Kjeldearkiv:Fimbul nr 8 - 1984

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forside: Illustrasjon.

Fra nemnda

av Kjellaug Kulbotten

Vi håper at "Fimbul" nr 8 blir like godt mottatt av våre lesere som de tidligere nummer av småskriftet. Nr 1, 2, 3 og 4 er utsogt, men vi har planer om opptrykking. Derimot har vi ganske mange igjen av nr 5, 6 og 7 som er å få kjøpt i kommunens bankekspedisjoner Liland og Bogen.

Nemnda har tidligere oppfordret folk i bygda og utflytta Evenesværinger til å skrive om stort og smått som har tilknytning til bygda, fra korrekt arkivstoff til stoff fra den muntlige tradisjon som f eks sagn, fortellinger (f eks i tilknytning til stedsnavn), barneregler, ordtak osv.

Ved siden av historier fortalt med ord, er vi svært interessert i å få ta vare på Evenes' historie fortalt med bilder.

Også i "Fimbul" nr 8 har vi tatt med fotografier i tilknytning til stoffet.

Ny oppfordring: Lån oss gamle interessante fotografier. Dere får dem tilbake etter at vi har fått dem avfotografert (for eksempel bilder av gamle bygninger, folk i arbeid med mere).

Bygdeboknemnda skriver ikke bygdebok for Evenes, det er det en forfatter som skal gjøre. Vår oppgave er å samle inn og ta vare på lokalhistorisk stoff. Noe av dette gjør vi tilgjengelig for alle gjennom "Fimbul".

De fire årstider

av Jens O. Strand, skrevet i 1908 (Jens Andreas (Olsen) Strand 1886-1975)
Innlevert av Herbjørg Langseth (Herbjørg Elida Langseth, født Olsen 1917-2013)

Våren kom, den brød al tvang,
seired over kolde vinter,
kom med sol og fuglesang
lukked op for de som vented.
Våren, håbets lyse tid,
kom med sol og glæde hid.

Efter våren somren kom.
Skovens sanger slo sin triller.
Reden fyldtes som stod tom.
Solens varme stråler spilled
på hvert kryp, hvert lidet liv,
som blev frembragt ved dens bliv.

Så kom høsten til.
Løvet daled stilt mod jorden.
Somrens lyse, glade smil
blev formørked og fra Norden
sangfuglskaren atter drog.
Høsten sommerglæden tog.

Tilslut der kom en vinter mørk
med vilde storme ind fra havet,
forvandled jorden til en ørk
hvor livsmot druknede i kavet.
I likdragt jorden kold og hård
sødt drømmer om den neste vår.

Da jeg gikk for presten i 1907

Klokkergården på Lunnan (like utafor Evenes prestegård).

av J. A. Johnsen (John Andreas Johnsen 1891-1980)

Kvelden før vi skulle begynne konfirmasjonsforberedelsene i kirken troppet de fleste av oss gutter opp ved Bårstua - på gårdsplassen der for å bli kjent og ta mål av hverandre.

De fleste guttene bodde jo rundt på gårdene, jeg bodde på Tangen hos en skredder Hansen - endel av guttene bodde i Bårstua - de sov i flatseng på loftet og hadde matbomma med, men spiste for det meste i første etasje hvor de kokte kaffekjelen.

Jentene - de fleste da -, bodde på Lunnan hvor klokkeren bodde, så vidt jeg husker var det skolestua de hadde til rådighet, men de var under streng kontroll og bevoktning av klokker Holm - en streng herremann (bestefar til Hjalmar på morsiden) - og nåde den gutten som dristet seg til Lunnan for å flørte med jentene - det endte gjerne opp med en halvtimes utvisning av kirken dagen etter som replisalier for ugjerningen.

Vi var vel 25 - 30 av guttene som hadde møtt opp og var samlet rundt Bårstua - og det gikk ikke værre til enn at vi kom i krangel med hverandre om et eller annet. De som bodde i Bårstua søkte dekning der inne, - og vi utenfor markerte vårt nærvær ved å kaste småstein inn gjennom de åpne vinduene. Det gikk ikke værre til enn at 3 - 4 ruter ble knust.

Presten som var på sitt kontor i hovedbygningen hørte dette levenet vi lavet. Det lot til at han hadde fått greie på at der var knust noen vinduer også. Der kom da beskjed fra prestekontoret om at de som hadde knust ruter ikke ville bli innskrevet til konfirmasjonsforberedelse før nye ruter var satt inn. Dette tegnet til å bli en farlig affære for de som hadde knust rutene, enten måtte de til Tårstad eller Liland for å få kjøpt ruter og ingen hadde penger.

Der blev da et svare spetakkel om hvem som hadde knust ruter - alle hadde jo vært med å kaste stein, heldigvis var der to som meldte seg, men den tredje ga ikke lyd fra seg, jeg visste godt hvem det var, men plutselig angir han meg som den tredje. Jeg følte på meg at det ikke nyttet å nekte all den stund jeg hadde vært med hele tiden.

Jeg forstod jo godt hvorfor han anga meg - han visste at jeg kunne skaffe penger eller glassruter hjemmefra, men jeg turde jo ikke gå hjem og fortelle far at jeg hadde knust glassruter i Bårstua på Evenes, når jeg i virkeligheten var uskyldig. Jeg tenkte på Tårstad og kjøpmann Svendsen, her ville vi sikkert få kreditt til jeg kom hjem etter penger.

Resultatet ble at vi (de to skyldige og jeg) tok avgårde til Tårstad. Alt gikk greit her - vi fikk glassruter og kitt og regningen lød på kroner 5,95 og skulle betales så snart jeg hadde vært hjemme og hentet penger.

Vi kom tilbake til Evenes med rutene, satte dem inn med kitt og gode greier og ga beskjed til prestekontoret at nu var nye ruter på plass og vi pigget avgårde så hurtig vi kunne - da vi nødig ville bli sett i arbeide med og sette inn vindusruter i Bårstua - og heldigvis var der ingen som snakket om denne tildragelse under hele konfirmasjonsforberedelsen.

Han som anga meg hadde det visst ikke så bra - da han alltid forsøkte å unngå meg, han er jo død for mange år siden og ingen andre enn jeg vet hvem det var.

Jeg hadde jo som gutter flest adskillig på samvittigheten under oppveksten, men her var jeg altså uskyldig.

Hjemmedåp i gamle dager

Før i tida var det ikke så lettvint å komme seg til kirka som nå tildags, særlig på vinteren. Derfor ble de fleste kirkelige handlinger såsom bryllup, barnedåp med videre, foretatt om våren, sommeren og høsten.

Den gang var det slik at hvis et barn ble syk, og ikke var døpt, var det om å gjøre å få barnet døpt hurtigst mulig for at om det døde, ikke skulle gå evig fortapt, og da ble det foretatt hjemmedåp av en troende som ble betrodd dette ærefulle verv.

Oppe i en markebygd var det en same som i mange år hadde vært benyttet til dette verv, men han var nå blitt så gammel at folk syntes det måtte bli en yngre mann som overtok. Denne var også utpekt, og var budsendt for å døpe et lite barn som var blitt sykt.

