Kjeldearkiv:Silkestrømpe som ansiktsvarmer for førkrigsflygere
Hærens flyskole på Kjeller ble opprettet under første verdenskrig i 1914, og i alle årene frem til det tyske angrepet på Norge i 1940, hadde alle skoleflyene åpen cockpit. Da var det ofte en kald fornøyelse for flygerne og flyelevene å drive med skoleflyging om vinteren. Det ble nok benyttet tykke pelsantrekk, men det var vanskelig å dekke hele ansiktet.
En journalist fra Nationen besøkte Kjeller i slutten av november 1935, og i en avisartikkel den 31. november får vi høre at det er bitende surt ved morgenoppstillingen klokken ½8, at vinden tar tak i hushjørner og at det hviner i telefontrådene på de svarte stolpene ved veikanten. Etter oppstilling ved kasernen i Vestengveien marsjerer avdelingen ned til hangarene på flyplassen. Det er nesten blitt dagslys, og det tegner til å bli bra flyvær – for første gang på tre uker, hvor det ikke har vært flyging. Men i dag skal det bli, og flyaspirantene er ivrige etter å komme på vingene igjen etter skolegangen. Det blir ny oppstilling ved hangarene (eller flyskurene, som de ble kalt), og løytnant (Halfdan) Hansen gir ordre om utsetting av ni fly; Tiger Moth og Standard Moth. På få øyeblikk er de ni velstelte, kakifargete flyene satt opp side om side med tre skritts avstand på betongplattingen utenfor hangaren. Hver elev har sin bestemte del å se over. Én ser om motoren og propellen er i orden, én undersøker om vingestagene er stramme, og går nøye over understellet. Sammenføyninger og styreledninger belyses grundig og samvittighetsfullt med lommelykt. Flykommandøren rapporterer: ”Alt i orden!”. Motorene kan da startes for varmkjøring. Det går litt trått for et par flys vedkommende. Men det har sin enkle forklaring: det har vært kuldegrader om natten. Det tar forresten ikke lang tid før de ni flyene står og brøler og skaker, liksom utålmodige etter å kjenne den kalde, rene luften, med en aning av snø, flyte rundt vinger og skrog, høre vinden ule i stag og stendere. Været ser bra ut, men det blåser litt enda, ikke så lite heller. Førstelæreren tar sig en tur til værs for å undersøke forholdene. Han lander igjen. Det blir flygning! De 14 elevene trekker i tykke skinndrakter og saueskinnsforede overalls. Normalt bygde gutter blir store og uformelige inne i habitten. Skinnhette og briller setter ”kronen” på verket, sammen med – ikke å forglemme ”silkestrømpen”, som tres ned på hodet under hetten. - Navnet ”silkestrømpe” refererer sig til krigens tid. Da var det ikke ualminnelig at flygeren kuttet et passende stykke av sin elskedes strømper og trakk det over hodet. Nå hører ”silkestrømpen” med til det reglementerte utstyr som elevene får utlevert fra depotet. – Den er en ypperlig overraskelse mot kulden. Og det kan trenges. Man regner med at temperaturen synker med ca. 1 grad Celsius for hver 100 meter man kommer opp i luften. Denne dagen hadde man i 1000 meters høyde en temperatur på minus 15-20 grader. Og tar en så vindpresset i tillegg, skal man ikke være likegyldig med bekledningen….
Dette med en silkestrømpe som beskyttelse mot kulden sies at det var en erfaring fra første verdenskrig. Når en i dag søker på Internett vil en med silk stocking kunne få tilslag på William Wardrop som deltok i bombetokter med Handley Page O/400 (- bombeflyet som Tryggve Gran nødlandet med på Volla ved Kjeller høsten 1919), og Bill Wardrop sier at han trakk en silkestrømpe over hodet når han fløy: ”I used to put a silk stocking over my head under my helmet, and Vaseline over my face. Some of the lads used whale oil. We wore sheepskin clothing and I always put a pair of silk gloves under the leather one.”