Kjeldearkiv:Petra Heiberg fra Nes i Hedmark – en forkjemper for kvinnelige rettigheter

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 13. mar. 2024 kl. 12:59 av Cnyborgbot (samtale | bidrag) (Robot: Legger til {{Bm}})
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Merge-arrows.svg
Det er foreslått at denne sida blir fletta med Petra Heiberg. (Se evt. samtaleside)

Per-Øivind Sandberg holdt i anledning stemmerettsjubileet i 2013 et foredrag i Ringsaker bibliotek med denne artikkelen som grunnlag. Per-Øivind Sandberg var tidligere statsarkivar i Hamar.

Den politiske situasjonen i Hamar i siste tiårene av 1800-tallet

Petra Heiberg (1869-1938) fra Nes på Hedmarken: En forkjemper for kvinnelige rettigheter

Lokalhistorikeren Chr. Ramseth skriver om det politiske liv i Hamar i sin byhistorie fra 1899: «Valget stod i de første aar mellem embedsmænd og næringsdrivende borgere, og der hvilede et fredelig præg over valgene til og med 1870.» Men så var det slutt på den politiske idyllen i Mjøsbyen, en by som var anlagt fra rå rot våren og sommeren 1849. Det som startet den partipolitiske debatt i Hamar, var Johan Sverdrups forslag av 16. mai 1872 om mistillit til regjeringen Stang fordi regjeringen hadde avvist stortingsvedtaket som gikk ut på at regjeringens medlemmer skulle ha anledning til å møte i landets nasjonalforsamling, den såkalte statsrådssaken. Det ble sendt en støtteerklæring fra 57 borgere til fordel for Sverdrup, mens 50 andre sendte en tilsvarende støtteerklæring til statsministeren. Ramseth føyer til: «Blant disse 50 findes nogle navne der altid senere har været kjendte som gode konservative høire. Her lagdes saaledes grunden til den fremtidige partigruppering i vår by.»

Og bråk ble det. De to grupperingene knyttet seg an til hver sin av byens to undervisningsanstalter, venstrefløyen hadde et hovedfeste blant lærerne på Sagatun folkehøyskole, mens de konservative var å finne blant de ansatte ved Hamar lærerskole (Seminaret). Perioden 1873-1880 er i Hamars politiske historie omtalt som den saxiske syvårskrig da en av hovedkombatantene var cand, theol. Oluf Saxe, ansatt ved seminaret. Det var i hovedsak et politisk verbalt slagsmål mellom grundtvigianerne Herman Anker og Olaus Arvesen og de ortodokse prestene Nils Hertzberg og Oluf Saxe, alle utdannede teologer fra universitetet i Kristiania. Uenigheten dreide seg i første rekke om tre saker, nemlig målstrevet, kristendomssynet og skolen. Sagatunfolket satset på et mer liberalt syn, mens seminaristlærerne holdt seg til det mer konservative og velprøvde i disse spørsmål. Da også andre, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad blandet seg inn med stor kraft i debatten, ble det hevdet at «det kulturelle sentrum i Norge på 1870-tallet ble flyttet fra Christiania til Oplandene med Hamar som sentrum.» Debatten ble ført kraftig, og var til dels tendensiøs, i byens to aviser, den konservative Hamar Stiftstidende og den liberale Oplandenes avis. Det ble stadig reist injuriesøksmål mot de mest utrerte debattantene, bl.a. ble Bjørnson bøtelagt for ærekrenkelse mot en av Hamars ledende menn.

Da partidannelsen Høyre og Venstre skjedde i 1883-1884, fortsatte debatten i Hamar, men nå i en mer avdempet form. Det var flere som ønsket seg tilbake til de mer fredelige formene før 1872, og disse samlet seg i Hamar arbeiderforening som ble stiftet i 1879. Medlemsmassen bestod vesentlig av håndverkere, handelsfolk, kontorister og arbeidere, dvs. personer som ikke fant seg til rette i de politiserende foreningene. Arbeiderforeningen hadde allerede i 1881 166 medlemmer. Men heller ikke denne foreningen slapp unna partivesenet. Da foreningens formann, muremester Hermann Frang, uttrykte sympati med det nystiftede Arbeiderpartiet i 1887, ble han regelrett kastet. Det var tilhengere av gjøvikpolitikeren, den radikale sakføreren Johan Castberg som stod bak «kuppet». En av de nye mennene på denne radikal fløyen var den nyetablerte sakføreren i Hamar, Gustav Heiberg, en god venn av Castberg og kollega med samme politiske syn. Heiberg hadde under sin studietid i Kristiania 1879-1882 opplevde den opphissede debatten om innføring av det parlamentariske system i vår forfatning og sluttet seg til Sverdrups syn. Dette synet fikk gjennomslag i og med dommen i riksrettssaken i 1884 som dømte regjeringen Selmer fra embetet. Dette åpnet for en Venstre-regjering dannet av Johan Sverdrup. (Gustav Heiberg ble for øvrig ordfører i Hamar etter neste kommunevalg. Han representerte også Mjøsbyene på Stortinget en treårsperiode i 1890-årene.)

