Lokalhistoriewiki:Hovedside: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
(Lagt om artikkelutvalget i forbindelse med 70-årsdagen for frigjøringsdagen den 8. mai 1945.) |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
<div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | <div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | ||
====Smakebiter fra artiklene==== | ====Smakebiter fra artiklene==== | ||
{{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category= | {{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category=Andre_verdenskrig¦8._mai}} | ||
</div> | </div> | ||
</td> | </td> | ||
Sideversjonen fra 4. mai 2015 kl. 08:53
Ukas artikkelSigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.
Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Smakebiter fra artikleneBorghild Oline Odland (født 15. mai 1908 i Horg, død 30. november 1944 i Kvikne) var barnepleierske og husholderske. Under andre verdenskrig ble hun avslørt som angiver, og likvidert av hjemmefronten.
Hun var datter av gårdsarbeider Nils Odland (1880–1962) og husmor Emilie Eilertsdatter Odland (1884–1972), og var eldst av seks søsken. Under krigen fikk hun seg jobb som husholderske på gården Innset i Kvikne, i den delen av kommunen som nå inngår i Rennebu kommune. Hun var forlova med gårdbrukeren der, Knut Lien. Den 30. november 1944 ble hun observert på Ulsberg stasjon, der hun venta på et tog som var tre timer forsinka. Telegrafisten var motstandsmann, og la merke til at hun virka rastløs. Da toget kom slapp hun et brev inn i sprekken på postvogna og gikk derfra. Telegrafisten hadde tenkt at hun virka rastløs på grunn av ventinga, men da det viste seg at hun bare skulle sende et brev ga det ikke helt mening lenger – hun kunne nemlig ha levert brevet på stasjonen, og trengte ikke å vente. Funksjonæren i postvogna var også motstandsmann, og telegrafisten sa fra til ham om brevet. Det ble åpna underveis til neste stasjon, og etter kort tid kom det melding med neste tog nordfra. Brevet viste seg å inneholde ei liste på 19 kviknedøler som hadde en eller annen tilknytning til motstanden, og var adressert til Sipo i Trondheim. Hun skrev også at hun visste mer som hun ikke turde å skrive, men hun skulle reise til Trondheim en dag og fortelle mer. Brevet ble overlevert til Milorgs distriksledelse på Tynset. De hadde radio, og kunne sende en koda forespørsel til London. De fikk straks tillatelse til likvidering, ettersom det var overhengende fare for at hun kunne reise til Trondheim og angi folk. Noen fra hjemmefronten tok på seg tyske unformer og reiste opp til gården, der de fingerte en arrestasjon. Folka på gården meldte dermed ikke fra til noen om at hun var henta. Det skal ha vært mannskap fra Kompani Linge som var i området som utførte selve likvideringa, med assistanse fra lokale folk. Odland ble tatt med til ei bru i nærheten og skutt, og liket ble kasta i fossen. Liket drev under isen, og først den 29. april 1945 ble hun funnet ved Neverdalsbrua i Rennebu. Den offisielle dødsdatoen er 29. april 1945[1], altså dagen hun ble funnet, selv om man visste at hun hadde forsvunnet i november året før. Noen barn hadde sett blodspor ved åstedet dagen etter, og fortalte foreldrene sine om dette, men ettersom foreldrene var jøssinger ble det ikke meldt videre. Saken må ha ført til en grundig gjennomgang av sikkerheten i Milorg i Kvikne, ettersom det viste seg at nesten alle i distriktsledelsen og flere andre sentrale personer var navngitt i brevet. Ettersom man ikke kunne finne noe kontaktpunkt mellom Odland og Milorg, var det underlig at hun visste så mye. Det var derfor mistanke om at det kunne være et nettverk av angivere på ferde. Egil Ulateig nevner likvideringa i Med rett til å drepe, og kom med utfyllende opplysninger i De gode mot de onde. I hovedsak forteller han den samme historien. Arnfinn Moland har i Over grensen? plassert henne som den 52. personen som ble likvidert, og den tredje av fem kvinner som ble likvidert. Referanser
Litteratur og kilder