Dette fikk imidlertid den gamle døperen rede på, og da ingen hadde fortalt ham at de syntes han var for gammel, skyndte han seg avsted for å komme den budsendte i forkjøpet.

Han hadde også betydelig kortere vei til der barnet var, så han kom i god tid før den andre. Foreldrene til barnet syntes ikke de kunne nekte ham å foreta dåpshandlingen så de lette frem det som skulle brukes, men de hadde ikke rent vann inne, og dette måtte hentes fra en brønn et godt stykke unna, men det hadde ikke døperen tid til å vente på.

Familien hadde nettopp spist middag som besto av sild og poteter, og vannet som var brukt til å koke i, sto igjen på komfyren. Han ba om å få helt noe av dette vannet opp i fatet han skulle benytte, og så foretok han dåpshandlingen, og var ferdig med den da den budsendte kom, så det ble ingenting for han å gjøre.

Skikken var slik at når våren og sommeren kom, skulle de hjemmedøpte barn taes med til kirken for å bli innskrevet, og få prestens og kirkens velsignelse. også i dette tilfellet, og den gamle døperen var også i kirken. Nå var det slik at barn som var hjemmedøpt fikk ikke vann over hodet i kirka, men presten som dengang var prost Andersen hadde følgende spørsmål til den som hadde døpt barnet: "Er dette barn døpt i rent og klart vann?" "Nei, æg måtte ta ka som før haina kom, ser du. Æg måtte døpe bane i sildsø og potetvatn i hui og hast. I nødstelfelle, kain du vette."

Da kirkebøkene forsvant fra Evenes kirke

Det var tidlig på høsten 1924. Jeg kom syklende forbi Lundene, på tur til Liland. Klokka kunne vel være omkrinq 1-2 natt til mandag, og det var stupende mørkt, men jeg hadde karbidlykt på sykkelen. Da jeg var kommet nesten ned til prestegården, fikk jeg se at der var lys i kirken. Jeg syntes jo det var litt nifst, men jeg visste at det hadde vært gudstjeneste i kirken om søndagen, så jeg tenkte at det kanskje var Andreas Johnsen som dengang var kirketjener, eller Krohn-Hansen som da var sogneprest, som kanskje hadde et ærend i kirka, så jeg fortsatte bare til Liland.

Jeg var den gang ansatt på gården hos Rones Andreassen. Mandag formiddag fortalte Andreassen at der var kommet oppringning til lensmann Winnem at der hadde vært noen inne i kirken om natten, og at kirkebøkene som lå på alteret var borte. Det kunne ikke sees at andre gjenstander var fjernet. "Der er forklaringen på at jeg så lys i kirken da jeg syklet forbi der i natt", sa jeg til Andreassen.

Lensmannen var alt kjørt utover til Evenes for å undersøke saken, og den ble hurtig oppklart. Da lensmannen kom inn i kirken fant han snart spor etter den som hadde vært der, for på den hvite duken som lå på alteret var der tydelige spor etter komager med rundbøter. Når en mann med slike komager sto med bena samlet dannet avtrykket etter rundbøtene tallet 88.

Lensmannen var straks klar over hvem som hadde vært der, og han dro straks avsted til der vedkommende bodde. Han fant mannen hjemme og kirkebøkene fant han borte i ei høyløe.

Da lensmannen spurte hvordan han kom seg inn i kirka, sa han at der sto en stor nøkkel i sakristidøra, så det var ingen sak å komme seg inn, og han hadde fyrstikker så han fikk tent lysene. Etter hvert fyltes kirken av beboerne på kirkegården, og han fant ut han skulle preke for dem. Han klatret så opp på alteret, og sto der og preket for sine innbilte tilhørere.

Da han var ferdig med sin preken, og skulle forlate kirken ble han nektet å forlate kirken, og den verste av alle var - her navnga han en nabo av ham som var død for mange år siden, men så fant han ut at hvis han tok bøkene som lå på alteret, var han sikker på at de ikke kunne nekte ham å gå ut, derfor tok han bøkene, og der var ingen som lenger sperret veien for ham.

Slik fortalte lensmann Winnem at vedkommende hadde forklart seg. Bøkene var uskadde, og lensmannen bragte dem tilbake til kirken, og gjorde ikke mere med saken da han kjente til mannens sinnstilstand.

Neste år, konfirmasjonsmandag 1925 var jeg på oppfordring av lensmann Winnem med å fikk samme person bragt over til Breistrand hvor lensmannsbåten lå og ventet på ham. Men det er en annen historie som jeg kanskje kommer tilbake med senere.

Glimt fra et småbruk

av Bergljot Hansen (Bergljot Andrea Hansen 1914-1994)

Jeg tillater meg å skrive om "gamle" dager, slik jeg husker det.

Det har jo vært en slik stor utvikling i de siste 50 - 60 årene. Den unge garde kan ikke sette seg inn i det som var før. Nu er jo alt mekanisert. Ifra da jeg først husker, var det ikke traktorer. Bare 2 biler på Liland, og de var det bare til å se på for de fleste.

Melka kjørte vi til Liland med hest. Der var et meieri som tok inn melken og sendte til Narvik, ja jeg husker også at der var separator, som 2 mann drog. Hele bygda leverte melk og samtidig var det der man fikk vite nytt. At det var interessant å være barn som satt på lasset og hørte etter, det var sant og visst.

Meieriersken stakk nesen i kvar spann og luktet seg til kvaliteten. Var den tvilsom, smakte hun med ei øse. Men det lønte seg å være på god fot med henne, for det var likesom hun som holdt eksistensen i sin hånd.

På gården var alt arbeidet gjort med hand og hest. Husker jeg krøp opp i buskene med kjetting jeg bandt fast der og til hesten, som dro mens far min hugget rundt rota på buska. Slik ryddet de nybrott i gamle dager.

Og så husker jeg at våren og sommeren var varm. Vi gikk barføtt så og si hele sommeren, det var å spare på skotøyet. Men vi fikk ikke kle av oss på føttene før vi hadde hørt gauken.

Bygg var det årvisst vi avlet, gyldne åkrer som skares med handsigd. Det måtte gjøres pent så ikke aks gikk til spille. Ei som var ekspert på å skjære korn var Elette (Letta) i Dragvik. Når kornet var tørket, skulle det trøskes. Da samles naboer en dag på kvar gård. Da vi var barn var dette en artig dag med mye god mat, men da vi blei større måtte vi hjelpe til, og da så vi ut som piggsvin av all snarpen.

Når kornet var trøsket og ferdigbehandlet, kjørte de til mølla og fikk det malt. Men jeg husker også at vi var på Grorhaug og malte på handkvarn. Det var to flate steiner som sliptes imot hinannen, med et lite hull som kornet laes i og knustes. Melet ble brukt til grøt, klappekake eller vaffelkake. Sunn kost som vi ikke hadde ondt av.

I fjøset var det å melke for hand og bære vann for det var ingen vannspring. Jeg husker fjøset var lite, men lunt og kreaturene trivdes. Når vi fikk gjeitkji hadde vi dem i ei tønne, men de hoppet ut når de var 2-3 dager. Bedre var det når barna var i fjøset, da var det godt å ha ei tønne å stå i.

Jeg leste ei bok ifra riktig gamle dager, der melket de i trebøtter, silte melken igjennom ei treskål med hull i og med ei reinvasket kurompe til silvatt.

Jeg må si utviklingen er enorm og det må man ta "hatten av" for. Ingen ønsker den tid tilbake, men det skader ikke å stoppe opp og tenke hvor de gamle sleit for å leve.

Inne i stua var det høsten og vinteren som var til handarbeide. Da sto rokken og veven i stua og blei flittig brukt. Jeg husker at spøling av garn var svært nøye, så da fikk man mange gang oppstrekk hvis det ikke ble ordentlig gjordt.

Ei lampe hang midt i stua og den skulle lyse til alt. Far bøtte garn eller smia klompa. Mor karra eller vevde. Men "sjømming" ble det hver dag. Det var da man ventet på at det skulle bli så mørkt at lampa blei tent. Da satt vi framfor ovnen og så på varmen i ovnen. Da blei det sunget og fortalt. Leksene ble repetert. Bibelhistorien, katekismen og tabellen skulle kunnes utenat. Der var ingen kalkulator.

Dette var en brøkdel ifra eldre dager.

Emigranter og Amerikabrev

Bygdeboknemnda har vært så heldig å få låne flere brev som søskenbarna Hans Christian Johnsen (født 1863) og Olaus A. Larssen Strand (født 1861) skrev til slektninger heime i moderlandet. (Breva er utlånt av Ellen Teigen).

Olaus skrev til sin bror Jens (født 1865) og sin søster Elette (født 1872), og Hans Christian skrev til sitt søskenbarn Jens (født 1865). Hans Christians far, Hans Johan Jensen (født 1831) var bror til Olaus' mor Bergithe Cornelie Jensdatter (født 1835).

Barndomsheimen til Olaus A. Larssen Strand var på Strand (Bogen), omtrent der Oskar Blix bor nå. Faren var Lars H. Olsen (født 1829), og mora Bergithe Cornelie Jensdatter (født 1835). Olaus hadde flere søsken enn Jens og Elette: Lundal B. H. Larssen (født 1863), Helene (født 1867), Jensine M. (født 1869) og Johan L. Løvholdt (maler født etter 31. desember 1875). (Johan Løvholt 1876 - 1953).

Amerika-breva gir oss et svært godt inntrykk av hvordan emigrantene hadde det i sitt nye fedreland. Vi får også et innblikk i deres lengsel etter gamlelandet.

Da skolen brant

Gammelskolen på Liland som brant i mai 1916.
Numer 5 fra høyre er lærer og klokker O.S Holm.
Er det noen som vet navnet på de andre?

Omkring 1915, og lenge etter var Liland administrasjonssenter for felleskommunen Evenes og Ballangen.

Her hadde vi distriktslegen, lensmannen, herredskassereren, trygdekassereren, sparebanken, og i 1916 fikk vi apotek.

De som bodde i utkanten av kommunen, hadde lang og besværlig vei når de hadde ærend til Liland. Det var enten å gå, kjøre med hest, og de som kom fra Ballangen måtte ro eller seile over fjorden, og det var mange ganger vanskelig når været var dårlig.

En og annen hadde fått seg sykkel, men det var ikke mange. Ordfører Petter Ingebrigtsen var visstnok den første som fikk seg sykkel i Evenes. Det var en fasthjulsykkel av tysk fabrikat.

Den første som fikk bil på Liland var provianteringsinspektør Hjalmar Hovde. Det var en Ford bil som kom til Liland i 1918 og vakte da stor oppsikt. En tid etter skaffet lensmann Winnem seg samme sort bil, og i 1922 kjøpte Eilif Andreassen seg bil, men det var et annet merke.

Evenes sparebank hadde tilhold nede i lensmannsgården, og Einar Winnem var bankkasserer til i 1921 . Da ble banken flyttet opp til det nå nedbrente hus som hadde tilhørt Libeck Olsen, og nå var overtatt av banken. Eilif Andreassen ble så ansatt som bankkasserer der.

På Liland vokste det opp mye fin ungdom, men tuberkulosen herjet fælt på den tid, og i mange familier var det flere som ble angrepet, og for de som fikk den sykdommen var det omtrent det samme som dødsdom.

Vi hadde ungdomslag som het Liland Ungdomslag og var tilsluttet Noregs Ungdomslag. Laget hadde en håndskrevet bok som het "Fremad", hvor medlemmene kunne skrive om forskjellig som de hadde på hjertet. Vi hadde også en vakker fane med innskripsjon, og forskjellig annet som antakelig gikk med i brannen i 1916.

I 1915 ble der stiftet I.O.G.T. losje på Liland, men den skulle ikke bli gammel, for under årsfesten 1916 brente skolen ned. Det var nemlig på den gamle skolen at både ungdomslaget og losjen holdt sine møter. Kommunen holdt også sine møter på skolen, for andre lokaler fantes ikke dengang.

Det var i mai 1916 at losjen "Høgvetten" som den het skulle holde årsfest på skolen, og der skulle forevises et skuespill som skulle forestille sæterliv med ysting og det som hører med. I den anledning var der bygget opp en pappscene i østre klasserom, og der ble hengt en parafinlampe ned fra taket. Dessuten hang der en stor jerngryte som skulle brukes til å koke myse i. Alt var gjort klart til forestillingen senere på kvelden.

I salen rett over klasserommet foregikk serveringen av sjokolade, kaffe med nogot attåt, og stemningen var stor blant de mange festdeltakerne. Litt for stor, tror jeg, for i alt levenet bølget det tynne gulvet som et jordskjelv, og best det var, var der noen nede som ropte brann.

Salen oppe var fullpakket av folk, og der ble tilløp til panikk, men folk kom seg velberget ut i det fri, unntatt en dame som var helt døv, og som ikke forsto hva som foregikk.

Det var fruen til daværende lensmannsbetjent Reppe som var igjen oppe, og det ble snart klart at hun ikke var kommet seg ut. I all hast fikk man tak i en trestige og reist den opp mot vinduet i andre etasje, og nå avdøde Kristian Andersen sprang oppover stigen, fikk knust et vindu til salen og kom seg inn.

Der satt fru Reppe borte i en krok, helt apatisk, uten å forsøke å berge seg. Kristian Andersen måtte bære henne bort til vinduet, og kom seg ut på stigen med henne, og da kom hennes mann opp i stigen og fikk berget henne i sikkerhet. Det hadde tatt fyr i stigen nedenfra, og Andersen som hadde fått brannsår både på hendene og i ansiktet måtte slippe seg ned fra øverst i stigen, og slo seg nokså mye.

Merkene etter brannen fikk han beholde til sin død. Man fikk så tak i noen vannbøtter, og vi dannet så en kjede bort til Hovde-gården hvor der var en liten bekk. Bøttene gikk så fra mann til mann tilbake til skolen, men det ble så alt for lite, så det hadde ingen virkning på flammehavet. I stedet konsentrerte vi oss om å berge søstrene Hovdes hotell som lå like i nærheten. Der kom noen med et stort seil som så ble strukket over røstet på hotellet, og så ble det lille vannet vi kunne skaffe, brukt til å fukte seilet med. På den måten berget vi hotellet fra å ta fyr.

