Leksikon:Gotisk skrift
Gotisk skrift blir brukt både om bokskrift, trykkskrift (fraktur) og diplomskrift (kursiv). Betegnelsen stammer fra renessansen. Humanistene brukte ordet gotisk i nedsettende betydning (barbarisk). G. oppsto i Nord-Frankrike på 1100-tallet, og var i Norden fullt utviklet i slutten av 1200-årene. G. var mer spiss og vinklet enn karolingisk minuskelskrift. G. slo først gjennom som bokskrift, mest særpreget i de liturgiske håndskriftene. Denne strenge formen av g. ble ved boktrykkerkunstens oppfinnelse trykkskrift.
Kursivskriften ble forenklet og gjort jevn og lettlest i tyske skriveskoler i 1500-årene, og fikk i denne form straks innpass også i Norden. Enkelte bokstaver, særlig blant de store, endret form senere, men hovedprinsippene var de samme. Skriftens skiftende utseende skyldes mest vekslende hellingsvinkel, proporsjoner og penneskjæring, dels bestemt av allmenne smaksretninger, dels personlig farget. G. var i alminnelig bruk til etter 1850, men ble raskt avløst av moderne skråskrift, som har sitt opphav i italiensk humanistskrift. Skrift av denne typen ble alltid brukt her i stedet for g. når man skrev latin, fransk og engelsk, og ved enkeltord av slik opprinnelse, og ofte ved person- og stedsnavn.
Tall. Romertall ble avløst av arabertall i løpet av 1600-årene.
Forkortelser i skrift (abbreviaturer). Deler av middelalderens høyt utviklede forkortelsessystem finnes ennå i skrift fra ca. 1600. Senere opptrer forkortelser mest i faste sammenhenger, ved mynt, mål og vekt, titler osv. Se ill. P.Ø.S./K.J.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |