29 014
redigeringer
Kjeldearkiv:Petra Heiberg fra Nes i Hedmark – en forkjemper for kvinnelige rettigheter: Forskjell mellom sideversjoner
Kjeldearkiv:Petra Heiberg fra Nes i Hedmark – en forkjemper for kvinnelige rettigheter (vis kilde)
Sideversjonen fra 2. jan. 2014 kl. 08:57
, 2. jan. 2014→Den politiske situasjonen i Hamar i siste tiårene av 1800-tallet.: lenke
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Og bråk ble det. De to grupperingene knyttet seg an til hver sin av byens to undervisningsanstalter, venstrefløyen hadde et hovedfeste blant lærerne på [[Sagatun folkehøyskole]], mens de konservative var å finne blant de ansatte ved Hamar lærerskole (Seminaret). Perioden 1873-1880 er i Hamars politiske historie omtalt som den saxiske syvårskrig da en av hovedkombatantene var cand, theol. Oluf Saxe, ansatt ved seminaret. Det var i hovedsak et politisk verbalt slagsmål mellom grundtvigianerne [[Herman Anker]] og [[Olaus Arvesen]] og de ortodokse prestene [[Nils Hertzberg]] og [[Oluf Saxe]], alle utdannede teologer fra universitetet i Kristiania. Uenigheten dreide seg i første rekke om tre saker, nemlig målstrevet, kristendomssynet og skolen. Sagatunfolket satset på et mer liberalt syn, mens seminaristlærerne holdt seg til det mer konservative og velprøvde i disse spørsmål. Da også andre, bl.a. [[Bjørnstjerne Bjørnson]] på Aulestad blandet seg inn med stor kraft i debatten, ble det hevdet at «det kulturelle sentrum i Norge på 1870-tallet ble flyttet fra Christiania til Oplandene med Hamar som sentrum.» Debatten ble ført kraftig, og var til dels tendensiøs, i byens to aviser, den konservative Hamar Stiftstidende og den liberale Oplandenes avis. Det ble stadig reist injuriesøksmål mot de mest utrerte debattantene, bl.a. ble Bjørnson bøtelagt for ærekrenkelse mot en av Hamars ledende menn. | Og bråk ble det. De to grupperingene knyttet seg an til hver sin av byens to undervisningsanstalter, venstrefløyen hadde et hovedfeste blant lærerne på [[Sagatun folkehøyskole]], mens de konservative var å finne blant de ansatte ved Hamar lærerskole (Seminaret). Perioden 1873-1880 er i Hamars politiske historie omtalt som den saxiske syvårskrig da en av hovedkombatantene var cand, theol. Oluf Saxe, ansatt ved seminaret. Det var i hovedsak et politisk verbalt slagsmål mellom grundtvigianerne [[Herman Anker]] og [[Olaus Arvesen]] og de ortodokse prestene [[Nils Hertzberg]] og [[Oluf Saxe]], alle utdannede teologer fra universitetet i Kristiania. Uenigheten dreide seg i første rekke om tre saker, nemlig målstrevet, kristendomssynet og skolen. Sagatunfolket satset på et mer liberalt syn, mens seminaristlærerne holdt seg til det mer konservative og velprøvde i disse spørsmål. Da også andre, bl.a. [[Bjørnstjerne Bjørnson]] på Aulestad blandet seg inn med stor kraft i debatten, ble det hevdet at «det kulturelle sentrum i Norge på 1870-tallet ble flyttet fra Christiania til Oplandene med Hamar som sentrum.» Debatten ble ført kraftig, og var til dels tendensiøs, i byens to aviser, den konservative Hamar Stiftstidende og den liberale Oplandenes avis. Det ble stadig reist injuriesøksmål mot de mest utrerte debattantene, bl.a. ble Bjørnson bøtelagt for ærekrenkelse mot en av Hamars ledende menn. | ||
