg har lest i "Fimbul", og det var et fint hefte.
Men dessverre så var det en feil.
På hoppe Kari, hoppe Kari, hopp, hopp, hopp, manglet det:
Når du blir sliten så sier du stopp.
Fjøsen på Bjeldgam
av Ståle Johansen og Helge Markusson
Den gamle fjøsen stod på Einar Lorentzen's eiendom, der var fjøsen og løa for seg selv, og de var i en etasje.
Så i 1885 bygde Villas Ravn, (oldefar til Atle Ravn) den nye fjøsen der den står nå. Byggeleder var Ole Larsen. Steinen ble hentet i øysundet. Den kilte de ut med meisel og krutt. Det var mange fagfolk sørfra som hjalp dem med muringen, spesielt med buen over fraukjellerdøra. Materialen kom fra Namdalen med båt. Samtidig ble veien rundt Liland bygd. Det var derfor det var så mange fagfolk der. Arbeidslaget ble kalt for arbeidsslusk, det var veldig mange gamle kaller som var med og jobbet. I 1916 reiv de ut alt inventar og støpte murgulv i halve fjøsen. Resten var tregulv. Dette var en meget stor og moderne fjøs på denne tiden, med bl a halvautomatisk vanningssystem og djupstål. Dette ble gjort av Ingvald Ravn, under ledelse av Bakke fra Ballangen. Ole Paulsen senior laget ny låvebru av betong.
Fjøsen var ment til: Hester, kyr og sauer, kyrne stod på tregulvet. Hestene og sauene stod på murgulvet. Villas Ravn hadde overtatt Bjelgam i 1842. Det var 3 eiere i samme slekt, alle arvet de den. Fjøset ble revet 1968-1969, det var ikke på grunn av at den var morken, men pga at ingen ville drive den lenger.
Haugbakkveien
av O. Parten
Kommunikasjonsmulighetene i gamle dager var ikke så rare, men datidens folk var flinke til å ta seg fram gjennom daler og høyder. Slik er tilfelle med Haugbakkveien, altså strekningen mellom Evenes og Hovangseidet, også sjøveis. Denne veien ble benyttet til alle kirkelige handlinger. Verst var begravelsesfølge - etter at følget var kommet til Vika måtte kistelokket lettes og liket ordnes før følget fortsatte til kirka. Men nå var ikke veien bare benyttet til gjennomgangsvei. Haugbakken var bebodd så sent som ca 1930-35. Tufteplassene finner du den dag i dag. Videre er denne veien ellers nyttet i siste verdenskrig.
av O. Parten
Anfinnkollen: Navnet stammer fra en same som begikk selvmord ved å henge seg utfor berget. Denne mannen hette noe slikt som An-Ant og finn var bare tillegg.
Bjellgam: I gamle dager var her mange gammer fra samer som kom fra Sverige. En av disse hadde en gutt som ikke var som oss andre, og gutten ville bare til sjøen gjennom skogen. Faren festet reinbjella på ryggen til gutten.
Evenesmark
av H. Hvassing, (Henny Karine Hvassing 1930 - 2013)
De fleste som kjører gjennom Evenesmark har som regel et bestemt mål for øyet. Her er liksom ikke noe storslått natur og heller ikke noe spesielt som kan trekke turistene til seg. Ikke engang en søndagskjører som er ute med sin familie finner noe spennende med bygda vår. Det eneste som vel blir registrert er asfalten fra Osmarkdalen til flyplassen. Så her kan man bare spidde på, uten å se seg til siden. Spesielt ja. - La oss stoppe litt her: Ca 15 - 20 meter fra Lensmannsparten, oppover mot Annfinnskardet finner man den fineste naturen for en søndagstur. Her kommer man inn i selveste naturens "finstue". Myke teppebelagte myrer. Bergknausene jamt fordelt utover. Sitteplassene er dekket med moseputer - med eller uten ryggstøtte. Forratrærne står som et kunstverk i seg selv - dekorativ fra toppen til røttene som forsvinner ned i mellom bergsprekkene. Her er ingen årstider prioritert. Dr Bang som de fleste minnes, hadde sin faste mosjonsløype her oppe.
