Leksikon:Birk

Birk, det er i dansk rettsspråk en rettskrets utenfor den ordinære rettsadministrasjon. Birk omfattet normalt et godskompleks, i middelalderen som oftest kirke- eller krongods, etter reformasjonen vanligvis adelsgods. Bøndene på den adelige herrens gods, birkebøndene, var underlagt birketingets jurisdiksjon. At en adelsmann fikk birkerett, også kalt birkehøyhet, betydde ikke at han ble inehaver av noen personlig domsmyndighet, men at han av kongen ble innrømmet retten til å beskikke dommer ved birketinget og opprette sitt gods som en jurisdiksjonell enhet. Med birkeretten fulgte ofte rett til bøter og andre inntekter av rettsutøvelsen. Dommeren ved birketinget ble gjerne kalt birkefogd eller birkeskriver.

Ved opprettelsen av grevskapene Larvik (1671) og Griffenfeldt/Jarlsberg (1673/84) og baroniet Rosendal (1678) ble birkesystemet også innført i Norge. I Larvik og Jarlsberg kom birkene til å fungere fram til opphevelsen av adelsprivilegiene i 1821. Rosendal var egen jurisdiksjon helt til 1853/1857 (likeså Lysekloster gods). Men denne jurisdiksjonsordningen fikk så godt som ingen betydning utenfor disse distriktene, og systemet kan således betraktes som en parentes i norsk administrasjonshistorie. (Foruten grevskapene hadde følgende gods birkerett i kortere eller lengre tidsrom: Svanø (fra 1685), Lysekloster (1661) og Halsnø kloster (1661). Det må tilføyes at det i Norge allerede før innførelsen av birkejurisdiksjonen fantes eksempler på at enkelte godsmasser ble betraktet som egne jurisdiksjonelle enheter. I flere av de såkalte klosterlenene nevnes det egne klosterting for klosterbøndene. Men det er vanskelig å danne seg noen begrunnet oppfatning om denne jurisdiksjonsordningen, og den synes ikke å ha satt varige spor etter seg i norsk rettsliv. Dessuten må det nevnes at Hannibal Sehested hadde opprettet ni birk i 1649, men disse ble avskaffet allerede i 1651. Ved adelsprivilegiene av 18. juli 1646 hadde også den norske adelen fått hals- og håndsrett over sine egne tjenere.

Rosendal var mest mønstergyldig av de norske birkene da det bare omfattet et mindre godskompleks innenfor et større distrikt (herregården Hatteberg og setegårdene Sem og Mel med tilhørende jordegods). Mindre typiske var de to grevskapene som begge utgjorde større administrative enheter. Grevskapet Larvik var en direkte avtager etter Brunla amt, og grevskapet Jarlsberg var en fortsettelse av Tønsberg amt (fra 1684 unntatt byene i området). Derfor kan det være vel så fruktbart å betrakte grevskapene som amt, bare med den forskjell at kongen hadde overdratt grevende mye av den utøvende myndighet han i de «normale» amtene selv utøvde gjennom sine embetsmenn. Ved siden av birkeretten hadde grevene kallsrett og foresto oppebørselen. I Larvik hadde greven også rett til å tilsette magistratspersoner. Men trass i retten til å beskikke birkeskrivere, birkesorenskrivere, birkefuter eller overbirkedomemre, som dommerne i de norske birkene kalles, trengtes det kongelig konfirmasjon til enhver embetsutnevnelse.

Da det mangler systematiske undersøkelser om birkejurisdiksjonen i Norge, er det vanskelig å gi noe bilde av hvordan birkedomstolene fungerte. Ved birkene, i alle fall i grevskapene, ble det avsagt dommer i 1. og 2. instans. Disse var appellable direkte til høyesterett, og først ved bortfallet av adelsprivilegiene i 1821 ble disse domstolene innordnet i en normal instansordning.

(Lovens bestemmelser om birkejurisdiksjon, C.5. no. lov 1-3-2, 1-4-7, 1-6-8, 9, 1-23-7, 10, 5-2-63, 5-3-35; Kataloger til grevskapet Laurvigens arkivalia i Statsarkivet i Oslo; Upublisert stensil av K.D. Tønnesson: Grevskapet Laurvigen; A. Helland: Norges Land og Folk VII, 1 og 2; P. Johs. Jørgensen: Birk, Sal. leks.; A. Olafsen: Våre Sorenskriverei I-II.)

Forfatter: S.I.

<protect>Mal:NHL</protect>