Landssvikarkivet er ei arkivsamling i Riksarkivet med omkring 90 000 landssviksaker og 350 krigsforbrytersaker fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Arkivet omfatter etterforsknings- og rettsdokumenter fra hele landet. Med et omfang på omkring 1200 hyllemeter er dette et av de største enkeltarkivene i Riksarkivet. Antallet mapper er også høyere enn 90 000 saker kan være fordelt på flere mapper. InnholdOmkring 20 000 av sakene endte med dom og noe under 29 000 med forelegg uten domstolsbehandling. Drøyt 43 000 saker endte uten straffereaksjon, enten påtaleunnlatelse, frifinnelse eller henleggelse etter bevisets stilling. Flertallet av de sakene som endte med straffereaksjon gjelder mindre alvorlige forhold, som medlemskap i Nasjonal Samling. En slik sak i arkivet har to mapper, ei etterforskningsmappe med papirer fra politi, påtalemyndighet og domstol, og ei mappe fra Erstatningsdirektoratet med utredning av eventuell inndragning, erstatning og/eller innkreving av bot. I saker som endte med frifinnelse eller henleggelse er det normalt kun ei etterforskningsmappe, men det finnes enkelte unntak. Mappene kan også inneholde dokumenter fra andre kilder som ble benytta under etterforskning eller straffeprosess. De fleste mappene er nokså tynne, bare 15-20 sider. Der saken gjelder grovere tilfeller, med påstand om flere års fengsel, vil mappene kunne være betydelig mer omfattende. I saker om økonomisk landssvik kan også etterforskningsdokumentene være omfattende, fordi regnskap og andre dokumenter er lagt inn i mappa. De mest omfattende saker er på flere hyllemeter. Den siste regulære saksbehandlinga som førte til at aktstykker ble lagt i mappene skjedde i 1954, men i noen få tilfeller er det også senere dokumenter. Dette gjelder gjerne søknader om benåding, om ettergivelse av bot eller inndragning eller om gjenoppptaking av saken. Enkelte mapper omfatter personer som allerede var døde da rettsoppgjøret ble avholdt. Dette dreier seg for det meste om frontkjempere som falt, der det var aktuelt å inndra ulovlig fortjeneste. Blant det som ble inndratt i slike tilfeller finner man blant annet jødisk eiendom som hadde blitt fordelt til NS-medlemmer. Straffesak ble normalt ikke ført mot avdøde, såfremt det ikke fantes ugjendrivelige bevis for landssvik; slike saker ble normalt henlagt etter bevisets stilling eller avslutta med en påtaleunnlatelse. Arkivet er stort sett ordna etter personnavn, eventuelt etter firmanavn i økonomiske saker. Firmasakene har gjerne også ett eller flere personnavn oppgitt i mappenavnet. Det er også noen gruppemapper; et eksempel på dette er Romerike politikammers mapper på grupper av lærere som fulgte NS' nyordning. Det finnes også noen mapper med ukjent gjerningsmann som kan ligge på fornærmedes navn. En kan dermed ikke gå ut fra at en person var skyldig i landssvik selv om det finnes en mappe på navnet, både fordi mange saker endte med frifinnelse og fordi det faktisk kan være navnet på et offer som er oppgitt. Riksarkivet bruker eldre kartotek fra Erstatningsdirektoratet og sin egen database for å finne enkeltsaker. InnsynArkivet ble den 1. januar 2015 åpna for innsyn av Riksarkivaren. Før denne datoen har det også være mulig for forskere og direkte berørte å få se hele eller deler av saker. Selv om forhold rundt straffbare handlinger ikke lenger er klausulert, inneholder mange mapper også opplysninger om helse, adopsjon, barnevern, psykiatri og annet som kan være sensitivt. De kan også inneholde opplysninger om ofrene i saken som ikke skal offentliggjøres. Hver enkelt mappe må derfor klargjøres før man kan få innsyn. Det er heller ikke adgang for publikum til å se i databasen; man må søke om innsyn på navngitte personers mapper, og når de er klarert kan man få se dem og om man ønsker avfotografere innholdet. Forskere kan også få se de taushetsbelage opplysningene, men har da taushetsplikt som setter begrensninger på hvordan de kan bruke materialet. Av ressurshensyn er det bare forskere som kan levere lange lister med navn, andre må begrense seg til noen få saker av gangen. En kan heller ikke søke om innsyn i alle saker fra et gitt område, da arkivbasen ikke har identifisering på kommune eller annet område. Den som får ei mappe utlevert kan som nevnt avfotografere dem på Riksarkivets lesesal med eget kamera, og de er da ikke underlagt noen taushetsplikt, men kan fritt vise bildene til andre. Det er også mulig å få oversendt digital kopi av dokumentliste og eventuelt av dom eller forelegg, men det er pr. januar 2015 ikke kapasitet til å digitalisere hele mapper. Reaksjoner på åpning av arkivetPr. 