276 671
redigeringer
m
Robot: Legger til {{Bm}}
(Ny side: '''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen...) |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
| (7 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Stendermøter''', | '''Stendermøter''', dette er forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av [[høymiddelalderen]], bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistligheten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), [[Leksikon:Adel|adelen]], som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av [[1200-tallet]], har et anstrøk av tredjestand. | ||
I mange europeiske land ble det rundt år [[1300]] etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådene]]'' (se dette) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste | |||
andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på [[1700-tallet]] kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til [[1600-tallet]]. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter [[1500]], men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til [[enevelde|eneveldet]]. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i [[senmiddelalderen]], men utelukkende knyttet til [[Leksikon:Kongehylling|kongehyllingene]]. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i [[1661]] for å akklamere den nye eneveldige statsformen. | |||
Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle | Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter [[reformasjonen]], især fra første halvdel av det 17. århundre. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, for eksempel i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under [[Hannibal Sehested]]s stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å organisere nordmennenes samtykke. | ||
Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg og liknende. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]], har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle lagtingene er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign|S.I.}} | |||
{{nhl}} | {{nhl}} | ||
{{Bm}} | |||
[[Kategori:Politikk|{{PAGENAME}}]] | |||