Årsaken til brannen var sikkert at under levenet ovenpå har lampen som var tent enten ramlet ned, eller på annen måte eksplodert og satt fyr på pappscenen.

Ny skole ble snart bygd opp igjen på samme tomt som den forrige skole, og vi fikk fortsette å holde våre ungdomslagsmøter på skolen som før, men behovet for eget lokale var stort.

I 1921 var jeg formann i ungdomslaget, og vi ble enige om å begynne å arbeide for eget ungdomshus. Det var smått om penger blant folk den gang, men vi holdt små fester med utlodning og auksjon av pakker som var gitt av jentene, og som inneholdt diverse god mat, og som så igjen ble kjøpt av guttene. Disse spanderte så sjokolade eller kaffe på jenta som hadde gitt pakken. De fortærte så innholdet i fellesskap, og alt var fryd og gammen.

På den måten fikk vi inn noen kroner, og alt var netto siden gjenstandene som ble utloddet og pakkene, var gitt til formålet.

Da jeg sluttet i laget, hadde vi skrapet sammen ca. 500,- kroner som ble satt inn på konto i Evenes sparebank, og jeg går ut fra at de pengene ble brukt da ungdomshuset på Høgda ble bygd.

Liland Dampmeieri

Liland Dampmeieri
Oline Johansen, meierske (fra Skjervøy) og Johan Sundbakk

Foto: Harald Johansen, Narvik, 1920

av Johan Sundbakk (Johan Ludvig Sundbakk 1900-1992)

I begynnelsen av dette århundre begynte folk i Evenes å interessere seg mer for jordbruket enn før. Tidligere var det fiske som hadde vært den viktigste inntekt for de fleste, og med litt jordbruk som attåtnæring. Nå så de muligheten til å få sine produkter avsatt i Narvik som nettopp var blitt by og trengte både kjøtt, melk, poteter med videre. Man trengte et sted hvor man kunne ta i mot melken fra de forskjellige leverandører for videre forsendelse til Narvik.

Det ble da enighet om å bygge et dampmeieri på Liland som den gang var sentret i bygda, og som hadde lokalbåtanløp i rute mellom Lødingen og Narvik.

Hvilket år meieriet ble bygget, vet jeg ikke, men det må ha vært ei god stund før 1907, for det året søker oppsitterne omkring Evenesmark v/NP. Johansen, Myrnes, Evenes kommune om å få bygd vei slik at de kan komme frem til Liland meieri med sin melk.

At det ble bygd dampmeieri var for å kunne ta i mot all melk som kom til meieriet, og den melk som ikke ble sendt til Narvik, ble da separert, og skummamelken fikk leverandørene med seg tilbake. Fløten ble delvis sendt til Narvik, og delvis kjernet til smør som ble solgt i Narvik og andre steder.

De faste melkekundene i Narvik som jeg husker best var:
T & B si kaffestova (Totalist & bondeungdomslaget), Ustads Cafe og Sjåengs Pensjonat. Disse kundene tok i mot mange 50 liters spann hver dag og ganske mye fløte.

For å kunne holde melken godt avkjølt om sommeren, saget man ut store isblokker på Osvannet om vinteren som så ble kjørt med hester til meieriets ishus og lagret med sagmugg som isolasjon.

Rones Andreassen var meieriets kasserer og forretningsfører, og hos han hentet leverandørene sine månedsoppgjør. Andreassen solgte også margarin som kom i 3 kilos pakninger fra margarinfabrikk på Melbu. De som kjøpte margarin der, betalte den av sitt meierioppgjør.

Meieriet på Liland var i drift fram til 1925, da startet Ofoten meieri opp nede ved havna i Narvik og dermed var det slutt med drifta på Liland, men meieriet ble lenge brukt som mottakerstasjon.

August Aronsen, Kjeldebotn overtok med sin m/k "Haldis" transporten av melken, og han holdt det gående til krigen var slutt, da var både han og båten utslitt. Han startet tidlig på morgenen fra Kjeldebotn, gikk til Tårstad og tok ombord melken der, derfra til Liland, Bogen, Lenvik, Forra, Veggen og kom som regel til Narvik i 9-10 tida, så retur med tomspann i 16 tida.

Etter at Aronsen sluttet, begynte bilene å overta melketransporten. Den startet tidlig om morgenen i Skar og så via en del melkeramper kom den til Narvik i 9 tida og så retur med tomspann om ettermiddagen.

I Evenes ble flere og flere småbruk nedlagt, men til gjengjeld leverer de som er igjen så mye større melkemengde enn tidligere.

I dag henter Ofoten meieri's tankbil melken hos de gårdbrukere som er igjen.

På den tid da meieriet på Liland var i drift, lå melkeytelsen pr ku på ca. 2000 kilo. I dag er det ikke uvanlig med 7-8000 kilo.

Før i tida ble der oppalt mange okser på gårdene, og mange ble benyttet som kjøreokser. Og der ble anskaffet foreningsokser. Nå ser man aldri en voksen okse, de befinner seg nede i Trøndelag og kunne likegodt befinne seg i Italia og gjøre samme nytte. Det neste blir vel prøverørskalver.

Medsendte bilde er fra sommeren 1920, og tatt av fotograf Harald Johansen, Narvik. Personene på bildet er daværende meierske Oline Johansen fra Skjervøy og undertegnede, Johan Sundbakk.

Når leverandøran kom til meieriet med melken

Der var han Haldor Nilsa i Osen og han Petter Bartholsen, han Oluf Nergård og han Mathias Olsa, han Nils Persa i Dragvik, disse fra innergåran, så kom han Mikal Henriksen og han Peder Lian og ho Emma Didriksen fra Sommervika, foruten mange fra Evenesmark og Osmark. Dessuten de fra Bjellgam og Liland. Det brukte å være folksomt ved meieriet, og det var artig å høre på når alle disse begynte å prate seg i mellom mens de ventet på å få skommamelka med seg hjem.

Det gikk ofte 2 - 3 timer før man var ferdig med separeringa og fikk målt ut skommamelka.

Folk hadde mye bedre tid dengang til å snakke med hverandre enn nu. Det fantes verken biler eller traktorer den gang, men det ser ut for at de fikk utført det de skulle likevel og var mer tilfreds enn nå til dags.

De brukte mer av døgnet til arbeide, og det var ikke snakk om lørdagsfri eller ferie. Nok om det.

Trøskaren

Fra Andreassengården, Liland, først i 20-årene.

I begynnelsen av dette århundre bodde der en mann på Skånland som de kalte trøskaren. Navnet fikk han fordi han gikk rundt på gårdene og tresket korn om høsten og vinteren. Det var før treskemaskinens tid.

Redskapen besto av en treklubbe omtrent så lang som et bakstekjevle, med en taustropp i enden, som så igjen var festet til en ca. 1½ meter trestang. Dette kaltes sloge. Med den ble så kornet banket løs fra halmen.

En vinter var trøskeren på Lille-Skån1and for å treske hos en kone der. Arbeidet foregikk på låvegulvet over fjøset, og midt på gulvet var der en åpning med luke, men luken var glemt lagt over, men der lå litt høy over åpningen, så hullet vistes ikke. Under arbeidet kom han til å tråkke på høyet over åpningen, og dermed ramlet han rett ned i fjøset og slo seg nokså mye.

