Leilendingsskatt

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Leilendingsskatt er en noe misvisende betegnelse på hovedskatten som ble utlikna fra befolkninga på landet. Ordet ble særlig brukt i perioden 1646 til 1816, men også før dette forekommer det. Årsaken til at det er misvisende er at også sjøleiere, og ikke bare leilendinger, som regel måtte betale leilendingsskatt av jorda de brukte, og etter 1647 var dette hovedregelen. Når man allikevel kalte det leilendingsskatt var det fordi man så det som et motstykke til odelsskatt – en betegnelse som også er misvisende. Måten skatten var utforma på endra seg noe over tid, men i hovedsak skiller man mellom den eldre landskatten før 1644, kontribusjon fra 1644 til 1646/1647 og en ny kontribusjonskatt som oftest ble kalt leilendingsskatt fra 1646/1647 inntil skatten ble avskaffa i 1816.

Eldre landskatt før 1644

Fra 1620-åra ble hovedskatten gjerne kalt landskatt eller alminnelig skatt. I åra 1638–1643 ble den kalt unionsskatt på grunn av av formulering i skattekravet. På 1500-tallet forekom også navnet landehjelp. Ekstraskatter som brudeskatt og krigsstyr ble også regna inn i landskatten.

På 1500-tallet ble landskatten krevd inn med flere års mellomrom, men etter 1600 ble intervallene kortere. Fra 1623 ble den krevd inn årlig, og i noen tilfeller flere ganger i året.

Den var definert som en personskatt, som skulle kreves inn fra hver bonde, leilending eller liknende. Fra 1571 og fram til 1623 var høyeste sats 1 daler; etter 1623 kunne den være høyere. Bøndene skulle gå sammen i skattelegder, normalt ti personer i hver legd, og skulle svare for skatten i fellesskap slik at de velstående hjalp de fattige. I praksis fungerte ikke dette så bra, men man ser i skattelister at personene ofte er satt opp i grupper på ti. Fordi dette solidaritetsprinsippet ikke fungerte, ble det etter hvert utlikna lavere skatt for noen grupper.

Vestlandet og i Nord-Norge ble landskatten utlikna som en virkelig personskatt. På Østlandet ble den i stedet utlikna per skattegård. På en gård med flere bruk betalte da én av oppsitterne full landskatt, mens de andre betalte halv skatt, også kalt husmansskatt. Det samme gjaldt i Agder fram til 1639, da man gikk over til faste satser per landskyldenhet. I Trøndelag var utlikning per person vanligst, men også utlikning per skattegård forekom.

Kontribusjon 1644–1646/1647

I 1644 oppheva stattholder Hannibal Sehested den gamle landskatten, samt en del særskatter som båtsmannsskatt, garnisonsskatt og offisersskatt. Alt dette ble slått sammen til en kontribusjonsskatt, som over hele landet skulle utliknes etter gårdklassesystemet. Fullgårder skulle betale 12 riksdaler, halvgårder 6 og ødegårder 3. Ved kysten skulle hver mann betale 8 riksdaler om fisket var godt, og 4 om det var dårlig. For bygdefolk som ikke satt på et bruk innafor gårdklassesystemet ble det fastsatt satser for husmenn, håndverkere og så videre. Disse satsene ble halvert i 1646.

Selv om hele landet på papiret skulle utliknes på samme måte, ble det ikke slik. Det var bare på Østlandet og Sørlandet at all landbrukseiendom var delt inn i gårdklasser. Der kunne man bruke gårdklasseprinsippet for utlikning. På Vestlandet måtte man i stedet bruke landskylda. Et bruk med landskyld på 3 lauper smør ble da utlikna som fullgård og måtte betale 12 riksdaler; et bruk med 4 lauper smør ble en fullgård pluss en tredjedel og måtte betale 16 riksdaler. I Trøndelag brukte man også landskylda som grunnlag, men denne ble i større grad brukt for å plassere brukene i gårdklasser. I Nord-Norge ble kontribusjonen en personskatt, der fiskerbøndene skatte som full- eller halvgård alt etter hvor godt fisket var det året.

Leilendingsskatten 1646/1647–1816

Formelt ble den nye leilendingsskatten innført i skattebrev av 2. juni 1647. Da skulle gårdklassesystemet kombineres med landskyld. Utlikninga skulle fortsatt skje etter gårdklasser, men nå skulle en plassere brukene i klasser etter landskylda over hele landet. En fullgård ble definert som et bruk med landskyld på 2 skippund tunge, 4 huder, 2 lauper smør, 2 spann eller 4 våger fisk. Det man ikke definerte tydelig i skattebrevet var om en gård på for eksempel 4 skippund tunge da skulle betale dobbel fullgårdsskatt. Praksis for dette varierte. På Østlandet ble det vanlig at bruk som fra før var definert som fullgårder, fortsatt måtte betale full skatt, selv om landskylda var lavere. Og samtidig måtte bruk med høyere landskyld betale ekstraskatt for overskytende skyld. Ellers i landet utlikna man normalt per skyldenhet, uten å ta hensyn til eldre gårdklassedefinisjoner.

Et problem med å bruke landskylda som grunnlag var at den var skjevt satt. De fleste bruk hadde satser som var bestemt langt tidligere, og skylda hadde falt ujevnt i senmiddelalderen. Nyere utvikling, som etablering av sager og møller, var det i liten grad tatt høyde for. To gårder med samme skyld kunne dermed ha svært ulikt inntektsgrunnlag. Dette forsøkte man å løse gjennom stadig flere særregler, og det ble mange lokale avvik og store ulikheter mellom distriktene. Først utpå 1700-tallet stabiliserte systemet seg. Et skattebrev fra 1746 ga klare satser for de ulike distriktene. Fra 1691 ble Finnmark fritatt for leilendingsskatt.

Fra 1671 var høyeste sats 5 riksdaler per skippund tunge eller tilsvarende i andre landskyldvarer. Dette holdt seg helt til 1802. Da ble en del særskatter oppheva, og satsen for leilendingsskatten ble økt.

Den 1. juli 1816 kom en ny skattelov. Leilendingsskatten ble oppheva, og i stedet ble det innført en alminnelig landskatt. Denne skulle utgjøre 4/5 av statsskatten, mens kjøpstedene skulle svare for 1/5. Landskylda og satsene fra 1746 lå til grunn for halvparten av skatten, mens resten ble utlikna etter verdifastsettinga som lå til grunn for jordavgifta 1802. Landskatt og kjøpstadsskatt ble avskaffa i 1837, til fordel for en ny personbeskatning.

Kilder og litteratur