Veiledere, Administratorer, Skribenter
12 828
redigeringer
m
lenket og fikset forkortelser
m (mellomlagring) |
m (lenket og fikset forkortelser) |
||
| Linje 24: | Linje 24: | ||
begrepet fikk nytt innhold: Blant nomadene kom det nå til å betegne en samling av familieenheter som drev reindrift og gjennomførte flyttinger i fellesskap. I norsk kildemateriale fra Nordland og Sør-Troms karakteriseres reindriftsnomadene ofte som «lapper», en betegnelse som ble innlånt fra svensk og finsk side. Lenger nord, og særlig i Finnmark, ble de imidlertid oftest omtalt som «fjellfinner». | begrepet fikk nytt innhold: Blant nomadene kom det nå til å betegne en samling av familieenheter som drev reindrift og gjennomførte flyttinger i fellesskap. I norsk kildemateriale fra Nordland og Sør-Troms karakteriseres reindriftsnomadene ofte som «lapper», en betegnelse som ble innlånt fra svensk og finsk side. Lenger nord, og særlig i Finnmark, ble de imidlertid oftest omtalt som «fjellfinner». | ||
Samtidig med reinnomadismen utviklet det seg også en rekke andre spesialiserte næringstilpasninger ved at samer slo seg ned og tok opp fast bosetning i skogslandet på svensk side, i elvedalene, langs kysten og i de kystnære områdene. Et særskilt utslag av det siste finner vi i den såkalte | Samtidig med reinnomadismen utviklet det seg også en rekke andre spesialiserte næringstilpasninger ved at samer slo seg ned og tok opp fast bosetning i skogslandet på svensk side, i elvedalene, langs kysten og i de kystnære områdene. Et særskilt utslag av det siste finner vi i den såkalte [[markebygd]]sbosettingen i Sør-Troms og Nordre Nordland. Opphavet til denne bosettingen, som i hvert fall har røtter tilbake til andre halvdel av 1600-tallet, besto for en stor del av reindriftsnomader som trakk seg ut av reindriften, og tok fast opphold innenfor deler av sine bruksområder i vest. Men i tillegg kan det ha vært tilskudd fra etterkommerne av de tidligere sjø- og fjordsamene i området. Siden bosettingen var lokalisert til dalganger og lave eid et stykke opp for selve strandsonen, ble denne samiske befolkningsgruppen kalt «markesamer» eller «markafinner», fordi de hadde tilhold «oppe i marka» eller i «utmarka», sett fra gårdsbosettingen langs sjøen. Næringslivet i disse bygdene var i sterk grad preget av kombinasjonsdrift, med innslag av reindrift, fehold, åkerbruk, tilvirkning av redskaper for salg og deltagelse i sesongfiskeriene på Lofoten og i Finnmark. | ||
I Nordland og Sør-Troms skjelnes det i 1700- | I Nordland og Sør-Troms skjelnes det i [[1700-tallet]]s kildemateriale helt klart mellom betegnelsene «lapp», som brukes om nomadene, og «finn», som dekker både sjøsamene og markebygdsbefolkningen. I Nordland kunne for øvrig samer med fast bosetting i de kystnære bygdene også bli kalt «[[''bygdefinner'']]». Av folketellingene på 1800-tallet ser det imidlertid ut til at dette relativt faste klassifikasjonssystemet har gått i oppløsning. | ||
'''V.''' Opprinnelig religion og misjonsvirksomhet, Den opprinnelige samiske religionen var sjamanistisk, noe som | '''V.''' Opprinnelig religion og misjonsvirksomhet, Den opprinnelige samiske religionen var [[sjamanistisk]], noe som blant annet innebar at tilværelsen ble oppfattet som inndelt i tre sfærer med flere «guddommer» eller «krefter»: En øvre verden, hvor den øverste guden som rådde over verden holdt til, en underverden hvor blant annet modergudinnen, dødsgudinnen og de døde hadde bolig, og endelig en mellomverden hvor menneskene, samt deres «rådere» og «følgesvenner» normalt hadde tilhold. Alle levende vesener, samt viktige steder i naturen, ble betraktet som besjelet. Mennesker og dyr ble antatt å ha to eller flere sjeler, hvorav én kunne ta opphold utenfor kroppen og fungere som følgesvenn og beskytter. I tillegg fantes det særskilte skyts- og hjelpeånder knyttet til hjemmet, boligen og ulike steder i naturen. Ved siden av å fungere som helbreder og fortolker av den tradisjonelle kunnskapen hadde den samiske sjamanen – [[noaidi’en]] – viktige funksjoner som formidler mellom de ulike sfærene. Ved hjelp av sjamantrommen ([[''runebommen'']]) kunne han sette seg i ekstase og foreta reiser mellom de ulike ‘verdenene’. Med bistand av forskjellige hjelpeånder (‘noaide-gáccit’) kunne han dermed formidle kontakt eller ordne opp i forhold mellom individene og makter som grep inn i den jordiske tilværelsen. Sjamantrommen kunne også brukes som spådomsinstrument. Til dette verdensbildet hørte også sieidi’er, det vil si gudebilder eller kultsteder i naturen, som kunne bestå av særegne steinformasjoner, tilskårne treidoler eller store flyttblokker. Større naturformasjoner som fjell, fjellsprekker, huler samt kilder og innsjøer kunne også fungere som offerplasser. I de nordligste delene av det samiske bosetningsområdet (særlig Nord-Troms og Finnmark) fantes det i tillegg særskilt oppmurte ringformede offerplasser. | ||
Selv om samene langs kysten i vest og nord hadde vært under påvirkning av den vestlige katolske kristenhet fra høymiddelalderen av, og det russisk-ortodokse misjoneringsarbeidet blant samene på Kola ble utbygd gjennom klostergrunnleggelser på 1500-tallet, var hovedtrekk ved den gamle religionsformen levende over store deler av Nordkalotten langt fram på 1600- og 1700-tallet. Den store offensiven mot den opprinnelige samiske religionen satte på svensk side inn fra 1680- | Selv om samene langs kysten i vest og nord hadde vært under påvirkning av den vestlige katolske kristenhet fra [[høymiddelalderen]] av, og det russisk-ortodokse misjoneringsarbeidet blant samene på Kola ble utbygd gjennom klostergrunnleggelser på 1500-tallet, var hovedtrekk ved den gamle religionsformen levende over store deler av Nordkalotten langt fram på 1600- og 1700-tallet. Den store offensiven mot den opprinnelige samiske religionen satte på svensk side inn fra [[1680- | ||
tallet av, og på norsk side fra de første tiår av 1700-tallet. Her ble misjonen ledet av pietistisk influerte kretser. Misjonærene bekjempet den sjamanistiske praksisen med hardhendte midler: Utøverne og folk som innrømmet å ha kjennskap til den gamle religionen, ble utsatt for psykisk utmattende forhør med påfølgende omvendelse; sjamantrommene ble systematisk brent og kultstedene ødelagt. | tallet]] av, og på norsk side fra de første tiår av 1700-tallet. Her ble misjonen ledet av [[pietisme|pietistisk]] influerte kretser. Misjonærene bekjempet den sjamanistiske praksisen med hardhendte midler: Utøverne og folk som innrømmet å ha kjennskap til den gamle religionen, ble utsatt for psykisk utmattende forhør med påfølgende omvendelse; sjamantrommene ble systematisk brent og kultstedene ødelagt. | ||
VI. Kolonisering. Gjennom en langstrakt prosess fra senmiddelalderen og fram gjennom nyere tid ble det samiske bosetningsområdet kolonisert og delt mellom de omkringliggende statsmaktene, som skaffet seg eksklusiv suverenitet over ulike deler. Utgangspunktet var krav om skattleggingsrett over samene. I tillegg kom misjonsvirksomheten som gikk hånd i hånd med håndheving av verdslig og geistlig jurisdiksjon, etter hvert som statsmaktenes regionale og lokale administrasjon ble stadig mer utviklet. Fra slutten av 1500-tallet og fram til 1826 foregikk så den endelige territorielle oppdeling av Sápmi, ved at skattepretensjonene og jurisdiksjonsrettighetene ble konvertert til krav om høyhetsrett. | VI. Kolonisering. Gjennom en langstrakt prosess fra senmiddelalderen og fram gjennom nyere tid ble det samiske bosetningsområdet kolonisert og delt mellom de omkringliggende statsmaktene, som skaffet seg eksklusiv suverenitet over ulike deler. Utgangspunktet var krav om skattleggingsrett over samene. I tillegg kom misjonsvirksomheten som gikk hånd i hånd med håndheving av verdslig og geistlig jurisdiksjon, etter hvert som statsmaktenes regionale og lokale administrasjon ble stadig mer utviklet. Fra slutten av 1500-tallet og fram til 1826 foregikk så den endelige territorielle oppdeling av Sápmi, ved at skattepretensjonene og jurisdiksjonsrettighetene ble konvertert til krav om høyhetsrett. | ||
Fram til 1751 fantes det ikke klare statsgrenser i nordre Fennoskandia (nord for Trøndelag/Jemtland). Med bakgrunn i en avtale fra 1326 skattla både norske og russiske myndigheter samene på strekningen mellom Lyngen og Kolahalvøyas østligste punkt. Fra 1550-årene slo den svenske kronen inn under seg skattleggingsretten til de såkalte birkarlene, handelsfolk fra traktene rundt Botnviken, som hadde overtatt kvenenes gamle rolle som handelspartner med samene, og som regelmessig strakte sine handels- og skattleggingsferder gjennom Nordkalottens indre og fram til sjøsamene langs Atlanter- og Ishavskysten. Dette la grunnlaget for den såkalte «fellesbeskatningen»: Ved midten av 1500-tallet ble samene i indre Finnmark og i de fire østligste finnmarksfjordene skattlagt av alle tre riker; samene på kyststrekningen Tysfjord-Alta ble skattlagt av Sverige og Danmark-Norge, og i Sør-Varanger og på Kola ble samene skattlagt av Danmark-Norge og Russland i fellesskap. ‘Kemi lappmark’ i dagens Nord-Finland ble skattlagt av Sverige og Russland i fellesskap. Tiltagende statlig rivalisering om herredømmet på Nordkalotten mot slutten av 1500- | Fram til [[1751]] fantes det ikke klare statsgrenser i nordre Fennoskandia (nord for Trøndelag/Jemtland). Med bakgrunn i en avtale fra [[1326]] skattla både norske og russiske myndigheter samene på strekningen mellom [[Lyngen]] og Kolahalvøyas østligste punkt. Fra [[1550-årene]] slo den svenske kronen inn under seg skattleggingsretten til de såkalte birkarlene, handelsfolk fra traktene rundt Botnviken, som hadde overtatt kvenenes gamle rolle som handelspartner med samene, og som regelmessig strakte sine handels- og skattleggingsferder gjennom Nordkalottens indre og fram til sjøsamene langs Atlanter- og Ishavskysten. Dette la grunnlaget for den såkalte «fellesbeskatningen»: Ved midten av 1500-tallet ble samene i indre Finnmark og i de fire østligste finnmarksfjordene skattlagt av alle tre riker; samene på kyststrekningen Tysfjord-Alta ble skattlagt av Sverige og Danmark-Norge, og i Sør-Varanger og på Kola ble samene skattlagt av Danmark-Norge og Russland i fellesskap. ‘Kemi lappmark’ i dagens Nord-Finland ble skattlagt av Sverige og Russland i fellesskap. Tiltagende statlig rivalisering om herredømmet på Nordkalotten mot slutten av 1500- | ||
tallet førte til at dette fellesbeskatningssystemet ble avviklet. Ved freden i Teusina 1595 tapte Russland sin skattleggingsrett vest for Varanger til Sverige, og etter Kalmarkrigen (1611–13) mellom Danmark-Norge og Sverige kom sjøsamene entydig under dansk-norsk jurisdiksjon og høyhetsrett. Først etter Store nordiske krig (1700–1720) ble det gjenstående fellesdistriktet i indre Finnmark delt mellom Danmark-Norge og Sverige (se Lappekodisillen), og fellesbeskatningen av de østsamiske siidaene i Sør-Varanger ble opphevet gjennom den norsk-russiske grenseavtalen av 1826. | tallet førte til at dette fellesbeskatningssystemet ble avviklet. Ved freden i Teusina 1595 tapte Russland sin skattleggingsrett vest for Varanger til Sverige, og etter [[Kalmarkrigen]] (1611–13) mellom Danmark-Norge og Sverige kom sjøsamene entydig under dansk-norsk jurisdiksjon og høyhetsrett. Først etter [[Store nordiske krig]] (1700–1720) ble det gjenstående fellesdistriktet i indre Finnmark delt mellom Danmark-Norge og Sverige (se ''[[Leksikon|Lappekodisillen]]''), og fellesbeskatningen av de østsamiske siidaene i Sør-Varanger ble opphevet gjennom den norsk-russiske grenseavtalen av [[1826]]. | ||
Trass i enkelte unntak på 1600- og 1700-tallet (se finnerydninger) favoriserte den norske jordeiendomslovgivningen i første rekke fast gårdsbosetting basert på kombinasjoner av jordbruk, februk og fiske, og tilgodeså i mindre grad samisk reindrift og andre tradisjonelle samiske næringstilpasninger og driftsmønstre. Spørsmålet om disse næringenes rettsvern, og særskilt hvilke rettigheter som lang tids reindrift i et område hjemler, har derfor vært en stadig kilde til stridsspørsmål, som også har vært prøvd for domstolene. Fra midten av 1800-tallet slo norske myndigheter dessuten inn på en språklig og kulturell fornorskingspolitikk, som | Trass i enkelte unntak på 1600- og 1700-tallet (se [[Leksikon:Finnerydninger|''finnerydninger'']]) favoriserte den norske jordeiendomslovgivningen i første rekke fast gårdsbosetting basert på kombinasjoner av jordbruk, februk og fiske, og tilgodeså i mindre grad samisk reindrift og andre tradisjonelle samiske næringstilpasninger og driftsmønstre. Spørsmålet om disse næringenes rettsvern, og særskilt hvilke rettigheter som lang tids reindrift i et område hjemler, har derfor vært en stadig kilde til stridsspørsmål, som også har vært prøvd for domstolene. Fra midten av 1800-tallet slo norske myndigheter dessuten inn på en språklig og kulturell fornorskingspolitikk, som blant annet medførte at mange samer valgte å la seg [[assimilasjon|assimilere]] med den norske befolkningen. {{sign|L.I.H.}} | ||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||
[[kategori:samer|{{PAGENAME}}]] | [[kategori:samer|{{PAGENAME}}]] | ||