Vi farer videre utover riksveien mot bygda og stopper ved Skjellsletta der den nye riksveien forlater den gamle. På nordvestsiden, mot himmelhvelvingen gliser et troll mot oss. Formasjonen i fjellet har gitt stakkaren et hårdt utseende. Noen skritt fremover, dukker "Madam Mim" frem. Profilen er renskåret så selv den mest fantasiløse kan få øye på henne. Da naturens beliggenhet er slik at man ser også dette mot en bar himmel, er dama penest i grålysningen. Skal vi få hilse på "Stubergsgubben" må vi opp til gården Kvitblikk. Men det er umaken verdt vil jeg si. Videre kjører vi gjennom bygda, som på en måte virker forlatt. Men det er vel årstiden som er skyld i det. Lauvet er borte for i år. Det er romantikken mellom de to bjørketrærne nede på Holmen også. Ellers kunne vi få se hvordan vinden hjelper den ene bjørka til å omfavne den andre. Nedover Partbakken rekker vi så vidt å vinke til Liakollen før vi er på riksveien igjen. Akk o ve - her har metalltroll og mennesker vært å gnagd bort alle de kjente bergfjesene. Eller er her mere naturen vil vi skal se?
Har man mere tid før man stopper ved flyplassen vil jeg bare nevne:
Moan - Haugbakkan - med Liakollen som endepunkt. Stien oppover er koselig, naturen uberørt og en utsikt av de sjeldne.
Torving
av Eva Svendsen
I mine barne- og første ungdomsår brukte vi mye torv til brendsel, sammens med bjørkeved. Etter 1945 torvet vi ikke, og jeg vet heller ikke andre her omkring som torvet seinere.
Myrene der vi torvet lå ikke langt fra hjemmet, ca en halv kilometer. Vi begynte med torvinga omkring St Hans. Først gjorde min far, og brødrene mine, etter som de vokste til, klar en høvelig torvplass, dvs de tok bort det øverste laget, bestående av lyng og mose, de måtte også ta bort både en og to lomper før de kom til brukbar torv, dette ble kastet der vi før hadde torvet.
Etter dette dro vi hele familien av sted, vi hadde da mat med for hele dagen, da det ville gå bort så mye tid dersom vi skulle gå heim til måltidene. Bortsett fra matpausene holdt vi på fra klokken 8 om morgenen til i 6-tiden om ettermiddagen. Fra avmosinga til vi hadde røyst torva tok torvingen omkring en uke. Torvinga der vi torvet va ca 6 - 7 lomper dyp, og vi torvet omkring 800 - 1000 lomp. Men dybden på de forskjellige torvinger kunne variere fra 2 - 6 lomper. Redskapen vi brukte var torvspade, skjærespade, gaffel eller greip og trillebåre. Myrene der vi torvet var tørr, så de fleste røyste torva like ved damkanten, men vi trillet den 30 - 40 meter lenger bort der vi hadde torvsjåen. Først ble lompene stukket ut i torvdammen ca 20 x 20 x 30 cm stor, og lempet opp på kanten, og derfra trillet utover tørkeplassen, dette var et svært tungt arbeide som ble gjort av mannfolk, kvinner og eldre barn fikk arbeidet med å legge lompene utover tørkeplassen i passe avstand, skjære den i 7 - 8 torver og røyse den i sikk-sakk bortetter myra. Hvor lang tid det gikk til torva var tørr kan jeg ikke huske, men det avhang jo av været. Det hendte jo at etter styggvær ramla røysene sammen, så vi måtte røyse torva om igjen. Vi brukte oftest å la torva stå i røysene til den var tørr, da vi bar den inn i torvsjåen, men enkelte setter den ute først. Torva ble kjørt heim om høsten og vinteren med hest, men da vi barna ble større hentet vi torva heim med kjelke, 5 store sekker hadde vi på, dette hadde vi ingen ting imot, veien var lett og vi hadde en fin tur.
Jeg kan godt huske at vi ikke alltid var like glad når det bar av gårde til torvmyra, var det varmt kunne myggen og flua være lei til å plage seg, men mest husker jeg samhørigheta, samholdet og ikke minst kosen ved kaffebålet når vi hadde fått nisten fram, og jeg ville ikke ha unnvært disse minnene.
Bygdemøter som arbeidsmåte
- fra et bygdemøte på Tårstad
Småskriftet til bygdeboknemnda "Fimbul" skal være en måte å snakke med folk på, men fordi vi gjerne vil vite hvem vi snakker med, har bygdeboknemnda planlagt en del bygdebokmøter rundt omkring i kommunen.
Vi har allerede hatt et bygdemøte på Tårstad 16. november 1976.
Først presenterte formannen nemnda og orienterte om det lokalhistoriske arbeid. Videre om bygdebøker, gårdshistorier, slektshistorie, tradisjonshistorie, årbøker, småskrifter. Til slutt snakket hun om hvordan folk i kommunen kunne arbeide på det lokalhistoriske område.
Terje Bautz snakket om stedsnavn. Etterpå var det film, og ved kaffen gikk praten livlig om gamle dager.
Nemnda hadde med gjenstander, bilder og kart, og denne utstillingen var meget populær.
Møtet var godt besøkt og det var gledelig at folk i alle aldre hadde funnet veien dit.
Nemnda har nå planer om å arrangere lignende møter i resten av kommunen.
Årbok for Ofoten - "Ofoten i historien" utgitt av Ofoten bygdeboknemnd, fåes kjøpt hos nemnda og i banken.
- Julegave til venner og kjente og utvandrede Evenesværinger.
Tårstad
av R. Svendsen (Roald Maar Svendsen 1916-1999)
Gruvedrift
Den 29. august i år 1638 blev det av kong Kristian den 4. utskrevet privilegium til Jørgen Hendriksen (Jørgen Henriksen Staur) og hans svigersønn og efterfølger Mannbrud Pedersen Chønnebøl (Mandrup Pedersen Schønnebøl), se Lagmenn i Nordlandene lagdømme.
Det er ikke fastslått om det var noen gruvedrift den gang, men det er en plass på Tårstad som kalles koppergruven og som det muligens kan ha vært drift i.
I år 1906 var det satt igang prøvedrift efter svovelkismalm langs Tårstadelven, og det var et svensk selskap Skandia A/S som drev undersøkelsen. Driften pågikk i ca 2 år og det var i arbeid omkring 20 mann, det var 3 gruveganger og malmen blev heist opp med hestekraft. Selskapet som drev arbeidet gikk konkurs og driften stanset, gruvegangene fyltes med vann, og det blev lagt plankedekke over nedgangene.
Så i 1934 da veien Tårstad - Troms grense blev bygd fant arbeiderne svovelkismalm i veigrøften ved Løvvollen i en lengde av ca 20 meter og det var svovelkis av meget fin kvalitet.
Det blev satt igang prøvedrift i 1936, og de personer som stod for driften var Arthur Lind og Einar Svendsen, Tårstad, Nils Jakobsen, Narvik. Høsten 1936 blev det skibet ut 300 tonn malm som prøve og lasten skulle til England, men partiet kom ikke fram da båten forliste på englandskysten.
I 1937 blev det tatt ut en ny prøvelast på 250 tonn, den blev da sendt på nytt og kom fram til England. Prøvene viste seg å være av meget god kvalitet. Driften hadde hittil forgått i dagen. Videre undersøkelsen av feltet måtte foregå under overflaten og med den usikkerhet dertil kostbare drift som dette medførte blev arbeidet på feltet stanset i år 1937.
Nu i disse dager pågår det prøveboring i samme område etter sink, det er Norsk Hydro og et engelsk selskap som er interessert i om det kan være drivverdige forekomster.
Dampskipsekspedisjon og poståpneri
Dampskipsekspedisjon på Tårstad kom igang året 1894 og poståpneriet i 1895. Eier var Per Svendsen.
På den tid var det ingen kai så transporten ut til skipene foregikk med ekspedisjonsbåt. I året 1905 blev det bygd en mindre kai for båten, og hvor det var montert heisekran for gods. Kaien blev tatt av stormen i januar 1925, den blev straks oppbygd og var ferdig samme år.
I 1917 overtok Einar Svendsen, sønn til Per Svendsen post og dampskibsekspedisjonen. I 1926 blev det bygd dampskibskai, og da det var langgrunt blev landgangen 265 meter og frontlinje 33 meter. Det skal visstnok ha vært den lengste landgangskai i Norge. Efter at kaien var bygd fikk stedet en rivende utvikling, det var 27 båtanløp i uken.
I 1929 fikk Tårstad anløp av ruten Narvik - Trondheim, det var DS Nordnorge som seilte i ruten. Det var også kjørt rutebiltransport til Tårstad fra Bogen og Evenskjer i forbindelse med dette anløp. I 1938 da Ofotens Dampskibsselskab fikk DS Nordnorge i langruta Bergen - Kirkenes fikk selskapet ikke drive ruten Trondheim og Tårstad mistet da dette anløp.
Det blev da startet et nytt selskap i Narvik som satte i gang på nytt og da blev Liland tatt opp som anløp. Grunnen til det antas å være at folkene der kanskje hadde fått mer innflytelse i dette selskap med aksjekjøp eller på annen måte. Ruten som var godt innarbeidet på Tårstad, blev til stor skade for stedet når den tok slutt.
Etter krigen blev kaien reparert da den hadde fått store skader etter tyskernes transporter, og da stedet hadde mange anløp av lokalruteskip måtte dette gjøres.
I årene som fulgte gikk trafikken over fra sjø til land, det blev rutebilene som overtok.
Den 28. september 1965 var båttrafikken på Tårstad slutt.
Meieri
I år 1898 blev det dannet et andelslag på gårdene Skar - Tårstad - Stunes.
Laget skulle få satt i gang drift av meieri. Meieriet stod ferdig i 1899 og satt i produksjon samme år. Det var kjerning av smør som det gikk mest ut på og dertil var det en del helmelk som ble sendt til Narvik for salg til konsum.
I år 1926 blev Ofoten Meieri satt i drift, da virket meieriet som samlestasjon i et par år for så å bli nedlagt for godt.
Ordtak
ved Bondekvinnelaget
- Krukka går så lenge til vanns at ho kjem hankelaus til lands.
- Låna skal gå lokkelaus tilbake.
- Hegde og spare kan lenge vare, mens sus og dus gir tomme krus.
- Det gror om gangan fot, mens svulta kråka sitt heime.
- Når sola går ned i vest, arbeider den late best.
- Den som ondt gjer, han ondt reddes.
- Den som har det sjelda, har det strengt.
- Lite var snart ete.
- Det kan mykje øydes, mens lite ligg.
- Det er bedre å være herre i et lite hus enn å være tjener i et stort.
Uttrykk
- Hakkastokk = En som blir hakket på (Opprinnelig en uthulet trestokk som man hakket talg, kjøtt ol på).
- Sovl = Pålegg
- Øferd (uttales øfær) = Omgangssyke
- Kregda = Meslinger
- Gå for lut og kaldt vatn.
- Det var det gora = Det var det nok av. (Egentlig sammentrekning av god råd).
- Det gåt no dag om annen. Når noen spurte hvordan det stod til, svarte man det.
ved Johanne Nordstrøm
-
Mai kulde gjør bondens låver fulle
Den som alle benker skal slikke får snart flis i tunga. (Den som skulle være med på alt).
Hvis gjøken galer i svart skog, sner det i grønn skog.
Nød bryter alle lover.
Han har sannelig fått kam til håret. (Saes om en mann som hadde fått en urimelig streng kone).
Det ligg i raue røtter. (Saes om ting som var istykker eller ramlet sammen).
Ved måtte hugges i veksan måned. Ellers gav den lite varme.
Slakting måtte gjærast i veksan måned. Ellers ble kjøttet udrøyt.
Nød lærer naken kvinne å spinne.
Ei rød bot er bedre enn en bar fot.
Å lage ris til egen bak.
ved Bergljot Hansen
- Ein ska smi mens jernet er varmt.
- Ein lærer i den skolen en går.
- En skal høre mykje før øran dett av.
- Æ vil heller kokes i sju lute, enn å henge ei frostnatt ute.
- Eplet fell ikkje langt fra stammen.
- Han må ta skjea i ei anna hand.
- Han spring som han sku låne varene.
- Du veks ned som kurompa. (Krømpes)
- Han slektes ikkje svina som slektes på sine.
- Han som skiper seg med hinmannen må ro feske med han.
- Han hoppe opp som ei løve og dett ned som en skinnfell.
- Hegde og spare kan lenge vare.
- Helsa er bedre enn maten.
- Kvar fugl syng med sitt nebb.
- Kveldsklåra og banreva er like lenge tørr.
- En rød aften betyr en god morgen.
- Kua vil ikkje vite at ho har vært kalv.
- Mars morra kvass - godt midt på dagen.
- Nød lærer naken kvinne å spinne.
- Gagnlaus må ett bestille.
Dyr & mennesker i Ofoten
av Magnus Røger, (Magnus Trygve Røger 1899-1981)
Første gang trykt i Håløygminne hefte 4. 1971.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
I forgagne dager var villdyra, varg og bjørn, et problem for bygdefolket i Ofoten. Dette skyldes særlig reindrifta, reinens årvisse vandring mot havet. Den kom fra grensefjella og fulgte fjella mellom Gratangen og Ofoten ut mot Tjeldsund. På sørsida av Ofoten om Skjomdalen, Melkedalen og ut etter Ballangs-halvøya. Villdyra fulgte etter og tok lausdyra de kom over. Ble det lite mat, søkte villdyra ned mot gårdene og da spøkte det for bufeet. Gårdbrukerne måtte da engasjere gjetere som holdt buskapen samlet, og for disse var det en vanskelig og tildels farlig jobb. Gjeterne var som regel unge gutter og jenter. Det fortelles om jenta som kløv opp i et tre da hun så "bamsen" komme ruslende, at hun ropte til bjørnen: Ta ikke meg - ta gjeita.
Både varg og bjørn kunne bli nærgående når de ble sultne. Vargen lå oppe i liene ovenfor gårdene og tutet, spesielt i kveldsmørke om hausten. Folk som skulle ferdes mellom gårdene, tok alltid en solid bjørkestaur med seg til verge. De måtte da holde hunder og katter innendørs for vargen tok dem som var ute. Når bjørnen gjestet gården, var den ikke så lett å hanskes med. Det hendte at bjørnen brøt seg inn i fjøs og tok krøtter. Dette hendte i Leirosen ca år 1800. Bjørnen brøt seg inn i grisehuset og slo ned 2 griser. Bjørnen som var sulten la seg til å ete. Gårdsfolket nyttet tida til å gjerde inn grisehuset med garn slik at bjørnen ikke kunne komme seg ut. Men problemet var ikke løst med dette. Gevær var det ikke på gården. De måtte gå til nabogården Dragvik for å låne, og så måtte en annen løpe ut til Liland for å hente en kyndig skytter. Da måtte bjørnen bøte med livet. Det holdtes denne dagen ting på Liland, og tingfolket tok seg en tur til Leirosen for å se på beistet. En mann som ikke var videre begeistret for denne ansamling av øvrighetspersoner, syntes dette gikk for vidt. Han trakk kniven og stakk hull på bjørnens vom, men da forduftet øvrigheta.
Det hendte seg at bjørnen tok hester, men det var bare store velvoksne bjørner som klarte dette. En slik hendelse var det på gården Lilandskar en gang i 1800-åra. Da tok bjørnen Hans Olsens hest. Det var mye varg ut etter hele 1800-åra. Så seint som i Carl Pedersens tid fortelles at da han gikk heim fra Liland til Lilandskar, hadde han en flokk på 7 varger etter seg. Margit Pedersdatter fortalte at de fra gården Liland kunne telle 18 varger på rad oppe i Lilandsfjellet. Det streifet en og annen varg også etter år 1900, men bestanden var betydelig redusert, dels på grunn av utlagte åter med gift, og at det fantes geværer på gårdene.
I slaktetida, om hausten, var det fristende for både varg og bjørn å besøke gårdene. Reven var også med. Det duftet så godt i fra uthengte huder og skinn, også litt slakteavfall var å finne. Per Haldorsen på Lakså hadde en gris tiltenkt julebordet. En natt utpå hausten ble folkene på gården vekket av skrik fra grisen. Per skjønte at bjørnen var gått til angrep. Han sprang ut i bare skjorta, tok øksa, og satte etter bjørnen som bar den skrikende grisen over elva. Gubben satte etter, rasende sint, bante og skjelte på bjørnen. Bjørnen som måtte berge seg for øksa, måtte slippe grisen. Per gikk baklengs dragende grisen etter seg, for bjørnen gikk etter i håp om å vinne grisen tilbake. Men Per berga juleflesket.
Men bjørnen levde videre i det 20. århundre, dog i et beskjedent antall. Melkedalen var et gammelt bjørneområde, og der holdt den seg lenge. Ca 1910 ble det skutt bjørn på Lengenes i Skjomen. I 1918 gjestet bjørnen Skjomen og slo ned ei drektig ku. I 1950 åra gjestet bjørnen gården Vidrek, men dette skulle den ikke ha gjort. En mann løp heim etter geværet og felte den. Forhåpentlig det siste bjørnedrag i Ofoten. Jerv og gaupe hører en lite om hos de gamle, men de nevnte disse - ikke som farlige rovdyr. De hører til de feige dyr som viker unna når de ser mennesker. Det må ha skjedd et rollebytte i det 20. århundre. Varg og bjørn ble utryddet, jerv og gaupe har i stedet øket i faretruende antall.
Søndagsbarnet dvs å være født på en søndag, var bra ifølge folks tru. I gamle dager hadde bygdefolket nær kontakt med skogens dyr. De hadde daglig kontakt med et eller annet slag, og kjente deres vaner og veger. De tilla dyra spesielle egenskaper, onde såvel som gode. Derfor er det så mange historier om menneskers møte med dyr. I dette tilfelle den tru, at når en mann som er søndagsbarn ser en bjørn ta et dyr, kan han rope til den, at den skal slippe sitt bytte - så gjør bjørnen det.
Tema: Jordbruk
Om bosetning
av Terje Bautz
Kaia i Botn
av Olav Winnem
Brenna-folket
av Aslak Markusson
Jernet
av Terje Bautz
En plog
av Aslak Markusson
Hans Olsa - snekker
av Magnus Røger
Skolehistorie
Forraskolen
av Nils Petter Rasmussen
Østervik skole
av Einar Jensen
Tårstad skole
av Edel Nilsen
Gamle bilder
Pengestellet før i tia
av Helge Markusson
Fiskepriser
av Olav Winnem
Hjelp!
av Bygdeboknemnda
Prost Jakob J. Andersen 1850-1921
av Bjørg Melbøe
av Terje Bautz
Geologi
av Kr. Lenvik
Tårstad kai
av Hilde Devold
Den kaia som står idag er en fortsettelse av ei kai som ble tatt av stormen i 1923/24. Da gamlekaia var, ble lokalbåtene ekspedert av store robåter, fordi det var for grunt, så lokalbåtene kunne ikke gå helt fram til kaia.
Den nye kaia ble påbegynt i 1925 og sjefen for arbeidet hette Abrahamsen. Han var fra Lofoten. Arbeiderne var stort sett fra distriktet. Det var dårlig med mekanisk utstyr. De hadde en maskin som slo kaistolpene fast, men ellers foregikk alt med handkraft, all boringen og fraktingen av materialer.
Kaia sto ferdig i 1926, og den første båten som la til kai der, hette "Skogøy". I løpet av en uke hadde kaia ca 30 anløp. Hurtigruta anløp to ganger i uka. Båtene sluttet å gå for ca 10 år siden. Kaia ble ødelagt av uvær i 1969/70.
Tårstad kai
Et bjørnegevær
av Trude Olsborg
Oldefaren min hette Oluf Hanssen og bodde på Lakså.
Han kjøpte ei jaktrifle i slutten av 1800 tallet, som far min har arvet etter bestefaren sin.
Det er et grovkalibret kulegevær, som heter Larsen Liege Patent og er av stål. Hele geværet er 119 cm. Løpet er 68 cm. Diameteren på løpet er 2 cm og kuleåpningen er 1 cm. Det ble brukt til å skyte kobbe, rev og oter.
Han skjøt kobbe på forskjellige plasser, blandt annet på sundisen. Oteren skjøt han for det meste på Skogøya i øyhammeren. Rev skjøt han over alt. Det var både bjørn og ulv på den tiden oldefar levde. Men jeg kan ikke vite om han har skutt noen av delene.
Oluf hadde kulegeværet gjemt under hele krigen. Først hadde han det gjemt på låven, men i slutten av 1943 da tyskerne begynte med husundersøkelse, turte han ikke å ha det lenger hjemme, men bar det opp på Laksåfjellet og grov det ned i torvsjåen som var like ved Laksåvannet. Der lå det til krigen var slutt i 1945. Geværet var litt rustet etter oppholdet i torvsjåen, men fullt brukbart. Far min har prøvd geværet etter krigen, men får ikke tak i kuler.
Oldefar brukte å støype kuler og ladde patronene med krutt og kuler selv. Kulene var av bare bly.
Medarbeidere i dette nummer
Einar Sørensen
Edel Nilsen
Helge Markusson
Siw Monsen
Åse Elvemo
Janne Håkonsen
Anita Kolsing
Hugo Kirkhaug
Magnus Røger
Einar Jensen
Ståle Johansen
Henny Hvassing
Eva Svendsen
Roald Svendsen
Aslak Markusson
Bjørg Melbøe
Trude Olsborg
Ole Parten
Olav Winnem
Kristian Lenvik
Hilde Devold
Terje Bautz
Turid Leiros
Vi trenger hjelp!
Har du lyst til å gå på besøk for oss?
Ta kontakt med bygdeboknemnda
Illustrerte manuskript med tittel: "Evenes 1940-45" mottas for offentliggjøring i Fimbul.