Da partidannelsen Høyre og Venstre skjedde i [[1883]]-1884, fortsatte debatten i Hamar, men nå i en mer avdempet form. Det var flere som ønsket seg tilbake til de mer fredelige formene før 1872, og disse samlet seg i Hamar arbeiderforening som ble stiftet i 1879. Medlemsmassen bestod vesentlig av håndverkere, handelsfolk, kontorister og arbeidere, dvs. personer som ikke fant seg til rette i de politiserende foreningene. Arbeiderforeningen hadde allerede i 1881 166 medlemmer. Men heller ikke denne foreningen slapp unna partivesenet. Da foreningens formann, muremester Hermann Frang, uttrykte sympati med det nystiftede Arbeiderpartiet i 1887, ble han regelrett kastet. Det var tilhengere av gjøvikpolitikeren, den radikale sakføreren [[Johan Castberg]] som stod bak «kuppet». En av de nye mennene på denne radikal fløyen var den nyetablerte sakføreren i Hamar, Gustav Heiberg, en god venn av Castberg og kollega med samme politiske syn. Heiberg hadde under sin studietid i Kristiania 1879-1882 opplevde den opphissede debatten om innføring av det parlamentariske system i vår forfatning og sluttet seg til Sverdrups syn. Dette synet fikk gjennomslag i og med dommen i riksrettssaken i 1884 som dømte regjeringen Selmer fra embetet. Dette åpnet for en Venstre-regjering dannet av Johan Sverdrup. (Gustav Heiberg ble for øvrig ordfører i Hamar etter neste kommunevalg. Han representerte også Mjøsbyene på Stortinget en treårsperiode i 1890-årene.) | Da partidannelsen Høyre og Venstre skjedde i [[1883]]-1884, fortsatte debatten i Hamar, men nå i en mer avdempet form. Det var flere som ønsket seg tilbake til de mer fredelige formene før 1872, og disse samlet seg i Hamar arbeiderforening som ble stiftet i 1879. Medlemsmassen bestod vesentlig av håndverkere, handelsfolk, kontorister og arbeidere, dvs. personer som ikke fant seg til rette i de politiserende foreningene. Arbeiderforeningen hadde allerede i 1881 166 medlemmer. Men heller ikke denne foreningen slapp unna partivesenet. Da foreningens formann, muremester Hermann Frang, uttrykte sympati med det nystiftede Arbeiderpartiet i 1887, ble han regelrett kastet. Det var tilhengere av gjøvikpolitikeren, den radikale sakføreren [[Johan Castberg]] som stod bak «kuppet». En av de nye mennene på denne radikal fløyen var den nyetablerte sakføreren i Hamar, [[Gustav Heiberg]], en god venn av Castberg og kollega med samme politiske syn. Heiberg hadde under sin studietid i Kristiania 1879-1882 opplevde den opphissede debatten om innføring av det parlamentariske system i vår forfatning og sluttet seg til Sverdrups syn. Dette synet fikk gjennomslag i og med dommen i riksrettssaken i 1884 som dømte regjeringen Selmer fra embetet. Dette åpnet for en Venstre-regjering dannet av Johan Sverdrup. (Gustav Heiberg ble for øvrig ordfører i Hamar etter neste kommunevalg. Han representerte også Mjøsbyene på Stortinget en treårsperiode i 1890-årene.) | ||
Den politiske interesse var altså i 1880- årene stor i Hamar, men den var, vel å merke, mer knyttet til personer enn til saker og ideologier. Vi refererer Ramseth: «Større politisk bevægelse end ved valgene i 80 aarene har byen ikke oplevet. Det ene store møde med skarpe diskussioner mellem partenes ledende mænd afløste det andet, og diskussionen avlede en bitterhed som varede lenge». | Den politiske interesse var altså i 1880- årene stor i Hamar, men den var, vel å merke, mer knyttet til personer enn til saker og ideologier. Vi refererer Ramseth: «Større politisk bevægelse end ved valgene i 80 aarene har byen ikke oplevet. Det ene store møde med skarpe diskussioner mellem partenes ledende mænd afløste det andet, og diskussionen avlede en bitterhed som varede lenge». | ||