Senere skulle han fortelle for noen om sitt uhell og sa:
"Den tosk-kjeringa på Lil-skånland som it kunne sei at ho hadde hollet på mitta".

Ord til de unge

skrevet av Marie Jensen (Marie Elisabeth Jensen 1862-1944)
innlevert av Herbjørg Elida Langseth (1917-2013)

Nedenstående dikt er skrevet av fru Marie Jensen, Bogen i Ofoten da hun var i 25-årsalderen. Nu er fru Jensen snart 82 år. Vi tror diktet kan være en hilsen til de unge fra en som selv har vært ung, men som nu er blitt gammel og som kan vitne: Jesus Kristus er i går og i dag den samme.

Ord til de unge

O barnlige år.
Du milde, uskyldige blomstrende vår,
da tårer og smil går tilsammen på rad,
da øyet sig gleder i blomster og blad,
å følg meg i tanken i sjel og i sind
i manndommen ind.

Når jeg bliver stor
monn barndommens hjerte dog og i meg bor?
Monn det vil eldes og glemmes alt hvad
der gjorde meg ofte i barndommen glad,
monn øyet vil skue i manndommens år
den barnlige vår.

Å herre min Gud,
å vær du min leder på vandringen ut.
Innprent i mitt hjerte det levende ord,
da skal det ei eldes og herdes på jord.
Da følger meg også i manndommen ind,
det barnlige sind.

Men tiden den går,
vi eldes og vokser fra barndommens år.
Dog skal ei den tanken mitt sind gjøre tungt.
Hvad gjør det vi eldes når hjertet er ungt?
Min Jesus meg følger, han svikter meg ei
på alderdoms vei.

Skrevet den 12. juli 1944

L. P. Bogen i Ofoten

Gitt til Leonore (Nora) Olsen Strand. Herbjørg Langset, Leonores datter, har hatt diktet i sitt eie inntil 1984, da Evenes bygdeboknemnd fikk det.

Marie Jensen var jordmor i Evenes i 40 år.

Rettelse tatt inn i Fimbul nr 9: Marie Jensen var jordmor i Evenes i 40 år. Hun døde 24. oktober 1944, 82 år gammel.

Jektebruk og handel på Liland

Liland med doktorgården

Kystkart som viser jektleia.
En legger merke til den helt ufullstendige tegning av innlandet.
Fartvelagt kartskisse utført ca. 1700. Universitetsbiblioteket.

Allerede i mellomalderen var Nordlandshandelen knyttet til de gamle kjøpstedene Trondheim og Bergen, og det var i første rekke Bergen at Nordlandene søkte til med sine jekter, fullastede både til og fra.

Når jekta kom i bruk i Ofoten, er det vel ingen som med sikkerhet kan si. I 1610 er det jekteskippere på Stunes, Liland, Bjellgam, Strand (i Bogen) , Balsnes og Tjelde, alle i ytre Ofoten. I 1623 var det slutt på Strand, mens Balsnes-jekta gikk ennå noen år. Jektebruket på Tjelde var også opphørt i 1623, men ble siden gjenopptatt for en kortere tid. Fra Stunes og mulige andre gårder blev jektebruket overtatt av de større stedene Liland og Bjellgam.

På 1700-tallet dukker det opp handelssteder i indre Ofoten som Fagernes, Ankenes, Framnes, Taraldsvik, Nygård og Øyjord.

Denne gruppen omfatter mange småhandlere, og var sterkt preget av finnehandelen. Bare Fagernes hevdet seg blandt disse til å bli et stort og varig handelssted.

De beste vilkår for handelssteder lå der betydelig jordbruk kunne kombineres med havn og handel. Slike steder var Liland og Bjellgam som det nu skal skrives om.

Disse stedene lå høvelig til med solvendte jordvidder mot sjøen, med god og lun havn mellom fastlandet og Skogøya, den gamle Lilandsøy.

Liland er en av de gamle storgårdene i Ofoten. I Aslak Bolts jordebok nevnes den blandt erkestolens eiendommer; men i 1660 satt to odelsbønder på gården. Nabogården Bjellgam er også en gammel storgård og odelsgård, og begge disse stedene ligger høvelig til og har god havn for handel og jektebruk.

Det synes som bygdefarsretten fra først av var knyttet til Bjellgam. Denne gården tilhørte omkring 1700 Carl Eidiessen, som utøvde jekteretten her, men bodde på Tjelle. Samtidig eide han 1/2 våg i Nedre Li1and.

Carl Eidiessen var lensmann i Ofoten 1664 - 1690, men drev nok samtidig jektebruket i yngre år. Han var barnløs, men fostersønnen Edis Tørrissen førte Bjellgamjekta for ham i senere år.

Samtidig var Liland kremmerleie for en trondhjemsborger Oluf Hansen Nysted. Han eide en fjerdepart av Liland (Øvre Liland), som han hadde arvet etter sin svigerfar Christen Sehested. Den siste var sannsynligvis også trondhjemsborger, og begge av dansk (sønderjydsk?) ætt. Oluf Hansen skal ha vært en lærd mann, som endog i ledige stunder drev med diktning. Med kremmerhandelen gikk det mindre bra; for han gikk fallitt og døde før 1697.

Om jektebruket på Bjellgam er i korthet å fortelle at Edis Tørrisens enke ble gift med Knud Ingebrigtsen Aas fra Salten. Han fortsatte jektebruket på Bjellgam, som han hadde omkring 1740, men eide samtidig Øvre Liland. Om denne gårdsparten lå han i strid med Oluf Nysteds arvinger. Ene sønnen hans fikk gårdsbruket på Øvre-Liland mens andre sønnen Ole Knudsen Aas fikk Bjellgam med jektebruket, som han hadde fra omkring 1760. Før 1800 var han død, og enken Maren HØnichen satt på gården med et "ubetydelig jektebruk".

Sønnen Knud Olsen Aas bodde samtidig på Øvre Liland som jekteskipper. Han var gift med Christense Hønichen, kanskje en datter av gjestgiver Diderich Hønichen på Sandtorg. Den noe eldre Maren kan ha vært hans søster, og Knud Olsen i så fall gift med sitt søskenbarn, skjønt den slags var sjeldent da.

Da Knud Olsen døde i 1806, var han fallitt, og eneste datteren som levde en tid etter, ble gift med Diderich Diderichsen Hønik (Hønichen), bonde på Liland. En del av denne slekts eiendom på Liland ble i 1836 kjøpt av Christen P. Christensen fra Sandtorg, som en tid drev handel her. Hans sønn (?) Jacob Christensen var omkring 1840 den største gjestgiveren på stedet, betalte 12 spesiedaler i avgift og drev jektebruk med én jekt.

Vi går nu tilbake til kremmerleiet på Nedre Liland og følger dets skjebne etter Oluf Nysteds død. Det er sannsynlig at der i det hele tatt ikke ble drevet kremmerhandel på leiet en lengere tid, inntil stridighetene om gårdspartene endte med at Hans Pedersen Har, som var gift med Oluf Nysteds datter, fikk en del av Nedre Liland og dermed hånd over kremmerleiet.

