Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet

Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800 - tallet

Lensmennenes betydningsfulle stilling i lokaladministrasjonen er – i motsetning til amtmannens, fogdens og sorenskriverens – i liten grad blitt belyst av historikere. I denne artikkelen gir arkivregistrator ved Statsarkivet i Oslo, Sigurd Rødsten, en detaljert fremstilling av hvilke forvaltningsmessige oppgaver som gradvis er blitt overført til lensmannen.

Lensmennenes virksomhetsområde er med tiden blitt betydelig utvidet. Etter 1660 ble de etter hvert både fogdens og sorenskriverens medhjelpere – i såvel administrative som rettslige anliggender – og opptrådte enten på deres vegne eller med en viss selvstendig myndighet. Særlig ble deres kompetanse som rettsbetjenter gradvis utvidet. I tillegg fikk de befatning med forvaltningsgrener som ikke hørte inn under fogden og sorenskriveren. Under amtmannen og generalveimesteren ble de pålagt det spesielle veitilsyn mens – de i militære anliggender bare fikk mindre ordenspolitioppgaver inntil vernepliktsloven av 1857 også åpnet adgang for formannsskapene til å velge dem inn som medlemmer i distriktskommisjonene. Kommunale oppgaver ble de tildelt som medlemmer av fattigkommisjonene – de tidligere bygde- og skolekommisjonene. I videste forstand ble lensmennene således pliktige til, på en eller annen måte, å yte sine foresatte bistand i nesten alle forhold som hørte inn under lokaladministrasjonen. Det er derfor blitt vanskelig positivt å kunne angi omfanget av deres samlede offentlige virksomhet.

Lensmennenes forretninger vedrørende rettergangsordningen ble behandlet i reskript 14.05.1762. I følge dette deres første sportelreglement skulle de være de rette til i sitt distrikt å forkynne stevninger, laugdager, beskikkelser «samt Op- og Udsigelser m.v.», kjennelser, dommer eller andre rettens forhandlinger og bekjentgjørelser. Likevel fikk de anledning til å betjene seg av andre som ville forkynne uten betaling. Et nytt reskript 13.12.1771 holdt også fast ved at det mot betaling ikke skulle benyttes andre enn sognets lensmenn. En forordning 03.06.1796 ga lensmennene krav på fremfor noen annen å bli antatt som stevnevitne når de ønsket det. I praksis skjedde det ofte som foretak, hvor de selv lønnet de nødvendige betjenter. I de to neste sportelreglementene, forordning 11.06.1788 og lov av 13.09.1830, ble bestemmelsene gjentatt og mer detaljert utformet. I disse ble det også fastslått hvilken befatning lensmennene hadde med overformynderivesenet. De skulle innkalle til formynderieksaminasjoner, forkynne utnevnelser til vergemål og tilsi verger til møte hos sorenskriveren. Samtidig fordret det økende antall av offentlige forretninger at de skulle meddele bekreftede gjenparter av forkynte dokumenter dg utstede attester.

Med hjemmel i lagrettesloven av 28.08.1854 skulle lensmennene føre fortegnelse over lagrettespliktige – samt delta i avfattelsen av lagrettesmanntallet og utdraget av dette. De skulle videre oppnevne lagrettesmenn til rettsvitner ved tingene og tilsi lagrettesmenn i offentlige og private ekstrarettssaker. Likeså skulle tilsigelser av de i henhold til utskiftningsloven av 1857 oppnevnte menn skje ved lensmennene – og i følge formannskapsloven av 1837 ble de pålagt snarest mulig å meddele de valgte formenn og representanter underretning om deres utnevnelse, og på sedvanlig måte bekjentgjøre dette for almuen.

Lensmennene avholdt gjerne de alminnelige sake- og skatteting én til fire ganger om året, hvor de sørget for fritt underhold for amtmannen, fogden og sorenskriveren. Sportelloven av 1788 godkjente denne praksis, og tingholdspengene kom til å utgjøre en fast og årviss del av deres lønn. Etter 1797 skulle det i tillegg avholdes månedsting for hele sorenskriveriet under ett i de måneder hvor de ordinære tingene ikke ble avholdt. I følge sportelloven av 1830 skulle lensmennene også kunne møte og gjøre tjeneste ved disse, liksom de kunne sørge for det såkalte nattehold når det ble avholdt formynderieksaminasjoner, ekstraretter i justis- og offentlige politisaker og møte i forlikskommisjonen.

Lensmennene fikk en viss befatning med vedlikeholdet av kirkene og kirkegårdene ved reskript 03.05.1704. Ved anskaffelse av tømmer til reparasjon av kirkene, skulle lensmennene blant annet ha oppsyn med stiftsskriverens, prostens og sogneprestens ligning på sognefolkenes ytelser. Et reskript 14.06.1687 hadde allerede pålagt dem å holde utpantning for unnlatt levering av bygningsartikler til kirkenes vedlikehold. Noen av oppgavene ble gjeninntatt i forordning 13.08.1734, hvor det samtidig het at prestene og lensmennene i overvær av almuen straks skulle inndele kirkegårder som ikke tidligere var blitt inndelt. Dette skulle så noteres i «Præstens Bog».

Ved forordning 23.06.1710 het det: «Og bør de i Trondhiem Stift gaae Fisketiende – Tagerne tilhaande; imod at de for deres Umage bekomme ved Tiendebyttet forlods af alle Parter 2 Voger Fisk for hver Jægt, som ungaar i Districtet, og af mindre Fartøi noget mindre» – mens forordning 05.08.1685 i alminnelighet hadde avskaffet lensmennenes sedvane «med at tage ti Voger Fisk forud for sig» av fisketienden. Reskript 02.12.1693 påla lensmennene å oppbevare vekt og mål hos seg, og ved forordning 07.08.1697 fikk de pålegg om å føre tilsyn med vekt og mål hos kremmerne i Nordland – samt å attestere regnskap med bøndene ved årets slutt. De skulle også bidra til å fremme perlefangstens nytte og assistere Kongens inspektør, for fremmede folk og de som bodde ved elvene måtte ikke fiske perleskjell i elvene, het det