12. januar 2015 hadde det kommet omkring 1200 henvendelser om innsyn i landssvikarkivet. Dette er en betydelig større pågang enn det som er vanlig, og Riksarkivet har måttet sette inn betydelige ressurser på å håndtere dette. Saksbehandlingstida på søknader om innsyn var i startfasen omkring 25 dager. Etter hvert kan man anta at behandlingstida vil bli kortere etter hvert som saker som etterspørres allerede har vært klarert. Ut over at det er betydelig interesse for arkivet, har det også kommet mer personlige reaksjoner. En del er fortvilet over at en side ved deres egen eller et familiemedlems historie kommer til overflaten igjen. Andre har kommet med positive reaksjoner; noen vil kunne konstatere at den de lette etter ble frifunnet eller at forholdet var så bagatellmessig at det endte med påtaleunnlatelse, mens andre har slitt med fortielse og vil heller vite hva som faktisk skjedde. Prosessen fram mot offentliggjøringFra Riksarkivets side har man forholdt seg til at det vil være vanskelig for en del, men samtidig forholder man seg også til de vanlige regler om offentliggjøring av straffesaker som tilsier at etter en viss tid skal materialet i hovedsak være tilgjengelig for allmennheten. Det ble nedsatt ei arbeidsgruppe som ga råd til Riksarkiven. Det er særlig fire hensyn som ble framheva da beslutningen om offentliggjøringa kom:
Når det gjelder det første punktet er tanken bak det at markeringa av angrepet på Norge og frigjøringsjubileet skaper en økt interesse for alt som har med krigen å gjøre, og da vil også de vanskelige sidene ved rettsoppgjøret komme opp. Til det siste punktet kan spesielt nevnes Liste nr. 1, som ble publisert i sin helhet i 2014. Denne lista inneholdt navn på personer som skulle pågripes mistenkt for landssvik. Problemet med den er at den inneholder navn på en lang rekke uskyldige personer, og at den ikke forteller noe om graden av alvor eller hvordan saken endte opp. Personer som var fullstendig uskyldige kan dermed få sitt navn sverta. Ved å åpne arkivet kan man konstatere de faktiske forhold. Også bøker som Erik Veums verk Nådeløse nordmenn i tre bind og en rekke bøker av andre forfattere gir en betydelig mengde personopplysninger. Punkt to og tre i vurderinga henger sammen med de to andre - interesse for temaet kombinert med til dels usikker informasjon kan gjøre både det offentlige ordskiftet og den mer private samtalen enda tyngre og vanskeligere enn om man åpner kildene og får fram de faktiske forhold. Kilder
Eksterne lenker
Torstein Finnbakk har brukt følgende kilder i framstillinga si:
 Thorvald Tveterhagen (1883-1960) var redaktør av avisene Romerike og Romeriksposten I det første nummeret ga Tveterhagen uttrykk for sin mening med avisa. Der skrev han med velkjente venstreord at ”Romeriksposten er et nasjonalt blad som vil være med på å hevde vor nasjonale selvstendighet og arbeide for en sund og forsiktig fremskridtvenlig politikk som tar hensyn til samfundets økonomiske forhold.[1]. Som andre aviser ble Romeriksposten sensurert under krigen, og redaksjonene prøvde å finne en balansegang overfor tyskerne og Nasjonal Samling. Tveterhagen meldte seg inn i Nasjonal Samling, og tok inn mer stoff fra Nasjonal Samlings Pressetjeneste enn det nazimyndighetene påla avisene i Skedsmo. Følgen ble at et stort antall abonnenter sa opp avisa. Dessuten så ikke nazistene nødvendigheten av å holde den i gang siden deres hovedorgan Fritt Folk hadde over 250 abonnenter i Lillestrøm. Da det i tillegg ble papirrasjonering, måtte avisa innstille i mai 1942. Litteratur
Noter
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 276 artikler og 217 707 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
