Lensmennenes gjøremål på 1700- og 1800-tallet: Forskjell mellom sideversjoner

Mot slutten av hundreåret ble lensmennene etter lov av 28.11.1898 om umyndiggjørelse pålagt å bistå vergemålsretten med undersøkelser som vedrørte begjæringen om umyndiggjørelse mens de som ordens- og etterforskningspoliti ble tillagt ytterligere arbeidskrevende oppgaver gjennom løsgjengerloven som kom 31.05.1900.

Det kom til å bli en av lensmennenes viktigste og uunngåeligste forretninger mellom skattetingene å innkreve skatter og avgifter som ikke var blitt innbetalt fogden til forfallstid. Deres første offisielle befatning med denne virksomheten ble behandlet i forordning 31.01.1769, hvor det het at utpanting for restanseskatter skulle forrettes ved «ethvert Steds BondeLehnsmand» og to vederheftige menn oppnevnt av fogden. Hvis derimot fogden ikke fant seg betrygget ved en lensmann, ansås han berettiget til å overdra skatteinndrivelsen til en annen. Lensmennene skulle utpante hos så mange som mulig på en dag, og hvis det utpantede godset ikke ble innløst igjen, skulle de ha ansvaret for det inntil det ble solgt på auksjon som ble kunngjort skyldneren to uker i forveien. Fogden, som var ansvarlig for oppebørslen, skulle påse at «Lensmanden og Mændene aflegge Rigtighed til ham neste Ting efter Udpantingen».