Den politiske interesse var altså i 1880- årene stor i Hamar, men den var, vel å merke, mer knyttet til personer enn til saker og ideologier. Vi refererer Ramseth: «Større politisk bevægelse end ved valgene i 80 aarene har byen ikke oplevet. Det ene store møde med skarpe diskussioner mellem partenes ledende mænd afløste det andet, og diskussionen avlede en bitterhed som varede lenge».

Petra Heibergs amerikaopphold

Petra Heiberg og hennes foreldre Peder Gulbrandsen Heiberg (1828-1917) og Berte f. Skjelve østre (1831-1919) og søsken, fotografert ca. 1871. Familien eide gården Kaulum østre på Nes (i nåværende Ringsaker kommune.

I denne perioden, og helt sikkert grepet av stemningen i Mjøsbyen, oppholdt den unge Petra Heiberg (født 1869) seg i Hamar hvor hun gikk på lærerskolen. Hun var ferdig utdannet i 1888, men da det var vanskelig å få arbeid på Hedemarken, dro hun til USA hvor hun underviste nesten i 3 år ved en norsk menighetsskole i et norsk settlement. Dessuten påtok hun seg også undervisning i private norske hjem på prærien. Hun likte seg godt i Amerika og mye tyder på at hun tok sikte på å forbli her, bl.a. antyder hun i et brev til sin bror at hun hadde truffet en mann. Hun satset stort på videre studier, både innen språk og musikk, og håpet på å gjøre karriere i sitt nye hjemland. Men plikten til å gi støtte til familien ble avgjørende. Hennes søster Helene var blitt kronisk syk og ba innstendig om at Petra måtte komme hjem og hjelpe til med den lærerjobben hun hadde ved Hamar Døveskole. Petra Heiberg kom derfor tilbake til Hamar i 1891 og fikk ansettelse som døvelærer fra 1892. Oppholdet i Amerika hadde imidlertid styrket hennes forståelse av den enkelte borgers aktiv innsats som avgjørende for samfunnsendringer. De friere politiske forhold i «den nye verden» som hun hadde opplevd, bare understreket behovet for å aktivisere den radikale politikk som hun hadde drøftet med sin bror og hans politiske meningsfeller mens hun utdannet seg på Hamar. Hun var nemlig tidlig på linje med sin 12 år eldre bror når det gjaldt partipolitiske anskuelser og deltok jevnlig på møtene i Arbeiderforeningen i Hamar hvor kvinner hadde adgang til møtene, men ikke til medlemskap.

Arbeiderdemokratenes partiprogram

Søsknene Heiberg tilhørte begge den bevegelse som ble kalt arbeiderdemokratene, en radikal gruppering som hadde sin største tilslutning i området rundt Mjøsa og som etter hvert ble en støttegruppe for partiet Venstre, altså en radikal fløy av et borgerlig parti som avviste en sosialistisk ideologi. Arbeiderdemokratene hadde til formål: »å arbeide for politisk, social og økonomisk likhet og rettferdighet, således at hver samfundsnyttig borger i landet skal kunne leve under trygge og gode livsvilkår- Likeledes har det til formål å arbeide for å trygge og fremme landets politiske og økonomiske uavhengighet.»

Undertonen i Arbeiderdemokratenes politikk var et ønske om å skape større likhet i livsvilkårene for samfunnets medlemmer, en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder, og i praksis ville dette bety at politikken måtte gå ut på å bedre kårene for dem som var dårligst stilt. Arbeiderdemokratene var tilhengere av en politikk som ikke skulle avhjelpe den sosiale nød ved tilfeldige og private gaver fra de rikes bord, men som Johan Castberg hevdet: «Ikke ved spredt Barmhjertighed, men ved Samfundsreformer skulle man gå løs på den største av alle Samfundsopgaver: Den at hindre Fattigdom og Nød». Man ønsket verken filantropi eller en sosialpolitikk etter Bismarcks modell i Tyskland, da «de store Opgaver løses ikke af nogen Enkelt.»

Dersom folket selv skulle makte denne oppgaven, måtte det skje gjennom et organisert samvirke. Staten skulle ikke stå som passiv tilskuer til kampen mellom arbeiderne og kapitalen. Den unge Petra Heiberg sluttet seg helhjertet til programmet om at «samfølelsen skulle slå igjennom alle klasseskiller og gruppeinteresser. De svake og de sterke, de rike og de fattige skulle stå sammen. «Alles solidaritet» refererte seg til hele nasjonen, og ble etter hvert tydeligere og klarere satt opp som motsetning til klassefølelse – til klassesolidaritet – til klassepartier». Samfunnsforskeren Tertit Aasland hevder i sin bok om Arbeiderdemokratene at de «vendte seg mot Høires og Bondepartiets «reaktion» og mot Arbeiderpartiets «revolusjon». De reagerte mot de ulike kår befolkningen levde under; det gjaldt å fjerne den nød og elendighet som grupper av folket opplevde til daglig. Kort sagt, man måtte strebe etter sosial rettferdighet. Bare dersom samfunnet virkelig i praktisk gjerning viste at det gjennom et storstilet reformarbeid ville realisere denne rettferdighet, kunne man ha håp om å vinne arbeidernes tillit. Bare på denne måten kunne man i folkets brede lag skape tro på og hengivenhet for samfunnet og fedrelandet. Det var altså nødvendig med et stort og aktivt reformarbeid.