I 1701 nevnes ingen borger på Liland. I 1720 tok Hans P. Har borgerskap i Bergen, og gjenopptok slektens kremmerhandel på leiet. Han var en formuende mann og eide flere gårder i Ofoten. Man mener han tilhører den gamle norske adelsætt Har eller Haar som da bodde i Trondenes.

Omkring 1740 satt hans to sønner Ole og Peder Hanssen Harr på Liland og drev jektebruk, men ingen handel. Noe borgerskap har de øyensynlig ikke hatt. Det var da samtidig én jekt på Liland og én på Bjellgam. (Se ovenfor). Ole Hansen Harr var gift med Ingeborg Erichsdatter Dypfest, hvis bror (visstnok også faren) var trondhjemsborger på Djupfest i Lødingen.

Etter mannens død ektet hun Henrich Mejer fra Rombak. Han er muligens sønn av bergensborgeren av samme navn på Leikvik i Fuskevåg ca. 1700 - 1720.

Henrich Mejer arvet jektebruket etter sin formann i ekteskapet, og for å kunne drive handel fikk han i 1745 borgerskap i Bergen og tok atter det gamle kremmerleiet i bruk. Også han var en meget formuende mann. Sønnen Henrich Henrichsen Mejer ble av sine medarvinger - Ole Harrs barn - utløst med ca. 1600 riksdaler en meget stor Sum i de tider!

Denne ordningen henger sammen med at arvingen Henrich var for ung til å overta bruket etter faren. Det gikk over til Christen Hartvigsen Hveding, som var gift med Ole Harrs datter Mette Nysted Harr. Christen Hveding var blandt dem som søkte om gjestgiveri i 1763; han fikk gjestgiverbevilling 27. september 1775 og var dertil lensmann i Ofoten 1777 - 1785.

Hans datter Anne Benedichte Hveding ble gift med Petter Dass Agersborg fra Rynes i Vefsn. Han fikk gjestgiverbevilling på Liland 26. februar 1791 og drev handel og jektebruk her til sin død ca. 1823.

Hans datter igjen, Karen Margrethe Agersborg var først gift med John Klæboe fra Nesna, annen gang med Hans Olai Lind fra Leivset, som en tid hadde vært handelsmann på Nygård i Ofoten. Begge disse mennene var handelsmenn og jekteskippere på Liland. Etter at hennes annen mann var død i 1827, ble Karen tredje gang gift med Erik Andreas Schytte Blix Ellingsen fra Salnes, som også var skipper og visstnok handelsmann.

Handelen og jektebruket ble ført videre av hennes sønn Petter Dass Klæboe. Han hadde igjen en datter Emma Klæboe, som ble gift med skipper, senere gårdbruker Rones Andreassen, som fremdeles eier storparten av Liland - "den vakreste og mest velstelte gård i Ofoten".

Liland er et eksempel på hvordan en gård med stor jordvei kunne begynne som skipperbruk, siden bli handelssted i større format, så igjen gå tilbake til redusert handel med jektebruk, og til slutt under moderne forhold legge hovedvekten på jordbruket. De slektene som er nevnt på Liland, har forgrenet seg vidt utover i Ofoten.

Jekteoppsett

Nordlandsjekta seiler inn i historien
Den siste Nordlandsjekta - "Brødrene" av Nygårdsjøen - på sin siste tur for egne seil, fisklastet fra Hopen.
Bildet er tatt på Hølla, på vei sydover 1932.

Foto: Jac. B. Angell (enerett: M. Lyng, Terråk ).

fortalt av Harald Lambertsen etter overlevering fra bestefaren (Harald Lundberg Lambertsen 1913-1992)

Når jekta skulle settes av og på land, måtte alle som hadde varer med jekta være med å hjelpe til.

De som ikke møtte opp og var med, kunne få bøter, opp til en daler. Det var sikkert ikke vanskelig å få folk til å møte opp, mange kom for å se på eller hjelpe til. Det kunne gå lystig for seg og utarte seg til litt av en folkefest.

For å få jekta på land blev den først rodd så langt en kunne få den til land når det var stor flo, og derfra blev det lagt lunner i fjæra, det vil si runde stokker fra båten til der den skulle stå på land.

Disse blev så smurt med fett, tran eller lignende, for at jekta skulle gli lettere. På disse stokkene blev så jekta lagt på siden og man trakk den så opp ved hjelp av taljer og gangspill.

Det kunne nok bli mye arbeid og slit, men da båten var kommet på plass, fikk karene servert dram og rugkavring med smør. Ble det mer enn en dram, kunne de unge sterke karene bli riktig lystige og ville da "gaste" (leke og more seg). Det ble da tatt ryggtak, eller målt krefter på annen måte under tilrop og latter.

Noe som var populært å prøve seg på var å "smøye spannkjevel".

Skal her ta med den niende jektartikkel.

Det var den som skipperen benyttet seg av i januar når jekta skulle føre "børnskap" for fiskerne til Lofoten.

"Almuen bør, som sædvanligt har været, komme skipperen til Hielp med at sætte Jækten af og paa Land. Og hvis nogen ikke møder til den af Skipperen ansatte Tid, eller skaffer nogen i sit Sted så i Henseende til den Uleilighed de andre som møder forårsages, i det de maae gaae forgjæves, naar ikke alle kommer tilstede, bør den som udebliver, betale til Justits Cassen Seks Skilling for hver Gang han bliver tilsagt og ikke møder".

Trusselen om bøter kom vel sjelden til anvendelse, for selv om tidspunktet ikke alltid var så høvelig - man hadde jo nok med å utruste lofotkarene - så betydde utsettingen fest.

Halve bygda strømmet sammen, nu var det anledning til å få seg en sladder og en dram. Og nordlendingene har alltid vært selskapelig anlagt.

Smøye spannkjevel

For å smøye spannkjevel måtte en ha en stav som var 6 spanner lang.

En liten spann var målet mellom fingertuppene tommel - pekefinger. En stor spann mellom tommel - langfinger. En måtte ta direkte på staven og sprike fingrene godt ut.

En holdt venstre hand nederst på staven og høyre hand på toppen, satte staven i marka og med strak kropp skulle en smøye seg om venstre arm og under staven, med det samme en kom rundt staven spratt en opp og skulle stå.

Dette skulle gjøres uten at kroppen berørte marka.

Når mannen skulle på Lofoten før i tia

Fra venstre:
Hans Larssen, Skar, Johan Jensen, Rasmus Larssen i 2 fembøringer (før 1900).

av Ida Johnsen, Skar 6. juni 1983 (Ida Johnsen 1919-2004)

Når mannen skulle på Lofoten, hadde kona hans et helt styr for å få han utrusta.

Da skulle både klær og mat lages. Det var ingen som kjøpte noe ferdig i den tida.

I gamle dager brukte mannen heimvevet undertøy, som kona hadde vevd. Oppstaen var bomull, men innslaget var ullgarn. Det hadde ofte kona spunnet selv, men det hendte at de fór til spinneriet og fikk bytta ulla til garn, så de slapp å spinne det.