Dette var den politiske plattform og de politiske retningslinjer som lå til grunn for hennes virke da den 22-årige Petra Heiberg kom tilbake til sitt hjemsted i 1891. Hennes Amerikaopphold hadde vist hva den enkelte kunne oppnå når forholdene var lagt til rette for et aktivt og utfordrende liv. Frk Heiberg har nok vært på linje med Henrik Ibsen i kravet «frihet under ansvar» da hun tok den krevende posten som døvelærer ved Hamar Døveskole. Hennes leveregel ble da også «en god gjerning hver dag».

Som en følge av at partiet Venstre dannet regjering i 1884, ble i løpet av en kort tid stemmerettsreglene forandret. I første omgang ble det innført et såkalt census-prinsipp, dvs. personer som betalte skatt av en viss inntekt eller hadde formue, hadde rett til å delta i valg til nasjonalforsamlingen og de kommunale formannskapene, men denne rettigheten omfattet kun voksne menn. Kvinnene var fortsatt uten stemmerett, men deres samfunnsinnflytelse økte i siste halvdel av 1800-tallet og kvinnene rykket inn i ervervslivet på mange felter. Kvinnene hadde fått handelsrett, men bare «dersom de var enker, fraskilte elle ugifte». Kvinner ble ansatt i telegrafverket i 1860-årene og ble tillatt å ta stilling som lærer på landet i 1860 og i borgerskolene i byene fra 1869. Dette førte til at datter av Hamars første ordfører, Marie Borchgrevink, senere gift Rørholt, fikk ansettelse ved byens borgerskole i 1874. Den første kvinnelige tannlege ble uteksaminert i 1872, kvinnelig arbeidskraft i regjeringskontorene fikk man først i 1876 og endelig i 1894 fikk voksne kvinner adgang til å drive handel.

Arbeid for større kvinnelig innflytelse i Hamar-samfunnet

Petra Heiberg(1869-1938) var lærer ved Hamar døveskole og stifter av Foreningen de døves vel.

Petra Heiberg så det som sin oppgave å kjempe for større politisk innflytelse for kvinner, særlig ivrig ble hun etter tilbakekomsten fra USA. Det var trolig på hennes initiativ at Arbeiderforeningen i Hamar 18. august 1895 etablerte en egen kvinneforening «der hele Tiden siden har bestaaet og havt sine faste Møder hver Mandag ---- Den ledende Aand i dette arbeidet har hele Tiden været Lærerinde Frk. Petra Heiberg, der paa denne Maade har ydet Foreningen uvurderlig Tjenester.»

Den første anledning i Hamar da kvinnene hadde samme rettighet som menn ved offentlig valg, inntraff i 1898 da det skulle stemmes over et forslag om at byens øl- og vinsamlag skulle stenges, og at det ikke skulle være alkoholomsetning over disk i Hamar. Det ble ført en kraftig valgkamp, særlig var motstanderne svært aktive og mange kvinner gikk inn for å oppløse samlaget. Frk. Heiberg, som ikke var totalist, deltok ikke i debatten, men nøyde seg med å konstatere at mange medsøstre offentlig ga uttrykk for sine meninger i ord og på trykk, og at forslaget kun fikk ca. 500 stemmer mens tilhengerne av fortsatt alkoholsalg over disk fikk tre ganger så mange stemmer. Det som var det viktigste for henne i denne anledning, var kvinneinnflytelse på den bestemmelse som ble resultatet av valget hvor kvinnene deltok på like linje med menn. Dette valget pekte framover, og det var kun et tidsspørsmål når kvinnene fikk fulle politiske rettigheter.

Hun var også begeistret for vedtaket om allmenn stemmerett for menn som kom i 1898, og at det ble gitt stemmerett for kvinner med en minsteinntekt eller en viss formue ved kommunevalget i 1901. Stemningen blant Hamars «fremste» kvinner høsten og vinteren 1900-1901 var derfor optimistisk. De kvinnene som hadde fått stemmerett, deltok med liv og lyst i byens møtevirksomhet, bl.a. som jevnlige deltakere i det nystartede Hamar Arbeiderakademis ulike arrangementer. Dette nytilskuddet til Hamars foreningsliv var et forsøk på å samle samfunnsbevisste personer av alle slags oppfatninger til debatt.

Kvinnekuppet i Hamar

Første gang en del av de politiserende Hamar-kvinnene viste ansikt, var i et stort aftenselskap 4. oktober 1901 hos frøken Landmark, den viljesterke bestyreren av Hamar Pigeskole hvor det var invitert «en hel del damer». Her ble det vedtatt å avvikle et større kvinnemøte 23. oktober samme år for å drøfte hvordan man skulle gå fram for å få inn kvinner i bystyret. Det ble nedsatt en komite som klarte å få byens ledende skikkelse, rektor Horn ved gymnasiet, til å holde et foredrag i Arbeiderakademiet 3. november om «maaden at stemme paa ved det kommende kommunevalg.» Like etter på «besluttedes at indkalde til et møde af bare kvinder for at kunne faa det frem hvorledes de vilde gjøre brug af sin stemmerett.»

Det var først og fremst kvinner fra byens borgerskap som ivret for å ta sin nyvunne rettighet i bruk, og da valget på nytt bystyre i Hamar ble bestemt avholdt 6. desember 1901 var mange kvinner som soknet til partiet Høyre godt forberedt gjennom mange «damemøder», særlig aktiv var Marie Rørholt, datter av Hamars første ordfører Henrik Borchgrevink, gift med overlærer Rørholt.

På et forberedende møte hos de konservative 5. november 1901 ble det også avholdt «et kvindemøde paa seminaret for at tiltræde 20 mands komiteen der fremsætter forslag til representanter. 20 mandskomiteen, der er valgt inden de konservatives foreningers medlemmer, var villig til at modtage en forstærkning af f.ex. 5 kvinder, oplyste Ramset. Der stemtes da 2 Gange paa fem, prøvevalg og endelig valg. Valgte blev: fru Rakneerud, fru Rørholt, fru bager Bjerke, fru Hille og fru doktor Waaler», betrodde Marie Rørholt sin dagbok.

Men utspillet fra kvinnene ble avvist av Venstres formann. Flere av byens eldre konservative politikere hadde også innvendinger mot den store kvinnedeltakelsen, særlig dersom to av byens «kjente og indflydelesesrige mænd», Syver Andersen og Andreas Lund, ville falle ut. A. Lund tok dette personlig ille opp og «vilde paa Andersen og sine egne vegne sige at var de til anstød for nogen, vilde de begge forsvinde med baade personer og navne.» Det er fru Rørholt som forteller dette og fortsetter: «Fru Bjerke og jeg kjørte hjem med bispinden og aftalede at møde hos hende kl. 11 til samtale, hvorledes vi skulde forholde os, vi damer.» Møtet dagen etter hos bispinne Hille ble nok avklarende for den videre politiske virksomhet blant Hamar-kvinnene frem mot valget.

Valget 6. desember 1901 ga et meget positivt resultat for de progressive kvinnene i den konservative leir. Valget førte til at av de 13 konservative representantene, var det tre kvinner, nemlig fru Rørholt, fru Waaler og fru Harboe. Dessuten kom det inn 2 kvinner til på andre lister.

Petra Heiberg støttet nok sine «søstre» i denne saken, og avla sin stemme til kvinnenes fordel, men i 1901 var hun engasjert på annet hold, nemlig i opprettelse av en annen kvinneorganisasjon. Hun hadde nemlig vært til stede i Hamar Arbeiderakademi i januar 1901 da Thora Halvorsen, som var medlem av styret i Landskvindestemmeretsforeningen, hadde holdt foredrag med en appell: «Det vilde være saare kjært om nogen vilde sætte sig i Spidsen for en Dannelse av en Forening her i Byen da Hamar nu er den eneste Stiftsstad som staar udenfor Sanitetsforeningen .»

Den gruppen som tok denne utfordringen, var kvinner som var tilknyttet Hamar Døveskole. Hamar Sanitetsforening som ble etablert 26. februar 1901, fikk Aagot Hofgaard som leder med tilslutning av 7 av hennes venner, bl.a. Petra Heiberg. Denne foreningen ble noen år nærmest et familieforetak knyttet til Hamar Døveskole. Medlemmene som var 8 i tallet, møttes jevnlig hos hverandre, og dette gjorde det vanskelig å utvide medlemstallet. Men en skal vel heller ikke se bort fra at de samme holdningene til Sanitetsforeningens stiftelse og virke gjorde seg gjeldende på samme måte i Hamar som i Kristiania i 1896,da enkelte av de høyere embetsmenns fruer syntes «det smakte for meget venstresak av det hele og holdt seg tilbake til å begynne med.»

Det er da også trekk i den aktuelle situasjonen i 1901 i Hamar som peker tilbake til stridighetene i byen mellom høyre- og venstregruppene i 1870-80-årene. Da Hamar Døveskole ble etablert i 1881, forsøkte de ansatte her å opptre som megler, men ble tidlig regnet som «venner» av de liberale på Sagatun. De aktive høyrekvinnene var litt reservert overfor frk. Heiberg da de arbeidet for større kvinneandel i bystyret ved kommunevalget i 1901. Den frittalende og liberale døvelæreren hadde tidlig skaffet seg en del politiske motstandere. Hun kunne være nokså bestemt og kontant i sin argumentasjon. Et par av de konservative aktive kvinnene hadde også en gammel «høne å plukke» med Venstremiljøet i byen, særlig gjaldt dette fru Marie Rørholt, født Borchgrevink og fru Hedvig Harboe, født Sandberg. Fru Rørholts far, byens første ordfører Henrik Christian Borchgrevink, hadde i 1885 blitt fratatt ansvaret for postoppgavene i byen til fordel for den konkursrammede Herman Anker som da av Venstre-flertallet i Hamar bystyre ble utnevnt til postmester i byen. Fru Harboes far, Ole Sandberg på Storhamar gård, hadde i 1880 blitt så blamert av Bjørnstjerne Bjørnson i en tale på Sagatun at det ble anlagt injuriesak mot forfatteren, og Aulestadeieren fikk en kraftig bot for sine hatske utfall mot en politisk motstander.

Optimisme i kvinneleiren.

I perioden 1902-1905 var det stor aktivitet blant de politisk bevisste kvinnene i Hamar. Nå var det stor interesse for å støtte forslaget om at kvinnene skulle få samme stemmerett til Stortingsvalgene som ved kommunevalgene. Det kom opp flere forslag om å danne en diskusjonsklubb eller en foredragsklubb. Petra Heiberg ønsket en diskusjonsklubb, men de konservative ville ha en foredragsklubb. I første omgang ble det dannet en foredragsklubb. Det ble da også en stor debatt i byen om uektefødte barn arverett etter et foredrag i denne klubben av Katti Anker Møller vinteren 1904.

Det kom imidlertid et tilbakeslag for de politisk bevisste Hamar-kvinnene ved kommunevalget i 1904 da kun 2 kvinner fikk plass i bystyre, bare Marie Rørholt og Hedvig Harboe fikk fornyet tillit. Dette var en klar nedgang fra suksessen i 1901. Det ble av den grunn tatt et nytt initiativ for å styrke kravet om større kvinnelig samfunnsinnflytelse. Det ble dannet et lokallag av »Lands-kvinne-stemme-retts-foreningen», til daglig omtalt som stemmerettsforeningen. Den kjente kvinnesaksforkjemper, Fredrikke Qvam tok kontakt med noen Hamar-kvinner, bl.a. Petra Heiberg, og 17. mars 1906 «kom fru statsminister Qvam for om muligt at faa en af byens damer til at staa i spidsen for en eventuel kvindestemmeretsforening. Hos fru doktor Harboe havde fru Qvam i dette øiemed en konferanse med flere damer, af hvilke fru doktor Waaler erklærte sig villig til at danne den nævnte forening.» På det konstituerende møtet som ble avholdt 14. mai 1906, ble Fredrikke Waaler valgt til formann og Petra Heiberg til viseformann av de 120 kvinnene som hadde meldt seg inn i foreningen. Den nystartede foreningen med formål «at samle Kvinder til Diskussion om Spørsmaal af almen Interesse, samt at arbeide for L.K.S.Fs Program», samlet alle politisk interesserte Hamar-kvinner. Her møttes de konservative veteranene fra valgkampene i 1901 da velstående kvinner hadde fått stemmerett ved kommunevalgene, Marie Rørholt og Hedvig Harboe. Her deltok også en annen veteran, Fredrikke Waaler som var mer orientert mot partiet Venstre. Medlemmene Elise Kjøs og Inga Olsen var tilsluttet arbeiderbevegelsen i byen, mens Petra Heiberg og hennes gode venn fotograf Ragnhilda Eriksen ble oppfattet som representanter for de radikale på borgerlig side. Det var også et stort innslag av medlemmer i stemmerettsforeningen som samtidig deltok aktivt i de to store kvinnedominerte frivillige foreningene i Hamar, nemlig Røde Kors som også var blitt opprettet i 1906 og Norske Kvinners Sanitetsforening. Røde Kors hadde stort sett konservative medlemmer i sitt styre, mens Venstre-tilhengere heller sognet til sanitetsforeningen.

Stemmerettsforeningen og Arbeiderforeningen ble Petra Heiberg politisk og sosiale treffsteder i lang tid. Her møtte hun ofte og deltok i de politiske diskusjonene. Hun var en av de mest aktive medlemmene i de to foreningene. Det var aldri tyst i debatter hvor hun deltok. Hun ble flere ganger derfor valgt til utsending til landsmøtene i Landskvinnestemmerettsforeningen hvor hun opptrådt med flere poengterte innlegg.

Debattene i stemmerettsforeningen dreide seg i første rekke om å sette fokus på kvinnenes situasjon i samfunnet. Vinteren hadde foreningen en rekke møter om Mrs Perkin Gilmans bok: «Skal Hjemmet være vor Verden eller Verden være vort hjem», dvs. skal kvinnene delta i større grad i samfunnslivet gjennom yrker, politiske foreninger og lignende eller skulle de fortsatt være hjemme og hegne om mann og barn. Her ble det stor og heftig debatt da de fleste av foreningens gifte medlemmer «udtalte sig baade for og imod bogens ide.» Petra Heiberg var imidlertid av en annen oppfatning enn flertallet. Som ugift yrkesutøvende person «fant hun i det væsentlige at kunne slutte seg til bogens tanker om et aktiv foreningsliv», men hun kom sine medsøstre i møte da hun som møteleder fikk vedtatt en litt tam resolusjon som gikk ut på at «vor Husførsel trænger Forenkling og vore Huse en mer praktisk Indretning.»

14. juni 1907 vedtok det norske Storting å gi kvinnene stemmerett til Stortingsvalg etter samme retningslinjer som ved kommunevalg. Dette vedtaket ble feiret med en stor fest i Stemmerettsforeningen hvor Petra Heiberg var en av hovedtalerne. Hun holdt «en med Varme og Begeistring fremført Festtale.» Hun påpekte med «indelighed den begivenhed som er Aarsagen til vor fest i dag, er overvældende. Og skal vi helt forstaa, hvad vi har faaet, maa vi se tilbage i Tiden og huske hvorledes det var, før Kvindebevægelsen reistes.» Etter en panegyrisk hyldest av kvinnersaksforkjempere som Camilla Wergeland, Aasta Hansteen og Gina Krogh samt Fredrikke Qvam, avsluttet den begeistrede og ordrike døvelæreren: » Endnu er der vel ingen, som helt ud forstaar at vurdere, hvad vi fik den 14de juni, men vi har det Haab at Forstaaelsen vil komme og vi haaber dette skal bidrage til, at det norske folk skal bli et nøisomt, ædrueligt og fremforalt et gudsfryktig folk. Etter talen «som modtoges med stormende bifald, sang forsamlingen Gud signe vaart dyre fedreland.»

Etter at vedtaket om kvinnelig stemmerett ved Stortingsvalg var fattet, kom Petra Heiberg på nytt i fokus på grunn av sine politiske meninger som hun selvsagt luftet offentlig, bl. a. i byens aviser, ofte under betegnelsen «Kvinde med stemmeret». Det som var viktig for henne, var at stemmeretttsforeningen skulle arbeide for å stille egen kvinneliste i Hamar ved neste kommunevalg, dvs. ikke partiliste, men en upolitisk interesseliste på samme måte som den lista som totalistene i byen presenterte. Dette førte til strid innad i foreningen da styret hadde like mange tilhengere som motstandere for å stille egen kvinneliste. På et medlemsmøte 26. september 1907 hadde styrets formann lagt fram en oversikt som viste hvor mange som hadde stemmerett etter stemmerettsutvidelsen 14. juni 1907. Manntallet viste at det var 1783 personer med en slik rett, 907 menn og 876 kvinner. Petra Heiberg mente derfor at en egen kvinneliste ville få stor oppslutning da byen hadde så mange kvinner med statsborgerlige rettigheter, og hun fikk støtte fra de mer liberale krefter i foreningen. Men de konservative med Marie Rørholt og Hedvig Harboe i spissen var helt i mot en slik liste. Sosialisten Elise Kjøs avviste også en kvinneliste da hun var tilhenger av Arbeiderpartiets partiprogram, noe som for henne var viktigere enn kamp for å øke kvinners samfunnsinnflytelse. Uenigheten løste seg ved at stemmerettsforeningen stilte opp 20 av sine medlemmer som kandidater ved valget. De politiske partiene kunne da velge å føre opp noen av disse 20 medlemmene på sine partilister, og styret besluttet på denne måten «å samarbeide med mennene».

Tilbakeslag for kvinnedeltakelse i Hamar bystyre.

Men resultatet av valget var nedslående sett med kvinneøyne, kun to kvinner ble valgt inn i bystyret, Ragnhilda Eriksen på samlingslisten og Inga Olsen fra sosialistene. Dessuten ble fire kvinner valgt som vararepresentanter på ulike lister. Av 1238 avlagte stemmer var kun 538 fra kvinner, altså hadde bare ca. 60% av kvinnene brukt sin rett til å delta i valget.

Dette dårlige valgresultatet førte til at Petra Heiberg takket nei til gjenvalg som viseformann i stemmerettsforeningen. Hun takket i sted ja på en forespørsel om hun ville være medlem av en komite som skulle arbeide for at kvinner i Mjøsbyene skulle føres opp som kandidater på partilister ved Stortingsvalget i 1910. Denne komiteen sendte for øvrig en appell til Venstrelaget i Snåsa om å arbeide for at Fredrikke Qvam skulle bli dette partiets stortingskandidat ved valget i 1910.