Dette tøyet var et pent og sterkt tøy, men det var ikke sikkert det var så behagelig å ha nærmest kroppen, for det var litt stivt.

Det var kona som sydde det også. De hadde mønster som de gjemte fra den ene gangen til den andre. Det var sterke klær som varte lenge og godt kunne lappes. Det var helst på knærne det sleites mest.

De klærne var tunge å vaske, men de hadde god lut av heimkoktsåpa, soda og grønnsåpa. Det var noen som kokte lut av treaske. Det var ikke før i senere år at de brukte vaskepulver. Så vaska de på trebutt og brukte både skrubb og bankartre. Og så var det å skylle i elva. Det var et kaldt arbeide å ligge på kne på isen og skylle klær.

Så var det å strikke strømper, lesta og votter. Det var ganske mye som måtte til. De kunne bli våte og måtte ha skifte. Strømpene var strikka av heimspunnet garn og nådde til knærne.

Så måtte de ha 3 - 4 par votter + handingsvotter som de brukte når de gikk på land og skulle være fin. Sjøvottan var som oftest hvite. Det var ikke rangband på dem, og de var store og tykke. De var strikka av tykt garn på tykke pinner og tøvd på tøvefjøl, og når de blev brukt noe, blev de enda tykkere. Det måtte være band i dem, så de kunne knyttes sammen og henges til tørk.

Mannen var ganske forsiktig, men det kunne hende han mista en vott, og da måtte det være nytt par og ta til. De måtte i alle fall ha nytt sett til neste fiskesesong, for da var de gamle tynnslitte og i stykker.

Slikt arbeide som å få i stand klær til mannen, gjorde kona over hele året. Å strikke strømper og votter var nærmest fritidsbeskjeftigelse for kona. Hun satt aldri med hendene i fanget. Skulle hun gå til en nabo, hadde hun strikkinga med, og strikka også når hun gikk etter vegen, når vær og føreforhold tillot det.

Så var det maten. Den måtte lages så nært innpå reisa som mulig. De bakte flatbrød og lefser. Det var flere koner som oftest sammen om. Det var bedre at en eller to stod og bakte, og en annen stekte og ellers gjorde forefallende arbeide. Hadde de yngre døtre, måtte også de være med på dette arbeidet, for de skulle læres opp. De lagret lefsene tørt til nyss før turen, så bløtte de dem og smurte dem.

Så var det brødbaking, kjerning og gommekoking, og kanskje måtte de koke en kjøttrull også til reisa. Det måtte gjøres i siste liten, så brødene blev ferske og lefsa nysmurt. Kaker hadde de ikke med, det var lefsene som var kaffebrødet når de fikk besøk fra naboskøytene.

De brukte å ha ei stor kiste som de hadde sine saker i. I den var det leddik. Det er et lite rom i enden av kista, som de hadde sine små verdisaker i, som de var redd for. Det kunne være pengebøker, salmeboka, briller og barbersaker, og ellers små saker de hadde bruk for. De hadde jo også penn og blekk med. Det var ikke kulepenner da, så de måtte jo ha noe å skrive med på båten.

Tanghenting

Folk i Snubba henta tang i Lenvikfjæra før i tida da det var vanlig å fore dyra med tang for å spare på høyet.

Området der de henta tang strakk seg fra Østervik til Lenvik.

Fra Snubba og ned til fjæra er det 4 km (én veg). På den tida av året, på etterjulsvinteren, når de brukte tang til fór, var ofte mannfolka borte på fiske, så tangskjæring og -henting var kvinnfolkarbeid med hjelp av barna.

De kjørte med hest. Om vinteren brukte de slede, men utpå vårparten måtte de bruke både slede og vogn. Da kjørte de med slede så langt ned som det var vinterføre. Deretter overtok vogna som de hadde stående der. Tilbaketuren oppover til Snubba måtte de så laste om fra vogna til sleden når de kom til snøføret igjen.

Å skjære og hente tang var et kaldt og vått arbeid. Dette arbeidet tok også lang tid når vegen til tangfjæra var så lang som fra Snubba og ned til Lenvik.

Redskapen de brukte var sigd, og de tok bare tang - altså bare fra fjæra, ikke tare som man må bruke båt og tarerive for å få tak i.

Noen reiv bare tanga laus med hendene, men arbeidet var like kaldt, vått og ufyselig med eller uten sigd. Dette slitsomme og helsefarlige arbeidet dreiv enkelte på med så seint som i 1950.

Når de hadde fått tanga inn i fjøset, slo de kokende vann over den for å "døyve" den. (Muligens en slags form for forvelling). Noen kokte tanga i fjøsgryta.

Som nevnt innledningsvis var det vanlig å fóre med tang for å spare på høyet, for mange bønder satte på flere dyr enn de hadde fór til, så dersom de skulle berge dyra levende gjennom vinteren, var det heilt nødvendig med tangfóring.

Rart å tenke på, ja nesten utrulig, at for 30 - 40 år sida sleit folk seg helselaus for å holde liv i 2 - 3 kyr, en hest og 4 - 5 - 6 sauer.

Dyra var et særdeles viktig tilskudd til økonomien. Nå står alle de små fjøsene tomme, med få unntak, ingen behøver det gresset som vokser der hvor fórhøstere ikke kan brukes. Det er vel svært lite sannsynlig at tangfóring blir nødvendig i overskuelig framtid.

Frostnavar

Frostnavar ble brukt ombord i nordlandsbåter når de var på Finnmark og Lofottur, og var mye brukt av øsekaren.

På disse turene var det en mann som hadde oppdraget med å lense båten og hans plass var bak masten.

I dårlig vær med mye sjøsprøyt var det en strevsom jobb å holde båten lens, men i maksvær med liten sjøsprøyt kunne det bli kaldt for øsekaren. Det var jo ikke store plassen å røre seg på i den åpne båten.

Da var det greit å ty til frostnavaren. Frostnavaren besto av to staver, ca. ½ m lang. til en T. Denne ble satt på en plankebit der det var en uthulning for staven.

Denne satt øsekaren og boret rundt og rundt med for å holde varmen.

Kibergan

Denne historia om opprinnelsen til navnet Kibergan er fortalt til K. Kulbotten av John Mikal Løvli, i september 1982. (John Mikal Løvli 1898-1996)

Kibergan er noen berg på nersida av vegen, nedfor steinbruddet og Horn-gården. (ki = geiteki)

Denne historia handler om en "utborer", det vil si et barn som er satt ut i skogen, (for å dø eller kanskje helst for å bli funnet av noen som kunne ta barnet til seg).

I gamle dager var det sett på som en stor skam for en ugift kvinne å få barn. I fortvilelsen over å føre skam over seg selv og familien, hendte det at kvinner gikk avsides og fødte i dølgsmål (det vil si i det skjulte). Dersom et barn som var født slik i dølgsmål døde, ville det høres barnegråt fra dette stedet på grunn av at barnet ikke var døpt. Denne barnegråten lignet på lyden fra et geiteki.

I Kibergan i Lenvikmark hørtes av og til slik barnegråt fra en "utborer" i skogen, derav navnet.

En kveld gikk en mann forbi dette stedet, og også han hørte spedbarngråten. Han skjønte at her måtte det ha vært en "utborer". Denne mannen hadde hørt fra andre steder at i slike situasjoner ville gu'sordet hjelpe, og han døpte barnet i samme stunda.

Han gjorde bevegelser med hendene for liksom å vise hvordan barnet låg i armene på fadderen, og han gjorde også de samme bevegelsene med hendene som presten gjør under en dåpsseremoni, men mannen var heilt aleine.

Han leste dette ritualet:

"Æ døpe dæ på von før du skal heite Siri eller Jon. I Faderens og Sønnens og Helligånds navn. Amen".

Mannen visste jo ikke om "utboreren" var gutt eller jente, derfor både Siri og Jon. Etter den dagen var det slutt på barnegråten i Kibergan.

Ragnhildsteinen

Denne hendinga er fra først i 1920-åra. Den er skrevet ned av Kjellaug Kulbotten i september 1982, etter fortelling av John Mikal Løvli, Snubba født 1898. (John Mikal Løvli 1898-1996)

Rett oppafor steinbruddet i Lenvikmark, ikke langt fra Horn-gården, er der en stor stein på et par kubikk. Steinen ligger på ei slette nedfor en bakke.

Denne steinen lå en gang akkurat attmed den gamle hestekjørevegen så nær at hjulene ofte tok bort i steinen.

Men så var det en gang at en flokk med voksne ungdommer hadde funnet på å rulle denne store steinen nedover bakken. Den trilla da nedover og la seg i ro på sletta nedfor.

Seinere når folk begynte å undre seg over at steinen hadde flytta på seg, sa ungdommene at det var ho Ragnhild som hadde trilla steinen nedover. Ragnhild var ei gammel vank kone som ikke ville være i stand til å rikke på steinen en gang.

Ingen trudde på denne forklaringa, men steinen ble likevel hetende "Ragnhildsteinen" , og sletta "Ragnhildsteinsletta". Der ligger steinen den dag i dag.

Trengsel

av H. J. Berntsen (Hans Jentoft Berntsen 1850-1877)
innsendt av Andreas Liavik (Andreas Arne Liavik 1913-1993)

Hans Jentoft Berntsen var født 27. juni 1850 i Lien (Liavik) og døde den 17. mars 1877, så han blev jo ingen gammel mann. Som det vil fremgå av sangen, så var han mye syk i lengere tid.

Hans Jentoft Berntsen var bror av min farfar, Edvart Berntsen Liavik, som døde 1936, de var forresten ni søsken.

Dette bare som en liten orientering til sangen.

1.	Herudi jammerdalen på denne verdens Ø. Vil jeg en sang istemme førend jeg bort skal dø. Jeg vet ei når Gud kaller mig herfra verden ut, Når han meg herfra henter ved dødens strenge bud.	8.	Tross verdens sorg og møye tross sykdom kors og nød, tross alt hvad jeg skal døye av motgangs hårde støt, jeg skal ei Jesus slippe, jeg henger ved ham fast, han er min hjertens klippe min sol i sorgens natte.	15.	Nu glæder jeg i håpet min frihet nærme seg, jeg titt har sukket, håpet, min Gud tag meg til deg. Jeg tror forvist og håper at Gud har hørt min bøn, til sist han meg vel giver en seiers krans til løn.
2.	Ak Fader i det høye hør hvad jeg beder deg: Se med dit forsyns øye av himlen ned til meg. Tilgiv de mange synder som jeg mot deg har gjort. Og tag meg til din himmel fra tidens møye bort.	9.	O fader i det høye du som mitt hjerte ser, mitt sukk jeg til deg sender: Opfyll den bøn jeg ber: Lad mine søsken kjære, så mange som de er, hos deg få nyte glæde og blive hvor du er.	16.	Tålmodighet, du rose som alltid yndig gror hos dem som deg vil vande med sine tårers flod. Ak voks du ved min hytte gjennom tidens lød, så bliver all min trengsel så blid, så sæl og lød.
3.	Nu vil jeg eder bede ja alle og enhver som jeg fortørnet haver, merk hvad jeg siger her: Tilgi meg arme synder hvad jeg mot jer har gjort. Tenk ikke på min brøde, men tenk på Jesu ord.	10.	Foreldre, o i kjære, som meg opdraget har, som haver meg så elsket skjønt jeg det verd ei var. Jeg kan jer ei gjengjelle jers kjærlighet mot meg, men jeg vil for jer bede, det tør jeg sandelig.	17.	Så vil meg ingen motgang i verden bli for tung, så kan jeg salig bære, mitt kors til dødens stund. Tilsist det får en ende hvad her jeg lidet har, og kronen under korset skal settes ved min grav.
4.	Sandt nok jeg vet tilfulle min brøde den er stor i gjerning ord og tanker som jeg mot jer har gjort. Dog vet jeg vel at mange av jer tilgive meg. At vente det av alle var stort begjært av meg.	11.	Til deg o Gud og fader jeg nu min bøn frembær: Lat min' foreldre kjære på dydens veie her. Utslett du deres synder ved Jesu Kristi blod, og tag dem til din himmel, gjør enden blid og god.	18.	Et minde jeg jer giver i denne simple sang, den er enfoldig skreven og heller ikke lang. Her er ei kunstig tale i disse linjer satt, jeg kan slett ikke prale, av Gud jeg eier alt.
5.	Jeg mange sorgens dage i verden levet har. Jeg må tålmodig drage hvad Gud tilskikket har. Mine tårer er ei talte mine sukk de er ei hørt, O milde Gud og fader du var min hjelp og trøst.	12.	Betenk foreldre kjære, i går på gravens rand, Snart må i dødens følge og gå all verdens gang. O hav jers lamper tendte og mod jer brudgom snart. Så vil han eder kjenne og gjøre eder glad.	19.	Nu kan i selve finne forfatteren sitt navn, når i det vil bemerke i denne simple sang. Farvel jeg alle byder, bed for min arme sjæl, o gid vi kunne samles i himlens glæde der.
6.	Ei skal jeg mere klage ei vil jeg græte mer Gud vil meg herfra tage når han det tjenligt ser. Så stiller han min klage så tørrer han min gråt, så får jeg hos ham være, det er min trøst, mitt håp.	13.	Er i ennskjønt bort vegen fra eders frelser kjær, O vender om, tilbake, bed ham vel nådig vær. Forlader eders synder for sin søns bitre død. Så skal i nåde finne, hans bud så alltid lød.
7.	Nu kan meg intet glæde mer her i dette liv. Gods, rikdom, gull og ære og alt hvad herren gir. Jeg akter det som skygge, jeg vet det snart forgår. Jeg finner bedre rikdom i Jesu blod og sår.	14.	Red eders arme sjæle ti nu er treldoms dag, opsett ei til i morgen med eders sjælesag. Måskje ved midnatts tider brudgommen komme kan, da er det alt forslide at tende lampen an.

Medlemmene i nemnda

Harald Lambertsen (Bogen)
Eva Svendsen (Tårstad)
Ida Johnsen (Skar)
Bjørg Melbøe (Liland)
Asmund Tverrfjell (Evenesmark)
Kjellaug Kulbotten (Liland)