Stemmerettsforeningen tok også et initiativ i 1908 og uttalte «sin misbilligelse over at der er valgt en mand til formand i styret for Statenslærerindeskole i husstel, og fremholder, at der er en haan mod kvinderne at vælge mænd til at varetage kvindens uddannelse, al den stund vi har dygtige, faguddannede kvinder, der langt bedre vilde kunne udføre det omhandlede hverv.» Denne appellen førte til at skoledirektør Eftestøl trakk seg fra dette vervet nyttår 1909 og ble erstattet av fru Betzy Kjelsberg.

Som en reaksjon på at kvinnene hadde fått stemmerett i 1907, var det mange som meldte seg ut av stemmerettsforeningen i Hamar da de hevdet at foreningen burde oppløses «fordi de finder den overflødig». Men bestyrelsen «enstemmig besluttet at man ikke tager hensyn til de udmeldelser som har fundet sted, men at fortsette arbeidet for lovenes første paragraf», står det å lese i møteboka 29. februar 1910.

Nå ble det satt fokus på å få gjennomført allmenn stemmerett. Men heller ikke dette emnet forløp uten dramatikk i foreningen. På et møte 17. mars 1910 ble det bestemt å sende en henvendelse til Fredrikke Qvam om hvordan Hamar-foreningen skulle forholde seg til kravet om «almindelig kommunal stemmeret for Kvinder i indeværende Stortingsperiode», og da fru Qvam frarådet « en diskusjon om almindelig stemmerett paa naaværende tidspunkt», meldte foreningens formann, arbeiderpartimedlemmet Elise Kjøs seg resolutt ut av foreningen.

På bakgrunn av det dårlige kvinnevalget i 1907, tok Petra Heiberg og Ragnhilda Eriksen på nytt et initiativ for å stille med egen kvinneliste ved kommunevalget i 1910. Denne gangen ble voldsom debatt med lange og mange innlegg i de tre lokalavisene. Nå var det færre enn i 1907 som ønsket «å samarbeide med mennene». Stemmerettsforeningens styre ble splittet i to like fraksjoner, og den nyvalgte formannen, Anna Holck, ble utfordret av Petra Heiberg og tre andre fremtredende medlemmer. Formannen og et meget stort mindretall (det skilte en – 1 – stemme)ønsket valg på partilister. Resultatet fra avstemningen på et medlemsmøte var at det ble avholdt kommunevalg med egen kvinneliste i Hamar i desember 1910. Etter dette vedtaket «kom der mange udmeldelser av Stemmeretsforeningen.» Det var en meget krass avisfeide om denne listen, særlig negativ var redaktøren i den konservative avisen Hamar Stifstidende. Han vurderte denne listen som en irriterende konkurrent til Høyres liste.

Om resultat av kommunevalget i 1907 var dårlig for kvinnene, så var valgutfallet i 1910 elendig. Den rene kvinnelisten som bl.a. var oppsatt av Petra Heiberg, fikk bare inn en representant inn i bystyret, nemlig Ragnhilda Eriksen med Helga Blystad som vararepresentant. Heller ikke denne gang kom det et større antall kvinner inn bystyret.

Da valgresultatet forelå, meldte de konservative medlemmene seg ut, og en del av disse ble invitert til Anna Holck 13. januar 1911 «for å drøfte muligheten til å danne en kvinneklubb». Hensikten var «å bedrive politisk arbeid og å holde vore værste modstandere stangen. Naar vi lægger årene ind mellem valgene, seiler sosialistene afsted i vort farvand – men det må vi hindre ved vort arbeide mellem slagene.» På det konstituerende møte dukket det opp 166 kvinner som alle meldte seg inn i foreningen som fikk navnet «Hamar og Omegn Kvindeklubb av Høire og frisindede Venstre.» Formålet med den nye kvinnekubben var «1) Ved Foredrag, Samtale og selskaplig Samvær at vække og utvikle Interessen for de Samfundspørsmaal som er oppe i Tiden 2) at værne om Riksmaalet 3) at støtte Høires og frisindede Venstres Politik i Stat og Kommune. Foruden at vi maa arbeide paa vor egen udvikling for at komme til fuld forstaaelse af, hvad der gaar ind under begrepet politik. For at kunne afgive vor stemme under fuldt ansvar, maa vi tillige gjøre hvad vi kan for at holde vore værste modstandere stangen.»

Petra Heibergs innsats for allmenn stemmerett og reell likestilling.

Petra Heiberg holdt seg i stemmerettsforeningen som nå fremover noen år arbeidet aktivt for at allmenn stemmerett skulle innføres, noe som skjedde i juni 1913. Men en del av luften hadde gått ut av ballongen i den tidligere så aktive foreningen, og årsmeldingen for 1910 inneholder da også følgende: «Det forløpne Aar (1910) har været meget beveget for foreningen paa grund av kommunevalget og den av kvinderne opstillede egne liste og kommunevalgene krævet adskilligt arbeide.»

Det ble noe mindre møtevirksomhet i årene 1911 og 1912, men hele tiden var stemmerettsspørsmålet i fokus. Det ble arrangert foredrag om de engelske og franske «kvindesakskvinder» og om suffragettene. Men aktiviteten var ikke så stor som før selv om Petra Heiberg på nytt ble valgt inn i styret og leder av foreningen. I årsmeldingen for 1911 skriver en litt resignert styreformann: «Bestyrelsen har med vilje tatt foreningens arbeide med ro efter det anstrengende fjoraar, der la meget beslag paa bestyrelsens kræfter.»

Da allmenn stemmerett var etablert, skulle man tro at stemmerettsforeningen hadde utspilt sin rolle, og kunne nedlegges. Det ble da også et stort frafall av medlemmer høsten 1913, men nå gikk Petra Heiberg som gjenvalgt formann, i spissen for at foreningen engasjerte seg i en annen sak, nemlig for reel likestilling mellom kjønnene. 14. mai 1914 inviterte foreningen til debattmøte om:» Samme lønn for samme arbeid». 27. november 1914 var emnet: «vernepligt for kvinner» og det ble foredrag av Petra Heiberg om «særbeskyttelseslover for kvinner». Slike lover var hun sterk motstander av da hun mente «at kvinderne vilde komme til at ligge under i konkurrancen om de bedst lønnede poster.» Det ble også en diskusjon om kvinnelige prester og om «Hvorvidt de store borgerlige rettighetene har gjort kvinden lykkeligere.»

Under første verdenskrig (1914-1918) ble det mer og mer arbeidet på det praktiske plan i stemmerettsforeningen. Man gikk inn for å etablere et fond for kvinners fagutdannelse. Petra Heiberg hevdet med styrke i tale og skrift «at skal kvinderne med held kunne opta kampen for tilværelsen, saa maa de fremforalt ha fagutdannelse. Den som ingen fagutdannelse har, maa nøie sig med det daarligst betalte arbeid og de usleste arbeidsvilkaar. Paa grund av pengemangel er en hel del begavede og dyktige kvinder uten nogensomhelst utdannelse.» Det var for å hjelpe disse kvinnene at det ble samlet inn penger til et fond.

Petra Heiberg avviklet sitt politiske virke.

Petra Heiberg (1869-1938) og Ragnhild Kåta (1873-1947). Petra Heiberg gjorde en stor innsats for døvblinde som lærer ved Hamar Døveskole. Det sies at Ragnhild Kåta var den første døvblinde i verden som lærte å snakke. Ved å plassere fingrene på munnen til den talende kjente den døvblinde vibrasjonene fra munnen og klarte å avlese hva som ble sagt taktilt.

Stemmerettsforeningen utviklet seg til å bli en diskusjonsklubb for et stadig mindre antall «radikale kvinner» i Hamar. I 1918 var medlemstallet sunket til 57, hvorav 13 var ugifte. Det var stort sett yrkesutøvende medlemmer eller frie yrkesutøveres fruer, bl.a. flere legefruer, lektorfruer, høyere funksjonærfruer og enkelte kjøpmannsfruer. I 1920 endret man derfor navnet til «Diskusjonsforeningen» etter en avisfeide med sine gamle kampfeller i den konservative «Kvindeklubben». I løpet av 1920-årene skjedde det ingen medlemstilvekst og antallet deltakere kom under 30, trolig på grunn av de vanskelige økonomiske tidene og at kjernetroppene var blir eldre damer. Det siste protokollerte møtet var i oktober 1929 og da deltok det kun tre personer, nemlig Ragnhilda Eriksen, hennes søster Marie Sannerud og Petra Heiberg.

Petra Heiberg forlot politikken og brukte sine siste leveår frem til sin død i 1938 med å arbeide til beste for personer med nedsatt hørsel og syn.

De som vil lese mer om Petra Heibergs liv, både som yrkesutøver, redaktør og institusjonsleder kan finne mye stoff i min bok «Historien om De Døves Vel» som ble utgitt i 2006.

Kilder

  • Marie Rørholts dagbøker 1899-1917(Statsarkivet i Hamars privatarkivsamling)
  • Hamar Stemmerettsforenings møteprotokoll 1906-1929 (Statsarkivet i Hamars privatarkivsamling)
  • Hamar og Omegn Kvindeklub af Høire og frisinnede Venstres møteprotokoll 1911-1960 (Statsarkivet i Hamars privatarkivsamling)
  • Hamar Stiftstidende 1900-1914
  • Oplandenes avis 1900-1914
  • Avisen Oplandet 1900-1914

Litteratur

  • Imerslund, Knut (red.): Sagatun Folkehøgskole – en skole for livet (Hamar 2000)
  • Ramseth, Chr.: Hamar bys historie (Hamar 1899)
  • Sandberg, Per-Øivind: Hamar Sanitetsforenings historie 1901-2001 (Hamar 2001)
  • Sandberg, Per-Øivind: Historien om De Døves Vel (Hamar 2006)